Myndighetene overser lokalbankens særtrekk

Sentrale hensyn bak regulering av banknæringen blir i dag ikke gjenspeilt i Finanstilsynets utforming av regelverket. Lokalbankene blir regulert hardere enn deres risiko for samfunnet skulle tilsi. Dette er i realiteten distriktspolitikk med negativt fortegn.

Myndighetene overser lokalbankenes særtrekk - Gøril Bjerkan - Samfunn og økonomi 1/2021 - distriktspolitikk - lokalbank-
Av Gøril Bjerkan siviløkonom, samfunnsøkonom og jurist (PhD) og rådgiver i LO
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2021

Sentrale hensyn bak regulering av banknæringen blir i dag ikke gjenspeilt i Finanstilsynets utforming av regelverket. Lokalbankene blir regulert hardere enn deres risiko for samfunnet skulle tilsi. Dette er i realiteten distriktspolitikk med negativt fortegn. Handlingsrommet i EU/EØS-reglene blir benyttet til lokalbankenes ulempe, med potensielt store negative konsekvenser for kapitaltilgang, bosetting og næringsutvikling i distriktene. Utviklingen kan skyldes et utgangspunkt hos regulerende myndigheter om at det er stordriftsfordeler i banknæringen og at tiltak til gunst for mindre banker da kan føre til «en mindre effektiv og mer kostbar produksjon av banktjenester» for samfunnet som helhet.

Artikkelen redegjør i punkt 1 for hvorfor banker reguleres av myndighetene og utviklingstrekk i reguleringen siden bankkrisen på 90-tallet og finanskrisen i 2009. I punkt 2 pekes det på det rettslige grunnlaget for gjeldende regulering. Strukturen i dagens banknæring med vekt på lokalbankens historiske rolle gjennomgås. Til slutt – i punkt 3 – vises helt konkret hvordan nylig vedtatte og foreslåtte endringer i bankreguleringene for det første ikke ivaretar sentrale nasjonalt forankrede hensyn bak regelverket, og for det andre ikke ivaretar en tydelig uttrykt intensjon fra EUs side om at reguleringsbyrdene skal være proporsjonale med foretakets kompleksitet. Det argumenteres for at norske tilsynsmyndigheter legger en for snever tolkningsramme for samfunnsøkonomisk effektivitet til grunn ved utforming av reguleringen, ved at lokalbankens positive effekter for kapitaltilgang i distriktene ikke blir vektlagt.

Sentrale hensyn bak myndighetenes regulering av banker

Banker er sentral infrastruktur i samfunnet gjennom sin rolle i kredittgiving og betalingsformidling. Det er derfor betydelig avvik mellom privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske kostnader ved deres aktivitet. Krise i en bank vil ha negative smitteeffekter på hele det finansielle systemet. I en krise vil myndighetene også, dersom banken er stor nok, ha insentiv til å gripe inn for å redde banken fra å gå konkurs.

Både smitteeffekten (systemrisiko) og «Too Big to Fail»-effekten (systemviktig bank) innebærer at en bank uten noen former for offentligrettslig regulering vil velge å holde for lav egenkapital. Dette er ved sin virksomhet påfører kunder og samfunnet lik risiko også bør underlegges like regulatoriske krav til blant annet kapital.

Prinsippet om at lik risiko skal reguleres likt har imidlertid stått sentralt i norsk finanslovgiving siden 1988 da det ble innført felles regler for finansinstitusjoner på sentrale virksomhetsområder, herunder likelydende kapitalkrav. Etter finanskrisen fikk dette prinsippet større gjennomslag også internasjonalt, som et ledd i å hindre at risiko på ny skulle hope seg opp der den er minst regulert.

