Arve Negaard, høgskolelektor, Høgskolen i Østfold
Publisert i Samfunn og Økonomi utgave 1 og 2 2019
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT
Innledning
Det pågår en intens offentlig debatt om ytringsfriheten, med steile fronter som åpenbart snakker forbi hverandre. Debatten er preget av uklare definisjoner og tilsynelatende uløselige dilemmaer.
Sommeren 2017 gjennomførte naziorganisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen demonstrasjoner, uten polititillatelse, i Kristiansand og Fredrikstad. Politiet stanset ikke demonstrasjonene, men i Kristiansand arresterte de motdemonstranter.
Debatten toppet seg med reaksjonene på justisminister Sylvi Listhaugs facebookinnlegg 9. mars 2018 om Arbeiderpartiet. I ytringsfrihetens navn uttrykte en samlet opposisjon på Stortinget sin mistillit til henne, og hun valgte å gå av, for å forsvare sin ytringsfrihet.
Tidligere samme måned var det en debatt om netthetsen mot den norsksomaliske debattanten Sumaya Jirde Ali, som førte til at hun i første omgang trakk seg som hovedtaler på 8. mars-markeringen i Bergen i 2018. Selv forsvarere av den videst mulige ytringsfriheten, som Frank Rossavik i Aftenposten, ble betenkt over formen og innholdet i netthetsen. I en kommentarartikkel med tittelen Den hysteriske horde peker han på at dagens debattklima kan være nådeløst, særlig for en ung, hijabkledd somalier med mot til å gå løs på makthaverne. Rossavik skriver:
«Jeg har alltid forsvart en videst mulig ytringsfrihet. Det gjør jeg fortsatt, men det blir vanskeligere. Enkelte trenger åpenbart ikke ytringsfrihet, de trenger hjelp. En ubeskåret ytringsfrihet er et åpenbart gode når offentligheten fungerer, når løgn og ondskap blir konfrontert, når folk har gode hensikter og søker sannhet. Anonyme debattanter i ekkokamre interesserer seg kun for egne oppfatninger og fordommer. Det er vanskelig å vite hvor mange de er. Anders Behring Breivik opererte under 30 aliaser i nettdebatter.» [1]
Rossavik ser ikke noe beroligende ved «debatten» som raser i kommentarfelt, sosiale medier og andre nye medier. Den har mutert til en kloakk som ikke bare formidler kritikk, men et hysteri der det er fritt frem å bruke hvilke ord som helst, fortrinnsvis uimotsagt. Ytringsfriheten blir ikke brukt ut fra gode hensikter og til å søke sannhet, men til å polarisere og forsterke konflikter. Det kan få uønskede konsekvenser. Han minner om at hvis minoriteter virkelig begynner å tro at innfødte flest hater dem, vil viljen til tilpasning reduseres og rekrutteringen til ekstremisme øke [1].
Samtidig setter han et spørsmålstegn ved hvordan man skal begrense ytringsfrihet, og hva godt det kan føre med seg. Rossavik beskriver med andre ord et dilemma mellom to alternativer, som begge kan bidra til å undergrave det åpne, liberale demokratiet. Både den hysteriske polariseringen i en uregulert offentlighet, og en begrensing av ytringsfriheten, er uønsket.
I april 2018 ga rektor David Dunlop ved Ulsrud videregående skole en ansatt, lektor Simon Malkenes, en muntlig reprimande – som deretter ble skriftliggjort og lagt i personalmappen hans – for måten han hadde ytret seg på i en debatt i Dagsnytt 18 om fritt skolevalg i Osloskolen. Saken skapte bred debatt om dilemmaet mellom læreres rett til ytringsfrihet og elevenes rett til ikke å bli ydmyket offentlig.
Ytringsfriheten har alltid vært regulert av lovverket. Debatten gjelder ikke om ytringsfriheten skal være regulert eller ikke, men om hvordan den skal reguleres. Det er grunn til å skille mellom forutsetningene for ytringsfriheten og grensene for den. Ytringsfriheten er begrenset ut fra både offentlige og individuelle interesser. Artikkelen retter oppmerksomheten mot de individuelle interessene, og argumenterer for at det lovfestede forbudet mot hatefulle, diskriminerende og truende ytringer er en forutsetning for ytringsfriheten for dem som har en svak maktposisjon i samfunnet. Slike forbud skal ikke bare ivareta offentlige interesser, men også individuelle [8, s. 137, 199].
Når vi skal vurdere om en ytring bør være tillatt eller ikke, må vi vurdere den ut fra sammenhengen den har skjedd i, samspillet det har vært mellom verbale og ikke-verbale ytringer, og samspillet mellom ytringen og hva den som ytrer seg har gjort og kan forventes å gjøre i fremtiden.
Ytringsfrihetens historiske utvikling
Historisk sett er ytringsfriheten et moderne fenomen, forankret i opplysningstiden på 1700-tallet. I Norge er den knyttet til avviklingen av det borgerlige diktaturet under eneveldet, og fremveksten av det åpne, borgerlige liberale, demokratiske samfunnet på 1800-tallet.
I Danmark-Norge var det alminnelig sensur, frem til Struensee, på kongens vegne, innførte trykkefrihet i 1770. Etter Struensees fall i 1772 ble det raskt iverksatt visse innskrenkninger i ytringsfriheten, og i 1799 ble sensuren igjen innført[2]. Konventikkelplakaten fra 1741 forbød legfolk å arrangere religiøse møter uten forhåndsgodkjenning fra statskirkens sogneprest [3]. I lover fra 1738, 1772 og 1773 var teater og andre former for forestillinger forbudt, men dispensasjon kunne gis [4, s. 8].
Vedtaket av ytringsfriheten i Grunnloven av 1814 er en milepæl i utviklingen av ytringsfrihet. Stortinget fratok staten retten til forhåndssensur av trykte tekster. Men unntakene fra den ideelle fordringen var så mange at bestemmelsen fremsto som uklar og kontroversiell.
Fra 1840-tallet preget en liberalistisk bølge Stortingets politikk, og statens rett til å regulere hva innbyggerne sa og gjorde ble ytterligere begrenset. Gradvis ble eneveldets merkantilistiske regulering av næringslivet opphevet og ytringsfriheten utvidet. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 [3]. Det la grunnlaget for forsamlingsfriheten. I 1875 ble det lovfestet at enhver kunne gi dramatiske forestillinger så lenge det ikke offentlig krenket ærbarheten eller ordenen ble forstyrret [4, s. 8].
Den liberalistiske dereguleringen i andre halvdel av 1800-tallet ga uønskede sideeffekter som la grunnlaget for nye reguleringer av både næringslivet og ytringsfriheten. I 1892 vedtok Stortinget den første arbeidervernloven. I 1917 vedtok Stortinget konsesjonsloven som sikret offentlig eierskap og styring av landets vannkraftressurser.
Fra 1890-tallet vokste kinodriften frem og fikk en dominerende plass i underholdningsbransjen. I 1911 ble det vist kino i 56 kommuner. Det var 150 faste kinoer i drift, med et årlig besøk på omkring 11 millioner. Konkurransen var hard. Det sensasjonelle viste seg å være mest salgbart, og repertoaret beveget seg ofte på kanten av det lovlige. Det skapte en bred politisk protest. I 1913 vedtok Stortinget kinoloven, som gjorde kinodrift avhengig av tillatelse fra kommunestyret. Tillatelsen kunne bare gis for inntil tre år. Filmene som skulle vises måtte være forhåndsgodkjent av en regjeringsoppnevnt sensur komité [4, s. 9–13]. Kinoloven innebar at en hel bransje i det private næringsliv ble gjort offentlig, og mediet for massedistribusjon av levende bilder ble underlagt offentlig sensur.
