Eldrebølgen – storm i et vannglass

Eldrebølgen brukes som argument for å skape oppfatninger om hvor problematisk og kostnadskrevende alt vil bli i framtida og at flere av dagens velferdsordninger må avvikles. Mange er ikke så heldig at levealder og andel friske leveår øker. Eldrebølgen er imidlertid nærmest en storm i et vannglass.

Eldrebølgen - storm i et vannglass - Samfunn og økonomi utgave 1 - 2018 - Sindre Farstad
Sindre Farstad seniorrådgiver i Pensjonistforbundet og master i samfunnsøkonomi, Universitetet i Oslo
Publisert i Samfunn og økonomi utgave 1 2018

ARTIKKELEN ER FAGFULLEVURDERT

I denne artikkelen drøftes det som mange kaller eldrebølgen. Forestillingene som er skapt er at «eldrebølgen» er så kraftig at våre velferdsordninger ikke vil være bærekraftig på lang sikt. Den viktigste årsak til at det ventes økt andel eldre er at levealderen øker. Men vi får ikke bare flere leveår. Det er antallet «friske» leveår som øker sterkest. Nyanseres bildet med det, vil andelen eldre i Norge i 2060 ligge på det nivået Sverige har i dag. I dag er Norge et av landene i Europa med lavest eldreandel. I tillegg er det slik at andelen barn og unge synker. Tar vi hensyn til det og beregner den samlede forsørgerbyrden, ventes det ingen økning i forsørgelsesbyrden fram til 2060.

Hva mener vi med eldrebølgen?

Eldrebølgen dreier seg om en demografisk utvik- ling der befolkningssammensetningen endres, og andelen eldre i befolkningen øker. Dette har i hovedsak to årsaker:

  • Den ene årsaken er at levealderen er stigende og antas å fortsette å stige videre i årene framover. Når vi lever lenger blir det derfor flere eldre personer.
  • Den andre årsaken er reduksjon og svingninger i fødselstallene. Færre barn ble født i årene fram mot slutten av andre verdens- krig, mens flere ble født i årene senere. Nå er vi på nytt inne i en trend med reduserte fødselstall.

Virkningen av dette er at andelen eldre i befolkningen øker, og styrken er så stor at det blir omtalt som eldrebølgen. Figur 1 viser utviklingen i folketallet og antallet personer over 70 år fra 1900 til i dag. Her er også framskriving av folketallet fram til 20601 tatt med. Den heltrukne linjen i figuren viser hvordan andelen av befolkningen over 70 år har utviklet seg. Figuren viser at det har vært en jevn og trutt økning i befolkningen i Norge siden 1900 og fram til i dag, riktignok med noen mindre variasjoner i økningen. Denne økningen forventes å fortsette i årene framover. Antallet personer over 70 år har i denne perioden også økt. Økningen i antall eldre har stort sett vært sterkere enn økningen i samlet folketall fordi levealderen har økt. De aller fleste ser dette som en suksesshistorie og en sentral del av velstandsutviklingen i det norske samfunnet.

Det er imidlertid ett unntak, og det er for perioden 1995–2013. Da ble andelen personer over 70 år i befolkningen redusert. Det skyldes de lave fødselstallene i perioden 1925–45. Fra 1995 til 2013 sank andelen 70 år og eldre fra 11,7 prosent av befolkningen til 10,4 prosent. Her ser vi en slags bølge. Men fra 2015 fortsetter økningen, og vi er nå inne i den tidligere trenden. Når det dreier seg om «bølgen», er dette en følge av svært lave tall for barnefødsler i perioden fra 1925 til 1945 (se figur 2). Dette snudde mot slutten av andre verdenskrig, og fra 1945 til 1975 var det en periode med høyere fødselstall igjen (SSB). Denne svingningen i fødselstall påvirker andelen eldre nå og framover. De «små» årskullene fra 1925 til 1945 er i dag mellom 73 og 93 år, noe som gir en relativt lav andel eldre i Norge nå. Siden fødselstallene var høyere i perioden fra 1945 til 1975 vil det bli en økende andel eldre i årene som kommer. Vi er sånn sett allerede inne i starten av en ny økning i andelen eldre i befolkningen, siden mange personer født i de første årskullene etter andre verdenskrig allerede har blitt pensjonister.

Figur 1
Befolkningsutviklingen 1900–2060.
Figur 1
Befolkningsutviklingen 1900–2060.

Andelen eldre svinger altså i takt med antall barnefødsler for 70, 80, 90 år siden, men påvirkes også av utviklingen i levealder og innvandring/utvandring. Eldrebølgen er en metafor som gjerne forbindes med noe negativt, selv om den har falt sammen med gode tider, bedre helse og høyere levestandard. En stor bølge kan ha enorm kraft og knuse ting til pinneved, mens en liten bølge bare skyller oppover leggen. Så hvilken størrelse har egentlig eldrebølgen? Er den en tsunami? Eller er den et skvulp?

Det er ikke et særnorsk fenomen at forventet levealder øker, og at det fødes færre barn enn tidligere. Økt levealder og redusert antall fødsler er en global trend. Ifølge World Bank har antallet fødsler per kvinne globalt blitt halvert fra 5 i 1960, til 2,45 i 2015. Samtidig har for- ventet levealder ved fødsel økt fra 52,5 år til 72 år. Økningen i levealder kan blant annet forklares av høyere levestandard, bedre kunnskap om hygiene, renere drikkevann, flere vaksiner og en utvikling av stadig bedre medisiner og behandlingsmetoder (Weil 2009, s. 101–102). Nedgangen i barnefødsler er det også flere årsaker til. Det kan blant annet forklares av bedre prevensjonsmetoder og en økende andel kvinner som studerer og jobber. Høyere levestandard hører også med her. Ifølge Weil (2009, s. 112) kan nedgangen i barnefødsler også forklares av økonomisk vekst og økte inntekter. Økonomisk vekst har to effekter – en inntektseffekt og en substitusjonseffekt. Inntektseffekten betyr at når du blir rikere kan du ha råd til mer av alt, inkludert flere barn. Substitusjonseffekten virker imidlertid motsatt, slik at når lønnsnivået er høyere er det relativt dyrere å bruke tiden på å ta seg av barn. Dersom substitusjonseffekten dominerer, vil økonomisk vekst kunne lede til færre fødsler. Weil (2009, s. 113) påpeker at substitusjonseffekten har blitt forsterket gjennom 1900-tallet i takt med at flere kvinner jobber.