Finanskriseutvalget gjennomgikk viktige hensyn bak finansmarkedsregulering og uttalte i sin rapport at en eventuell forskjellsbehandling av institusjonstyper må begrunnes i at økonomiske problemer i institusjonene kan ha ulike konsekvenser for kundene og for samfunnet. Videre sier utvalget at «det er viktig at finansinstitusjoner som ved sin virksomhet påfører kunder og samfunnet lik risiko, også underlegges like regulatoriske krav til bl.a. kapital (mine uthevinger).»1

Gjeldende regulering, norsk bankstruktur og lokalbankens særtrekk

Finansforetaksloven som trådte i kraft 1. januar 2016 avløste store deler av gjeldende lovgivning på finansområdet, og la dessuten til rette for en fortsatt løpende inkorporering av EU-regelverket.2 I årene etter at Norge sluttet seg til EØS-avtalen, skjedde en vesentlig utbygging og modernisering av EUs finanslovgivning. Sekundærlovgivningen fra 1990-årene er så å si kontinuerlig under revisjon, og EU/EØS regelverket på de sentrale finansområdene har i årenes løp økt vesentlig – emnemessig så vel som i omfang og detaljeringsgrad. Resultatet er et svært komplisert regelverk, både for regulerende myndighet og for bankene som er gjenstand for regulering.

Gjennom finansforetaksloven reguleres de alminnelige kravene til soliditet og ansvarlig kapital i finansforetak. Dette omfatter krav til egenkapital, likviditet og stabil finansiering av foretakenes utlån, samt mer utførlige regler om sammensetning og omfang av kravene til ansvarlig kapital for ulike typer av finansforetak, basert på kravene i de ulike EU-/EØS-direktivene.

Ved utgangen av 2020 var 118 norske banker etablert i Norge, hvorav to er etablerte datterbanker av utenlandske foretak.3 Disse bankene hadde ved utgangen av 2020 en samlet forvaltningskapital på 5239 milliarder kroner.4 I tillegg er det 16 filialer av utenlandske foretak i Norge. Nordea, Danske Bank og Handelsbanken eksempler på filialer. Alle landets sparebanker har til sammenligning en samlet forvaltningskapital på om lag 2300 milliarder kroner.5 Trekker vi ut de større regionbankene som inngår i Sparebank 1-gruppen, har de gjenværende sparebankene, som er tilsluttet Eika- og Frende-samarbeidet, en forvaltningskapital på knappe 1000 milliard kroner.6 Dette utgjør i underkant av 20 prosent av de norske bankenes samlede forvaltningskapital. Dersom vi regner med utlån fra filialbankene, faller sparebankenes markedsandel betydelig.7 Det er disse gjenværende sparebankene vi gjerne omtaler som lokalbanker. De har en klar lokal forankring knyttet til sitt geografiske opphav da banken ble stiftet.

Først litt om sparebankenes historie, som er viktig for å forstå den særegne rollen de fremdeles fyller i mange lokalsamfunn. I 1822 ble Christiania Sparebank etablert som Norges første sparebank. I løpet av de neste 75 år ble det opprettet sparebanker i de fleste av landets kommuner. Alle sparebankene var opprinnelig selveiende institusjoner. Startkapitalen («grunnfondet») ble gitt til sparebanken som gave, enten fra velvillige innbyggere eller fra den lokale kommunen. Siden lokalsamfunnet eide banken, kom også overskuddet lokalsamfunnet til gode. Bankene spilte en viktig rolle for lokalsamfunnenes selvstyre, selvfinansiering og utvikling mer generelt. Man kan gjerne si at de var datidens ideelle aktører.

Startkapitalen («grunnfondet») ble gitt til sparebanken som gave, enten fra velvillige innbyggere eller fra den lokale kommunen. Siden lokalsamfunnet eide banken, kom også overskuddet lokalsamfunnet til gode.

I 1929 nådde antall sparebanker i Norge en historisk topp med 638. I år 2000 var det 130 igjen, og ved utgangen av 2020 var tallet redusert til 92. Siden årtusenskiftet har det altså i gjennomsnitt forsvunnet to lokalbanker hvert år. «Forsvinningene» skjer ved at mindre banker blir kjøpt opp av større banker eller ved at mer likeverdige banker slår seg sammen til større enheter. Sparebanken 68° Nord, som var sist ut, er for eksempel et resultat av en fusjon mellom Lofoten Sparebank, Harstad Sparebank og Ofoten Sparebank.

