Av Bente Aasjord, statsviter og spesialrådgiver i Fagforbundet
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2021
Norsk politikk har i et århundre vært mer eller mindre preget av en
geografisk akse mellom sentrum og periferi. Denne er en av flere
politiske skillelinjer sosiologen Stein Rokkan (1987) beskrev, og som han ble kjent for – i og utenfor Norge.
Disse skillelinjene er fortsatt pensum i høyere utdanning og i studier av samfunnsvitenskap generelt og statsvitenskap spesielt. I forrige tiår vokste en ny sentrum/periferi-akse fram i velgeratferden i Vesten og etter hvert også i Norge. Rurale velgere snudde ryggen til sosialdemokratiske partier i Europa og demokratene i USA. Flere internasjonale studier knytter velgerendringene til en økende geografisk ulikhet mellom sentrum og periferi. Men heller enn geografisk ulikhet, er den norske tilnærmingen overveiende basert på befolkningsbalanse mellom by og land, særlig knyttet til begrepet «sentralisering».
I dag er forskning på geografisk ulikhet i hovedsak begrenset til storbyer. I 2017 kom boka Ulikhetens by. «Ingen steder i Norge har høyere ulikhet enn i Oslo», skrev Cappelen Damm da boka ble presentert (Ljunggren 2017). Rundt årsskiftet 2020/2021 kom en offentlig utredning – NOU 2020:16 Levekår i byer (Kommunal og moderniseringsdepartementet (2020). Denne ble av politisk redaktør Siv Sandvik i Adresseavisen 5. januar 2021 omtalt slik: «Mens bygdene trues av fraflytting og forgubbing, vokser antall byområder med fattige barnefamilier».
Budskapet er i tråd med den rådende nasjonale ulikhetsdiskursen: Ulikhet finnes i de store byene, mellom de superrike og de fattige. Bygdene, derimot – forgubbes og fraflyttes. Med unntak av de fattige i storbyene opprettholdes den norske fortellingen: I Norge er det «små forskjeller» og «høy tillit» i by og bygd. Dette er også slått fast
i Senterpartiets nåværende partiprogram.
Ulikhet mellom bygd og by
Fortellingen om det egalitære Norge har alltid hatt blindsoner. Ulikhet finner vi ikke bare i byene, men også mellom by og bygd. Mange rurale kommuner i Nord-Norge skårer langt under det nasjonale snittet for indikatorer som utdanning, helse og levealder (Aasjord 2020). Blant disse er en vedvarende høy lærermangel i grunnskolen en mulig faktor som bidrar til at Nord-Norge har landets høyeste frafall i videregående skole. Dette har vart i lengre tid.
Aaberge (2016) viste at det ikke er store inntektsforskjeller mellom sentrum og periferi i Norge. Men en nyere SSB-analyse av Aaberge og Stubhaug (2018) viste derimot at forskjellene i formue hadde økt kraftig. I et intervju uttalte Aaberge at dette utfordrer fortellingen om at det er små forskjeller i Norge: «Svaret på spørsmålet om Norge har lav eller høy ulikhet, er avhengig av om vi ser på inntekt eller formue. Ser vi bare på formue, vil vi ikke kunne forsvare påstanden om at Norge er et likhetssamfunn. Da måtte vi tvert imot ha slått fast at den økonomiske ulikheten er veldig stor (Amundsen 2019).
Bolig er den vanligste og største formuen nordmenn har, og utgjør om lag 70 prosent av formuen i Norge (Aaberge og Stubhaug 2018). Men SSB-analysen tar ikke opp hvordan den nye formuesulikheten framstår i et geografisk perspektiv. Å kjøpe eller bygge egen bolig er det aller viktigste økonomiske valget de fleste noen gang gjør.
Siden 2000 – og særlig det siste tiåret – har vi sett en sterk boligprisvekst i byene, mens prisene står stille eller vokser sakte i rurale områder. Dette er en betydelig faktor i en økende sosial skillelinje mellom by og bygd. Men også her er den rådende debatten om boligmarkedet – i tråd med den øvrige ulikhetsdiskursen – knyttet til storbyer generelt og Oslo spesielt: Det er stadig vanskeligere for unge å komme inn i byenes boligmarked. Derfor ser vi en økende trend der foreldre hjelper barna til å kjøpe bolig ved å tilby pant i egen bolig. Men dette er i stor grad forunt barn av foreldre som har fått med seg boligprisveksten. Slik hjelp vil ungdom fra distriktene i langt mindre grad nyte godt av.