Når flere kvinner jobber trenger de også utdannelse. Med høyere utdannelse kommer høyere lønninger, noe som øker substitusjonseffekten ytterligere. Med gode velferdsordninger for småbarnsforeldre kan imidlertid alternativkostnaden ved å få barn reduseres slik at inntektsbortfallet ved å få barn ikke behøver å være særlig stort.

Ulike land er ulikt berørt av det vi i Norge kaller eldrebølgen. Denne artikkelen vil først og fremst dreie seg om eldrebølgen i Norge, men vil også inneholde noen sammenligninger med andre land. Og for dem som lurte, var fruktbarheten i Norge 2,9 barn per kvinne i 1960, og 1,7 i 2017. Forventet levealder har økt fra 73,5 år til 82,1 år i samme periode (kilde: World Bank).

Figur 2
Antall levendefødte per år 1900–2017.
Figur 2
Antall levendefødte per år 1900–2017.

Nærmere om befolkningssammensetningen

Antall innbyggere i et land påvirkes av tre faktorer: Hvor mange som fødes hvert år, hvor mange som dør hvert år, og hvor mange som flytter inn eller ut av landet. Disse faktorene påvirker også demografien, det vil si utviklingen av sammensetningen i befolkningen. Når levealderen er økende er det færre som dør, og det gir isolert sett en eldre befolkning.

Økt levealder

Figur 3 viser utviklingen i forventet levealder fra 1961 og fram til i dag samt prognoser for hvordan den vil utvikle seg. Den forventede levealde- ren ved fødsel i Norge har økt fra 73,5 år i 1960 til 82,1 år i 2017. Kvinner lever i gjennomsnitt lenger enn menn, men forskjellen i forventet levealder mellom kjønnene har blitt redusert og forventes å reduseres ytterligere ifølge hovedalternativet i SSBs befolkningsframskrivinger. Menns forventede levealder ved fødsel vil øke med sju år fram mot 2060, mens kvinners forventede levealder anslås å øke med fem år. Denne artikkelen vil bruke befolkningsframskrivingene i SSBs hovedalternativ fra juni 2016, med mindre det er spesifikt nevnt at andre alternativer er benyttet.

I SSBs hovedalternativ i befolkningsframskrivingene er forventet gjenstående levealder for en 70-åring 16,7 år i 2016. Den forventes å øke til 20,7 år i 2060. SSB skriver at andelen personer 70 år og eldre vil øke fra 11 prosent til 19 prosent i 2060 (som vist i figur 1). Men dersom vi justerer definisjonen på en «eldre» person i takt med den forventede levealdersutviklingen, vil en 74-åring i 2060 tilsvare en 70-åring i 2016. Dersom vi ser på gruppa som er ventet å være 74 år og eldre i 2060, utgjør de kun 14,9 prosent av den totale befolkningen.

Vi vil komme tilbake til levealdersjustering senere i artikkelen, men skal først se nærmere på de andre faktorene som påvirker befolkningssammensetningen.

Fruktbarhet og antall barn

Figur 2 viser antall levendefødte barn i Norge fra 1900 og fram til 2017. Antallet levendefødte barn har variert rundt omtrent 60 000 i året, helt fra 1900 og fram til i dag (SSB). Vi ser imidlertid i figur 2 at tallene var lavere på 1930-tallet og under andre verdenskrig med omtrent 45 000 fødsler i året. Etter krigen var tallene fort oppe på om lag 60 000 igjen. Fra 1976 og til 1987 var det igjen en periode med noe færre fødsler, med et snitt på 51 000 per år, mens det i de siste 30 årene har ligget stort sett mellom 55 000 og 61 000.

Figur 3
Forventet levealder ved fødsel. Sindre Frastad - Eldrebølgen - Storm i et vannglass. Sindre Farstad i Samfunn og økonomi utgave 1 - 2018
Figur 3
Forventet levealder ved fødsel.

Tre firedeler av de eldre mottar overhodet ingen omsorgstjenester fra kommunene.

Samtidig med et relativt stabilt tall på rundt 50–60 000 barnefødsler hvert år har antall innbyggere i Norge økt betydelig. Siden 1960 har befolkningen vokst fra 3,5 millioner til 5,3 mil- lioner innbyggere i 2017. Antall barn per kvinne har altså gått betydelig ned. Figur 4v iser utviklingen i samlet fruktbarhet per kvinne fra 1968 til 2017. Omtrent ved midten av 70-tallet krysset fruktbarheten per kvinne 2,1-grensa, og har holdt seg under dette fram til i dag, se figur 4. Siden 1980-tallet har samlet fruktbarhetstall for kvinner holdt seg relativt jevnt på et snitt rundt 1,7. Ifølge Weil (2009) trengs det om lag 2,1 barn per kvinne, og ikke 2,0 barn per kvinne for å opprettholde befolkningsstørrelsen på lang sikt, gitt at det ikke er noen flytting inn eller ut av landet. Det er fordi det fødes noe færre jenter enn gutter, og fordi ikke alle jenter overlever til de selv blir i fruktbar alder. Alternativt kan vi si at uten innvandring må det i gjennomsnitt vokse opp minst én jente per kvinne for å opprettholde befolkningsstørrelsen.

Figur 4
Samlet fruktbarhetstall for kvinner per år. Samfunn og økonomi utgave 1 - 2018 - Eldrebølgen - storm i et vannglass av Sindre Farstad
Figur 4
Samlet fruktbarhetstall for kvinner per år.

