Leder i Samfunn og økonomi utgave 1 – 2018
Av Bjarne Jensen, ansvarlig redaktør i Samfunn og økonomi
Lederen er publisert i Samfunn og økonomi 1 2018
Temaet i dette nummeret er økningen i andelen eldre fram mot 2060. Mange omtaler det som eldrebølgen. Den populære påstanden er at det blir så mange eldre at de yrkesaktive ikke har råd til å finansiere tjenester og pensjoner til de eldre. Dagens velferdsstat er ikke bærekraftig, ifølge Civita. Problemet som er løftet fram er at det kan bli for få yrkesaktive til å finansiere de ikke-yrkesaktive. Norge er blant de landene i Europa som har den yngste befolkningen. Vi har derfor i dag en relativ stor andel unge og lav andel eldre. Tar vi hensyn til at andelen barn og unge under utdanning synker, og at økningen i levealderen for de eldre gir dem flere friske leve- år, blir det ingen økning i forsørgebyrden for de yrkesaktive fram mot 2060.
Er det for øvrig sant at de eldre forsørges av de yrkesaktive? Jeg vil tro at mange eldre har vanskelig for å forstå det. De har jo inntekter og formue selv. De betaler skatter og avgifter, er de viktigste bidragsytere i frivillig sektor og yter betydelig støtte til familie og venner. Tre firedeler av de eldre mottar overhodet ingen omsorgstjenester fra kommunene. Beregninger viser at familieomsorg og frivillig innsats står for flere årsverk i pleie og omsorg enn den offentlige omsorgen. De eldre har betalt for sin pensjon i et langt yrkesliv gjennom avgifter til folketryg- den og egne pensjonsordninger. Det er heller ikke riktig at alle disse ordninger er såkalte «pay as you go»-ordninger. Utbetalingene til kommunale og private tjenestepensjoner kommer fra pensjonskasser og forsikringsselskaper som pensjonistene har betalt inn til, gjerne i 30–40 år. En kan også spørre om omdøpingen av Oljefondet til Statens pensjonsfond utland bare var kosmetikk.
Tre firedeler av de eldre mottar overhodet ingen omsorgstjenester fra kommunene.
Den største reformen basert på bløffen om eldrebølgens negative virkninger er pensjons- reformen. Den har endret vårt pensjonssystem radikalt og har skapt usikkerhet om hva slags pensjoner våre unge vil få og hvordan dagens pensjonister skal få regulert sine pensjoner. Det er nødvendig med en form for levealdrejustering siden vi lever lenger og får flere friske leveår. Men da må vi lage ordninger som skjermer dem som ikke er så heldige at de kan arbeide.
Var det fornuftig å redusere pensjonsalderen fra 67 til 62 år i 2011? Det har økt antall alders- pensjonister og folketrygdens utgifter til alders- pensjoner kraftig. Det synes ikke å bekymre pådriverne for reformen, for pensjonistene som får tidligere pensjon vil måtte betale med lavere pensjon når de blir eldre. På lang sikt gir det derfor ikke merutgifter til pensjoner. Dagens pensjonister betaler også allerede for merutgifter gjennom underregulering av pensjonene. i et langt tidsperspektiv skal det derfor ikke bli merutgifter. Men er det et godt prinsipp å stimulere til å ta ut pensjon når en har full arbeidsinntekt, og som en senere må betale ved å bli en fattigere pensjonist? Var det nødvendig for å få et pensjonssystem som stimulerer oss til å arbeide lenger og hvor vi kan kombinere arbeid og pensjon? Det blir også lettere for arbeidsgiverne å skyve eldre arbeidstakere ut av yrkeslivet når de blir 62 år, for de får jo pensjon. Var det nødvendig for å få et pen- sjonssystem som stimulerer oss til å arbeide len- ger og hvor vi kan kombinere arbeid og pensjon? Det blir også lettere for arbeidsgiverne å skyve eldre arbeidstakere ut av yrkeslivet når de blir 62 år, for de får jo pensjon.
En får lyst til stille spørsmålet:
Er vi i ferd med å utvikle en styringskultur hvor det er tillatt å jukse med fakta?
En av de virkelige raritetene er at personer i of- fentlig sektor som arbeider etter 67 år hvert år får redusert den tjenestepensjonen de har be- talt for gjerne gjennom 30–40 år; til tross for at de fortsetter å betale for tjenestepensjonen og sparer pensjonskassene og staten for tjenes- tepensjoner. Arbeider de til de er 72–73 år er tjenestepensjonen borte. Det sørget Stortinget for da de vedtok endringer i samordningsloven i 2009. Men ble Stortinget informert om denne konsekvensen, og er det lovlig å konfiskere opptjente pensjonsrettigheter på denne måten? Det ble gjort for å straffe de offentlig ansatte fordi de ville beholde sin rett til tjenestepensjon på 66 prosent av sluttlønna.
LO utarbeidet i februar 2017 et notat om hvor godt det norske pensjonssystemet er, basert på OECDs sammenligninger av medlemslande- nes pensjonssystemer i Pensions at a Glance. I den sammenligningen kommer Norge så dårlig ut at de rangeres blant landene med de dårlig- ste pensjonssystemene. Våre naboland ligger på topp. Det er gjort mye med pensjonssystemet i Norge etter at LO ble overtalt til å støtte end- ringer i pensjonssystemet. Men er de endringene som er gjennomført i samsvar med det systemet LO støttet? I et pensjonssystem kan djevelen ligge i detaljene.
Det er ikke første gang reformer er gjennomført basert på feil fakta. For å få vedtatt sykehusreformen i 2001 kom departementet med opplysninger om at Norge – etter USA – hadde verdens høyeste helseutgifter uten å ha de beste helsetjenestene. I ettertid er det godt dokumentert at Norges utgifter var omtrent på gjennomsnitts- nivået for europeiske land og lave sammenlig- net med land som har samme inntektsnivå som Norge.
Helse- og omsorgsdepartementet la 4. mai fram en stortingsmelding om eldreomsorgen. Det viktigste budskapet var store forskjeller i kommunenes eldreomsorg, og at kommunene må bli flinkere til å lære av hverandre. Proble- mene med eldrebølgen på nasjonalt nivå tones ned. Nå er problemet at det er for mange gamle i de små kommunene. Påstanden er at de små må slå seg sammen for å løse utfordringene i eldre- omsorgen.
Staten gjennomfører stort sett hvert annet år en undersøkelse hvor de spør innbyggerne om hvor tilfreds de er med de ulike offentlige tjenester. Undersøkelsen belyser også hvordan innbyggerne vurderer tjenestene fra den kommunale eldreomsorgen. Dataene viser at innbyggerne i de minste kommunene er godt fornøyd med tjenestene, mens de store kommunene skårer svært dårlig. Dette fenomenet er det ingen refleksjon eller undring over i den nye stortingsmeldingen. Tvert imot mener de at kommunene som skårer best i eldreomsorgen må slå seg sammen med større kommuner – som skårer dårligere – for å få bedre eldreomsorg. Stortingsmeldingen re- fererer til 250 forskningspublikasjoner som be- rører eldreomsorg. Det er merkelig at den ikke refererer til noen av publikasjonene som ana- lyserer disse forskjellene. En får lyst til å stille spørsmålet: Er vi i ferd med å utvikle en styringskultur hvor det er tillatt å jukse med fakta?