Kringkasting av lyd og levede bilder hadde en liknende utvikling som kinoen, noen år senere. Midt på 1920-tallet startet private selskaper radiosending i Norge. I 1933 vedtok Stortinget at all kringkasting skulle drives av det offentlige, og NRK ble opprettet. Etter noen år med prøvesendinger i statlig regi ble fjernsynet offisielt åpnet i 1960, med NRK som monopolinstitusjon [5]. Det som hadde startet som privat virksomhet ble omgjort til et offentlig statlig monopol.
Fra 1980-tallet har samfunnet vært preget av en ny liberalistisk bølge, med nye dereguleringer. I 1981 ble det åpnet for forsøk med nærradiosendinger. I 1991 ble NRKs TV-monopol opphevet og TV 2 fikk konsesjon på TV-sendinger [5]. I 2014 ble sensuren på film for voksne personer opphevet [2].
Utviklingen av internett og bredbånd har revolusjonert formidlingen av tekst og levende bilder. Igjen har liberaliseringen og den teknologiske utviklingen hatt sidevirkninger som har skapt motreaksjoner. Fra Struensee innførte trykkefrihet til vår tid har det hele tiden vært et krav om at det skal være en bestemt person som står ansvarlig for en offentlig formidlet tekst. Som hovedregel skal det være den som har skrevet teksten. Hvis forfatteren velger å være anonym, skal navnet på den som har trykket den oppgis, og trykkeren være rettslig ansvarlig for innholdet i teksten. Med de anonyme kommentarfeltene i sosiale medier forsvant denne reguleringen av ansvar. Nå løftes den frem igjen, og personvernet styrkes på nytt. Både de som ytrer seg og eiere av sosiale medier som Facebook gjøres i større grad ansvarlig for det de distribuerer. I 2017 vedtok Stortinget ny likestillings- og diskrimineringslov og forbud i opplæringsloven mot krenking av elever. I 2018 innførte Norge EUs personvernforordning (GDPR), gjennom vedtaket av en ny personopplysningslov og en rekke supplerende bestemmelser [6].
De siste 250 årene har lovbestemmelsene om innbyggernes rett til å ytre seg vekslet mellom regulering og deregulering, i takt med samfunnsutviklingen og den teknologiske utviklingen. Men retten til å ytre seg har aldri vært helt uregulert. Det er forskjell på en lovløshet som åpner for den sterkestes rett og en frihet som også gir rettigheter til den svakere part i samfunnet. En slik frihet krever reguleringer som gir den svakere part den tryggheten som er nødvendig for å kunne ytre seg offentlig i kontroversielle spørsmål.
Svingningene mellom regulering og deregulering har heller ikke vært en statisk svingning fra deregulering og tilbake til de samme formene for regulering, men heller en dialektisk utvikling der uegnede reguleringsformer har blitt avviklet. Så har dereguleringen gitt så tydelige negative virkninger for noen aktører at det har blitt arbeidet frem politiske vedtak av nye og mer hensiktsmessige reguleringsformer. Da konfirmasjonsdressen ble for trang, tok man den av og følte det som en befrielse. Men så følte man seg naken og fant frem en ny dress som passet, for konfirmasjonsdressen var ikke lenger aktuell.
Bestemmelsen i § 100 ble stående uforandret fra 1814 til 2004. Etter det har den blitt revidert i 2004, 2006, 2010 og 2014 [7]. De mange revisjonene reflekterer forandringene som samfunnet vårt er inne i, med hensyn til politiske konflikter, hvem som har mulighet til å ytre seg offentlig, og hva som kan og bør kreves av den som ytrer seg offentlig og den som samler og formidler informasjon.
Revisjonen av § 100 i 2004 er en milepæl i kampen for ansattes ytringsfrihet. Da Grunnloven ble vedtatt i 1814 var oppmerksomheten i første rekke rettet mot ytringsfriheten til den frie, uavhengige borgeren. Tjenestefolk, husmenn og andre arbeidere var underlagt lojalitetsplikt til sine herrer, og hadde heller ikke stemmerett. Hovedavtalen fra 1935, arbeidsmiljøloven fra 1977 og revisjonen av § 100 i 2004 er milepæler i kampen for ansattes ytringsfrihet. Den reviderte § 100 har som en hovedregel at ansatte skal ha den samme grunnlovfestede ytringsfriheten som alle andre borgere. Unntak fra denne hovedregelen kan bare skje innenfor grenser klart foreskrevet i lov, på områder hvor særlige hensyn gjør det nødvendig [8, s. 170–171]. Arbeidsmiljølovens bestemmelser fra 2007 og 2017 om ansattes rett til varsling er en oppfølging av anbefalingene i NOU 1999:27 [8, s. 176]. § 100 har ikke fjernet konflikten mellom arbeidstakeres ytringsfrihet og lojalitetsplikten til arbeidsgiver, men gitt ansatte et sterkere grunnlag for å forvare og utvide sin ytringsfrihet.
Relasjonen mellom sender og mottaker av ytringer
Til grunn for den store revisjonen av Grunnlovens § 100 i 2004 lå den offentlige utredningen NOU 1999:27 [8]. Utredningen redegjør for fremveksten av ytringsfriheten og drøfter forutsetningene den bygger på. Både det politiske bildet og mediebildet har endret seg siden utredningen ble skrevet på 1990-tallet. På enkelte punkter er det tid for å tenke igjennom forutsetningene på nytt, revidere og justere dem.
I NOU 1999:27 pekes det på at en ytring kan defineres som formidling av informasjon eller ideer (mening), og at ytringer kan variere i form og innhold og inngå i ulike kontekster [8, s. 26–27]. Den samme definisjonen legges til grunn her.
En formidling av informasjon skjer mellom en sender og en mottaker. Relasjonen mellom senderen og mottakeren kan være vennlig, fiendtlig eller nøytral. Det er ytringer som mottakeren oppfatter som fiendtlige som kan skape dilemmaer av den typen som er nevnt i innledningen.
Vennlige og nøytrale ytringer tar som regel ingen anstøt av, og senderen trenger normalt ingen rettsbeskyttelse. Den som ytrer seg møter ingen motstand. Det er de ytringene som noen oppfatter som skadelige og fornærmende, og misliker så sterkt at de vil bruke tvangsmakt for å hindre at ytringen finner sted, som trenger rettsbeskyttelse. Det er de som fremsetter slike frimodige ytringer mot statsstyrelsen eller enhver annen som har behov for den rettsbeskyttelsen som lovfestingen av ytringsfrihet kan gi.
Et rettsvern av ytringsfriheten må regulere relasjonen mellom den som vil fremsette frimodige ytringer og den som vil hindre slike ytringer med tvangsmakt. Under eneveldet var kampen for ytringsfriheten i første omgang en kamp mot statens bruk av tvangsmidler for å sensurere ytringer.
Det er ikke bare staten som kan tvinge andre til taushet. Også andre som kan skape frykt for å ytre seg, tiltar seg en slik makt. Et rettsvern av ytringsfriheten må på den ene siden gi enhver rett til å fremsette frimodige ytringer, og på den andre siden forby enhver å forsøke å hindre slike ytringer ved å true eller tvinge den som vil ytre seg til taushet. Skal rettsvernet være reelt, må det regulere begge disse sidene i relasjonen mellom den som vil ytre seg og den som misliker at ytringen blir fremsatt. Hvis rettsvernet av ytringsfriheten bare omfatter den formelle retten til å ytre seg, men ikke omfatter vernet mot å bli tvunget til taushet, vil rettsvernet bli tomt og innholdsløst. Det innebærer at ytringsfriheten ikke kan omfatte retten til å prøve å tvinge andre til taushet.