Tapere og vinnere
Følgene av boligprisveksten i byene rammer med andre ord ikke bare dem som ikke «kom seg inn» i boligmarkedet tidsnok. De rammer i stor grad også samfunn og mennesker i distriktene. Hittil er dette i store trekk et «ikke-tema» i norsk politikk. Den eneste plattformen som synliggjør den geografiske ulikheten boligprisene har generert, er de nasjonale og regionale avisenes ukentlige boligbilag. For mange avisabonnenter som bor i distriktene er boligbilaget en fast påminnelse om at valg av bosted fikk store og omfattende konsekvenser, langt mer enn noen kunne forestille seg.
Det var ikke akademia som satte søkelyset på den nye geografiske ulikheten. Det var SpareBank1 Nord-Norges Konjunkturbarometer. I 2019 presenterte banken rapporten Tapere og vinnere i boligmarkedet i Nord-Norge (Finsveen og Kvarum 2019). Rapporten viste store geografiske skillelinjer i landsdelens boligmarked, for eksempel at snittprisen på boliger i Tromsø var nesten åtte ganger høyere enn i finnmarkskommunen Berlevåg. Rapporten viste at det i Nord-Norge var bare sju byer/tettsteder der snittpris på boliger var over 2,5 millioner kroner (ibid).
Det er ingen nyhet at boligprisene i byene har vokst. Men de strukturelle følgene, omfanget og ikke minst den geografiske formuesulikheten dette innebærer, har ikke vekket interesse, verken i medier, politikk eller akademia. Dette er en ny, stor strukturell geografisk ulikhet i Norge. «Det treffer også Senterpartiet, som i sitt nåværende partiprogram opprettholder forestillingen om at det er små forskjeller i Norge. Utsagnet vil stadig færre i Distrikts-Norge gjenkjenne. Når gapet mellom visjon og virkelighet forties, øker faren for økt mistillit. Det er på tide å revurdere «den særnorske diskusjonen» som handler om ‘sentralisering’ – ikke geografisk ulikhet» (Aasjord 2020).
Et dysfunksjonelt boligmarked
I 2020 lanserte det nordiske instituttet Nordregio en boligrapport som indikerer at det er et dysfunksjonelt boligmarked i store deler av Nordens distrikter: Boligsituasjonen varierer, men det store bildet er at de nordiske distriktene preges av boligmangel, ukurante boliger og lave boligpriser. I rapporten blir dette knyttet til et deregulert boligmarked, inkludert en betydelig innstramming av Husbankens rolle, som i hovedsak er redusert til boligsosiale formål.
I en offentlig utredning (NOU) om distriktene (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2020a) ble også boligsituasjonen i distriktene behandlet i et eget kapittel. Boligmangel har i flere distriktskommuner lenge vært et tema. Utredningen bekrefter dette, og at boligmarkedet i mange rurale kommuner er dysfunksjonelt:
«Byggekostnadene kan gjerne være høyere enn boligverdien. Dette bidrar til at folk ikke ønsker å ta opp lån, eller ikke får lån til boliginvesteringer. Mange distriktskommuner har lite boligbygging. I perioden 2008 til 2018 hadde 101 kommuner lite boligbygging (definert som under fem prosent av den eksisterende boligmassen). Dette gjaldt over halvparten av kommunene på sentralitet 6 og 25 prosent av kommunene på sentralitet 5. Minst boligbygging finner man i distriktskommuner i Innlandet, etterfulgt av Troms og Finnmark og Nordland. Samtidig var det 124 kommuner i Norge der det ble bygget flere fritidsboliger enn helårsboliger på 2000-tallet»
(ibid, s. 136).
Det er relevant å dvele ved hvordan temaet omtales og reflekteres gjennom logikk og diskurs: Sitatets budskap er i seg selv et talende bilde på hvor sterkt markedet styrer utviklingen, og hvor lite myndighetene kan eller vil gripe inn: Det er markedet som avgjør om det er boliger eller fritidsboliger som bygges i distriktene. Behovet for fritidsbolig er likestilt med behovet for bolig. Når fritidsboliger har større markedsverdi enn boliger, bygges det flere fritidsboliger, ikke boliger.
