Mats Monsen, leder av Fagforbundet Ung
Publisert i Samfunn og økonomi utgave 1 2018
Utfordringene med eldrebølgen kan løses. Skal vi klare å ta vare på alle eldre i framtida, er det avgjørende at vi ser viktigheten av fellesskapsløsninger og en sterk velferdsstat. Kun da vil vi klare å opprettholde muligheten for at dagens ungdom også får en god pensjonstilværelse.
Det er selvfølgelig utfordringer på veien som må løses. En av disse er den økende levealderen i befolkningen. Statens utgifter til pensjon blir større fordi pensjonen må utbetales over enda flere år. Dette er en utfordring som Stortinget har prøvd å løse gjennom levealdersjusteringen. Men denne slo ut mye hardere enn man trod- de, noe som medfører at mange risikerer å bli minstepensjonister med dagens pensjonssystem. Dette er forsøkt løst gjennom partene i arbeidslivet, ved at vi får pensjonsopptjening gjennom hele yrkeslivet og mulighet til å jobbe lenger for å få høyere pensjon.
Det finnes motstand mot den nye ordningen, som er forståelig, fordi vi ikke har løst pensjonsfloka for alle. Men jeg mener det er viktig å huske at vi har det samme målet. Vi skal sørge for at alle har en god og trygg pensjon og at sliterne også skal kunne gå av med pensjon uten å bli minstepensjonister. Men ofte er det viktig å ta ett skritt av gangen.
Vi har i mange år vært klar over en eldrebølge som vil medføre ett stort behov for helsefagarbeidere og sykepleiere. Men likevel ser vi altfor stor bruk av deltidsstillinger. Dette gir lite forutsigbarhet og manglende satsing på kompetansebygging. Når mange på samme tid ikke får fagbrev på grunn av mangel på lærlingplasser, skaper dette ett voksende problem.
Det er merkverdig at vi ikke har demmet opp for denne utfordringen tidligere. Når vi vet at eldrebølgen kommer, burde vi ha brukt mye mer tid og ressurser på å få opp statusen til disse yrkene gjennom å gi hele faste stillinger, samtidig som flere hadde fått muligheten til å få seg lærlingplass.
Velferdsstaten er bygd opp gjennom generasjoner av reformer og ideer om fellesskap, hvor hele befolkingen har gitt etter evne og fått etter behov. Denne ideen om fellesskap og samhold hvor alle har like muligheter har alltid stått sterkt i Norge etter 2. verdenskrig. Men dette er under hardt press fra en høyreside som ønsker å privatisere og outsource livsnødvendige tjenester til fordel for en ideologi om liberalisering.
Om vi forventer å kunne leve like gode liv ved en stigende eldrebølge trenger vi politikere som ser verdien av fellesskapsløsninger og satser på den norske modellen med god økonomisk styring og en sterk velferdsstat. Uten dette vil høyrekreftene i politikken vinne fram med privatisering og outsourcing av norske arbeidsplasser. Samtidig trenger vi at flere arbeidstakere organiserer seg, da kan vi stille større krav for å sikre alle en bedre pensjon.
For meg er det i alle fall viktig at våre medlemmer, som er i mange tunge yrker med over- drevent bruk av deltidsstillinger, også i framtida skal kunne gå ut av arbeidslivet med helsa i be- hold og en pensjon de kan leve av.