Dagens forbud mot hatefulle ytringer i straffelovens § 185 er ikke primært en begrensning av ytringsfriheten til den som vil ytre seg slik, men et vern av både ytringsfriheten og til å være den en er, for dem hatet retter seg mot. Bestemmelsen forbyr å true eller forhåne noen,fremme hat og forfølgelse eller vise ringakt overfor noen på grunn av deres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, seksuell orientering eller nedsatte funksjonsevne [9].
På tilsvarende måte er straffelovens § 186 et vern mot diskriminering av de samme gruppene som er nevnt i § 185. Å nekte personer, ut fra slike grunner, tilgang til varer og tjenester eller adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre, er forbudt [9].
Straffelovens § 263 forbyr trusler i ord eller handling som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Grove trusler er i § 264 definert som trusler rettet mot forsvarsløs person, som er uprovosert, utført av flere i fellesskap, eller som er rettet mot de samme gruppene som er nevnt i §§ 185 og 186 [9]. Straffelovens bestemmelser i §§ 185, 186, 263 og 264 gir et helt grunnleggende vern for de omtalte gruppene, og er en nødvendig forutsetning for at de skal ha frihet til å kunne ytre seg frimodig om statsstyrelsen og hvilket som helst annet emne. Dette er ikke sovende paragrafer, selv om det har vært få saker i rettsvesenet knyttet til dem. I 2017 skrev en tidligere profilert politiker og muslim (B) en kommentar til straffesaken om frisøren i Rogaland som nektet frisørtjeneste til en kvinne som bar hijab. Han skrev blant annet at saken fortjente en prinsipiell avklaring i Høyesterett. Kommentaren sto i en blogg i Nettavisen. Da fikk han følgende tilsvar i bloggen: «… måtte en klok person med våpen se sitt snitt til snarest mulig å avlive B med et hodeskudd fordi dette avskummet på ingen måter fortjener å leve. Han er en islamist med alt hva det innebærer.» [10]
I februar 2018 ble den som hadde skrevet ytringen dømt til 21 dagers ubetinget fengsel [10] (Frostating lagmannsrett: LF-2017-146001). Dommen er anket til Høyesteretten [11]. Den foreløpige dommen stadfester at slike hatefulle ytringer ikke er tillatt. Den gir støtte til den som har vært offer for trusselen, og kan virke preventivt overfor andre som kan være fristet til å komme med liknende trusler.
NOU 1999:27 omtaler den daværende straffelovens forbud mot hatefulle og diskriminerende ytringer ensidig som en begrensning av ytringsfriheten [8, s. 99]. Det er misvisende. Disse bestemmelsene er en forutsetning for en reell ytringsfrihet for dem som er offer for diskriminering, hat og trusler, og supplerer bestemmelsene i Grunnlovens § 100.
Det er ikke bare straffelovens bestemmelser som gir et slikt supplement til Grunnlovens § 100. Den grunnleggende bestemmelsen i arbeidsretten om arbeidsgivers styringsrett har gjennom fagpolitisk kamp blitt begrenset gjennom bestemmelser i lov- og avtaleverket. Arbeidsmiljølovens krav om at ansatte som hovedregel skal være fast ansatt, og at oppsigelse skal være saklig begrunnet i arbeidsgivers ellerarbeidstakers forhold, er en forutsetning for at arbeidstakere skal ha reell ytringsfrihet.
Arbeidstakere har i tillegg en lovfestet rett til å varsle offentlig om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Arbeidsmiljøloven sikrer at arbeidsgiver ikke kan misbruke sin styringsrett til å si opp eller på annen måte gjengjelde arbeidstaker fordi arbeidstakeren har ytret seg offentlig på en måte arbeidsgiver misliker [12]. Hovedregelen om fast ansettelse, forbudet mot usaklig oppsigelse, og forbudet mot gjengjeldelse av korrekt fremførte varsler om kritikkverdige forhold, er nødvendige forutsetning for at arbeidstakere skal ha reell ytringsfrihet. Maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er asymmetrisk, og gjør at arbeidstakere trenger et slikt rettsvern.
Grunnloven begrunner ytringsfriheten i sannhetssøking, demokrati og fri meningsdannelse. Et levende demokrati kjennetegnes av flertallsstyre, av at mindretallet har rett til å opponere mot det flertallet bestemmer, og av jevnlige reguleringer av hvem som er i flertall og hvem som er i mindretall gjennom valg, med fredelige og regulerte overføringer av makten fra mindretall til flertall.
En ytringsfrihet som skal gi alle innbyggere retten til å ytre seg frimodig og kritisk kan ikke omfatte retten til å prøve å true andre til taushet. En ytringsfrihet for alle, kan ikke omfatte ytringer som vil frata noen denne friheten. Det er en vesentlig forskjell mellom frimodige og kritiske ytringer som noen oppfatter som fornærmende, og ytringer som vil stenge andre ute fra den offentlige samtalen og bringer dem til taushet.
Retten til å ytre seg frimodig og kritisk bygger på forbudet mot å ytre seg truende, diskriminerende og hatefullt.
Skjerping av bestemmelsene skaper nye dilemmaer
Vi er inne i en periode der lovbeskyttelsen mot trusler, diskriminering, trakassering og andre former for krenking har blitt skjerpet. Det kan gi et sterkere vern av friheten til å ytre seg frimodig i kontroversielle spørsmål, men også få den stikk motsatte effekten. Autoritære ledere forsvarer ofte forbud mot kritiske og andre frimodige ytringer med at de virker krenkende på folks ære, verdier og moral, og derfor må forbys. Forbud mot krenkinger kan gi grunnlag for forbud mot frimodige, kritiske ytringer.
I norsk straffeprosess er hovedregelen at det er påtalemyndigheten som må bevise at den anklagede er skyldig. For domfellelse må skyld være bevist ut over enhver rimelig tvil. I mange tilfeller kan det imidlertid være vanskelig å bevise ut over enhver rimelig tvil at den anklagede har trakassert eller diskriminert den fornærmede. Det blir lett påstand mot påstand. Forbudet kan bli en papirbestemmelse.
For å bøte på dette ble forbud mot diskriminering skjerpet i likestillings- og diskrimineringsloven av 2017. Loven innførte et prinsipp om omvendt bevisbyrde. Diskriminering ansees å ha skjedd dersom det foreligger grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har skjedd. Dette gjelder også for brudd på bestemmelsene om trakassering i lovens § 37. Det er altså den som er anklaget for å ha diskriminert eller trakassert som må sannsynliggjøre at det ikke har skjedd. Ikke nok med det. I lovens § 13 er det fastsatt at den som er anklaget for å trakassere må sannsynliggjøre at det vedkommende har ytret, gjort eller unnlatt å gjøre, ikke har virket skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende på den fornærmede parten [13]. Det åpner for misbruk som begrenser ytringsfriheten. Den som har blitt kritisert gjennom en frimodig offentlig ytring kan hevde at ytringen virker nedverdigende eller ydmykende på en selv eller en tredjepart, og be om straffeforfølgelse av den som har ytret seg på dette grunnlaget.
Det er altså den som er anklaget for å ha diskriminert eller trakassert som må sannsynliggjøre at det ikke har skjedd.
