Løgn, hvit løgn og statistikk

Rangeringer av kommunene i gode og dårlige grupper dukker gjerne opp når siste års kommuneregnskap og KOSTRA-tallene er klare i mars.

Kommunereform - Samfunn og økonomi nr. 1 - 2017 - leder Bjarne Jensen
Bjarne Jensen – leder
Samfunn og økonomi – utgave 1 2017

Rangeringer av kommunene i gode og dårlige grupper dukker gjerne opp når siste års kommuneregnskap og KOSTRA-tallene er klare i mars.

Kommunebarometeret fra Kommunal Rap­port er ett eksempel. I det «lotteriet» ble Sande­fjord kommune årets vinner og kåret som den beste kommunen i landet, mens Båtsfjord og Meløy fikk taperloddet og kom på sisteplass.

Det er ikke småtteri av tallmateriale baro­meteret bygger på – 126 nøkkeltall på 12 ulike områder. Eksempler er tjenesteområder som grunnskole, helse, barnevern, vann, av­ løp og renovasjon, og områder som økonomi, kostnader og miljø. En indikator for miljø er for eksempel biler per 1000 innbygger. Er det bra med et høyt tall eller er det bedre med et lavt tall? Siden det gjelder miljø, antar jeg at det er et lavt tall som gir best resultat . På vann, avløp og renovasjon er gjennomsnittlig vannforbruk per tilknyttet innbygger en av indikatorene . Igjen kan vi stille spørsmålet: Hva er godt eller dårlig – høyt forbruk eller lavt forbruk?

Er det så noen systematikk i rangeringene i kommunebarometeret?

Når det gjelder kostnader, er korrigerte netto driftsutgifter per innbygger på om­ råder som helse, grunnskole, pleie og omsorg, barnevern og barnehager de viktige indika­ torene. Igjen er spørsmålet: Er det best med høye utgifter som åpner for høyere standard, eller er det best med lave netto driftsutgifter som noen oppfatter som effektiv drift?

Er det så noen systematikk i rangeringene i kommunebarometeret? For det første – både store og små kommuner skårer godt, og store og små kommer dårlig ut . Bærum, med sine 122 .000 innbyggere er en stor kommune som kommer på 8 . plass, mens Siljan (2400) er en

liten kommune på 7. plass . Siljan er nabokom­munen til store Skien (54.000) som bare kla­rer 156. plass. Hva med de aller største? Oslo havner midt i – rangert som nummer 227. Tromsø kommer ut som nummer 200 og Bodø er blitt nummer 191. Bergen gjør det bedre og havner på plass nummer 96, og Trondheim er nummer 75. Kristiansand gjør det godt og er rangert på 20. plass, mens Stavanger bare kla­ rer 114. plass. Slik kunne vi fortsette opplis­tingen og undre oss over rangeringene .

Er det så noen sammenheng, slik at de som var gode i fjor og forfjor også er gode i år? Er det ikke stabilitet, taler mye for at tilfeldig­ hetene rår. Det er noen kommuner – både sto­re og små – som ofte gjør det godt. Sandefjord (62.000) er ett eksempel, Høylandet (1300) et annet, og Oppdal (6700) et tredje. Her finner vi altså kommuner fra alle størrelsesgrupper, også kommuner som er små i forhold til det såkalte ekspertutvalgets krav om en minste­ størrelse på 15.000 innbyggere .

Kommunal­ og moderniseringsdeparte­ mentet presenterer analyser hvor kommunene rangeres ut fra hvor effektive de er. Analysen omtales på følgende måte på departementets nettsider: «Nå gir vi kommunene mulighet til å sammenligne hvor gode de er til å utnytte ressursene på skoler, barnehager og i pleie og omsorg» . Metoden som brukes i analysen er den såkalte DEA­-metoden. Men datagrunn­ laget som puttes inn er høyst diskutabelt. For eksempel er det slik at dersom kommu­ nen øker matutgiftene på et sykehjem ved å servere rødvin i helgene, synker effektivite­ten. Økes frekvensen av fysioterapi eller lege­besøk, synker også effektiviteten.

Problemet er at det skilles ikke godt nok mellom standard og kvantum. Beregningene konkluderer med at effektiviteten systematisk er lavere dess mindre kommunen er. Samtidig viser undersøkelser at innbyggernes tilfreds­het med de samme kommunale tjenestene synker med økende kommunestørrelse . De­partementet og forskerne som har laget DEA­-analysene av effektivitet, burde kanskje ha reflektert over dette.

Det positive med rangeringer av kommu­ner slik det for eksempel blir gjort i kommune­barometeret, er at det kan få kommunene til å stille spørsmålet om hva en god kommune er og ikke minst hva kommunen kan gjøre for å bli bedre. De som kommer best ut kan i til­ legg glede seg over en god plassering og feire den. På den andre siden er slike sammenlig­ ninger så vanskelige at de ikke fanger virke­ligheten . De som kommer dårlig ut bør derfor ikke bli deprimert, og de som kommer ut på topp må ikke «inhalere» rosen, som en dyktig rådmann en gang formulerte det da han ble skrytt til værs.

De som har arbeidet med innholdet i KOSTRA­-tall, vet at det kreves mye arbeid for å gjøre dem sammenlignbare.

Det som overrasker, er den tabloide fram­ stillingen av resultatene fra slike sammenlig­ninger.

De som har arbeidet med innholdet i KOSTRA­-tall, vet at det kreves mye arbeid for å gjøre dem sammenlignbare. Det er viktig å ta tallene med den nødvendige klype salt, og bruke dem på en klok måte i arbeidet for å gi oss bedre kommuner. Det tror og håper jeg de fleste norske kommuner gjør.

Jeg er imponert over kommuner som eta­ blerer og deltar i såkalte effektiviseringsnett­ verk, lager trepartssamarbeid, Sammen om en bedre kommune og modellkommuner . Her går viktige parter sammen – folkevalgte og re­ presentanter for brukerne, den administrative ledelsen i kommunene og ikke minst de man­ge ansatte som yter tjenestene . Med utgangs­punkt i faktiske forhold og muligheter finner de fram til virkelige forbedringer. Derfor fore­går det en løpende utvikling og effektivisering i de norske kommunene, og derfor har vi gode kommuner.