En årsak til at befolkningen har fortsatt å øke samtidig med at antall barnefødsler har gått ned er det som kalles demografisk momentum (Weil 2009, s. 135). På lang sikt vil et fruktbarhetstall på under 2,1 barn per kvinne isolert sett føre til at befolkningen synker, men stikkordet er på lang sikt. Det betyr ikke at befolkningsveksten blir null umiddelbart. Grunnen er at antall barn som fødes er avhengig av to ting – hvor ofte kvinner får barn og hvor mange kvinner som er i reproduktiv alder. Hvis antallet kvinner i reproduktiv alder stiger, kan antallet barn også stige, selv om det fødes færre barn per kvinne.

Når SSB gjør anslag på den forventede framtidige befolkningssammensetningen, er innvandring og framtidig fruktbarhet de store usikkerhetsmomentene. Når det gjelder fruktbarheten i befolkningen kan myndighetene stimulere til flere barn gjennom å tilby gode ordninger for småbarnsforeldre, som barnetrygd, fødselspermisjon, ammefri, fødselspenger og lignende. I Norge har vi gode ordninger som kanskje er noe av forklaringen på at fruktbarheten i Norge er relativt høy sammenlignet med andre europeiske land. Blant EU-landene var antallet barn per kvinne i snitt 1,58 i 2015, mens den i Norge var 1,72 (Eurostat). I 2017 ble imidlertid fruktbarheten i Norge målt så lavt som 1,62, det laveste som er målt noen sinne ifølge SSB. Tallene kan imidlertid variere en del på relativt kort tid, og vi skal ikke lenger tilbake enn 2009 for å finne en fruktbarhet på 1,98 barn per kvinne i Norge.

Innvandring

Befolkningssammensetningen påvirkes også av innvandring og utvandring av både norske og utenlandske statsborgere. Figur 5 viser utviklingen i nettoinnvandring fra 1960 til 2016. Siden 1970 og fram til i dag har det i samtlige år vært flere som har flyttet til Norge enn ut av landet, med unntak av 1989.

På samme måte som det kan tilrettelegges for at det skal være enkelt å få barn, kan myndig- hetene gjøre det enkelt og attraktivt for personer fra andre land å bosette seg og jobbe i Norge. Ved arbeidsinnvandring blir det flere arbeids- takere per pensjonist, og samtidig vil behovet for arbeidskraft i eldreomsorgen direkte kunne avastes.

Etter utvidelsen av EU i 2004, hvor blant annet Polen og Litauen ble EU-medlemmer, fikk Norge et stort tilbud av tiltrengt arbeidskraft. Figur 6 viser arbeidsinnvandring til Norge fra 2004 til 2008. Arbeidsledigheten i Norge fra 2000 til 2017 er vist i figur 7. Arbeidsledigheten i Norge gikk ned fra 2004 til 2008. Samtidig kom et stort antall arbeidsinnvandrere til Norge.

Norge er et land med høy levestandard og høyt lønnsnivå. Dette er attraktivt for å tiltrekke godt kvalifisert arbeidskraft fra utlandet også framover. Om vi kan vente å ha mangel på arbeidskraft eller mangel på arbeidsplasser i framtida er drøftet nærmere i egen artikkel om dette, skrevet av Alexander Berg Erichsen.

Figur 5
Nettoinnflytting til Norge (1960–2016) (både norske og utenlandske statsborgere).
Figur 5
Nettoinnflytting til Norge (1960–2016) (både norske og utenlandske statsborgere).
Figur 6
Antall arbeidsinnvandring til Norge etter EU-utvidelsen.
Figur 6
Antall arbeidsinnvandring til Norge etter EU-utvidelsen.
Figur 7
Arbeidsledighet i prosent.
Figur 7
Arbeidsledighet i prosent.

Pensjon og arbeidskraft

Andelen eldre i befolkningen er et interessant tall, siden det sier noe om forsørgelsesbyrden på arbeidstakerne. Forsørgelsesbyrden dreier seg om hvor stor andel av befolkningen som er barn eller eldre, og som dermed må «forsørges» av dem i yrkesaktiv alder. Det dreier seg også om dem i yrkesaktive aldersgrupper som ikke har inntektsgivende arbeid. Når det snakkes om eldrebølgen, er det i hovedsak antallet yrkesaktive per pensjonist som trekkes fram. Utviklingen i andelen eldre i befolkningen påvirker samfunnsøkonomien på flere områder. Her skal vi se nærmere på to av dem. Det ene er inntekter og utgifter som går over statsbudsjettet, og det andre er virkningen på deltakelsen i arbeidslivet. Arbeidstakere er netto bidragsytere med skatteinntekter til statsbudsjettet. For pensjonistene er det mer komplisert. Alle som mottar folketrygd eller pensjon fra staten vil være mottakere av trygdeytelser fra statsbudsjettet. Men mange er også mottakere av pensjonsytelser fra private pensjonsordninger eller pensjonsordninger basert på oppsparte fondsmidler. Slik er det for eksempel for pensjonister fra kommunalt arbeid eller fra privat sektor. (KLP og andre kommunale pensjonskasser og private pensjonskasser). Pensjonister betaler skatter og avgifter. Men de regnes oftest som netto mottakere, det vil si at de mottar mer fra offentlige budsjetter enn det de betaler i skatter og avgifter. Det skjer en økonomisk omfordeling fra arbeidstakere til pensjonister. Den blir større desto flere pensjonister det er per arbeidstaker. Noen tenker kanskje at dette ikke kan stemme, de betaler jo inn til pensjonen før de blir pensjonister? Det stemmer kun delvis, siden mye av pensjonsutbetalingene dekkes gjennom løpende skatter og avgifter. Pensjons- og trygdeutbetalingene fra folketrygden, og fra Statens pensjonskasse (SPK) er «pay-as-you-go», som betyr at utbetalingene hvert år betales løpende over statsbudsjettet. Som arbeidstaker opparbeider du deg en pensjonsrettighet i folketrygden, men det settes altså ikke av sparing underveis. På samme måte vil eventuelle økte kostnader til helse og omsorg måtte dekkes løpende over statsbudsjettet. Dermed vil andelen eldre i befolkningen ha betydning for inntektene og utgiftene over statsbudsjettet. Pensjonistene betaler imidlertid også skatter og avgifter, slik at nettoen er mindre enn bruttooverføringene. En beregning av dette nettotallet ville være en interessant størrelse.

