Norsk fødselsomsorg har mest å tape på helseforetaksmodellen

Det blir påstått at det er lettere å rekruttere til store enheter og at det gir den beste kvaliteten. Det er viktig at avgjørelsen om sentralisering er tatt på riktig grunnlag. Denne artikkelen setter søkelyset på dette. Hva slags konsekvenser får det for de fødende å legge ned flere fødeinstitusjoner?

Anja Solvik - Bunadsgeriljaen - sentralisering av fødetilbud - Samfunn og økonomi 2/2021 - Norsk fødselsomsorg har mest å tape på helseforetaksmodellen - Alternativ til helseforetaksmodellen
Foto: Fagbladet
Anja Cecilie Solvik, daglig leder i Bunadsgeriljaen

Det er en stor begivenhet å føde barn, og det gir gode ringvirkninger
for familien og for hele samfunnet når den nyfødte får en nær og trygg start på livet. Ringvirkninger vi aldri kan måle verdien av. I sin nyttårstale 2019 oppfordret statsminister Erna Solberg til å føde flere barn, uten å foreslå endringer som kan legge mer til rette for det. Ikke alle kvinner i landet får rett fødselshjelp til rett tid. Det tar tid å føde, noe som ikke er forenlig med krav om effektivitet. Ansatte på føden og brukerne har nå slått alarm. Ressursene er så få at noe må gjøres. Kvinner er lei av å måtte vente på å få komme inn på føden for så å måtte reise tidlig hjem. Og når de overføres til kommunen, er barseltilbudet ofte mangelfullt. Det er helseforetakene som har ansvaret for å rekruttere de fagpersonene de trenger, sier helseministeren. Riksrevisjonen refser helseforetakene for manglende oversikt og planer for rekruttering, manglende utdanningsstillinger til jordmødre og lav grunnbemanning.

Mange tror at løsningen er å samle flere mindre sykehus i store enheter, såkalte fellessykehus, som de mener gir et bedre faglig tilbud. Dette har ført til flere nedleggelser av mindre fødeavdelinger og lokalsykehus. Presset har økt på de gjenværende, og flere fødende har fått lengre reisevei. Samtidig har grunnbemanningen aldri vært lavere. Dette har medført at det har vokst fram protestaksjoner og mange nye organisasjoner som ønsker å bedre fødselsomsorg, som Din fødsel, 1001 dager, Barselopprøret og Bunadsgeriljaen. Sistnevnte har blitt en stor folkebevegelse som har påvirket vedtak i Stortinget og er en betydelig faktor i debatten. Bunadsgeriljaen krever at ingen flere fødeavdelinger i landet legges ned.

Det blir påstått at det er lettere å rekruttere til store enheter og at det gir den beste kvaliteten. Arbeiderpartiet og Høyre mener at kvalitet trumfer reisevei – riktignok en reisevei med høy grad av beredskap. Da er det viktig at avgjørelsen om sentralisering er tatt på riktig grunnlag. Denne artikkelen setter søkelyset på dette, og forsøker å svare på: Er det bedre å sende fødende ut på en lengre strekning for å komme fram til et større faglig tilbud? Hva slags konsekvenser får det for de fødende å legge ned flere fødeinstitusjoner?

Synkende fødselstall

Fødselstallet har aldri vært lavere i Norge. For at befolkningen skal holde seg konstant, kreves det et reproduksjonstall på 2,1. Sist vi lå på det nivået var i 1970. I 2020 ble det født 52 979 barn i Norge,1 Det er 1500 færre barn enn året før, og utgjør et samlet fruktbarhetstall det året på 1,48. Dette er det laveste fruktbarhetstallet som noen sinne er målt her i landet. I 2019 var tallet 1,53. Til sammenligning ble det født 8800 flere barn i 2009; da lå fruktbarhetstallet på 1,98.

Årsaken er sammensatt. Færre føder flere barn, og gjennomsnittsalderen for førstegangsmødre og fedre øker. I 2019 var den 29,8 år for førstegangsmødre og 32 år for far. Tendensen er den samme i alle land hvor kvinner og menn er relativt likestilte. Men fødselstallet i Norge er trass i nedgangen likevel høyere enn for eksempel i Frankrike, noe som kan skyldes at vi har bedre permisjons- og velferdsordninger. I vårt land har finanskrisen også fått noe av skylden for synkende fødselstall, se SSB 2017: Lavere fruktbarhet ved økonomisk usikkerhet, som viser at lokal arbeidsledighet har fått større negativ betydning for det å få første og tredje barn etter 2009.2

Tabell 1. Samlet fruktbarhetstall (SFT) kvinner 1970–2020 (kilde: Fødte, Statistisk sentralbyrå).