Forbudene mot diskriminering og trakassering har blitt fulgt opp i 2017 i opplæringslovens § 9-A-5. Her er det fastsatt at dersom en som arbeider på skolen får mistanke om eller kjennskap til at en annen ansatt på skolen utsetter en elev for krenking, skal vedkommende straks varsle rektor. Rektor skal varsle skoleeieren [14]. I lovforarbeidene er krenkelser gitt en vid definisjon: «Mobbing, vold, diskriminering og trakassering er tatt inn som eksempler på krenkelser som elever kan utsettes for, og som skolen skal ha nulltoleranse mot. Det er ikke en uttømmende oppramsing. Begrepet krenkelser skal tolkes vidt.» [15, s. 75]. Det gjør bestemmelsen om hva som faktisk er forbudt vag og upresis, og åpner døren på vidt gap for et misbruk som reduserer både ansattes ytringsfrihet og rett til å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. I skolen har ansatte på enkelte områder større makt enn elevene. Asymmetrien i makt gjør at elever, i likhet med arbeidstakere, har behov for er særskilt rettsvern. Intensjonene med lovbestemmelsen har vært gode, men utformingen har gitt svært uheldige sidevirkninger. De ansatte må kunne sannsynliggjøre at et varsel om kritikkverdige forhold i undervisningen ikke kan virke krenkende på noen elever.
Malkenes-saken illustrer at dette ikke er en teoretisk problemstilling, men et aktuelt problem i Norge. Lektor Simon Malkenes på Ulsrud videregående skole i Oslo kommune deltok den 5. mars 2018 i en debatt i Dagsnytt 18 om konsekvensene av fritt skolevalg i Osloskolen. Han fremholdt at systemet fører til at elever med gode skoleresultater samler seg på enkelte skoler, og de med svake resultater og stort behov hjelp blir henvist til andre skoler som ikke kan gi dem den hjelpen de har behov for og krav på. For å illustrere situasjonen leste han opp det han beskrev som et haikudikt om skolehverdagen i en time på enkelte videregående skoler i Oslo: «B banner og roper. M vandrer. R har ikke gjort noe hittil i dag». Han brukte korte setninger som beskev konkret hva de enkelte elevene faktisk gjør i timen, uten ytterligere kommentarer. For en utenforstående var det ikke mulig å vite hvilke elever dette dreide seg om. I etterkant kom det frem at bokstavene refererer til fornavnene til elever i en av hans klasser. Han understreket at kritikken ikke gjaldt elevene, men systemet som bidro til at de ikke fikk den hjelpen de trengte[16]. Han varslet offentlig om kritikkverdige strukturelle forhold på arbeidsplassen, som det gjentatte ganger tidligere hadde blitt varslet om internt.
Etter sendingen startet rektor David Dunlop ved Ulsrud videregående skole formelle undersøkelser mot Malkenes etter opplæringslovens §9-A5 [17]. Vel en måned senere, den 9. april, skrev noen elever i klasse 3 IDA på Ulsrud videregående skole i Aftenposten at fremstillingen til Malkenes gjaldt en undervisningstime på deres skole, og at fremstillingen krenket dem [18]. Det var disse elevene selv som offentliggjorde for Aftenpostens lesere at fremstillingen til Malkenes gjaldt dem.
Den 20. april fulgte direktør for Utdanningsetaten i Oslo, Astrid Søgnen, opp elevenes innlegg. Det var hennes politikk Malkenes’ kritikk i stor grad var rettet mot. Hun flyttet oppmerksomheten fra kritikken av fritt skolevalg og finansieringen av tiltak for de svakeste elevene til en sak om at elevene til Malkenes hadde blitt uthengt og stigmatisert av sin egen lærer [19]. Rektor David Dunlop ga Malkenes en muntlig reprimande for å ha krenket elever ved skolen. Irettesettelsen ble skriftliggjort og lagt i personalmappen til Malkenes [20].
Saken illustrerer hvordan et upresist og bredt definert lovforbud mot krenkelser av elever kan gi grunnlag for å begrense læreres grunnlovfestede ytringsfrihet og lovfestede rett til å varsle om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass. Saken er ikke primært en konflikt mellom aktørene som har deltatt i den, men en konflikt i lovbestemmelsene som regulerer deres atferd.
Elever skal selvsagt ha et sterkt personvern og et vern mot at ansatte i skolen trakasserer dem. Det må avveies mot Grunnlovens begrunnelse av ytringsfriheten i sannhetssøking, demokrati og fri meningsdannelse. Det er en forutsetning for demokratisk kontroll og styring av skolen at vi praktiserer en ytringsfrihet som gir åpenhet om hva som faktisk skjer i skolens undervisning. De som observerer hva som faktisk skjer i undervisningen må kunne informere offentligheten så presist at det gir grunnlag for handlingsvalg. Informasjonen må samtidig være så konfidensiell at utenforstående ikke kan identifisere hvilke enkeltelever som har blitt observert. Det bør imidlertid ikke innebære at informasjonen er så abstrahert at selv ikke de observerte elevene kan kjenner seg igjen i informasjonen. Hvis personvernet skulle drives så langt, vil informasjon som er vesentlig for den offentligedebatten og handlingsvalgene kunne forsvinne i abstraksjonen. At elevene som kjenner seg igjen i Malkenes sitt haikudikt kan oppleve det som ubehagelig å bli konfrontert med sin egen atferd, er forståelig. Det betyr imidlertid ikke at han har krenket dem i lovens forstand. De ville kunnet kjenne seg igjen ut fra beskrivelsen, selv om han hadde kalt dem A, B og C. Grunnlovens vern av ytringsfriheten setter rammer for tolkningen av lovbestemmelser om krenking. Det er nettopp frimodige kritiske ytringer, som noen kan oppfatte som ubehagelige, Grunnloven verner.
Ytringer i ord og bilder
Vi kan ytre oss i et bredt spekter av ulike former, som også gir rom for ulike innhold. Avsender ytrer seg dels direkte overfor mottaker, dels indirekte gjennom medier som håndskrevet og trykket tekst, lydopptak, bilder, film og elektroniske hjelpemidler.
For å få gjennomslag og nå frem med budskapet, blir ofte ulike ytringsformer kombinert. Allerede Aristoteles pekte på at ytringer med retorisk appell har et innhold som spiller på fornuft og logikk, på aksepterte normer og på tilhørernes følelser. Kombinasjonen av klar logikk, tydelig moral og sterke følelser gir en samspillseffekt, et innhold og en kraft i ytringen som hvert enkelt element, hver for seg, ikke kan skape.
Det samme gjelder for ulike ytringsformer. Bilder kan skape sterke umiddelbare, ubevisste følelsesmessige reaksjoner, både positive og negative. I reklame er det vanlig å kombinere ord og bilder for å appellere til både fornuft og følelser, og spille på både bevisste og ubevisste reaksjoner. Skal vi analysere ytringer, nytter det ikke å splitte dem opp i sine enkelte elementer og vurdere hvert element isolert. Da mister vi denne samspillseffekten av syne.
Det er ikke et prinsipielt skille mellom ord og handlinger. Ord er i seg selv handlinger, og ord skaper handling.
I den offentlige politiske debatten kan målet med en ytring være å bevege mottakerne til handling, ikke bare å beskrive og forklare saken. Retorikeren vil gjøre noe med mottakeren. Det er ikke et prinsipielt skille mellom ord og handlinger. Ord er i seg selv handlinger, og ord skaper handling. For å skape bevegelse kan det være fristende å ta sterke virkemidler i bruk. Men bruk av sterke virkemidler kan slå tilbake på den som bruker dem. Saken som førte til at justisminister Sylvi Listhaug i april 2018 måtte gå av som justisminister, kan illustrere det.