Stortinget har døpt om Oljefondet til Statens pensjonsfond utland. De må da ha hatt forestillinger om at dette skal være et slags pensjonsfond. Dette fondet er blitt ganske stort og utgjør per 31. mars 2018 8266 milliarder norske kroner. Tre prosent avkastning av dette fondet ville på årsbasis være ca. 248 milliarder kroner. Det er også et Statens pensjonsfond Norge eller Folketrygdfondet som var den opprinnelige betegnelsen. Dette fondet har et langt mer beskjedent omfang på ca. 220 milliarder kroner i dag, med andre ord mindre enn forventet avkastning av Statens pensjonsfond utland.

Det andre aspektet dreier seg om arbeidskraften som kreves for å ta hånd om de eldre som ikke klarer seg selv. Det vil si hvor mye arbeidskraft som trengs for å tilby det offentlige tjenestetilbudet som den eldre delen av befolkningen har behov for. Dersom andelen pleietrengende eldre øker i forhold til totalt antall sysselsatte, uten noen effektivisering av helse- og omsorgssektoren, innebærer det at en større andel av arbeidstakere må jobbe innenfor denne sektoren for å opprettholde samme tilbud. Det er imidlertid flere forhold som kan påvirke hvordan antallet ansatte i helse- og omsorgssektoren vil endres i framtida. Det vil påvirkes av teknologisk utvikling, utviklingen i befolkningens helse, medisiner, veksten i kvaliteten på tjenestene, og naturligvis andelen eldre i befolkningen. Vi kan også påvirke behovet gjennom hvordan vi tilrettelegger de eldres boforhold, bistand fra familie og venner og andre tjenester, og legger til rette for at eldre bedre kan klare seg selv.

Usikkerhet i framskrivingene

Når vi skal gjøre prognoser for hvordan forsørgelsesbyrden vil utvikle seg er det viktig å presisere at ingen vet nøyaktig hvordan den vil bli. Alle framskrivinger av befolkningssammensetningen er forbundet med usikkerhet, og resultatene blir påvirket av forutsetningene som legges til grunn. Usikkerheten øker dersom vi ser langt frem i tid. For å illustrere usikkerheten presenterer SSB blant annet alternative befolkningsframskrivinger avhengig av om fruktbarheten, utviklingen i levealder og innvandringen blir lav, middels, eller høy. Høy vekst gir lavest andel eldre, mens lav vekst gir høyest andel eldre.

Det er befolkningsframskrivingen med middels verdi i alle faktorene som representerer SSBs hovedalternativ, og er den framskrivingen som vil benyttes i regneeksemplene i denne artikkelen. Per 1. januar 2018 var det 896 425 perso- ner 65 år eller eldre, av en total befolkning på 5 295 619, noe som gir 16,9 prosent andel av be- folkningen 65 år eller eldre (kilde: SSB).

Virkninger av levealdersjustering på andelen regnet som eldre

At levealderen i Norge og Europa vil øke videre framover er utvilsomt den mest sannsynlige utviklingen. Ett problem er imidlertid at flere av prognosene har en statisk definisjon på hvilke aldersgrupper som tilhører «de eldre». OECD bruker «personer 65 år og eldre» som et mål på hvor stor andel «eldre» det er i befolkningen, både i nåværende statistikk og i prognoser mange tiår fram i tid. SSB gjør det samme, selv om de ofte presenterer statistikk over eldre definert som «70 år eller mer». I Perspektivmeldingen 2017 presenterer regjeringen et anslag som viser at andelen «eldre over 67 år» vil øke fra 14 prosent i dag til 22 prosent i 2060. Uavhengig av hvilken alder som definerer nedre grense for «eldre» vil en statisk eller fast grense gi et overdrevent inntrykk av forsørgelsesbyrden i framskrivingene. Det er helt nødvendig å justere den nedre grensa for hva som defineres som «eldre» i framtida, for vi kan forvente bedret helse og økt sysselsetting blant eldre arbeidstakere i takt med økningen i forventet levealder.

I pensjonsreformen fra 2011 ble det innført levealdersjustering av pensjonsutbetalingene, noe som innebærer at når forventet levealder øker må vi jobbe litt lenger enn tidligere årskull for å motta samme pensjon. På samme måte som pensjonene levealdersjusteres må aldersgruppa som utgjør de «eldre» også justeres med utviklingen i levealder.

Når vi skal se nærmere på utviklingen av forsørgelsesbyrden, kan vi lage noen forutsetninger først. I det følgende vil antallet sysselsatte begrenses til personer i alderen 25 til 65 år. Tall fra SSB viser at det i 1975 var 1 366 000 yrkesaktive personer mellom 25 og 65 år, og det var 543 000 personer som var 65 år eller eldre. Hvis vi definerer alle som er 65 år og eldre som pensjonister gir det 2,52 sysselsatte per pensjonist. I 2017 lå det tilsvarende tallet på 2,55.

