Av Harald Kjelstad, tidligere administrerende direktør i SIVA
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2021
Norsk distriktsutvikling henger sammen med norsk energi- og industripolitikk. I denne artikkelen belyses hvilke virkemidler som brukes fra offentlig hold for å skape et konkurransedyktig næringsliv. Virkemidlene omfatter lovverk, infrastruktur, politikk, internasjonale markedsavtaler, kompetansebygging, og ikke minst bevilgninger gjennom offentlige virkemiddelinstitusjoner. Det pekes på små og store feilspor, men også på innsats som kan gi nye positive resultater. Men det krever sterke strategier, ambisjoner og kompetanse.
TILBAKEBLIKK PÅ HISTORIEN
Hvordan har vi utviklet norsk verdiskaping?
Hva og hvem la grunnlaget for norsk industrivekst og næringsutvikling de siste 100 årene? Vi kan peke på de naturgitte råvarene fisk, tømmer, landbruk, malm, vannkraft, olje og gass, samt naturopplevelser. Eller vi kan peke på ledende personer, eller på kapitalkreftene og markedene både hjemme og ute. Utvikling av kompetanse, kunnskap og ferdigheter for å utvinne og utvikle råvarene og verdikjedene var avgjørende for å lykkes. Det betydde mye for vår suksess at en sterk stat la strategier for utvikling av næringslivet, først og fremst gjennom lovgiving og rammebetingelser, og ikke minst med utbygging av infrastruktur og utdanningsinstitusjoner over hele landet. Det ble også tatt i bruk selektive og aktive virkemidler med tilskudd, statlige banker og statlig eierskap.
For å legge slike strategier og følge opp med handlinger måtte vi ha sterke politikere med god forankring i folket. Et folk som hadde høy motivasjon for utvikling av egne ferdigheter, bedret levestandard for seg og sine, og med høy tillit til at myndighetene tjente folket, og ikke minst at spekulantene ble holdt i age. Lovverk og kontroll var avgjørende for å begrense spekulasjon fra enkeltpersoner eller bedrifter, enten det var norske eller utenlandske interesser. Samtidig måtte kontrollen være balansert for å oppmuntre til gründerskap og nyskaping.
Lovgiving og strategiske ressurser
En viktig del av lovgivingen var å sikre eierrettigheter for norske interesser og ikke minst hindre spekulantene i å stikke av med superfortjeneste basert på vår natur og menneskenes innsats. Dette omfattet de store fornybare ressursene som fiskerier, vannkraft og sjø-, jord- og skogarealer som skulle forvaltes til vårt felles beste. Men også de ikke-fornybare naturresursene – mineraler, olje og gass – ble underlagt presis lovgiving og sterke industristrategier.
Den statlige styringen omfattet konsesjoner for eierskap og utvinning, men også krav og intensiver for norske leveranser. Det siste er blitt vanskeligere etter hvert som den frie konkurransen utvikler seg i det globale markedet. Men desto viktigere er det at myndighetene har sterke strategier for nærings- og industriutvikling framover.
Den politiske debatten og innsatsen
Går vi tilbake til 1900-tallet, var store deler av den norske politiske debatten knyttet til utvikling av verdier og fordeling av verdiene som ble skapt. Hele landet, hele befolkningen skulle være med. Energi-, industri-, og distriktspolitikk var sterkt knyttet til hverandre, ikke bare for at folk fortsatt skulle kunne bo overalt. Det var nødvendig for et land med omfattende naturressurser å ha kompetanse og arbeidskraft overalt for å skape verdier basert på disse ressursene.
Sterke politikere med ditto dyktige embetsmenn gav retningen. En av disse var statsminister fra Venstre, industrimagnaten Gunnar Knutsen, på begynnelsen av 1900-tallet da eierskapet til vannkraften skulle sikres. Senere kom statsministre som Einar Gerhardsen, Per Borten og Trygve Bratteli, med store statlige industrisatsinger basert på ny vannkraft og på nyoppdaget olje og gass. Havrettsminister Jens Evensen sørget for norske strategiske rettigheter på sokkelen, og statssekretær Arve Johnsen gikk fra politikk til å bli en av de fremste industribyggerne i Norge.
UTVIKLING AV VIRKEMIDDELAPPARATET
Økonomiske virkemidler for næringsutvikling
Etter gjenreisingen fra 2. verdenskrig kom en periode med omfattende oppbygging av statlige virkemidler, først Nord-Norge-planen fra 1951, så Industribanken, Distriktsutbyggingsfondet, SIVA – Selskapet for industrivekst, Fiskeribanken, Landbruksbanken, Industrifondet, Patentstyret, en rekke forskningsråd, Eksportrådet, GIEK – Garantiinstitutt for eksportkreditt, SND – Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Turistrådet, Designrådet osv. I 90-årene og på begynnelsen av 2000-tallet ble de fleste av disse slått sammen til det vi i dag stort sett kjenner som Innovasjon Norge og Forskningsrådet, samt en forestående sammenslåing av Eksportkreditt og GIEK.