Av de 92 selvstendige sparebankene er det i dag bare 33 banker som er selveiende og altså ikke har eksterne eiere. 57 har utstedt egenkapitalbevis8 og to er omdannet til aksjeselskaper.9 De 33 selveiende sparebankene er i henhold til sitt stiftelsesgrunnlag eid av kundene i det lokalsamfunnene de opererer i.

Sparebankers adgang til å dele ut gaver til lokalsamfunnet er i dag regulert i finansforetaksloven § 10-7 første ledd, om at det i vedtektene kan fastsettes at utbyttemidler kan benyttes til gaver til allmennyttige formål, til gave til en stiftelse med allmennyttig formål, eller utdeles til forsikringstakere eller andre kunder. Og det er videre presisert i § 12-26 tredje ledd at sparebankstiftelsen skal legge vekt på å fremme utviklingen i områder hvor den kapitalen som er tilført stiftelsen da den ble opprettet, er frembrakt.

Den opprinnelige ideen om at sparebanken eies av lokalsamfunnet den virker i, og at dens overskudd skal pløyes tilbake til det samme lokalsamfunnet, er dermed reflektert også i gjeldende lovgivning. Tradisjonelt har lokalbanken gitt mange og små bidrag til kultur, idrett og andre tiltak som bedrer miljø og oppvekst vilkår i lokalsamfunnet. I de senere årene har flere sparebanker ytt større og mer målrettede bidrag til fremme av lokal næringsutvikling, og flere sparebanker har opprettet stiftelser med allmennyttig formål som slike utdelinger kanaliseres gjennom. Disse stiftelsene kan bidra til generelle tiltak som er nyttig for lokal verdiskaping, enten det dreier seg om investeringer, stipender, kompetansetiltak eller enkeltstående gaver
til organisasjoner eller andre virksomheter som stimulerer til næringsvirksomhet og lokalt entreprenørskap på generell basis.

Lokalbanker har altså historisk hatt en viktig rolle som bidragsyter til utvikling av sine lokalsamfunn. Kapital var – og er fremdeles – kritisk infrastruktur i ethvert samfunn. Og selv om kapital i dag kan synes lettere tilgjengelig enn i 1822, er det likevel slik at små bedrifter kan ha problemer med å få finansiering. Undersøkelser bekrefter dette. Analyseselskapet Menon Economics gjorde i 2013 en omfattende analyse av lokale sparebankers betydning for norsk næringsliv.10 Analysen viste at tilstedeværelsen av en lokalbank betyr svært mye for lokalt næringsliv, og betydningen er størst for bedrifter med under ti ansatte. Lokalt næringsliv får tilført 35 prosent mer kapital i kommuner der det finnes lokale sparebanker, enn i tilsvarende kommuner uten slike banker. Bedrifter innenfor varehandel, industri og transport får de største utlånene fra lokalbankene, men lokalbankenes markedsandel er høyest innenfor kultur og friluftsliv, samt overnatting og servering.

Dette er i tråd med økonomisk teori om verdien av informasjon. Lokale sparebanker har bedre informasjon om sine lokalsamfunn og er i tettere dialog med det lokale næringslivet. Bedre informasjon gjør lokale sparebanker bedre i stand til å velge riktige prosjekter å finansiere, sett fra bankens, foretakets og samfunnets perspektiv. Analysene viste at bedriftene som får lån fra lokalbankene – og som ellers ikke ville fått lån – gjorde det like bra som lignende bedrifter med lån fra andre typer banker. Det var altså ikke slik at lokalbankene satt igjen med de dårlige låntakerne, men de har et informasjonsfortrinn som de greier å utnytte i sin kredittvurderingsprosess.

