Av Bjarne Jensen, ansvarlig redaktør i Samfunn og økonomi
Lederen er publisert i Samfunn og økonomi 1 og 2/2019
I dette nummeret av Samfunn og Økonomi er det artikler som tar opp viktige forhold i arbeidslivet, som deltidsproblematikk, vold og trusler i førstelinjetjenesten og trepartssamarbeid. Vi belyser også elementer i vårt nye pensjonssystem.
Pensjonsreformen kan det være grunn til å reflektere litt over. Den er allerede framstilt som en stor suksess. Den klareste og største effekten så langt er en eksplosiv vekst i utgiftene til alderspensjon i folketrygden. Figuren nedenfor fra statsbudsjettet 2019 viser at realveksten i utgiftene til alderspensjon fra 2010 til 2019 er ca. 60 prosent, og nominelt er utgiftene fordoblet . Vi er naturligvis blitt noen flere eldre, men den viktigste årsaken til den kraftige økningen er at etter pensjonsreformen kan de fleste velge å ta ut alderspensjon allerede ved 62 år . Det har svært mange benyttet seg av. En kan også velge å utsette uttaket av pensjon fra folketrygden helt til 75 år. Den muligheten benytter svært få seg av.
Det som har begrenset utgiftsøkningen er at de løpende pensjonene til alle pensjonister reguleres lavere enn lønnsutviklingen. På lang sikt vil levealdersjusteringen også bidra til lavere pensjonsutgifter. Mange får da også lavere pensjon på grunn av tidlig uttak . Så på lengre sikt forventes det at reformen skal medvirke til lavere pensjonsutgifter.
Men det er for tidlig å konkludere med at dette er en vellykket reform. For eksempel har økningen i utgiftene til alderspensjon presset både folketrygdens budsjett og statsbudsjettet. Er dette en medvirkende årsak til at så mange andre ytelser fra folketrygden, for eksempel arbeidsavklaringspenger, ytelser til uføre og arbeidsledige og støtte til briller, er redusert?
Det viktigste målet i pensjonsreformen er at det skal stimulere arbeidslinjen ved at det også pensjonsmessig skal lønne seg å arbeide lenger. Jonas Gahr Støre uttrykker det krystallklart: «Ingen skal tape på å stå lenger i jobb utover 67 år, tvert imot». Men for offentlig ansatte har det faktisk blitt slik at jo lenger de jobber etter 67 år pluss levealdersjustering, desto lavere pensjon får de. Dersom de arbeider til 72-73 år, får de null i tjenestepensjon. Dette gjelder for dem som er født fra 1944 til 1953, og i litt mildere grad aldersgruppene født fra 1954 til 1962.
De som er født etter 1962 har fått et svært godt pensjonssystem dersom de er så heldig at de kan arbeide lenger. De som ble født før 1944 fikk heller ikke høyere pensjon ved å arbeide utover 67 år, men vi har aldri før hatt et pensjonssystem der offentlig ansatte får lavere pensjon ved å arbeide utover vanlig avgangsalder. Når Arbeids- og sosialdepartementet skal forklare fenomenet, uttaler de vanligvis «de får ikke høyere pensjon ved å arbeide lenger», mens det mer presise «de får lavere og lavere pensjon» ikke blir brukt.
I stedet hevdes det at økt folketrygd kompenserer tapet av tjenestepensjon. Valgfritt uttak av folketrygd skal være nøytralt – en skal få samme samlet beløp om en lever like lenge som forventet levealder for sitt årskull. Det betyr: Tar du ut folketrygd ved 62 år, blir det lavere årlig beløp, men det utbetales over flere år. Tas den ut sent, blir det høyere årlig beløp fordi folketrygden da utbetales over færre år. Folketrygden er ikke lenger bare et årlig beløp, den har blitt en beholdning. Det er vanskelig å forstå og å ta innover seg de praktiske konsekvensene av dette. Her trengs bedre og mer informasjon.
At tidlig uttak betales med lavere årlig beløp, mens sent uttak kompenseres med høyere årlig beløp, gjelder ansatte i både privat og offentlig sektor. Arbeids- og sosialdepartementet hevder at økt folketrygd ved sent uttak kompenserer for tapt tjenestepensjon for offentlig ansatte. Men ansatte i privat sektor uten tjenestepensjon får også den samme kompensasjonen i folketrygden . Betyr det at de får kompensasjon for en pensjon de ikke har?
I artikkelen Samordningsfellen – molbopolitikk i praksis har vi forsøkt å forklare dette intrikate fenomenet og de samfunnsøkonomiske konsekvensene det har.
Den viktigste begrunnelsen for pensjonsreformen er at når vi får økt pensjon jo lenger vi arbeider, stimulerer det til at vi står flere år i jobben. Da må vel også det forholdet at vi får lavere og lavere pensjon jo lenger vi arbeider stimulere til at vi slutter tidligere? Når en person forlater arbeidslivet tidligere, blir pensjonsutgiftene høyere og innbetalingene til pensjonskassene lavere. Dette er negativt for pensjonskassenes økonomi . Men enda verre, når vi arbeider mindre reduseres vår innsats i verdiskapningen, og bruttonasjonalproduktet blir lavere. Det samme gjelder for skatteinntektene. Ved redusert arbeidsinnsats blir det betalt lavere skatter.
Da Stortinget behandlet samordningsfellen var hverken konsekvensene for dem som rammes eller de samfunnsøkonomiske virkningene belyst. Når vi har tatt opp samordningsfellen på denne måten, er det i håp om at et bedre faktagrunnlag også kan gi bedre beslutningsprosesser.