Bakgrunnen var at regjeringen i 2017 la frem et forslag om endringer i statsborgerloven, der det blant annet var foreslått at departementet skulle få rett til å inndra det norske statsborgerskapet fra personer med en fremferd til sterk skade for Norges vitale interesser, og som hadde doble statsborgerskap. Forslaget om at statsborgerskapet til slike personer skulle kunne inndras fikk bred støtte i Stortinget, men flertallet i Stortinget gikk inn for at inndragningen må vedtas ved dom, fordi det er et så inngripende tiltak [21, s. 16]. Det falt justisminister Sylvi Listhaug tungt for brystet. 9. mars 2018 la hun ut en kombinasjon av bilde og tekst på sin facebookside. Bildet viser ti krigere fra den somaliske terroristbevegelsen al Shabaab som beveger seg truende fremover i v-form mot den som ser på bildet. De er iført militære kamuflasjeuniformer med svarte tørklær rundt hode og ansikt. Han som står foran i midten ser rett mot kameraet gjennom en smal sprekk i hodetørkleet og har brede patronbånd over skulderen og rundt livet. Tvers over bildet er det lagt inn et halvt gjennomsiktig svart bånd med denne teksten i hvit skrift:
Ap mener terroristenes rettigheter
er viktigere enn nasjonens
sikkerhet.
Montasjen er usedvanlig godt komponert. Hodene til de to forreste soldatene står rett over ordet «terroristenes» i teksten [22]. Den skaperen umiddelbar assosiasjon mellom tekst og bilde; det er disse terroristene fra al Shabaab som Ap vil beskytte på bekostning av vår nasjons sikkerhet.
Montasjen er et godt eksempel på en retorikers bruk av patos – spill på følelser. Men representanter for flertallet i Stortinget, inkludert regjeringspartiet Høyre, la vekt på at fremstillingen ikke hadde forankring i sakens faktiske innhold, og at det var etisk uforsvarlig å bruke denne typen retorikk, spesielt av en justis- og beredskapsminister. Hvorfor det stilles strengere krav til ministeren enn andre samfunnsdebattanter blir kommentert lenger nede. Her er poenget at kombinasjonen av ord og bilde kan gi en kraftfull samspillseffekt. Helheten er mer enn de enkelte delene.
Ytringer gjennom ord og handling
I teateret uttrykker skuespillerne seg både med det de sier og det de gjør, og med utformingen av kostyme, hår og maske. De spiller på rekvisitter, inventar og scenografi, som indikerer hvilken kontekst de befinner seg i. Folk flest gjør det samme i sitt daglige liv. Vi kler oss for anledningen, og oppfører oss annerledes overfor egne barn enn overfor egen arbeidsgiver. Det vi sier og hvordan vi fremtrer varierer med konteksten det skjer i. Våre ytringer er et samspill mellom en rekke forskjellige elementer. Det som skaper budskapet er et samspill mellom det vi sier, det vi gjør og hvordan vi fremtrer der vi er.
Våre verbale ytringer blir ikke bare farget av hvordan vi fremtrer når vi ytrer oss, men også av hva vi har gjort tidligere og hva det kan forventes at vi kommer til å gjøre i fremtiden. Når en hederlig kjøpmann sier at en kunde skal få et tilbud som han ikke kan si nei til, er det rimelig å tolke tilbudet som så godt at kunden vil bli fristet til å ta imot det. Utsagnet er positivt, og indikerer at tilbudet er en mulighet som kunder ønsker seg. Da den amerikanske mafialederen Al Capone på 1930 tallet ville kjøpe et idrettssenter, skal han ha sagt til broren sin: «I’ll make him an offer he can’t refuse.» [23]. Al Capone var beryktet for å bruke hærverk og vold for å tvinge viljen sin gjennom. Det kan gi den samme verbale ytringen et helt annet innhold. Utsagnet kan bli truende og negativt. Eieren av idrettsanlegget kan ikke avvise «tilbudet» fra Al Capone hvis han vil unngå hærverk mot sine andre eiendommer, og trusler mot sitt eget og familiens liv og helse. Ord og handling er vevd i hverandre i et vekselspill. Den tyske krigsteoretikeren Carl von Clausewitz skrev i sin bok Om krigen: «Krigen er bare en fortsettelse av politikken med andre midler» [24]. Krig er den kraftigste negative ytringen et land kan rette mot et annet. Erkjennelsen av at faren for krig er reell kan styrke viljen til å finne diplomatiske løsninger. Dette samspillet mellom ord og handling gjelder fortsatt.
I NOU 1999:27 er det forsøkt innført et skille mellom ord og handling som det kan være grunn til å nyansere og presisere:
«Voldshandlinger kan også karakteriseres som en form for ytring. Det er således verdt å merke seg at man i det gamle samfunn ikke skilte så klart mellom fysisk vold og verbal vold som vi i dag gjør i ytringsfrihetens navn. På den tid ville man rimeligvis sett med skepsis på vår tendens til å skille mellom det å påføre en annen fysisk smerte og det å påføre vedkommende psykisk smerte ved talehandling. Begge deler ville kanskje først og fremst bli sett på som ærekrenkelse. I dag tenker vi normalt ikke på fysisk vold som ytring. Voldshandlinger vil ikke ha noen beskyttelse som ytring. Det må altså understrekes at institusjonaliseringen av ytringsfriheten er basert på et klart skille mellom tale og handling som fører til materiell eller fysisk skade.
I NOU 1999:27 [8, s. 27]
Utsagnet ovenfor kan føre til en feilslutning om at voldshandlinger ikke har noen beskyttelse som ytring, fordi det er en fysisk og ikke en verbal handling. Det stemmer ikke. Det er ikke fordi voldshandlinger er fysiske handlinger at de ikke har noen beskyttelse som ytringer, men fordi de skader andre på en uakseptabel måte. Institusjonaliseringen av ytringsfriheten er basert på et klart skille mellom akseptable ytringer og ikke-akseptable ytringer. Hverken vold, trusler, hatefulle ytringer eller diskriminerende ytringer er akseptable, og alle er forbudt ved lov, både de som ytres i ord og de som ytres i fysisk handling.
Straffeloven skiller ikke mellom ord og fysiske handlinger. I straffelovens § 263 Trusler, heter det: «Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.» [9]. Det vesentlige er ikke om noen har ytret seg i ord eller handling, men om vedkommende har ytret seg på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Skal rettsvernet av ytringsfriheten være reelt, må det som nevnt også omfatte et forbud mot å bruke trusler og vold for å skremme den som vil ytre seg til taushet.
Odelstingsproposisjon nr. 22 (2008–2009) gjelder endringer i straffeloven. I kommentaren til forslaget til endringer i straffelovens § 264 om grove trusler, skrev regjeringen:
«Opplistingen i straffebudet er ikke uttømmende. Ved grovhetsvurderingen må det foruten omstendighetene omkring selve fremsettelsen, også ses hen til etterfølgende forhold. I Rt-2005-1067* ble det for eksempel lagt vekt på at gjerningspersonen dagen etter å ha truet en restaurantansatt vendte tilbake til restauranten og gikk løs på inventaret med et balltre. Dette var egnet til å forsterke trusselens virkninger fra dagen før.» [25, s. 423]
Odelstingsproposisjon nr. 22 (2008–2009) [25, s. 423]
*Rt-1005-1067 er en henvisning til Høyesteretts kjennelse av 2.9.2005 i en straffesak om trusler og skadeverk.