Lokalbankens informasjonsfortrinn bidrar altså til en mer samfunnsøkonomisk effektiv kapitaltilførsel til distriktene. I tillegg kommer at lokalbankene utgjør viktige kompetansearbeidsplasser
i mange kommuner. Banken vil være et kompetansesenter i lokalsamfunnet, og ha kunnskap om virksomhetsstyring, finansiering og næringsutvikling som de lokale bedriftene og andre drar veksler på i sin dialog med banken. En større bank uten lokal tilstedeværelse vil ikke kunne fylle denne kompetanserollen i lokalsamfunnet, heller ikke om den skulle kunne fylle rollen som långiver.

Vedtatte og foreslåtte endringer i regelverket og konsekvenser for lokalbanken

Kapitalregulering av banker kan deles inn i to grupper: Banker som får lov til å bruke egne modeller til å beregne risikovekter utlån (IRB-banker) og banker som bruker standard risikovekter for beregning av kapital. Det er ni IRB-banker i Norge – de store regionale sparebankene og DNB. Resten av de norske bankene bruker standard risikovekter, og de benevnes ofte for «standardbanker». Konsekvensen av ulikt reguleringsregime er stor; for boliglån trenger IRB-banker om lag halvparten så mye egenkapital som standardbankene for å gi samme type lån.11

Norske myndigheter kunne inntil 2020 særregulere de store bankene, ved at man hadde et gulv for hvor lite kapital IRB-bankene kunne holde (det såkalte Basel I-gulvet), selv om de interne modellene deres skulle tilsi enda lavere kapital. I forbindelse med endringer i EUs kapitalkravsregelverk for banker med det slående navnet CRR/CRD IV-regelverket, sendte Finansdepartementet 25. juni 2019 forslag om tilpasninger i det norske regelverket på høring.12 Endringene i EUs kapitalkravsregelverk påla for det første Norge å innføre en såkalt SMB-rabatt, slik at bankene kunne holde lavere kapital bak lån til små og mellomstore bedrifter.13 I og med at grensene for hva som anses som et SMB-lån etter norske forhold er satt høyt, kom dette også de større regionale standardbankene til gode.14 For det andre førte endringene til at IRB-bankene fikk en lettelse fordi gulvet for beregningsgrunnlag fra Basel I ble fjernet. I sum ville alle norske bankers rene kjernekapitaldekning øke med om lag 1,3 prosentenheter som følge av disse EU-pålagte regelendringene.15 En formell regelendring ville altså føre til høyere rapportert kapitaldekning for den samme faktiske kapitalen i bankene.

Påtvungne endringer fra EU som ville redusere soliditeten i norsk banknæring, likte det norske Finanstilsynet dårlig. Norske myndigheters «svar» på de påtvungne regelendringene var derfor å finne andre måter å øke bankenes kapitalkrav på, med det siktemål at samlet kapital i banknæringen ble opprettholdt. Svaret ble å øke den såkalte systemrisikobufferen for alle banker fra 3 til 4,5 prosent. Som konsekvens fikk lokalbankene skjerpede kapitalkrav, fordi effekten av SMB-rabatten var langt mindre enn effekten av økt systemrisikobuffer. Paradoksalt nok fikk dermed en regelendring, som fra EUs side var ment å fremme små og mellomstore bedrifters mulighet til å få finansiering, den motsatte effekt, ved at lokalbankens evne til å ta risiko og øke utlån ble svekket.

Også andre regulatoriske grep fra Finanstilsynets side bidrar til å svekke lokalbankens eksistensgrunnlag.

