Kristin Reichborn-Kjennerud, forsker 2 ved Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet
Artikkel publisert i Samfunn og økonomi nr. 1 og 2 – 2020
Enorme mengder tid brukes til å produsere og avslå søknader. I effektivitetens navn, under påskudd at dette sparer skattebetalerne for penger. Men gjør det egentlig det?
I de fleste delene av offentlig sektor blir oppgaver lyst ut gjennom konkurranser. Det gjelder for Nav, for hjemmetjenesten, for forskere og for kultur og kunstfeltet. Hvor store lønnskostnader går med på å skrive og behandle søknader? Har noen lagt sammen disse lønnskostnadene og tenkt: «Hm, hva ville vi kunne fått for disse pengene hvis vi delte ut penger på andre måter?» Det kan virke som om konkurranser har skapt mer byråkrati i mange sektorer fordi veldig mye administrasjon brukes på å skrive og behandle søknader.
Modernisering av offentlig sektor (eller New Public Management) kom til Norge i 1980-årene og skjøt fart utover 1990-årene. Denne moderniseringsbølgen har som kjerneidé at offentlig sektor skal drives mer som privat sektor. Det innebærer en oppsplitting av statens oppgaver. For eksempel skal ikke de som utfører oppgaver jobbe i samme organisasjon som dem som bestiller oppgavene. Dermed blir offentlige ansatte i større grad innkjøpere.
Konkurranse fører til mindre konkurranse
Oppgaver som skal utføres, må konkurranseutsettes. I slike prosesser er det regler for hvordan innkjøpene skal foregå, altså gjennom anskaffelsesregelverket og rammeavtaler. Konkurranseutsetting har i enkelte markeder ført til mindre konkurranse fordi store aktører som oftest vinner konkurransene, og til slutt er det bare en håndfull store aktører igjen på markedet.
Matmarkedet i Norge er ett eksempel.
Som Ebba Boye så treffende skrev i Klassekampen i august 2019: «Markedet skapes av lover og regler, og i dag er disse reglene ofte utformet for enkelte næringsinteresser.» Det er reglene som bestemmer hvordan markedet fungerer og hva som blir lønnsomt.
Konkurranse gjennom rammeavtaler skaper monopoltilstander
Praksisen med rammeavtaler kan være et eksempel på hvordan regelverk kan fungere mot sin hensikt. Konkurransen om å vinne rammeavtaler dreier seg i realiteten om en eksklusiv rett til å få levere varene eller tjenestene rammeavtalen omfatter, i hele den perioden rammeavtalen varer. Det fører til at en rekke matproduserende kommuner ikke får kjøpt lokal mat. I stedet for å kjøpe kortreist mat må de kjøpe mat som de må få fraktet langveisfra fra leverandører de har bundet seg til i kanskje fem år, ofte i interkommunale innkjøpssamarbeid.
Andre rare utslag gjelder reiser. Å bo på et uavhengig hotell i Bergen som ansetter folk på arbeidstrening og som bare serverer lokal mat, er ifølge regelverket ikke tillatt hvis organisasjonen du jobber for har rammeavtale med et kjedehotell. Da kan du, som ansatt, ikke bo på dette uavhengige hotellet selv om det er billigere. Hvordan sparer offentlig sektor penger på det? Hvordan kan egentlig denne «konkurransen» legitimeres gjennom en argumentasjon om at man sparer penger for offentlig sektor?
Hvorfor konkurranseutsetting ikke fungerer
I samfunnsfaglig forskning fordeles pengene gjennom konkurranse der ofte kun to–tre prosent til slutt får tildelt midler. De resterende 98 prosentene av forskerteamene har da brukt enorme ressurser på å produsere søknader, og tilsvarende mange har vurdert disse søknadene på andre siden av bordet. Et internasjonalt fagråd har konkludert med at Forskningsrådet også bør prøve ut andre måter å dele ut penger på, ta større risiko og heller gi rom for å prøve og feile.
Det som en gang ble kalt New Public Management, er ikke så nytt lenger. Det har blitt en ideologi som gjennomsyrer alt i offentlig sektor – og alle sektorer i samfunnet. Prinsippet bak denne metoden, som liksom skal fungere på alle områder, er at konkurranse skal tvinge fram de beste kandidatene til å gjøre jobben på en mest mulig effektiv og økonomisk måte.
Men spørsmålet er om konkurranseutsetting produserer de beste løsningene i alle bransjer og på alle områder, eller om dette systemet enkelte ganger fører til mindre gode og mindre innovative løsninger. Dette bør evalueres.
Manglende grobunn for innovasjon
Det er også et spørsmål om hvor godt konkurranseutsetting går overens med FNs bærekraftmål, hvis det offentlige legger til rette for at de store selskapene kan fortsette å vokse. Ved å være store kan de påvirke hvordan regelverket blir utformet og sette inn store ressurser på å vinne konkurranser.
Slik skapes konkurranseregler som motvirker reell konkurranse og ikke gir grobunn for innovasjon, fordi det blir vanskelig å være liten og skalere opp.
Den gode nyheten er at hvis vi får øynene opp for at konkurransen ikke er rettferdig, kan vi også gjøre noe med dette. Vi kan endre reguleringene og legge bedre til rette for at mindre selskaper kan overleve konkurransen.
Vi kan dempe holdningen til at sterk vekst og store selskaper er det eneste saliggjørende. Og vi kan kanskje komme et skritt nærmere en bærekraftig økonomi. Dette bør spesielt offentlig sektor ta ansvar for.
Tidligere publisert i Aftenposten 5. desember 2019