Tabell 1 - Ulike befolkningsframskivinger. Samfunn og økonomi utgave 1 - 2018 i Eldrebølgen - storm i et vannglass av Sindre Farstad

For å vite hvordan antallet sysselsatte per pensjonist vil utvikle seg, må vi gjøre noen forutsetninger om hvor stor andel av befolkningen som vil være sysselsatt i framtida. I tabell 2 er det antatt at sysselsettingsandelen i gruppa 25 til 65 år vil holde seg på 80 prosent, som er om lag det nivået det har ligget på siden 1985. Hvis vi definerer alle som 65 år og eldre som «pensjonister» både nå og i framtida, vil antallet sysselsatte per «pensjonist» reduseres med mer enn én mellom 2015 og 2060, som vist i tabell 2. Det er slike tall som brukes når det lages skremselsbilde av «eldrebølgen».

Sysselsatte per pensjonist - uten levealderjustering

Beregningene i tabell 2 overdriver imidlertid bildet av forsørgerbrøken mellom sysselsatte og pensjonister siden den ikke har tatt hensyn til at økt forventet levealder vil påvirke hvilke aldersgrupper som inngår i gruppa av sysselsatte. Det er rimelig å forvente at i takt med økt levealder vil mange arbeidstakere kunne stå noe lenger i jobb i framtida enn i dag.

I tabell 3 er definisjonen på en «pensjonist» justert i takt med den forventede økningen i levealder siden 2015. Tallene i tabell 3 er basert på SSBs befolkningsframskrivinger i hovedalter- nativet (publisert 21. juni 2016)2.

Levealderjustert pensjonsalder. Samfunn og økonomi utgave 1 - 2018
Figur 8
Antall sysselsatte per «pensjonist».
En «pensjonist» er her definert som alle personer 65 år og eldre fram til og med 2015, og deretter levealder- justert med økt forventet levealder ved 65 år, som «aldersjustert pensjonsalder» i tabell 3.
Figur 8
Antall sysselsatte per «pensjonist».
En «pensjonist» er her definert som alle personer 65 år og eldre fram til og med 2015, og deretter levealder- justert med økt forventet levealder ved 65 år, som «aldersjustert pensjonsalder» i tabell 3.

Som vi ser i tabell 3 og figur 8 blir ikke antallet sysselsatte per pensjonist dramatisk mye mindre framover, dersom vi justerer «pensjonsalderen» fra 65 år fra 2015 i takt med forventet utvikling i levealder for 65-åringer. Toppen i antallet sysselsatte per pensjonist, som strekker seg mellom 1995 og 2020, finner vi igjen som en konsekvens av perioden med lavere barnefødsler i årene fra 1925 til 1945. Fra 1995 til 2020 har disse barnekullene kommet til pensjonsalderen, og perioden har dermed vært preget av færre pensjonister enn «normalt».

Figur 8 viser utviklingen i antallet sysselsat- te per «pensjonist»3. Mellom 1975 og 2015 har antallet sysselsatte per pensjonist ligget på 2,64 i gjennomsnitt, med en topp på 2,92 i 2005. Framover vil sysselsettingen per pensjonist gradvis reduseres fram mot 2040, før sysselsettingen igjen stiger noe. I 2060 vil det være 0,4 færre syssel- satte personer per pensjonist sammenlignet med 2015; det er en reduksjon på rundt 15 prosent.

Forsørgelsesbyrden for barn og ungdom

Når befolkningssammensetningen endres til at vi blir noe flere eldre, blir samtidig andelen unge redusert i forhold til antallet yrkesaktive, slik at forsørgelsesbrøken for de unge blir bedret. Dette vil isolert sett bidra til å dempe kostnadene ved forsørgelsesbyrden. I tabell 4 og figur 9 er utviklingen i antallet barn og unge gjengitt. Den viser at forsørgerbrøken bedres med om lag 16–17 prosent fra 2015 til 2060, avhengig av om vi ser på barn i alderen fra 0 til 17 år eller «barn og ungdom» fra 0 til 24 år.

Antall sysselsatte per barn og ungdom
Figur 9
Antall sysselsatte* per barn og ungdom (0–24 år).
Figur 9
Antall sysselsatte* per barn og ungdom (0–24 år).

Disse tallene overdriver nok bedringen i forsørgerbyrde fordi tidligere var nok flere i aldersgruppa 17–24 år yrkesaktive. I dag er tiden med skole, utdanning og studier blitt lengre.

Den samlede forsørgelsesbyrden

Den samlede forsørgelsesbyrden har vi definert som summen av antallet personer som reg- nes som eldre og andelen av barn og ungdom. Forsørgelsesbyrden er naturligvis et krevende begrep så vel som at begrepet forsørger er van- skelig å definere og beregne. Her skal vi imidlertid gjøre dette på en skjematisk og forenklet måte slik det er gjort når den såkalte eldrebølgen er definert og beregnet.

I tabell 5 og figur 10 viser utviklingen i den totale forsørgerbrøken, altså antallet sysselsattedelt på antallet pensjonister og barn og ungdom (0–24 år).

Tabel 5 - Antallet sysselsatte per pensjonist, barn og ungdom
Figur 10
Total forsørgerbrøk.
Antall sysselsatte (25–65 år), delt på antatt barn og ungdom (0–24 år) og «pensjonister» (65 år og eldre).
Figur 10
Total forsørgerbrøk.
Antall sysselsatte (25–65 år), delt på antatt barn og ungdom (0–24 år) og «pensjonister» (65 år og eldre).

Denne beregningen viser at antallet sysselsatte per forsørget vil holde seg relativt stabilt i hele perioden fram mot 2050. Faktisk viser disse tallene at forholdet mellom antall personer som er forsørgere eller i yrkesaktiv alder er 3,6 prosent høyere i 2060 sammenlignet med 2015. Framskrivingene i tabell 5 og figur 10 er basert på en sysselsettingsandel blant dem i «yrkesaktiv alder» på 80 prosent. Sysselsettingsandelen for aldersgruppa 25 til 65 år har ligget relativt stabilt rundt 80 prosent siden 1985 (Arbeidskraftundersøkelsen, SSB). «Pensjonister» er her definert som alle 65 år og eldre i årene fram til og med 2015. I framskrivingene deretter er pensjonistgruppas nedre alder økt i takt med forventet levealder for 65-åringer.