Det kan etter mitt skjønn settes spørsmålstegn ved om Finanstilsynets begrunnelse for regelendringene om å opprettholde samlet kapital i banknæringen i denne sammenheng er lovlig skjønnsutøvelse, da konsekvensen av å legge så vidt stor vekt på dette ene hensynet åpenbart er at andre sentrale hensyn bak regelverket blir skadelidende. Jeg minner om at det siden lovendringene i norsk finansregulering i 1988 har vært et uttalt prinsipp at «det er viktig at finansinstitusjoner som ved sin virksomhet påfører kunder og samfunnet lik risiko, også underlegges like regulatoriske krav til bl.a. kapital».16 I dette ligger selvsagt også at ulik risiko skal vurderes ulikt. En lokalbank påfører ikke det finansielle systemet den samme risikoen som en større region- eller landsdekkende bank. Etter EUs regelverk er det full adgang til å differensiere nivået på systemrisikobufferen etter bankens art, og de fleste EU-landene – utenom tre – gjør også det.17

Og det stopper ikke der. Også andre regulatoriske grep fra Finanstilsynets side bidrar til å svekke lokalbankens eksistensgrunnlag. 15. oktober 2020 ble gjennomføringen av EUs såkalte «bankpakke» sendt på høring. EUs bankpakke videreutvikler regulering som ble vedtatt etter den globale finanskrisen i
2008–2009. Endringene som var på høring la vekt på å differensiere reguleringene etter bankens størrelse og kompleksitet. Et sentralt prinsipp i EUs bankpakke er således at reguleringene skal være proporsjonale (forholdsmessige) slik at foretakene skal unngå unødige byrder sett i forhold til sin størrelse og sitt virkeområde, og i forhold til hvilken risiko de utgjør for finansiell stabilitet.

På tross av at hensynet til proporsjonalitet er et uttalt formål i EUs bankpakke, kom dette ikke til uttrykk i høringsnotatets forslag til iverksettelse av regelverket. Det ble ikke foreslått lettelser for verken myndighetsrapportering eller kapitalkrav for mindre og ikke-komplekse banker. I forslaget til ny regulering ble det lagt opp til at det nasjonale handlingsrommet som bankpakken gir til å lette på kapitalkravs- og rapporteringsbyrder for mindre og ikke-komplekse banker, skal være gjenstand for Finanstilsynets løpende skjønnsutøvelse. Det gir bankene stor uforutsigbarhet om sine sentrale rammevilkår. Konsekvensen vil bli at lokalbankene i sin kapitaltilpasning må ta høyde for at tilsynet legger strengest mulige fortolkning til grunn, med de negative konsekvensene det vil ha for risikovilje og kapitaltilgang i distriktene. Og altså stikk i strid med både nasjonale hensyn bak finansmarkedsregulering om at lik risiko skal reguleres likt, og i strid med EUs intensjon om økt forholdsmessighet i regelverket.

Uttalelser i høringsnotatet kan videre tyde på at myndighetene legger en for snever ramme for vurdering av samfunnsøkonomisk effektivitet til grunn i sin tenkning.18 I høringsnotatet heter det nemlig at: «Dersom det er stordriftsfordeler i bankvirksomhet, f.eks. i form av effektivitetsfremmende teknologi, kan tiltak til gunst for mindre og ikke-komplekse banker hindre nødvendige strukturendringer i sektoren. Hvis det i utgangspunktet finnes et stort antall banker, slik at en viss konsentrasjon ikke medfører økt sårbarhet, kan tiltak til fordel for mindre og ikke-komplekse banker føre til en mindre effektiv og mer kostbar produksjon av banktjenester, i forhold til en situasjon uten slike tiltak uten at det gir reduserte krisekostnader.»

Her setter arbeidsgruppen i realiteten spørsmålstegn ved om det er riktig å legge til grunn premisset i EUs bankpakke om å lette på rapporterings- og kapitalkravbyrdene for de mindre bankene, fordi de mener at dette kan innebære samfunnsmessig dyrere produksjon av banktjenester. Det er et oppsiktsvekkende utsagn. For det første kan resonnementet kritiseres på rent faglig grunnlag, fordi rammen for å analysere samfunnsøkonomisk effektivitet er for snever, idet den ikke innbefatter lokalbankens informasjonsfortrinn i kredittgivingen.19 Og for det andre er konsekvensen av et slikt syn så vidt store for distriktene at det i alle tilfelle tilsier at Finanstilsynets anførte «skjønnsutøvelse» burde løftes til politisk nivå.