Her kan det tilføyes at det – særlig i Nord-Norge – kjøpes opp et betydelig antall brukte boliger til fritidsboliger. Slike boliger er attraktive og relevante for unge som vil flytte til distriktene. Men interessentene som har økt formue i byens boligmarked – og er ute etter fritidsbolig – kan alltid by høyere. Slik fungerer et deregulert boligmarked.
Boligmangel i distriktene
Den offentlige utredningen erkjenner at boligbygging i distriktene medfører en «finansiell risiko». Men den åpenbare strukturelle geografiske ulikheten dette representerer, får ingen oppmerksomhet. Boligmangelen og situasjonen omtales som en uheldig nedside, forårsaket av «markedssvikt». Kort tid etter at den offentlige utredningen kom, bekreftet en regjeringsbestilt rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse (Gyene m.fl. 2020) at det er boligmangel i distriktene, i de to minst sentrale kommunekategoriene, noe som bremser og begrenser rekruttering av arbeidskraft i privat og offentlig sektor.
Også her preges språk og analyse av markedstilnærmingen. Problemet er «svikt i markedet», underforstått et marked som ellers (i byene) virker godt, på tross av at boligprisene i byene stiger til prisnivåer som utestenger stadig flere yrkesgrupper. Det er grunn til å spørre: Er byenes boligmarkeder malen? Har ikke også byenes boligmarkeder det vi kan definere som «markedssvikt»?
En alternativ tilnærming er å peke på hvordan boligpolitikken er dysfunksjonell både i by og i bygd. Det kunne fremmet en tilnærming som åpner for en rekke spørsmål og temaer som ikke tas opp i disse utredningene: I hvilken grad er dysfunksjonen i distriktenes boligmarked (som skaper boligmangel) en faktor som påvirker nedgang i folketallet? Hvordan ville alderssammensetningen i distriktskommunene vært dersom unge hadde langt flere muligheter til å kjøpe brukte boliger for å bosette seg i distriktene? Det vet vi ikke.
I motsatt retning kan vi spørre: I hvilken grad har arbeidstakere i distriktene reell mulighet til å flytte fra bygd til by? Eller sagt på annen måte: Hvilken mobilitet og tilgang har innbyggere i distriktene til arbeidsmarkedet i sentrale områder? Det vet vi heller ikke. Men det er allerede grunn til å slå fast at dagens boligpolitikk har endret det «Norge» vi kjenner.
For det første har vi en høy, ny og stor formuesulikhet som vil gå i arv. For det andre svekker boligpolitikken mobiliteten i arbeidsmarkedet, både for dem som vil flytte fra bygd til by, og omvendt. Poenget her er å påpeke at bolig og boligpolitikk dreier seg om mye mer enn bolig. Ingen av de to nevnte regjeringsbestilte utredningene tar opp hvordan boligpolitikken etablerer en strukturell geografisk segregering, en segregering som former hvem som blir «tapere og vinnere i boligmarkedet», slik SpareBank1 Nord-Norge definerer det. Dette drøftes ikke.
Forslagene som fremmes for å dempe distriktenes «dysfunksjonelle» boligmarkeder er «sårsalve og plaster», der ansvaret i stor grad overlates til kommunene. Ut over dette skal den øvrige boligpolitikken opprettholdes. Slik bekreftes og forsterkes bildet av bygda som et «hjelpetrengende sted», der markedet ikke virker. Det er flere grunner til å utvikle dypere analyser og bredere perspektiver.
Prisforskjellene eskalerer
På et nylig Nordregio Forum høsten 2020 viste professor Egon Noe ved Center of Rural Research at boligpolitikken i Norden er blitt «finansialisert» og «markedisert» (Noe 2020). Dette illustrerer han med en graf for utviklingen i det danske boligmarkedet (Andersen, M.L. 2019). Figur 1 viser at forskjellene i boligprisene mellom by og land i Danmark var ubetydelige fra 1950-tallet og fram til tidlig på 1990-tallet. Siden har prisforskjellene langs denne aksen eskalert.