SIVA utviklet seg på egen hånd og slapp stadig å bli overtatt eller å måtte overta andre organisasjoner. SIVA ble derfor en meget effektiv og ubyråkratisk pådriver for utvikling av industri- og innovasjonsmiljøer. Det må også tas med noen svært viktige spesialprosjekter for å utvikle norsk industrikompetanse for framtida. Spesielt nevnes turbinlaboratoriet ved NTH, nå NTNU, forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden, og flerfaselaboratoriet i Trondheim.
Myndighetenes arbeidsdeling
Forskningsrådet sorterer under Kunnskapsdepartementet. Virkemiddelinstitusjonene og statsforetakene ligger under Nærings- og fiskeridepartementet. Budsjettposter tilføres fra andre fagdepartementer. Vi har ikke lenger et Industridepartement, det forsvant i 1988, og datidens kjente industriminister Finn Kristensen ble næringsminister før Syse-regjeringen overtok i 1989. Men den dyktige industrimannen kom tilbake som næringsminister i neste Brundtland-regjering i 1990.
Helt fram til 2002 hadde Kommunaldepartementet en sterk rolle i norsk nærings- og distriktspolitikk. Kommunaldepartementet ble ofte omtalt som det virkelige industri- og næringsdepartementet. Det var nesten alltid en sammenheng mellom industrisatsing og norske distrikter. Så vet vi at det er de sterke statsrådene med de dyktigste administrasjonene som får gjennomslag for sine strategier i en regjering. Uavhengig av borgerlig-, sentrums- eller sosialistisk regjering, var det alltid innflytelsesrike politikere som ble kommunalministre, gjerne partiledere. Disse hadde sterke nettverk utover hele landet, var ute på besøk eller tok imot besøk, og utformet virkemidler utfra det de lærte at det var behov for.
Vi kan spesielt nevne Johan J. Jakobsen, Kjell Borgen, Gunnar Berge, Odd Roger Enoksen og Erna Solberg. Men da Bondevik II-regjeringen overtok i 2001, hadde Høyre allerede bestemt seg. SIVA ble likevel flyttet til Næringsdepartementet, og de tidligere sammenhengene ble visket ut. I dag er det kommet så langt at vi nesten ikke vet om statsråden for distrikt og digitalisering har sin egen portefølje og administrasjon.
KRISETILTAK
Virkemidler i krisetider
Under utviklingen av Norge etter 2. verdenskrig var den jevne økonomiske veksten idealet. Krakket i 1929, og de harde trettiåra som endte opp i den verste krigen noensinne, var det store skremselsbildet. Marshallhjelp, EF og senere EU skulle stabilisere utviklingen i de vestlige landene. Men likevel dukket «kriser» opp i ulike former. I norsk økonomi merket vi best i oljekrisen i 1973, «jappe»-krisen i 1987 med etterfølgende bankkrise i 1990–92, «dot.com»-krisen rundt 2000, og ikke minst finanskrisen fra 2008. I et oljeavhengig land som Norge fikk vi også et sterkt fall i oljeprisene fra 2014, ikke minst grunnet skifergassutviklingen i USA. At enkelte av våre industrier, for eksempel framstilling av aluminium og silisium, har store sykliske svingninger i markedet, kan derimot ikke betegnes som uventede kriser.
Nå står vi midt opp i kanskje den mest alvorlige krisen i vår generasjon, koronakrisen, en pandemi som forårsaker nedstenging av økonomisk aktivitet over hele verden. Norge har stort sett vært flinke til å komme styrket ut av krisene. Det ser ut til at norsk verdiskaping som i hovedsak bygger på utvinning og foredling av råvarer og kontroll på viktige deler av verdikjedene, med eierskap og egen kompetanse, er svært robuste i slike kriser.
Studerer vi historien om hvordan myndighetene taklet de ulike krisene og hvilke virkemidler som ble benyttet, ser vi mange interessante virkninger. I 70- årenes oljekrise ble drivstoffbruken rasjonert; dette skapte en sterk kriseforståelse. Men samtidig ble en galopperende pris- og lønnsvekst utløst. Dette ble stoppet ved lov som varte i flere år. Men deretter kom dessverre frislippet utover i 80- årene for fort, og la grunnlaget for den såkalte «jappekrisen» som også førte til bankkrisen i begynnelsen av 90-årene. Denne ble løst ved opprettelsen av Statens banksikringsfond og Statens bankinvesteringsfond som ganske enkelt nasjonaliserte eierskapet i de store forretningsbankene, samtidig som bankvesenet ble restrukturert og finansiert opp igjen.