Norge – blant de yngste i Europa

Økningen i andelen eldre i befolkningen vil påvirke befolkningssammensetningen og den norske økonomien. Men hvordan er egentlig andelen eldre i andre land?

Eurostat viser at Norge er blant landene med aller lavest andel eldre i Europa, med 16,4 prosent 65 år og eldre i 2016. Til sammenligning er andelen 18,8 prosent i Danmark, 19,8 prosent i Sverige og 20,5 prosent i Finland. Japan er imidlertid landet i verden med høyest andel eldre, med 26,6 prosent ifølge folketellingen fra 2015.

Medianalderen6 i Europa har økt fra 39,8 år i 2006 til 42,6 år i 2016, noe som viser at befolkningen blir eldre. For Norges del var økningen fra 38 år i 2006 til 39,2 år i 2016. Det er betydelig lavere enn landene med høyest medianalder. Tyskland er på topp med 45,8 år, etterfulgt av Italia, Portugal og Hellas. Norge er faktisk blant landene med yngst befolkning i europeisk sammenheng. Blant de 28 EU-landene er det kun Irland, Luxembourg, Kypros og Slovakia som har en lavere medianalder enn Norge (kilde: Eurostat).

I en global sammenheng tilhører allikevel Norge kategorien av land med eldst befolkning. Ifølge World Bank Group (2016) ligger andelen av befolkningen 65 år eller eldre globalt sett på kun 8 prosent, med betydelige forskjeller mellom rike land som har et gjennomsnitt på 17 prosent og fattige land med 3 prosent. I de befolkningsrike landene Kina og India var andelen eldre i 2016 på henholdsvis 10 og 6 prosent.

Figur 11
Andel av befolkningen 65 år og eldre.
Figur 11
Andel av befolkningen 65 år og eldre.

Friskere pensjonister – flere år med god helse

Forventet gjenstående levealder for en 65-åring i Norge var 20,5 år i 2015 og stiger til 25,2 år i 2060 i SSBs hovedalternativ. Dersom vi justerer andelen «eldre» personer i befolkningen med en tilsvarende økning, kan vi se på andelen i befolkningen som er 69,7 år eller eldre i 2060, og anta at det tilsvarer alderen til dem som var 65 år i 2015. I 2015 var 834 300 personer, eller 16,2 prosent av befolkningen, 65 år eller eldre. I SSBs hovedalternativ vil det være 1 732 000 personer 65 år og eldre i 2060, og befolkningen totalt vil være rett i overkant av 7 millioner. Andelen 65 år og eldre vil være 24,6 prosent. Hvis vi kor- rigerer for den økte levealderen og ser hvor stor andel som vil være 69,7 år og eldre, viser framskrivingene at det vil være 1 360 000 personer, som gir en andel på kun 19,3 prosent (se figur 12). Justert for økningen i forventet levealder vil altså andelen «eldre» i Norge være mindre i 2060 enn den er i for eksempel Sverige i dag.

Figur 12
Befolkningsframskriving – med antall «eldre» justert for vekst i forventede gjenstående leveår for 65-åring.
Figur 12
Befolkningsframskriving – med antall «eldre» justert for vekst i forventede gjenstående leveår for 65-åring.

Når levealderen øker er det et vesentlig spørsmål om de økte leveårene er år med god el- ler dårlig helse. Er det den arbeidsdyktige fasen av livet som øker, eller er det ikke? Dersom den økte levealderen i hovedsak er et resultat av medisiner som holder døden på avstand, men hvor vi lever i flere år med sykdommer, kan vi ikke forvente at livskvaliteten øker og at produksjonen i samfunnet skal øke med stigende levealder. Helseutgifter og utgifter til pleie og omsorg må vi da vente en kraftig økning i. Dersom den økte levealderen går hånd i hånd med bedre helse vil det innebære det motsatte, nemlig at livskvaliteten øker og at produksjonen kan øke. Mens helseutgiftene blir mer håndterbare og vi kan leve lengre og lykkeligere liv.

Den medisinske utviklingen fører til at sykdommer som tidligere var dødelige i dag kan være mulig å behandle. Andelen som røyker daglig er ifølge levekårsundersøkelsen fra SSB redusert fra 31 prosent i 1998 til 13 prosent i 2015. Andelen med fedme, altså BMI over 30, økte i samme periode fra 6 prosent til 12 prosent. Til tross for dette har andelen 16 år og eldre som trener ukentlig økt med nær 20 prosentpoeng fra 66 prosent i 2001 til 83 prosent i 2016. Bildet er altså sammensatt, og mens noen kan få bedre helse, får kanskje andre dårligere helse.

I tillegg til å lage framskrivinger av forventet levealder, presenterer også statistikkbyråene prognoser over forventede antall friske leveår. Hvis antallet friske leveår øker med økningen i levealder, vil vi ikke bare leve lenger, men også ha flere år av livet uten helseproblemer. Metoden som benyttes for å måle eller gjøre prognoser for friske leveår baserer seg på befolkningens egenvurdering av helsa. Ved undersøkelser av egenvurdert helse benyttes spørreundersøkelser hvor respondentene vurderer sin egen helse fra kategoriene: very good, good, fair, bad og very bad. Helsa skal også vurderes generelt heller enn etter dagsformen. Et spørsmål som stilles er blant annet: «I løpet av de siste seks månedene, i hvilken grad har du blitt hindret i å delta i aktiviteter som vanlige personer gjør, på grunn av et helseproblem: Sterkt hindret? Hindret, men ikke sterkt? Ikke hindret i det hele tatt?» Metodologisk har spørreundersøkelser en svakhet ved at personer kan ha ulik oppfatning av et spørsmål og ulik vurdering av hva som er veldig god, god eller dårlig helse. Tolkningen av et spørsmål kan være litt forskjellig avhengig av hvilket språk det stilles på, og det kan også være kulturelle og sosiale forskjeller mellom personer og land på hva som anses som godt og dårlig. Derfor bør vi være forsiktig i sammenligningen av ulike lands innbyggeres egenvurderte helse.