Som Noe formulerer det, er «hovedproblemet at bolig er transformert fra å være et hjem til et investeringsobjekt». Instituttet har også utgitt rapporten Boligfinansiering i landdistriktene (Noe m.fl. 2020). Nordregio definerer disse prosessene som en «voksende segregering i de nordiske husmarkedene» (Nordregio 2020). Det er jo i seg selv interessant, ettersom begrepet «segregering» er mest brukt om ulikhet i storbyer, ofte knyttet til etnisitet.
I «investeringskonteksten», som Noe formulerer det, er boligene i distriktene irrelevante fordi prisene stagnerer eller vokser langt mindre enn i byen. Det blir en selvgående spiral. I tråd med det vi ser i Norge er boligbygging i distriktene risikabelt, på tross av boligmangel. Det er ikke laget tilsvarende grafer og studier av det norske boligmarkedet. Men basert på den ovenfor nevnte studien til KB Nord-Norge er det grunn til å anta at utviklingen i boligprisene i Norge kan ha en kurve som ligner den danske.
En nyere boligrapport fra KB Nord-Norge1 viser at den geografiske ulikheten i boligprisene i landsdelen øker for hvert år. I de mest sentrale byene (Bodø og Tromsø) har snittprisen på boliger økt med sju prosent og nesten en halv million i perioden 2017–2019. I 2019 passerte gjennomsnittlig boligpris fire millioner i disse to byene. I de minst sentrale kommunene i landsdelen står prisene nesten stille: Snittprisen på boliger her ligger i underkant av 1,3 millioner.
Det er ikke billigere å bygge bolig på bygda enn i byen, men når en ny bolig på bygda er ferdigstilt, er markedsprisen gjerne halvparten av kostnaden. Den som bygger ny bolig på bygda kan ikke regne med å kunne flytte. Det representerer en høy risiko, for eksempel dersom barneskolen i bygda legges ned eller jobben sentraliseres bort. Bygger vedkommende i byen, er det en god investering. I Gamvik kommune i Finnmark er det ikke bygd noen nye boliger siden 1994.2 Der, og i flere andre kommuner, opplever folk som har fått jobb å ikke få lån hos private banker for å kjøpe bolig – fordi det er for risikabelt.3
Et annet eksempel er Bodø: En ung helsefagarbeider med fast jobb ville kjøpe bolig til seg og datteren i byen. Hun ble tilbudt pant i foreldrenes bolig, som er 80 minutter med bil unna Bodø. Hun fikk ikke lån. Banken aksepterte ikke pant i den delen av kommunen.4
I dagens boligmarked blir vanlige arbeidstakere «sosiale kasus».
I flere kommuner ser vi at prisene på fritidsboliger er høyere enn boligprisene. Disse prosessene gjør noe med dem som bor i distriktene, og med deres identitet. Det påvirker hva rurale innbyggere tenker om seg selv, hvordan de opplever stedet de bor på og hvordan de ser på framtida.
De nye festningene
Økt ulikhet og tap av mobilitet er ikke den eneste nedsiden av boligpolitikken. I de senere årene er det publisert stadig mer litteratur og studier som knytter veksten av politisk populisme til økte geografiske forskjeller mellom by og bygd. Geografen Guilluy (2017) omtaler de store byene som de nye festningene «The new citadels»5, der stadig færre har råd til å bosette seg:
«Middelaldernes fort er tilbake. I de globaliserte metropolene har et nytt borgerskap overtatt makten, uten hat eller vold»,6 skriver Guilluy. Bortsett fra i noen få store byer, mener han at Frankrike og landets befolkning – i store trekk en usynliggjort arbeiderklasse – er forlatt. Guilluy beskriver en lenge voksende fattigdom i det rurale Frankrike som verken er omtalt eller anerkjent, og at gruppa det gjelder framstilles som «snevre, bitre rasister».7 Han mener det er en nær sammenheng mellom usynliggjøringen av det rurale Frankrike og framveksten av det høyrepopulistiske Nasjonal Front.
I en studie ved London School of Economics finner Andres Rodriguez-Pose (2018) økonomisk nedgang og et synkende handlingsrom i svekkede regioner, mens det i de store byene er en sterk økonomisk vekst. Studien omfatter en rekke land i og utenfor Europa. Rodriguez-Pose viser at ubalansen fremmer mistillit og sinne, noe som igjen fostrer politisk opprør og «en bølge av politisk populisme». Tittelen på artikkelen er The revenge of the places that don’t matter. Heller enn å hvile på et sosialt grunnlag, får dette opprøret en sterk territorial agenda, påpeker han, og viser en tydelig korrelasjon mellom lave boligpriser og stemmegivning på høyrepopulistiske partier.