Krisen satte ganske sterke spor i mange år. Spesielt ble fallet i eiendoms- og boligverdier et stort problem også for mange husholdninger samtidig med kutt i skattefradrag for lånekostnader. Virkemiddelapparatet for næringsutvikling ble restrukturert og forsterket gjennom sammenslåingen til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond i 1992 og sammenslåing av forskningsfondene fra 1993. SIVA, den gang eiet av Kommunaldepartementet, skaffet seg stor selvstendighet og frihet til å bestemme sine strategier og investeringer selv, hele tiden i et meget godt samarbeid og samforståelse med departementet.
Selvsagt gikk også en rekke bedrifter over ende da bankene brøt sammen. Det ble mangel på kapital til utvidelse og nyetableringer også innenfor de mest lovende bransjene i distriktene. Spesielt ble marine næringer som allerede var i sterk vekstfase skadelidende. FOS – omsetningsleddet basert på samvirke mellom oppdretterne – gikk overende i kjølvannet av Kredittkassens sammenbrudd. Av samme grunn brøt finansieringen for utvidelsen av suksessbedriften Domstein i Måløy sammen, og SIVA overtok utbyggingsforpliktelsene for en topp moderne fabrikk for en periode.
Et annet typisk eksempel er vekstbedriften Salmar, i dag verdens største innenfor lakseoppdrett, som ikke fikk finansiert nybygg på Frøya i det private bankmarkedet. SIVA gjennomførte hele investeringen med egenkapital. Begge disse investeringene og en rekke tilsvarende ble solgt tilbake til bedriftene da kredittsituasjonen på nytt stabiliserte seg. SIVA hadde fått økt sin inntjening og kunne benytte kapitalen på nytt.
SIVA ble sett på som en meget sterk drivende kraft og effektiv del av det statlige virkemiddelapparatet, med utbygging og investeringer i fysisk og organisatorisk infrastruktur for nyskaping i både byene og distriktene. SIVA arbeidet tett sammen med private og offentlige parter for å bygge opp innovasjonsmiljøer i universitets- og høyskolemiljøene, men alltid med sterk ideologi knyttet til distriktsutvikling. Slik fikk SIVA utviklet og bygget ut mange store forskningsparker, kunnskapsparker, næringshager, industriparker og inkubatorer for nye bedrifter, ofte kombinert med venture- og såkornkapital. Når først disse innovasjonsmiljøene var utviklet som effektive verktøy, fulgte myndighetene opp gjennom SND/Innovasjon Norge og Forskningsrådet med ulike programmer for å akselerere etableringstakt og kvalitet. Her kan vi nevne nasjonale programmer for næringshager, inkubatorer og en rekke klyngeprogrammer osv.
SIVA ble sett på som en meget sterk drivende kraft og effektiv del av det statlige virkemiddelapparatet.
SIVA og SND fikk i slutten av 90-årene og utover på 2000-tallet en del kritikk for at man «hjalp» norske bedrifter til utflagging av arbeidskrevende operasjoner. SIVA la til rette for industriparker i Russland, men dette var en del av norsk nordområdepolitikk. Så bygde man industriparker i Baltikum, og la også til rette for bedriftssamarbeid i andre nye EU-land, senere også på Balkan. Aktiviteten var forankret i norsk utenriks- og næringspolitikk etter at Øst-Europa åpnet seg.
Virkemiddelapparatet ble også oppfordret underhånden fra sentrale nærings- og utenriksmyndigheter til å følge bevilgningene til de landene Norge gjennom EØS-avtalen forpliktet seg til å gi store årlige støttebeløp. Det var viktig for mange bedrifter å flytte deler av produksjonen ut for å fortsatt være konkurransedyktige. Dette gjaldt ikke bare lavere arbeidskraftkostnader, men også ny energi i «sultne» miljøer med god tilgang på kompetanse. Balkanprosjektene ble derimot primært iverksatt for å få i gang nytt næringsliv som fredsarbeid.
Da den globale finanskrisen var et faktum i 2008, var staten hurtig på banen og garanterte for de store bankene med risikoutsatt portefølje internasjonalt. Men også denne gangen kom virkemiddelapparatet med Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet hurtig på banen med tiltak og forslag til tiltak for å reparere de skadene som hadde oppstått eller kunne oppstå for de viktigste eksportnæringene. Både statsministeren og næringsministeren tok personlig kontakt for å inspirere oss alle til innsats. De maritime næringene var mest utsatt, og nye programmer ble igangsatt, med maritime inkubatorer og utvikling av Global Centers of Expertise. Disse tiltakene var også virkningsfulle da det store oljeprisfallet i 2014 førte til en krise for supplybåt-aktiviteten langs kysten vår, med hurtig reduksjon av oppdrag til verkstedene.