Som om ikke dette var nok, publiserte Finanstilsynet den 10. desember 2020 et rundskriv (rundskriv 5/2020) som presiserte hvilke engasjementer som skal klassifiseres som høyrisiko for standardbankene.20 Rundskrivet ble publisert uten høring, konsekvensanalyse eller annen dialog med næringen. Presiseringen av tilsynets tolkning av regelverket fikk umiddelbar effekt for bankene, også for eksisterende lån. Lån til eiendomsprosjekter skal i henhold til rundskrivet vurderes som høyrisiko, og risikovekten skal økes fra 100 til 150 prosent. Rundskrivet gjelder ikke for IRB-bankene, som har egne risikovurderingsmodeller.

Dette innebar en vesentlig skjerpelse av kapitalkravene for standardbankene og kom overraskende på næringen, all den tid det ikke hadde vært dialog i forkant. Næringen protesterte i brev til Finansdepartementet og Finanstilsynet, og bestred tilsynets tolkning av hva som skal anses som en «ugjenkallelig avtale» etter norsk rett. Etter tilsynets tolkning er inngått avtale om forhåndssalg ikke er ugjenkallelig, slik at forhåndssalg i prosjektet ikke får betydning for risikoklassifiseringen av prosjektet. Finans Norge påpekte at utslagene kan bli store for mange banker og at rundskrivet endrer konkurranseposisjonen for store deler av norsk banknæring. De uttalte at tilsynets «fortolkning særlig (vil) ramme boligbyggingen i distriktene».21

Finansiering av boligbygging i distriktene regnes dermed nå som spekulativ finansiering av fast eiendom inntil bygget er ferdig og alle leilighetene er solgt. Det vil si at lokalbanken må ha 50 prosent mer egenkapital bak hver krone de låner ut til slike engasjement. Konsekvensen av dette kan igjen bli at det bygges færre boliger i distriktene, at IRB-bankene overtar dette segmentet eller at de selveiende lokalbankene må hente ny egenkapital og tvinges til å få inn eksterne eiere. Med tiden vil dette svekke deres lokale forankring og redusere informasjonsfordelen de har i sin kredittgiving. På lengre sikt vil dette kunne ha store negative konsekvenser for kapitaltilgang, bosetting og næringsutvikling i distriktene.

Sparebankene har i nesten 200 år vært en bærebjelke i det norske banksystemet. Norske sparebanker har en spesiell samfunnsoppgave, selvstendighet og lokal tilstedeværelse. Det er et politisk uttalt mål at det er viktig å ta vare på og videreutvikle sparebankenes rolle og egenart.22 Finanstilsynets samfunnsoppdrag er «å se til at de foretak det har tilsyn med virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den hensikt som ligger til grunn for foretakenes opprettelse, dens formål og vedtekter».23

Det er etter mitt skjønn påkrevet å spørre om samfunnsoppdraget nå utøves på en god måte. Tilsynets linje om en strengest mulig fortolkning av regelverket og snevre ramme for analyse av samfunnsøkonomisk effektivitet, vil på lengre sikt utradere de gjenværende selvstendige lokalbankene. Dette er i realiteten distriktspolitikk med negativt fortegn.