Året etter publiserer Adler og Ansell (2019) en studie som finner en lignende korrelasjon knyttet til stemmegivning i Storbritannia og Frankrike. Velgere med lave boligpriser stemte i langt større grad Le Pen og BREXIT. Studien konkluderer med at bolig har en sterk effekt på populistisk støtte, uavhengig av sosioøkonomiske og demografiske faktorer. Forskerne skriver: «Denne skillelinjen former også hvordan innbyggere ser politiske saker» (ibid). Guilluys bok og de to studiene indikerer at økte geografiske forskjeller i boligpriser er en faktor som fremmer økte politiske skillelinjer mellom sentrum og periferi.
Også i Norge ser vi at sentrum/periferi-aksen er blitt langt mer tydelig i både valg og meningsmålinger. Siden 2017 har Arbeiderpartiets oppslutning falt mest i de typiske distriktsfylkene i Nord-Norge og Hedmark/Innlandet. Kan dette knyttes til lave boligpriser og stagnerende boligmarkeder? Eller huseiere som er «låst inne»? Det vet vi ikke. Vi trenger langt mer forskning på dette temaet.
Oppsummering
For det første representerer den geografiske ulikheten i boligpriser en sterk og voksende geografisk formuesulikhet i Norge, en ulikhet som vil gå i arv. Ungdom som er vokst opp og har foreldre i en distriktskommune vil ha mindre handlingsrom for å komme seg inn i byens boligmarked enn unge som har vokst opp i byen der foreldrene har fått en betydelig formuesøkning. Samtidig ser vi stadig tilfeller der banker nekter å godta pant i boliger i distriktene. I praksis gjøres disse boligene verdiløse.
Det samme fenomenet påpekes også i den danske SDU-rapporten (Noe m.fl. 2020). Ungdommer fra distriktene blir i mer eller mindre grad boligmarkedets «B-lag». Dette rammer ikke bare distriktsungdom fra fattige familier. Det rammer også mange i kategorien «folk flest», med helt vanlige yrker. Når foreldrene dør, vil etterkommere fra bygda arve langt mindre enn dem som har samme status eller jobb i byen. Vi ser konturene av at klasseskillet i Norge i økende grad flyttes fra lønn til boligformue, med en sterk geografisk akse.
For det andre ser vi at prisforskjellene mellom sentrum og periferi svekker mobiliteten i arbeidsmarkedet. Dette gjelder begge veier: Mobiliteten fra by til bygd svekkes fordi lave boligpriser hindrer boligbygging – med påfølgende boligmangel – i distriktene. Mobiliteten fra bygd til by svekkes fordi de som selger sin bolig i en distriktskommune får en langt lavere pris på boligen de selger enn det det vil koste å kjøpe bolig i byen. Med andre ord er det et stort økonomisk tap å flytte til byen. For dem som har etablert ny bolig i distriktene, er risikoen høy for å havne i en situasjon der boligen har en langt lavere markedspris enn boliggjelda. Disse må regne med å bli hvor de er.
For det tredje indikerer internasjonale studier at økte geografiske forskjeller på boligpriser mellom sentrum og periferi fremmer økende mistillit i rurale områder, og kan knyttes til økt velgeroppslutning til høyrepopulistiske partier. Et relevant spørsmål er hvorvidt de økte boligprisforskjellene mellom sentrum og periferi i Norge kan være en faktor for det endrede velgermønstret vi har sett der Arbeiderpartiet har tapt oppslutning i distriktene.
Det er behov for langt mer forskning og oppmerksomhet rundt boligsituasjonen både i by og i bygd – ikke bare for å reetablere en mer rettferdig boligpolitikk. Det dreier seg også om å opprettholde fortellingen om at Norge er et land med små forskjeller og høy tillit. I bygd og by.
LITTERATURLISTE
Adler, D., Ansell B. (2019). Housing and Populism. West European Politics 2020, vol. 43, nr. 2, s. 344–365 www.tandfonline.com/doi/epub/ 10.1080/ 01402382.2019.1615322?needAccess=true
Amundsen, B. (2019). Tre årsaker til at ulikheten vokser. Hentet fra https://forskning.no.