VIKTIGE ENDRINGER
Lobbyisme som vekstnæring
Den virkelige store forandringen de siste 15–20 årene er at læringsarenaen for sentrale politikere og for departementer og direktorater ikke lenger er folket, bedrifter, fagforeninger eller partiorganer rundt om i landet. LO og NHO har selvsagt alltid drevet langsiktig påvirkning, men nå bruker de også i større grad profesjonelle byråer. Nye «influensere» er på banen, først og fremst mange og store kommunikasjonsbyråer, interesseorganisasjoner og kampanjeorganisasjoner som arbeider for sine klienters interesse.
Det var viktig for mange bedrifter å flytte deler av produksjonen ut for å fortsatt være konkurransedyktige.
Påvirkningsarbeidet skal gi bedret lønnsomhet for klienter og påvirkere, gjerne med statlige subsidier, eller tilgang til kortsiktig «superfortjeneste» slik vi ser når det gjelder vindkraftlobbyen. Der finner vi de største kommunikasjonsbyråene, Energi Norge som organiserer alle de store kraftselskapene, kampanjeorganisasjonen Norwea, og private investorer. Mange påvirkere vandrer fra sentral politikk til organisasjoner, til store statlige selskaper, eller til konsulentselskaper og kommunikasjonsbyråer og tilbake igjen. Dette svekker dessverre tilliten til demokratiske prosesser, og dermed tilliten til myndighetene, en tillit vi alltid har dyrket tidligere. Myndighetene passet på oss og passet på for oss.
Internasjonale avtaler
Mange mener og tror at det var EØS-avtalen Norge inngikk med EU i 1994 som tok fra oss vår nasjonale frihet til å bestemme over våre virkemidler og våre ressurser. Dette er nok en sannhet med store modifikasjoner. Omfattende strategiske områder for Norge ble holdt utenfor, herunder olje- og gassutvinning, og ikke minst fiskeriavtalen med EU som vi gir avdøde fiskeriminister Jan Henry Olsen, «No Fish Olsen», æren for.
Men Norge gjorde en feil som har fått store virkninger. Vannkraften ble ikke fremmet som en strategisk ressurs på samme måte som fisk og olje. Kraftforsyningen i Norge med bare vannkraft var helt spesiell i verdenssammenheng. Slik ble vi det mest elektrifiserte landet i verden med 100 prosent fornybar, stabil, rimelig, regulerbar og magasinerbar kraft.
Vi hadde utviklet det sikreste og mest miljøvennlige og klimavennlige kraftsystemet i noe land, planlagt og bygget av flinke fagfolk på alle nivåer. Norsk kompetanse og utstyr ble etterspurt i alle verdensdeler. Så ble det gjort en omfattende endring av energiloven under Syse-regjeringen i 1990, med olje- og energiminister Eivind Reiten (Sp), mangeårig sjef i Norsk Hydro. Lovendringen omdefinerte vår fornybare kraftproduksjon fra å være en avgjørende strategisk ressurs for bosetning og industriutvikling til nærmest en standard handelsvare i både det norske og internasjonale markedet.
Det må legges til at vi hadde vennet oss til i et par generasjoner at Arbeiderpartiet var det sterke styringspartiet når det gjaldt industri- og energipolitikk, men dette var lite synlig da den borgerlige regjeringen endret energiloven. APs innsats på dette politikkområdet fortok seg videre utover helt til i dag. Partiet klarte ikke å legge opp en troverdig politikk for den avgjørende kombinasjonen av politikk for miljø og bærekraft, energiproduksjon og industri.
Derfor fikk vi de siste to-tre tiårene et sammensurium av sikkert velment klimapolitiske diskusjoner og svært dyre tiltak under betegnelser som «det grønne skiftet» og «sirkulær økonomi», fortsatt med økonomisk vekst som målsetting. Vi fikk mange lite målrettede tiltak som skapte en helt ideell situasjon for mange spekulative krefter som ble ødeleggende for natur, klima og framtidig verdiskaping.
HAR VI STRATEGIER FOR NÆRINGSUTVIKLING?
Foreløpig utfall som følge av covid-19-pandemien
Så langt har koronakrisen først og fremst rammet en rekke tjenesteytende bedrifter, ikke minst reiselivsindustrien. Prisen på olje og gass gikk ned etter hvert som aktiviteten i verden avtok, men kom snart i balanse igjen. Samtidig øker den digitale kommunikasjonen kraftig også i det profesjonelle næringslivet. IT-industrien i Norge og over hele verden har utviklet seg mot nye høyder.
Et annet eksempel som er viktig for Norge er produksjon av sjømat som hittil har klart å stabilisere seg ganske godt både i volum og lønnsomhet. Men 200 000 arbeidsløse og permitterte er et meget stort tall for Norge, og vi ser foreløpig ikke noen forbedringer for de hardest rammet næringene, ikke minst reiselivsindustrien.