Figur 13
Forventede friske leveår, Eurostat (2015)
Figur 13
Forventede friske leveår, Eurostat (2015)

Ifølge OECD-rapporten Health at a glance, 2017 må vi likevel kunne regne med at undersøkelsene gir en indikator på helsetilstanden i befolkningen, og vi ser blant annet at tendensen i alle land er at personer med lavere inntekt vurderer helsa si til å være dårligere enn blant dem med høyere inntekt, og at helsa mot slutten av livet avtar med alder, OECD (2017).

Norge er blant landene med høyest antall friske leveår i Europa. I figur 13 er vist beregninger av forventede friske leveår for europeiske land. Norge ligger høyest sammen med Sverige, Island og Malta.

For å understøtte poenget om at definisjonen på «eldre» bør økes i takt med økt levealder, kan vi se på utviklingen i forventede leveår med god helse blant den eldre andelen av befolkningen. Ifølge tall fra Eurostat har antallet forven- tede friske leveår for 65-årige kvinner og menn i Norge økt betydelig i perioden fra 2005 til 2015. Som det framgår av tabell 6 og 7 har økningen i friske leveår vært større enn økningen i leveår for både kvinner og menn.

Figur 14
Forventet friske leveår ved 65 år, begge kjønn, Eurostat (2015).
Figur 14
Forventet friske leveår ved 65 år, begge kjønn, Eurostat (2015).

Dersom vi lever lenger, og samtidig lever en større andel av livet med god helse, er det en god nyhet. Dette har positiv betydning for deltakelsen blant eldre i arbeidslivet, i frivillig arbeid og behovet for helse- og omsorgstjenester. Norge er faktisk helt i toppen i Europa år vi ser på andelen forventede gjenstående friske leveår ved 65 år, kun slått av Sverige.

Arbeidslivets rolle

I Perspektivmeldingen 2017 trekker regjeringen fram arbeidsstyrken som vesentlig for vår framtidige velstand. Til tross for vår høye formue i oljefondet, og oljen og gassen som fremdeles ligger i bakken, utgjør humankapitalen over seks ganger så store verdier, og er den desidert viktigste delen av den norske nasjonalformuen. Figur 15 viser at verdien av den norske nasjonalformuen per 2016 er fordelt slik at arbeidsinnsatsen utgjør 75 prosent, finanskapitalen, som i all hovedsak er oljefondet, utgjør 8,6 prosent, realkapital utgjør 13,7 prosent, mens framtidig grunnrente fra olje og gass i bakken utgjør kun 2,6 prosent (kilde: Perspektivmeldingen 2017).

Hvorvidt vi vil klare å ta i bruk de økte humankapitalressursene som blir tilgjengelig når levealderen øker er i stor grad avhengig av hvor- dan arbeidslivet utformes og tilrettelegges. Det er derfor viktig at politikerne og partene i arbeidslivet legger til rette for organisering av arbeidsmarkedet slik at det er mulig å stå lenger i arbeid når levealderen øker, og samtidig hjelper yngre arbeidstakere som sliter med å komme inn. Verdiene fra oljen har bygget mye av den norske finans- formuen, men figur 15 illustrerer at langt viktigere enn oljen er verdien av å ha et arbeidsmarked som er inkluderende og som utnytter de framtidige res- sursene humankapitalen representerer.

Figur 15
Norges nasjonalformue

Vil antall friske leveår øke videre?

Antallet leveår med god helse har vært økende, men vil utviklingen fortsette? Den teknologiske utviklingen åpner allerede i dag for mange forbedringer som vi bare kunne drømme om for noen år siden. Eksempelvis bruker stadig flere av oss «wearables», slik som smartklokker som måler din fysiske aktivitet, puls og søvnmønster. I årene som kommer vil det kanskje bli økt vektlegging på analyse av helse basert på slike data?

Dersom stadig flere verdier kan kontrolleres gjennom smarttelefoner, smartklokker og lignende, kan vi potensielt gjøre endringer i kosthold, medisinering eller trening så fort vi ser at verdiene er på gal kurs. Ved å utvikle gode analyseprogrammer vil vi heller ikke måtte oppsøke lege så ofte, siden vi kan gjøre tiltak når vi er i ferd med å bli syke. Motforestillingene mot hva dette kan gi av forbedringer er imidlertid også til stede.

Nå er for øvrig ny og bedre teknologi heller ikke den viktigste veien til bedre helse. Jon Hustad skriver i Dag og Tid 20. april 2018 om en metastudie ledet av forskeren Julianne Holt-Lunstad ved Brigham Young University i Utah. Studien fra 2010 benytter data for en gruppe på over 300 000 personer som er fulgt gjennom 7,5 år, og viser til de viktigste predikatorene på dødelighet. Der finner vi ikke bare de kjente lastene som drikking, overvekt og manglende trening. Det som overrasker er at den viktigste faktoren er mangel på sosial kontakt.

Studien viste at personene som hadde tilstrekkelige sosiale relasjoner har 50 prosent høyere sannsynlighet for overlevelse, sammenlignet med dem som hadde lite sosial kontakt og manglet et sosialt nettverk.

I rapportens konklusjon argumenteres det for at leger, helsepersonell, utdannelsespersonell og medier tar risikofaktorer som røyking, dietter og trening alvorlig, men at forskningen viser at sosiale relasjoner bør legges til listen. Å fremme sosiale relasjoner er altså ikke bare helsefremmende og øker livskvaliteten, det kan også øke levealderen. (Holt-Lunstad, Smith og Layton 2010).