Tall fra 2019 viste at 29 prosent av dem som ble født i Norge hadde mor født i utlandet. Tabell 1 viser at tallet på nyfødte synker også blant kvinner med utenlandsk opprinnelse. Målingen for denne gruppen gjelder fra år 2000 til 2020. Den viser at også at kvinner med innvandrerbakgrunn føder færre barn enn før i Norge. Dette kan tyde på at kvinner blir påvirket av hvordan familieplanleggingen er i det landet de kommer til. Det er kvinner med opprinnelse fra Afrika som føder flest barn i Norge av innvandrerkvinnene.

Nedgangen i fødselstallet er aller størst i Nord-Norge.3 Der falt fødselstallet i 2020 med 4,9 prosent sammenlignet med året før. I Tromsø falt det med 5 prosent og i Bodø med 8,6 prosent. Sandnessjøen hadde det største fallet med 14,1 prosent. Gjennom 20 år har fødselstallet falt med 2000 nyfødte. Det er også nedgang i resten av landet, men ikke i like stor grad som her.

Vi vet for lite om årsaken til at folk føder færre barn, da det ikke har blitt undersøkt i tilstrekkelig grad. Det gjør tiltak vanskelig. Imidlertid ble det publisert en mindre undersøkelse på NRK som viste at kvinner som har født under transport ikke ønsker flere barn. Norsk Sykepleierforbund avslørte også at disse kvinnene var utelatt fra brukerundersøkelser. Det er viktig å sørge for gode helsetjenester der folk bor samt å ivareta de store kvinnearbeidsplassene som sykehus er. Kan sentralisering av fødetilbud i distriktene påvirke fødselstallet ytterligere negativt? Og har strid om lokalsykehus og fødetilbud gjennom mange år hatt negativ påvirkning på fødetallet?

Liggedøgn og kvalitet

Helseforetakene reduserer antall liggedøgn ved sykehusene rent generelt. Også fødende skal ligge kortere tid på sykehus etter fødselen eller i forbindelse med andre inngrep. Bemanningen er redusert. Man skulle nesten tro at utrykket «beredskap» er byttet ut med «overforbruk». Og nye sykehus må følge de strenge kravene til effektivisering. I en intern effektiviseringsplan for sykehuset i Nordmøre og Romsdal på Hjelset, fra 2014, skal antall liggedøgn på føde/gyn effektiviseres fra 3559 til 968 totale liggedøgn. 2703 liggedøgn overføres til pasienthotellet. 190 døgn reduseres ved «økt omstilling».

Bare tre senger settes av til barsel, og det bygges ingen egen barselavdeling. Fødekvinner skal i hovedsak overflyttes til pasienthotellet seks timer etter fødselen. Barselomsorg er ikke et prioritert fag hverken i dag eller i fremtidens sykehus. Det er dyrere å drifte en barselavdeling enn et pasienthotell, som er en såkalt lavomsorgsenhet. Kravet om familierom er også en årsak til at antall liggedøgn reduseres. Det er plasskrevende og dyrt å bygge flere store rom.

Løsningen med pasienthotell og familierom passer best for friske fødende med partner. Men å være frisk barselkvinne er ikke synonymt med at hun ikke har behov for hjelp. Dette sier Barselopprøret på sin nettside, en organisasjon som etablerte seg som følge av at barseltilbudet er lite prioritert ved fødeavdelingene. De skriver om bemanningsproblemer som går ut over mor, barn og helsepersonell. Dette bekrefter jordmødre og barselpleiere ved de store klinikkene. En mulig løsning, mener de, er å endre finansieringssystemet da barselpleie i dag ikke gir inntekter. Det er også tankevekkende at de reduserte liggedøgnene ved sykehusene i stor grad overføres til kommunene, hvor tilbudet til ferske mødre generelt er mangelfullt.

Jordmor

Den første utdanningen som ble tilbudt kvinner i Norge etter folkeskolen var jordmorutdanningen i Christiania, etablert i 1818. I dag kreves det en toårig masterutdanning som bygger på bachelor i sykepleie. Jordmorfaget defineres som «kunnskapsbasert og empatisk omsorg for den gravide, nyfødte og deres familie gjennom prosessen av familieplanlegging, svangerskap, fødsel, barsel og de første ukene av livet». Jordmødre arbeider på fødeavdelinger og i beredskap (helseforetaket). I kommunene utfører de svangerskapskontroll, følger opp fødende og gir prevensjonsveiledning. Å satse på utdannelse av jordmødre er grunnsteinen i all fødselsomsorg.