Krisen har også vist oss hvor sårbare deler av norsk næringsliv er på grunn av et stort behov for import av arbeidskraft, ikke minst innenfor bygg- og anlegg, men også verftsindustrien og sesongarbeid i fiskeri og jordbruk. Norge er likevel i en spesiell gunstig økonomisk situasjon med et enormt stort oljefond, forutsatt at det ikke blir et fullstendig sammenbrudd i de finansielle systemene i verden.
Hittil har myndighetene bevilget mange titalls milliarder for å hjelpe bedriftene i de hardest rammede bransjene. Bare deler av dette går gjennom det ordinære virkemiddelapparatet for næringsutvikling. Men Innovasjon Norge rapporterer en dobling av sin støtte til gründere og nyetableringer i 2020. Dette viser at nyskapings- og omstillingsevnen øker i krisetider. Men hva med klimakrisen, har vi strategier for innsats som tjener både vårt samfunn og miljøet på kloden?
Feil spor eller avsporing?
Den norske utfordringen er nok heller at vi de senere årene har manglet troverdige nasjonale strategier for framtida når det gjelder industriutvikling, eller rettere sagt – de strategiene som er valgt trer fram som feilspor, og kan også føre til avsporing. Vi har i mange år hatt en uklar politisk debatt som har gått i alle retninger, med utgangspunkt i utslipp som påvirker klimaet, elektrifisering og sirkulær økonomi, alt sammen under et uklart begrep som «det grønne skiftet». Klimakrisen er i Norge politisk definert som vår største utfordring. Å ta vare på natur, naturmangfold, fauna og flora, matsikkerhet og våre innbyggeres og tilreisendes rekreasjonsbehov blir derimot lett neglisjert når kortsiktig økonomisk vinning jages.
Som under alle kriser blir klimakrisen også utnyttet av spekulative krefter som skaffer seg selv superfortjenester og nye formuer bygges opp. Men dette er ingen garanti for at det utvikles verdiskaping og arbeidsplasser i Norge. Nye allianser med den norske staten i sentrum dukker opp, og det er vanskelig for folk flest å se om dette tjener deres interesser eller er innenfor demokratiets kontroll. Et slikt eksempel er allianser mellom Statkraft, Equinor, Hydro, og de Røkke-dominerte store selskapene som nå satser på store havvindprosjekter.
Ikke sjelden velges det feil spor for å utvikle ny verdiskaping. Det er derfor så viktig å ha forståelse for langsiktige strategier for å bygge verdikjedene. Med den norske kapitalstyrken er det ikke katastrofe om det av og til gjøres feil. Et typisk eksempel var «Månelandingen» eller CO2-rensing på Mongstad som industriell satsing, men viktig kunnskap ble utviklet. Denne er verdifull også når vi nå realiserer Northern Lights CCS, med injisering av CO2 i sokkelen der norsk kompetanse er avgjørende. Dette kan bli en viktig industri i framtida.
Basert på naturgass fra norsk sokkel kan vi produsere hydrogen ti ganger mer økonomisk enn ved elektrisk kraft, deretter kan vi injisere CO2 som spaltes ut tilbake i sokkelen igjen. På samme måte kan vi bygge ut jernverk som ikke benytter kull men naturgass til reduksjon av malm. Malmbåtene fra Narvik passerer på skip forbi ilandføringsanlegg for naturgass både på Tjeldbergodden og Kårstø. Slik kan vi virkelig redusere utslipp av CO2 globalt.
Det er derimot vanskelig å forstå hva som er den strategiske begrunnelsen for at vannkraftlandet Norge nå satser på svært arealkrevende vindkraftanlegg, med ustabil produksjon og kort levetid. Vindkraft i norsk natur er ikke bærekraftig hverken miljømessig, økonomisk eller sosialt. Det norske kraftsystemet ble utviklet 100 prosent basert på vannkraft over mer enn hundre år, teknologisk helt i front enten vi snakker om miljøtilpasning, reguleringsevne, magasinering, levetid eller økonomi.
Med denne kraften elektrifiserte vi hele landet. Stat og kommuner hadde avgjørende roller. Ja, endatil norsk dugnadsånd med lutlag og ulønna arbeidsinnsats var avgjørende for å få strøm til mange bygder. Samtidig bygget vi opp den mest klimavennlige kraftkrevende industrien som finnes. Norsk kompetanse og norskprodusert utstyr til vannkraftutbygging var etterspurt over hele verden. Fortsatt er dette en viktig norsk næring. Norsk industri har ikke kunnskap eller kompetanse på vindkraft. All teknologi, alt utstyr og all montasje må importeres fra Danmark, Tyskland, USA eller Asia, der hoveddelen av utstyrsproduksjonen foregår. Dette står i sterk kontrast til vannkraft, der normalt 80 prosent av alle leveranser kom fra Norge enten det var nybygg, rehabilitering eller vedlikehold.