Også her ser vi at domstolen legger vekt på samspillet mellom ord og fysisk handling, som sammen gir ytringen dens grovt truende karakter. Det stemmer ikke at det i dag er bred enighet om å sette et klart skille mellom ord og fysisk handling. Skal vi bekjempe at noen trues og trakasseres til taushet, må vi forstå den enkelte ytringen og se sammenhengen mellom hva som blir ytret i ord og handling, slik det er illustrert med eksemplene fra Al Capone og odelstingsproposisjon nr. 22.
Feilslutningen at ytringsfriheten krever et klart skille mellom ord og fysisk handling og at hver ytring skal behandles isolert, kan forklare at alvorlighetsgraden i enkelte trusler lett kan bli oversett. Isolert sett lå det jo ingen trussel i uttalelsen til Al Capone. Det var først da den ble koblet til hva han hadde gjort tidligere, og hva en kunne vente at han kunne gjøre i fremtiden, at den ble en trussel. På samme måte lå det ingen trussel i de ulovlige demonstrasjonene som Den nordiske motstandsbevegelsen gjennomførte i Fredrikstad og Kristiansand i 2017, isolert sett.
Rasistiske organisasjoners ytringsfrihet
Under andre verdenskrig hadde de nasjonal-sosialistiske partiene i Tyskland og andre land vist hva deres ideologi og politikk kunne føre til i praktisk handling. Etter krigen ble nazipartiene forbudt i en rekke land. I 1970 ratifiserte Norge uten forbehold FNs rasediskrimineringskonvensjon. Staten forpliktet seg til å erklære enhver spredning av ideer om rasemessig overlegenhet som straffbar, og organisasjoner og propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder rasediskriminering som ulovlig og forbudt, og at det er straffbart å delta i slike organisasjoner eller slik virksomhet. I 2003 gjentok FN sin tidligere kritikk av Norge for likevel ikke å ha innført noe forbud mot rasistiske organisasjoner [26, s. 30–32]. I 2013 ble hele FNs rasediskrimineringskonvensjon gjort til norsk lov, og forbudet mot rasistiske organisasjoner ble endelig innført. Fra 1.1.2018 ble denne bestemmelsen overført til likestillings- og diskrimineringslovens § 5 [13]. Forbudet mot rasediskriminering er en forutsetning, ikke bare for ytringsfriheten, men for tryggheten i sin alminnelighet for de gruppene som rasediskrimineringen er rettet mot. Forbudet mot slike ytringer og mot organisasjoner som fremmer dem, er derfor primært ikke en begrensning av ytrings- og organisasjonsfriheten, men en forutsetning for den alminnelige ytringsfriheten, og markerer grensen for hvor langt ytringsfriheten kan gå i et åpent, liberalt demokrati.
Det er likevel fortsatt uklart om denne grensen er innført i praksis. Den nordiske motstandsbevegelsen i Norge har satt forbudet mot rasediskriminering på prøve. Den er en underavdeling av Nordiske Motstandsbevegelsen, som har avdelinger i Sverige, Norge, Danmark og Finland. På organisasjonens hjemmeside lå fra 2008 til mars 2018 en artikkel skrevet av grunnleggeren Klas Lund på vegne av bevegelsen. Her fremstiller de seg som militante. Gjennom revolusjon ønsker de å skape en totalitær nordisk nasjonalsosialistisk stat. Den hvite ariske rasen i Norden fremstilles som toppen av evolusjonen, men samtidig truet av verdensjødedommen og masseimmigrasjon av rasefremmede elementer. Bevegelsen påberoper seg retten til å kjempe for et raserent, hvitt, arisk Norden, og krever av sine kampgrupper at de har fjernet den siste rest av tvil, og bare har en fanatisk vilje til å agere for rasens overlevelse. De vedstår at organisasjonen kan oppfattes som voldelig, siden hoveddelen av de aktive medlemmene består av unge menn som ikke er redd for å konfrontere dem de anser som fiender på gater og torg. De krever sin rett til å spre sitt budskap, og peker på at når de gjør det, fører det ofte til slagsmål og konfrontasjoner. Medlemmene trener derfor kampsport mm. forå kunne forsvare det de anser som sin rett mereffektivt [27].
I de to demonstrasjonene i Norge i 2017 opptrådte medlemmene i Motstandsbevegelsen velorganisert og disiplinert. Men de nektet å følge politiets forbud mot å demonstrere. De tvang gjennom viljen sin, og demonstrerte både politiets avmakt og sin egen makt og slagkraft. Når slike maktdemonstrasjoner kombineresmed kunnskapen om deres nasjonal-sosialisttiske ideologi, blir de virkelig truende. Den 7. april 2018 demonstrerte Motstandsbevegelsen igjen i Fredrikstad, denne gangen med tillatelse fra politiet [28]. Gjennom lovlige og ulovlige demonstrasjoner skaper den lille gruppen oppmerksomhet om egen organisasjon og dens revolusjonære rasistiske ideologi.
I Finland førte kombinasjonen av Motstandsbevegelsen hat-agitasjon og vold fra ett av medlemmene under en demonstrasjon til at en domstol i 2017 forbød bevegelsen [29]. Forbud mot slike bevegelser fører ofte til at de fortsetter sin virksomhet under et annet navn, og fremstiller seg selv som ofre. Likevel er det, av hensyn til ofrene for rasismen deres og respekten for rettsstaten, grunn til å vurdere på nytt om slike organisasjoner skal nektes tillatelse til å demonstrere i det offentlige rom i Norge, og om de også skal forbys. Lovfestingen av FNs rasediskrimineringskonvensjon gjør det nødvendig.
Ytringens kontekst
Skillet mellom ytringer i det offentlige og det private rom
NOU 1999:27 legger til grunn at det er et prinsipielt skille mellom ytringer i det private og det offentlige rom. Utredningen definerer den private sfæren som intimsfæren, der vi omgås dem vi kjenner som personer, og argumenterer for at den er og bør være en frihetssfære som er beskyttet mot reguleringer og inngrep fra det offentlige: «Det innebærer blant annet en relativ frihet til å injuriere uten at det offentlige griper inn, men samtidig innebærer det altså en mangel på offentlig beskyttelse mot å bli injuriert.» [8, s. 28]
Utredningen får problemer med denne klare todelingen, og peker på at det kan være gode grunner til å bygge ned beskyttelsen av privatlivet når det for eksempel gjelder barnevern eller beskyttelse mot vold innenfor familien.» [8, s. 28]
Det er imidlertid et annet utviklingstrekk som utredningen fremhever at uroer mer: «Adskillig mer betenkelig er utviklingen av den offentlige registrering, ikke minst når det gjelder tendensen til å koble forskjellige dataarkiver. Her kan det nesten se ut som vi glir dumsnille inn i the brave new world.» [8, s. 28]. I dag er det enda større grunn for denne bekymringen. Vi gir stadig fra oss mer privat informasjon, som gjør at de som kan samle og systematisere den, vet mer om oss enn det vi selv gjør. Vi gjør oss sårbare.
Utredningen er preget av å være skrevet før de sosiale medier slo ut i full blomst. Om offentlige ytringer skriver den: «Det sier seg selv at alle kan ikke informere eller diskutere med alle. Det anarki eller den kakofoni som da vil oppstå, vil true friheten like mye som en totalitær kontroll.» [8, s. 30]. Med de sosiale mediene har vi kommet dit der alle kan informere eller diskutere med alle. Spørsmålet er hvordan vi nå skal kunne bevare et levende, opplyst demokrati.
