– en introduksjon til Tom Haftings artikkel
Paul Bjerke, professor, Høgskulen i Volda
Publisert i Samfunn og Økonomi utgave 1 og 2 2019
Tore Haftings artikkel beskriver resultatene av en forhandlingsprosess om seniorpolitiske tiltak i Fredrikstad kommune. Prosessen ble gjennomført som et såkalt trepartssamarbeid mellom politisk ledelse, administrasjon og tillitsvalgte.
Trepartssamarbeid i kommunene betyr at fagforeninger, valgte politikere og den ansatte administrasjonen samarbeider tett om utvikling av kommunen og dens tjenester. Trepartssamarbeid har stått sentralt i Modellkommuneprosjektet (1999–2003) og ordningen «Saman om ein betre kommune» (2011–2015).
Teksten er basert på erfaringene fra forskere som også var leid inn som konsulenter for prosjektet. Når forskere er deltakere i et prosjekt og samtidig skal forske på eller evaluere det, kalles det gjerne aksjonsforskning eller følgeforskning.
Artikkelen består av fire deler, en teoretisk introduksjon der det først og fremst redegjøres for en tradisjon som bygger på den tyske sosiologen Jürgen Habermas’ tanker. Habermas er mest kjent å være tilhenger av at beslutninger skal tas etter diskusjoner der bare «argumentets kraft» om hva som er det «felles beste» avgjør. Det skal være uvesentlig hvem som fremmer et argument og hvilke interesser argumentet tjener. Habermas skisserer også et skille mellom det han kaller «systemverden» (der produksjon, teknologisk vitenskap og effektivitet står sentralt) og «livsverden» (der dialog, kultur og læring en sentrale elementer).
Etter en kort metodedel, fortsetter teksten med en redegjørelse for funn og avsluttes med en oppsummering av hva man kan lære av prosjektet i Fredrikstad.
Utgangspunktet for artikkelen er forfatterens påstand om at både arbeidstakerorganisasjoner og forskere altfor lett har akseptert et problematisk premiss for trepartssamarbeid, nemlig at samarbeidet først og fremst skal bidra til effektivisering, innsparing, kvalitet og tilfredse brukere, det vil si verdier hentet fra systemverden – mens livsverdenens ideer om læring og personlig utvikling ikke vektlegges.
Tore Hafting mener at New Public Management er preget av systemverdenens måte å tenke på. Artikkelen belyser dette ved hjelp av erfaringer fra trepartssamarbeidet om seniortiltak i Fredrikstad kommune. Tore
Hafting benytter intervjuer og dokumenter fra prosessen i Fredrikstad, og konkluderer med at diskusjon om det «felles beste» i hovedsak føres på grunnlag av en logikk som er hentet fra systemverden, der effektivitet og innsparing står sentralt.
Tore Hafting skriver at trepartssamarbeidet på denne måten ikke er et reeltalternativ til systemverdenenes New Public Management.