Det er utrolig å se hvordan en håndfull spekulanter og en tidligere betrodd og pengesterk offentlig eiet kraftbransje i en slags «uhellig» allianse med klimaaktivister og deler av miljøbevegelsen kunne samle seg for å få politikerne til å tillate og subsidiere den gigantiske utbyggingen av vindkraft i norsk natur. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg beskriver i sin bok fra 2016 hvilket press han og regjeringen ble utsatt for å innføre «grønne sertifikater». Det ble lett å få konsesjoner for utbygging. Dette skjedde nesten uten medieomtaler eller diskusjon om skadevirkningene i natur og lokalsamfunn.
Spekulantene og kraftselskapene skaffet seg hurtig store inntekter ved å selge sine vindkraftrettigheter til internasjonale investeringsselskaper. Det de tjener pengene på er ikke å selge ustabil vindkraftproduksjon men ved å eksportere andeler av det mest avanserte fornybare kraftsystemet i verden. Vindkraft er en svært arealkrevende og naturfiendtlig teknologi i forhold til vannkraft, energieffektivisering, solkraft, bioenergi basert på avfall, eller ny kjernekraftteknologi som det forskes på i mange land. Resultatet vi opplever nå er store irreversible inngrep i norsk natur i en grad vi aldri har opplevd tidligere. Lokalsamfunn splittes, bolysten ødelegges, dette tjener ikke distriktene, dette skaper ikke arbeidsplasser, og det tjener ikke klimaet å rasere naturen.
Satsingen på havvind vil selvsagt kunne gi oppdrag til norske operatører for maritime operasjoner, men gir neppe ny industri i Norge ut over finansielle aktiviteter. I Norge har vi heller ikke kompetansepartnere når det gjelder batteriproduksjon eller datasentre, og sysselsettingseffekten blir derfor minimal. I denne sammenheng er Norge bare et rikt etableringsland, med mye verdifull vannkraft, tilgang på kjølevann og store arealer. Så gir det spekulantene en ny mulighet til å få rettigheter til mer vindkraftutbygging. Disse kan igjen selges ut med superprofitt, en profitt som er mulig bare fordi vi har et så avansert kraftsystem, og fordi vindkraftinvesteringene er så sterkt subsidiert av den norske staten og oss alle. I tillegg til «grønne sertifikater» kommer svært gunstige skatteregler, og ikke minst statlig utbygging av overføringsanlegg som norske husstander betaler gjennom linjeleie.
UTVIKLING AV NÆRINGSLIVET I NORGE
Kompetanse
Sentralt i det strategiske arbeidet er å være bevisst på hvilken kompetanse vi har og som vi kan utvikle videre for å fortsatt skape global konkurransedyktig industri og nye arbeidsplasser her hjemme. I noen tilfeller kan vi selvsagt bestemme oss for å bygge opp en helt ny bransje. Men uten forankring i norsk kompetanse eller norske råvarer er dette ofte bortkastet innsats.
Det er viktig å være seg bevisst at vi langsiktig har bygget vår kompetanse og velstand på bærekraftig utnytting av naturressursene. Dette omfatter fornybare ressurser som vannkraft, fisk, jord og skog. Men også utvinning av ikke-fornybare ressurser som malm, olje og gass har vi gjennom en sterk stat klart å styre til felles beste.
Så har vi ledende industrikompetanse på bygging av skip og offshoreplattformer. Vi er også meget sterke på anlegg i krevende terreng, men denne virksomheten er blitt avhengig av importert arbeidskraft, som en rekke andre stedbundne produksjoner innenfor landbruk og sjømat. På det meste utgjør denne importen nå 250 000 arbeidsplasser. Vel halvparten er etter hvert heldigvis blitt fastboende.
Vi har fortsatt kompetanse og sterke merkevarer innenfor møbel-, tekstil- og maskindesign, selv om mye av slike produksjoner har blitt flyttet ut de siste tiårene, gjerne til Baltikum og Polen, samt Tyrkia, Thailand, Vietnam og Kina. Utflytting av de arbeidskrevende produksjonene var nødvendig for å opprettholde konkurranseevnen for norske bedrifter etter hvert som den internasjonale konkurransen utviklet seg for alle typer produkter. Virkemiddelapparatet, både SIVA og SND/Innovasjon Norge, fikk som nevnt kritikk for å bistå med «outsourcing» av arbeidsplasser.