For å få et bedre grep om situasjonen i dag, er det nødvendig å forlate den enkle modellen med en todeling mellom en privat og en offentlig sfære. Det helt private rom der vi kommuniserer i fortrolighet med våre aller nærmeste, og det store offentlige rom der saker drøftes og offentlige beslutninger fattes, som kommunestyrer, fylkesting og Storting, befinner seg i hvert sitt ytterpunkt av en glideskala. Mellom disse ytterpunktene finnes en rekke forskjellige sosiale sammenhenger med ulike grenser for ytringer og annen atferd. Kommunikasjonen på internett og i sosiale medier befinner seg mellom disse ytterpunktene, og kan ikke reduseres til ett av dem.
Det som forstyrrer todelingen i NOU 1999:27 mellom privat og offentlig, er at det som ytres i det mest private rom kan spres til hele verden gjennom internett. Vi har vært vant til å kunne tenke og si det vi vil i våre lønnkamre uten å måtte stå til rette for injurielovgivningen, og har tatt med oss disse vanene inn i de sosiale mediene. Nå er rettspraksisen i ferd med å endre dette. Nå stilles både de som ytrer seg og selskapene som formidler ytringene i større grad til ansvar. Men fortsatt er det et problem at den offentlige debatten fragmenteres og polariseres i forskjellige deloffentligheter som er mest opptatt av å bekjempe hverandre. Jo nærmere vi kommer de delene av offentligheten som har ansvaret for å bestemme samfunnets politikk, dess mer alvorlig blir denne utviklingen.
Skillet mellom ytringer som har stor og liten virkekraft
I tillegg til en glideskala mellom ulike sosiale sammenhenger fra det private til det store offentlige rom, er det nødvendig å skille mellom ytringer som har stor virkekraft og dem som har liten. Det gjelder langs hele glideskalaen fra det helt private til den nasjonale offentligheten. Både i den lille private sfæren i familien og i det nasjonale fellesskapet veier ordene til noen tyngre enn ordene til andre. Noen har mer maktenn andre. Noen bestemmer hva som skal skje. Noen ytringer får større virkninger enn andre. Det gir et særlig ansvar til dem som har størst makt, og stiller særlige krav til hvordan de ytrer seg. Reguleringen av ytringsfriheten tar i praksis også hensyn til denne dimensjonen.
Modellen, med glideskalaene i de to dimensjonene rom og virkekraft, kan fremstilles skjematisk som i figuren nedenfor. Her er arbeidslivet brukt som eksempel på en deloffentlighet mellom det store offentlige rom og det helt private:
Ytringer i sosiale medier dekker hele flaten i modellen, fra lukkede sider for nære venner, til twitter-meldingene fra USAs president og rikspolitikeres åpne facebooksider. De lukkede vennesidene er en del av det private rom med liten virkekraft. Presidentens twittermeldinger er en del av det offentlige rom med stor virkekraft
Ytringer i sosiale medier blir regulert ut fra hvor de ligger på denne flaten. Andre ytringer kan ligge innenfor et avgrenset område i modellen. Jo mer en nærmer seg maktens sentrum i offentlig sektor, dess sterkere er reguleringen av deltakernes ytringer. I kommunestyrer, fylkesting og Storting følger saksbehandlingen i møtene detaljerte regler. De er ikke til for å redusere representantenes ytringsfrihet, men tvert imot for å sørge for at alle kommer til orde og at det blir en saklig debatt som belyser alternativene i den saken som blir behandlet. I Stortingets forretningsorden § 55 heter det at «upassende eller fornærmelig atferd eller tale ikke er tillatt. Slik atferd eller tale skal påtales av presidenten». I § 56 presiseres det at det ikke er tillatt å gi støyende uttrykk for misnøye eller bifall. Hva som ut over det er upassende tale, avgjøres ved skjønn av den som fungerer som Stortingets president [30]. I tidens løp har det dannet seg en lang liste over ord og uttrykk som presidentene slår ned på.
En statsråd har mer makt enn en stortingsrepresentant. Det kongen og regjeringen befaler, blir satt i verk. Samtidig står en statsråd løpende til ansvar overfor et samlet Storting. Det stilles større krav til at en statsråd opptrer saklig og samlende, enn en stortingsrepresentant som står ansvarlig overfor sine velgere hvert fjerde år.
Reaksjonene på Listhaugs facebookmelding om Arbeiderpartiet var begrunnet med at hun var beredskaps- og justisminister. Det stilles større krav til en stortingsrepresentant som inngår i det parlamentariske grunnlaget for regjeringen, enn for en enslig svale i opposisjonen. I den løpende offentlige debatten i massemedier utenfor maktens korridorer, er det enda større frihet. Her er virkekraften til den enkelte ytringen mindre, og handlingsrommet kan derfor være større.
Tilsvarende skiller finner vi i det private rom. Det foreldre sier og gjør i det private rom er regulert av barnevernloven, på grunn av konsekvensene det de sier og gjør kan få for barna. I det private rom har foreldre stor makt over sine barn. De har frihet under ansvar til å oppdra sine barn. Men misbruker de denne friheten, kan de også mister den. Makten skal ikke misbrukes. Barn har liten makt og er ikke strafferettslig ansvarlige.
Mellom voksne, sidestilte, likeverdige mennesker i det private rom er muligheten til å misbruke makt begrenset, og friheten tilsvarende større. Hva vi sier og gjør blir regulert sosialt. Barn har som nevnt liten makt. Deres handlingsrom reguleres ved at de sosialiseres inn i den strukturen som de voksne er bærere av. I dag har barn større ytringsfrihet i det private rom enn for noen generasjoner siden. De gamle reglene om at barn skal sees, ikke høres, gjelder ikke lenger.
Både offentlige virksomheter og private bedrifter som aksjeselskap er viktige samfunnsinstitusjoner, regulert ved lov, og ligger mellom privatsfæren og den offentlige. En bedrift med ansatte er ikke en del av arbeidsgivers privatsfære. Arbeidsgivers styringsrett gir en asymmetri i makten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og begrenser på enkelte områder den ansattes ytringsfrihet.
Den faktiske ytringsfriheten til ansatte er avhengig av hvor de er plassert i det interne hierarkiet i organisasjonen. Jo nærmere de er plassert eierne og den overordnede ledelsen, dess mer er de normalt forpliktet til å fremme organisasjonens vedtatte politikk, og dess mer er deres frihet til å argumentere i strid med denne politikken begrenset. Makten og muligheten til å påvirke som de har gjennom sin posisjon i hierarkiet, veier opp for denne begrensningen i ytringsfriheten.
Fagbevegelsen har kjempet for den enkelte ansattes rett til å ytre seg og varsle, og vunnet viktige seirer.
For å stå sterkere overfor arbeidsgiver har arbeidstakere organisert seg og opptrådt samlet. Samhold gir styrke. Lojaliteten til det organiserte og uformelle arbeiderkollektivet kan begrense den enkelte arbeidstakers ytringsfrihet. Men muligheten til å påvirke innad i fagbevegelsen, og virkekraften ved å opptre samlet, veier også her opp for denne begrensningen. Fagbevegelsen har kjempet for den enkelte ansattes rett til å ytre seg og varsle, og vunnet viktige seirer. For ansatte i rene fagstillinger kommer hensynet til demokratiet og en åpen, opplyst offentlig debatt inn i bildet. Om offentlig ansatte i slike fagstillinger skriver NOU 1999:27:
«Den sistnevnte gruppen – enten de har faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe – bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De besitter en faktisk kompetanse som ikke bør stenges ute fra det offentlige rom. I tillegg til organlojalitet kommer følgelig den generelle lojalitet til det samfunn man skal tjene.» [8, s. 172]
I et levende demokrati har fagansatte ikke bare en rett, men også en plikt til å delta i den offentlige debatten.