KONKLUSJON

Utviklingen av befolkningssammensetningen og andelen eldre påvirkes av de tre hovedfaktorene levealder, fødselstall og flytting inn og ut av landet. Utviklingen av forhold som teknologi, medisin, livsstil, kunnskap om og økt forskning på hva som fremmer god helse kan gi økt levealder og flere friske leveår, noe som kan gi økt livskvalitet og gode liv. At andelen «eldre» forventes å øke framover er det liten tvil om, og det vises tydelig i hovedalternativet i SSBs befolkningsframskrivinger. Norge er imidlertid blant de landene i Europa med lavest andel eldre i dag, og er på ingen måter særlig utsatt sammenlignet med andre land.

I takt med at levealderen øker kan vi også forvente å få flere år med bedre helse, og at flere vil stå lenger i arbeid. Dersom vi justerer definisjonen på «de eldre» i takt med utviklingen i forventet levealder, blir ikke bildet særlig urovekkende. Da vil andelen eldre i Norge i 2060 ligge om lag på det nivået Sverige har i dag (se figur 11 og 12). Samtidig som SSBs befolkningsframskrivinger viser at andelen eldre vil øke fram mot 2060, vil andelen barn og ungdom reduseres. Det demper den totale forsørgelsesbyrden for dem i yrkesaktiv alder. Med disse nyanseringene vil den samlede forsørgebyrden – andelen i yrkesaktiv alder i forhold til eldre aldersgrupper som ikke er yrkesaktive og barn og ungdom – være på det nivået vi har i dag fram til 2060. Vi står derfor ikke overfor en eldrebølge som vil true våre velferdsordninger. Det er en voldsom overdrivelse, og kan nærmest betegnes som en storm i et vannglass.

Eldrebølgen brukes som argument for å skape oppfatninger om hvor problematisk og kostnadskrevende alt vil bli i framtida og at flere av dagens velferdsordninger må avvikles. Mange er ikke så heldig at levealder og andel friske leveår øker.

De velferdsordningene som ønskes fjernet er nettopp velferdsordninger som er helt avgjørende for slike gruppers livsstandard. Vi har et arbeidsliv med høy deltakelse, som utnytter humankapitalressursene i store deler av befolkningen samtidig som velferdsordningene gir gode liv til dem som er barn, ungdom, pensjonister eller uføre. Vi har også en unik felles finansformue som forvaltes langsiktig og bærekraftig. Vi lever lenger, har bedre helse, økonomi og høyere levestandard. Bærekraftig økonomiske vekst i årene frem mot 2060 kan sikre at utviklingen i levestandard øker ytterligere.

Eldrebølgen - storm i et vannglass. Samfunn og økonomi 1 - 2018 av Sindre Farstad

FOTNOTER

1. Befolkningsframskrivingstallene er basert på SSBs hovedalternativ (middelalternativet) i SSBs framskrivinger 2016–2100.

2. Det er forutsatt at sysselsettingsandelen i aldersgruppa holder seg på 80 prosent i årene framover, som er om lag det nivået sysselsettingen i gruppa har ligget på siden 1985.

3. Sysselsatte omfatter her kun de sysselsatte i aldersgruppa 25–65 år i årene fram til og med 2015. I årene etter 2015 er det anslått at 80 prosent av alle i aldersgruppa 25 til den nye aldersjusterte pensjonsgrensa vil være sysselsatte. «Pensjo- nistene» er definert som alle 65 år og eldre i årene til og med 2015. Deretter øker aldersgrensa for pensjonister i takt med veksten i forventet levealder for 65-åringer, som vist i tabell 3.

4. Antall sysselsatte personer er her definert som alders- gruppa 25 til 65 år, for årene 1975 til og med 2015. Fra 2015 økes gruppa sysselsatte i takt med forventet økt levealder for 65-åringer. Dette gjør at fra 2025 økes gruppa sysselsatte til å omfatte 25 til 66,2 år, fra 2035: 25 til 67,3 år, fra 2045: 25 til 68,3 år og fra 2060: 25 til 69,7 år. «Pensjonistene» er tilsvarende definert som 65 år og eldre fra 1975 til og med 2015. I 2025 er «pensjonistene» alle som er 66,2 år og eldre, i 2035: 67,3 år og eldre, i 2045: 68,3 år og eldre og i 2060: 69,7 år og eldre.

5. Medianalderen er den alderen der halvparten av befolk- ningen er yngre og halvparten av befolkningen er eldre. Når medianalderen i Norge var 39,2 år i 2016 betyr det at 50 prosent av befolkningen var yngre enn 39,2 år, og 50 prosent av befolkningen var eldre enn 39,2 år.

REFERANSELISTE

Eurostat (2017)
(online data code: demo_pjanind) http://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/pdfs- cache/1271.pdf.

Eurostat, Healthy life years (2017):
http://ec.europa.eu/health/ dyna/echi/datatool/index.cfm?
indlist=40a.

Holt-Lunstad J, Smith TB, Layton JB (2010)
Social Relations- hips and Mortality Risk: A Meta-analytic Review. PLoS Med 7(7): e1000316. https://doi.org/10.1371/journal.pmed.1000316. 

Hustad, Jon. (2018).
Kva som må til for å verta 100 år, Dag og Tid, 20. april 2018.

Meld. St. 29 (2016–2017). 
Perspektivmeldingen 2017. Finans- departementet.

NAV (2017). 
Statistikknotat – Utviklingen i alderspensjon pr. desember 2017 (pdf).

OECD (2018).
Elderly population (indicator). doi: 10.1787/8d805ea1-en (Accessed on 08 March 2018).

OECD (2017). 
Health at a Glance 2017: OECD Indicators, OECD Publishing, Paris.

Statistics of Japan (2018).
https://www.e-stat.go.jp/en Statistisk sentralbyrå (2017).

Befolkningsframskrivingen 2016. SSB.

Statistisk sentralbyrå (2016).
Levekårsundersøkelsen 2015. SSB Weil,

David N. (2009).
Economic growth – second edition. Boston: Pearson Education Inc.

World Bank:
https://data.worldbank.org/indicator/ SP.DYN.TFRT.IN.