Noen eksempler
Digitalisering av produksjonsprosesser: Vi har bygget opp en omfattende IT-kom- petanse i Norge. Både ingeniører og IT- medarbeidere på alle nivåer er lønnsmessig konkurransedyktige med tilsvarende globalt. Vi har vært flinke til å digitalisere aktivitetene på mange områder, offentlig og privat kommunikasjon, forretningsmessig kommunikasjon, alt innenfor økonomistyring, prosjektstyring, design og konstruksjon. Men fortsatt er det store muligheter til å digitalisere prosesser og tradisjonelle produksjoner.
Det vi satte bort til lavkostlandene var produksjonen av de fysiske produktene eller deler av disse, sveising av skipsskrog, offshore-plattformer eller stålbroer, sying av tekstiler, produksjon av møbler, metallstøping og maskinering, pakking av fisk osv. Det er nå på tide å utvikle nye strategier og nye virkemidler for å flytte mange av disse produksjonene hjem igjen. Ved full digitalisering av produksjonen har prisen på manuell arbeidskraft liten innvirkning på produksjonskostnadene.
Mange spesialprodukter i ulike materialer kan også printes ut. Fra design og detaljplanlegging og produksjon har vi til enhver tid digitale tvillinger av de komplekse produktene enten det er en maskindel, et skip, en stålbro, mineraler eller trelast. Dette skaper sikkerhet for framtidige reklamasjoner, forbedringer eller reparasjoner, vedlikehold og oppgradering i hele levetiden for produktet.
Dette krever imidlertid en rekke tiltak. Det må investeres i ny infrastruktur for digitaliserte produksjonsprosesser – verksteder og fabrikker, dokker og havner tilrettelagt for robotisering. Dette kunne være en sentral oppgave for SIVA. Kapitalkrevende innkjøp og oppsett av roboter bør kunne trekke på gode finansieringsordninger fra Innovasjon Norge, gjerne gunstig leasing fra robotleverandører kombinert med offentlige garantiordninger.
Så må opplæringen av operatører gjennom kraftig omstilling. En sak er sterk forbedring av lærlingeordningen. Allerede på videregående skoler må de framtidige operatørene få opplæring på de mest avanserte robotene. Digitalisering, automatisering og robotisering vil kunne bli de viktigste, men også de mest interessante fagene innenfor yrkesfag.
I tillegg må de mindre bedriftene støttes. Det er gjerne de mindre bedriftene som klarer å omstille seg først, men de er også mest avhengig av offentlige virkemidler. Dette gjelder ikke bare penger, men også bistand til å inspirere og støtte bedriftene i nyskapingsprosessene. Men for å lykkes er det også viktig å skape et hjemmemarked for utvikling av ny industri. Et typisk eksempel er flytebroer som erstatning for ferger, der vi nå ser en helt ny industri som er i ferd med å gro fram på Vestlandet. De nye broene gir nye regionale vekstimpulser, bidrar til stedsutvikling, og ikke minst til innovasjon og industriell nyskaping i distriktene.
Skogbruk: Dette er sammen med jordbruk en tradisjonell næring i Norge, basert på fornybare ressurser med svært viktig klimaeffekt. Mange glemmer i klimadebatten at samspillet med naturen og grønne vekster i sjø og på land med fotosyntese er den eneste effektive måten å balansere CO2-innholdet i atmosfæren på.
Digital identitet slått innpå hver tømmerstokk av hogstmaskinenegir helt nye muligheterfor rasjonell måling, sortering,kvalitetskontroll og logistikk.
Den omfattende skogreisingen fra 1950 til 2000 begynner å gi mye hogstmoden skog, spesielt på Vestlandet, og avvirkningen er voksende. Mye blir eksportert som rundtømmer – først og fremst til Europa – men kunne vært foredlet til trelast og diverse biologiske produkter. Det er store muligheter for digitalisering av hele verdikjeden fra rot til produkt. Digital identitet slått inn på hver tømmerstokk av hogstmaskinene gir helt nye muligheter for rasjonell måling, sortering, kvalitetskontroll og logistikk. Slik kan det bygges en ny klimavennlig og konkurransedyktig industri.
Elektrifisering: Det pågår heftige kampanjer for hurtig utbygging av mer ustabil vindkraft i norsk natur. Effektene av dette er omtalt tidligere. Dessuten har vi allerede et ganske stort kraftoverskudd, ca. 15 TWh i et normalår, og av dette 95 prosent stabil vannkraft. Elektrifisering basert på vannkraft har vært en viktig industri i Norge de siste hundre årene. Både kompetanse, turbiner og annet utstyr ble etter hvert også en viktig eksportindustri. Dette kan utvikles videre, ikke minst når det gjelder rehabilitering av vannkraftanlegg, energieffektivisering, solkraft på tak, eller innenfor sjøtransport. Elektrifisering av oppdrettsnæringen er allerede kommet langt.
Norge holder også på å gå på et stort nytt feiltrinn med elektrifisering av sokkelen fra land for utvinning av olje og gass. Men dette blir nok ikke godkjent av EU som klimatiltak.