NOTER

1. NOU 2011:1 pkt. 11.4.4, s. 140–141.
2. NOU 2011:8 Ny finanslovgivning. Dette gjaldt først og fremst begge banklovene fra 1961 og banksikringsloven fra 1996, samt finansierings- og forsikringsvirksomhetslovenes regler om institusjonelle forhold.
3. I tillegg er det 16 filialer av utenlandske foretak etablert i Norge.
4. Finanstilsynet: Resultatrapport for finansforetak 2020, datert 23.2.21, s. 10. www.finanstilsynet.no/contentassets/484dce29984f45fca2f6bc15bb6b8401/resultatrapport_finansforetak_2020q4.pdf
5. Kilde: Sparebankforeningen og selskapenes nettsider (forvaltningskapital er cirkatall – merk ulike datoer for innhenting).
6. Som følge av omfattende regulatoriske krav, ikke bare til kapitalnivå, men også til myndighetsrapportering, er de fleste sparebanker medlem av en allianse hvor det skjer utvikling av felles produkter, IT-systemer og maler for myndighetsrapportering.
7. Filialene har 35 prosent av utlån til bedriftskunder og vel 10 prosent av utlån til personkunder, se s. 6 i Resultatrapport nevnt i note 4.
8. Egenkapitalbevis ble introdusert i 1988 under navnet grunnfondsbevis. Ved lovendring i 2009 ble instrumentet omdøpt til egenkapitalbevis. Egenkapitalbevis har mange likhetstrekk med aksjer, men er bedre sikret da bankens grunnfond, og eventuelt utjevningsfond, går tapt før man begynner å tære på egenkapitalbeviskapitalen.
9. Bien Sparebank ASA og Sparebank 1 SR-bank.
10. Menon-publikasjon nr. 21/2013 av Gjermund Grimsby, Heidi Ulstein, Rasmus Bøgh Holmen og Leo A. Grünfeld.
11. Kapitalkravene innebærer at banker må holde en viss mengde kapital bak sine utlån. Utlånene vektes deretter basert på tapsrisikoen. Boliglån har lav risikovekt og binder mindre kapital, mens et bedriftslån har høyere risikovekt, og binder mer kapital.
12. www.regjeringen.no/contentassets/ e983855b130241fdbd1688306a5e9695/horingsnotat-2096774.pdf 13. SMB-rabatt innebærer at bankens utlån til små og mellomstore bedrifter skal vektes lavere slik at banken trenger mindre egenkapital bak hvert lån. En SMB bedrift har omsetning under 50 millioner euro. Lån under 1,5 millioner euro (15 millioner kroner) vektes lavere.
14. Og mer vil det komme de større bankene til gode når utvidet SMB-rabatt trolig innføres fra 3. kvartal 2021. Da heves grensen til 2,5 millioner euro, men hvor også lån utover 2,5 millioner euro gir en viss rabatt. Omsetningsgrensen for å være en SMB, på 50 millioner euro, beholdes.
15. Jf. høringsnotatet. Tall pr. utgangen av 2018.
16. Se omtalen i avsnitt Sentrale hensyn bak myndighetenes regulering av banker.
17. Se høringsinnspill undertegnet av 93 sparebanker pkt. 7. www.regjeringen.no/contentassets/35814cabbfe647a186dcc2ef0bb6ee1f/horingssvar—eika-gruppen-pa-vegne-av-93-standardmetodebanker. pdf? uid=Eika_Gruppen_på_vegne_av_93_standardmetodebanker
18. Høringsnotatet var utarbeidet av en arbeidsgruppe ledet av Finanstilsynet, og med medlemmer fra Norges Bank, Bankenes sikringsfond og departementet.
19. Jf. Menons rapport s. 6.
20. Høyrisikoengasjementer skal etter EUs kapitalkravsforordning (CRR) ha en risikovekt på 150 prosent, og fordrer derfor mye egenkapital bak hvert lån.
21. Brev fra Finans Norge til Finanstilsynet datert 16.12.20. www.finansnorge.no/contentassets/f8ed0454d8df4160a51fa2df8cfb928b/finanstilsynets-rundskriv-om-hoyrisiko-ogforstaelse-av-crr-art-128.pdf
22. Se for eksempel finansminister Siv Jensens tale: En solid og konkurransedyktig norsk banknæring, datert 5.11.19. www.regjeringen.no/no/aktuelt/en-solid-og-konkurransedyktignorsk-sparebanknaring/id2676744/
23. Jf. finanstilsynsloven § 3.