Konklusjon
Hvor grensen går mellom ytringer som er beskyttet av ytringsfriheten og ytringer som ligger utenfor grensen for rettsbeskyttelsen, er avhengig av hvilken sosial sammenheng ytringen er gitt i og den sosiale rollen til den som ytrer seg. Det stilles strengere krav til den med stor makt enn den med liten makt. Det stilles normalt strengere krav i sosiale sammenhenger der virkningene av ytringene kan bli store enn i sammenhenger der virkningene er små. I vurderingen av hvilke ytringer som skal være beskyttet og hvilke ikke, må ytringene ikke splittes opp og vurderes element for element, men vurderes samlet ut fra samspillet mellom ulike ytringer og ytringsformer.
Den samfunnsmessige og teknologiske utviklingen har gjort det nødvendig å redefinere og presisere hva som er forutsetningene og grensenefor ytringsfriheten. Arbeidet er begynt, men ikke avsluttet. Det innebærer en vanskelig balansegang. Vår demokratiske styringsform er avhengig av åpenhet også om kontroversielle forhold. Innbyggernes mulighet til å ytre seg frimodig og kritisk, også når noen oppfatter det som ubehagelig, må være beskyttet av loven. Vi må tåle kritikk. Ingen må bli utestengt fra den offentlige samtalen gjennom sanksjoner, trusler, diskriminering og hatefulle ytringer. Men det innebærer også at ingen kan har rett til å prøve å utestenge andre fra den offentlige samtalen gjennom slike virkemidler, i ytringsfrihetens navn.
REFERANSER:
[1] Rossavik, Frank (27.2.2018)
Den hysteriske horde. Aftenposten, s. 3.
[2] Elden, Johan Christian (2018).
Sensur. Store norske leksikon.
Hentet 22.3.18 fra https://snl.no/sensur
[3] Rasmussen, Tarald (2018).
Konventikkel. Store norske leksikon.
Hentet 22.03.18 fra https://snl.no/ konventikkel
[4] Negaard, Arve (1975).
Studioteateret i Oslo fra 1945 til 1951. Universitetet i Bergen: Hovedoppgaver i historie.
[5] Hansen, Thor & Stette, Gunnar (2015).
Kringkasting. Store norske leksikon.
Hentet 8.3.18 fra https://snl.no/kringkasting
[6] Justis- og beredskapsdepartementet (2018).
Når får vi ny personopplysningslov? Nyhet 26.4.18.
Hentet 2.5.18 fra www.regjeringen.no/no/sok/id86008/?term=GDPR
[7] Elden, John Christian & Gisle, Jon & Kierulf, Anine (19.1.2018). Ytringsfrihet. Store norske leksikon.
Hentet 22.3.18 fra https://snl.no/ytringsfrihet
[8] NOU 1999:27 (1999). Ytringsfrihed bør finde Sted.
Oslo: Statens forvaltningstjeneste.
[9] Straffeloven (2005). Lov om straff av 20.5.2005 nr. 28. Hentet 8.3.2018 fra https://lovdata.no/ dokument/NL/lov/2005-05-20-28?q=straffeloven
[10] Frostating lagmannsrett (2018). Dom LF-2017-146001 av 8.2.18. Hentet 22.3.18 fra https://lovdata.no/dokument/LFSTR/avgjorelse/lf-2017-
146001?q=LF-2017-146001
[11] Høyesteretts ankeutvalg (2018). Beslutning HR 2018-801-U av 5.2.18. Hentet 8.5.18 fra https://lovdata. no/pro/#document/HRU/avgjorelse/hr-2018-801-u?
searchResultContext=1132
[12] Arbeidsmiljøloven (2005). Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. av 17.6.05 nr. 62. Hentet 8.3.18 fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-
62?q=arbeidsmiljølov
[13] Likestillings- og diskrimineringsloven (2017). Lov om likestilling og forbud mot diskriminering av 16.6.27 nr. 51. Hentet 8.3.18 fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2017-
06-16-51?q=likestillings- og diskrimineringslov
[14] Opplæringslova (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa av 17.7.98 nr. 6. Hentet 8.3.18fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61?
q=opplæringsloven
[15] Kunnskapsdepartementet (2017). Endringer i opplæringslova og friskolelova (skolemiljø) (Prop. 57 L 2016– 2017). Hentet 22.3.18 fra https://lovdata.
no/pro/#document/PROP/forarbeid/ prop-57-l-
201617/KAPITTEL_10-1-4 [16]
[16] NRK P2 Dagsnytt 18.5.3.2018). En lærers hverdag.
Hentet 8.3.18 fra: https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-
atten/NMAG03004518/05-03-2018
[17] Dunlop, David (2.5.2018). Vi skal jobbe sammen i et godt ytringsklima. Aftenposten s. 2.
[18] Klasse 3 IDA (Idrettsfag) Ullsrud videregående skole (2018). Vi følte oss tråkket på i Dagsnytt atten. Aftenposten Si ;D, s. 20.
[19] Søgnen, Astrid (20.4.2018). Elever skal slippe å følge seg uthengt og stigmatisert av sin egen lærer. Aftenposten, s. 2.
[20] Mellingsæther, Hanne, Sørgjerd, Christian, Olsen, Thomas (27.4.2018 27). Det blir ingen personalsak, men Malkenes får en reprimande – utdanning. Aftenposten, s. 12.
[21] Stortingets kommunal- og forvaltningskomité (2018). Innstilling fra kommunal- og forvaltnings-komiteen om Endring i statsborgerloven mv. (tap av statsborgerskap ved straffbare forhold eller av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser). (Innst. 173 L 2017-2018). Hentet 22.4.18 fra www.stortinget.no/no/Saker-
ogpublikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2017-
2018/inns-201718-173l/?all=true
[22] Torset, Nina Selbo, Ask, Alf Ole. NTB (11.3.2018). Krenkende og dypt sårende. Aftenposten Nyheter s. 9.
[23] Lieberson, Donald (28.12.2012). Dierdre Capone softens a notorious icon. Chicago Tribune. Hentet 29.11.17 fra www.chicagotribune.com/lifestyles/books/ct-prj-1230
al-caponedeirdre-capone-20121228-story.html
[24] Clausewitz, Carl von (1832). Vom Kriege, bok 1, punkt 24. Hentet 5.2.2018 fra www.clausewitz.com/readings/VomKriege1832/Book1.htm#
[25] Justis- og politidepartementet (2008). Om lov om endring i straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28. (Ot. prp. nr. 22 2008-2009). Hentet 8.3.2018 fra https://lovdata.no/pro/#document/PROP/forarbeid/otprp
22-200809?searchResultContext=4878
[26] Kommunal- og regionaldepartementet (2004). Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. av 17.12.2004. (Ot. prp. nr. 33 2004–2005) Hentet 22.3.2018 fra https://lovdata.no/pro/#document/STS/forarbeid/stsg
-200405-172?searchResultContext=6765
[27] Lund, Clas (2008) Vanliga frågor. Nationellt Motstånd. Hentet 21.3.2018 fra www.patriot.nu:80/artikel.asp?artikelID=1086 Etter lesedatoen er dette nettstedet radikalt forandret og tekstene fjernet.
[28] Skovly, Elisabeth (9.4.2018). Demonstrerte igjen. Fredriksstad Blad s. 12.
[29] Ravndal, Jacob Aasland, Bjørgo, Tore (17.2.2018). Hva er problemet med Den nordiske motstandsbevegelsen? Aftenposten, s. 30.
[30] Stortinget (2018). Stortingets forretningsorden. Regler for saksbehandlingen i Stortinget. Hentet 8.4.18 fra www.stortinget.no/no/Stortingetog-demokratiet/Lover-og
-instrukser/Stortingets-forretningsorden/