Reiselivsindustrien: Helt fram til koronakrisen startet i 2020 var reiselivsindustrien den hurtigst voksende næringen i Norge målt i sysselsetting. Spesielt turisttrafikken hadde store vekstmuligheter basert på naturopplevelser, ikke minst siden vi har bosetning over hele landet. Ny klimavennlig cruisetrafikk med mindre og utslippsfrie fartøyer kan gi helt nye løft for reiselivet. Ledere innenfor turistindustrien advarer sterkt mot den svært synlige og arealkrevende vindkraftutbyggingen som foregår i stor fart langs kysten, på fjellet og i skogsområder. Det er allerede umulig å seile langs store deler av kysten uten å se vindturbiner.
Tilsvarende utbygging i Østerrike øst for Wien gav umiddelbart et sterkt fall i reiselivet. At Norge også tillater enorme utbygginger i fjellområder for reindrift og dermed krenker urbefolkningens kultur og eksistens, kan fort bli en stor negativ faktor i markedsføringen av Norge som turistland. At Statkraft også deltar i slik utbygging på Fosen, er vanskelig å forstå. De kan vel heller ikke selge sine eierskap til utlandet av politiske grunner, så de må nok fortsatt avskrive store verdier. Rett nok solgte de sine eierskap i små vannkraftverk nettopp ut av landet.
Nye energikilder: For å unngå en klimakrise i framtida er det nødvendig å lete etter nye energikilder uten utslipp av CO2. Det er etter hvert blitt helt klart at klimakrisen ikke løses med fortsatt vekst og ødelegging av natur og naturmangfold. De fleste land med teknologisk kompetanse forsker og prøver ut mange løsninger. I Norge har vi omfattende eksportindustri knyttet til produksjon av rent silisium og solceller. Utbygging av store solkraftparker foregår lenger sør. Men solkraft på tak og fasader er likevel meget aktuelt i Norge, enten det er private boliger, forretningsbygg eller offentlige bygg. Dette vil sammen med energieffektivisering kunne gi 50–60 TWh og rikelig med kraft til all aktuell elektrifisering de neste 50 årene. Ikke minst vil slik satsing gi grunnlag for stor næringsmessig aktivitet og mange arbeidsplasser.
Det er de senere årene utviklet lovende teknologier innenfor kjernekraft basert på thorium som vi har store forekomster av i Norge. Det forskes aktivt i mange land på «små» reaktorer som for eksempel kan gi utslippsfri framdrift på store skip i oversjøisk fart. Norge har besluttet å legge ned forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden. Alle våre naboland har tradisjonelle kjernekraftanlegg. Av sikkerhetsgrunner burde vi nok opprettholdt kompetansen. Kjernekraft er dessuten den eneste kraftkilden som ikke slipper ut klimagasser og som fortsatt sammen med kull- og gasskraftverk stabiliserer det europeiske kraftnettet.
VEIEN VIDERE: ET ALLSIDIG NÆRINGSLIV GIR GRUNNLAG FOR NYSKAPING
Uansett strategier for de viktigste bransjene i Norge må vi skape grunnlag for allsidig utvikling. Det SIVA spesielt lyktes med var å legge til rette for nyskapingsklynger ved utvikling av forskningsparker nær de store universitetene og forskningsinstitusjonene, kunnskapsparker ved høgskolene, og næringshager i industriparker og i distriktssentra.
Sammen med Innovasjon Norge og Forskningsrådet ble det utviklet og finansiert ulike programmer som støttet nyskapingsaktiviteten. Resultatene er meget synlige i mange knutepunkter, enten det gjelder bioteknologi i Tromsø, mikroteknologi i Trondheim, eller maritim kompetansebygging i Ålesund.
Det finnes og skapes bedriftsklynger i ulike størrelser i hele landet og slik må det være; det gir inntekter, trivsel og bolyst. Det er ikke lenger nødvendig med samlokalisering for å utvikle nyskapingsmiljøer der bedrifter, investorer, forskere og utdanningsinstitusjoner treffes og arbeider sammen. Med dagens kommunikasjonsmetoder kan virtuelle miljøer bli like effektive som fysiske miljøer.
Det viktigste virkemiddelet er å vise oppmerksomhet og gi støtte til dem som har vilje, evne og kunnskap til å føre oss inn i en enda bedre framtid. Virkemiddelinstitusjonene må være selvstendige virksomheter tett på næringslivet i regionene. Og de må aktivt og ubyråkratisk ta del som partnere i både små og store næringsklynger.
Dette krever selvsagt stor integritet hos ledere og medarbeidere, men samtidig gir det meget god læring om hva som er kritisk for videre utvikling. Denne læringen vil skape et mye mer kompetent virkemiddelapparat som i neste omgang kan gi myndighetene muligheter til å korrigere strategiene.