Andersen, M.L. (2019). Danske boligprisindeks 1938–2017 – samt historiske data om boligmarkedet. Working Paper, Boligøkonomisk Videncenter, København.
Finsveen, R. og Kvarum, M. (2019). Tapere og vinnere i boligmarkedet i Nord-Norge, laget for konjunkturbarometeret for Nord-Norge. Hentet fra www.kbnn.no.
Guilluy, C. (2019). Twilight of the Elites. Prosperity, the Periphery, and the Future of France: Yale University Press, London. (Første utgivelse var på fransk: Le crépuscule de la France d`en haut (Flammarion, Paris, 2016).
Gyene, M., Norberg-Schulz, M., Røtnes, R., Myhre Walbækken, M. (2020). Tilgang på boliger i distriktene og rekruttering av arbeidskraft. Samfunnsøkonomisk analyse. www.regjeringen.no/contentassets/06dd59bb9a294112878-a09e57565c6ac/ tilgang-pa-boliger-i-distriktene-og-rekruttering-av-arbeidskraft-samfunnsokonomisk-analyse-as.pdf
Kommunal- og regionaldepartementet (2009). Sentraliseringens pris. NIBR-rapport 2009:5, s. 27. https://evalueringsportalen.no/
Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2020a). Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demokrati- utfordringer i distriktene. www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-15/id2788079/
Kommunal og moderniseringsdepartementet (2020b): Levekår i byer. www.regjeringen.no/contentassets/ccc978f8e2184980b-4597ba59796e7e3/no/pdfs/nou202020200016000dddpdfs.pdf
Ljunggren, J. (red.) (2017). Oslo – ulikhetens by. Cappelen Damm.
Noe, E. (2020). Make housing markets work for people. Foredrag,
Noe E., Fersch, B., Larsen, M., Falk H. Boligfinansiering i landdistriktene. SDU. Center for Landdistriktsforskning. Syddansk Universitet. www.sdu.dk/-/media/files/om_sdu/institutter/iful/udgivelser/clf_rapport+_75.pdf
Nordregio (2020). Rural housing challenges in the Nordic region, Nordregio Report 2020:7 https://nordregio.org/publications/rural-housing-challenges-in-the-nordic-region/
Nordregio (2020). Growing segregation in the Nordic housing markets (Nordregio Forum) https://nordregio.org/nordregio-magazine/issues/nordic-learnings-2020/ growing-segregation-in-the-nordic-housing-markets/
Rodríguez-Pose, A. (2018). The revenge of the places that don’t matter.
Rokkan, S. (1987). Stat, nasjon og klasse. Universitetsforlaget.
Sandvik. S. (2021). Også byfolk må rope høyt for å bli hørt. www.midtnorskdebatt.no/meninger/kommentarer/2021/01/04/Ogs%C3%A5-byfolk-m%C3%A5-rope-h%C3%B8yt-for-%C3%A5-bli-h%C3%B8rt-23261524.ece
Senterpartiet (2017). Senterpartiets program 2017–2021, s. 4. www.senterpartiet.no.
Aaberge, R. (2016). Inntektsulikhet i lys av Piketty-debatten.
Samfunnsspeilet. Hentet fra www.ssb.no/debatten.
Aaberge. R. og Stubhaug, M. (2018) Formuesulikheten øker. SSB-analyse. www.ssb.no/.
Aasjord, B. «Den tause ulikheten» i Distriktsopprør – periferien på nytt i sentrum. Almås R. og Fugelstad E. (red.).
NOTER
1. Boligformue i Nord-Norge 15.10.2020. www.kbnnno/artikkel/boligformuen-i-nord-norge, Kunnskapsparken Bodø, for Konjunkturbarometeret Nord-Norge.
2. Unntaket er boliger som er gjenoppbygd etter brann.
Se høringsuttalelse fra Eika-gruppen til Finansdepartementet i 2019
3. Telefonsamtale med tidligere ordfører i Gamvik, Trond Einar Olaussen, høsten 2020.
4. Referansen ønsker å være anonym.
5. Begrepet er tittelen på bokas 1. kapittel, s. 4.
6. Guilluy, s. 4 (min oversettelse).
7. Guilluy, s. 4 (min oversettelse).