Nye sykehus har en tendens til å ha høyere belegg enn den planlagte kapasiteten. Dette gjelder også fødeavdelingene. Byggene blir for dyre, og da bygges de regelrett for små. Dette fører til at de ansatte har mindre plass og må jobbe raskere. Dette er også årsaken til at det skjer transportfødsler også i de store byene, da kvinner i fødsel blir bedt om å vente hjemme lengst mulig på grunn av høyt press ved klinikkene.

Et annet eksempel er når helseforetakene velger å slå sammen fødeavdelinger. Flere jordmødre, spesielt ved de store klinikkene, har i årevis informert om hvor sårbare de er med den lave grunnbemanningen. En undersøkelse gjort av Den norske jordmorforening viste at halvparten av deres medlemmer vurderer å slutte i jobben på grunn av høyt arbeidspress. En jordmor fra St. Olavs hospital i Trondheim beskriver det sånn: «Her koker det. Vi har kjørt med overbelegg i lang tid, og nå ventes en stor økning i antall fødende til sommeren. I ferien ser det ut til at både Nordmøre og Helgeland sender fødende hit. Jordmødrene på fødeseksjonen har satt ned foten. Turnusen er ikke godkjent. Folk har snakket om å skifte beite».

Hver sommer er det kaos rundt turnusen på fødeinstitusjonene på grunn av stengte fødeavdelinger og problemer med å få tak i nok vikarer fra Sverige og Danmark. Disse landene har nå gitt bedre betingelser til sine folk for å holde på dem. Sommeren 2021 kan derfor by på problemer for fødende i landet vårt. Ofte avspises de fødendes bekymringer med kompenserende tiltak som følgetjeneste og hotellovernatting eller plass på pasienthotellet.

Kravet om god fødselsomsorg skal være det samme over hele landet. Det er ingen tvil om at kvaliteten er bedre inne på en velutstyrt fødeavdeling enn i en ambulanse. Dette er en god begrunnelse for å beholde de enhetene vi har. Flere jordmødre og økt grunnbemanning gir bedre kvalitet ved alle fødetilbud.

Rekruttering

Er det lettere å rekruttere til større enheter? Det er lett å regne seg fram til at det blir som regel blir færre ansatte per fødende når flere enheter slås sammen. Nå som fødeavdelingen i Kristiansund er stengt og driften skjer fra Molde, er det fremdeles bare to jordmødre på vakt om natta selv om antallet fødende er nesten doblet. Da begge avdelingene var operative, var det to jordmødre på vakt på hvert sted. En fødeavdeling blir ikke automatisk bedre av å være større.

Det er generelt mangel på gynekologer her i landet, i hvert fall inne på fødeavdelingene. Antallet vikarer fra utlandet er høyt. Vi bør utdanne flere gynekologer, men de bør også få bedre betingelser for å hindre flukt til det private næringsliv. For eksempel bedre vaktordninger som er mer forenlig med familiesituasjonen. Og bedre lønn. Det har dessuten vist seg at det er vanskeligere å rekruttere til nedleggingstruede fødeavdelinger. Gynekologer ved avdelinger med mindre enn 500 forløsninger i året går gjerne i femdelte vakter med hjemmevakt som løsning. Dette fungerer så lenge legen bor nær sykehuset, kan ringes etter ved behov for avlastning og kan ta obligatorisk fri den påfølgende mandagen.

Det er et viktig element at overleger ved de mindre fødeavdelingene har hatt praksis ved de store, nettopp for å sørge for kvalitet. Fødeveilederen er tydelig på at ansatte skal ha mulighet til faglig påfyll og opptrening i løpet av arbeidstiden. Men flere ansatte melder om at tiden er for knapp til faglig påfyll. Dette er en utfordring ved de fleste avdelinger. De mindre fødeavdelingene kommer best ut på FHIs brukerundersøkelser fra 2017 og 2018.4 Her kommer spesielt barsel godt ut. «Det er verdt å merke seg at kvinner som har født under transport eller har fødselstraumer er utelatt fra disse spørreundersøkelsene», skrev Dagsavisen 16.5.2019.5

Å rekruttere jordmødre er også utfordrende ved mange avdelinger. Halvparten av fødeavdelingene har lav andel av jordmødre over 60 år. Bedre grunnbemanning kan bidra til å holde disse kvinnene i jobb lenger. Ifølge tabell 2 er det bare Namsos og Førde som tilbyr fulle stillinger til jordmødre.

Tabell 2. Fra Riksrevisjonens rapport. Rekruttering av jordmødre til sykehusene.
Figur 2.
Fra Riksrevisjonens rapport. Rekruttering av jordmødre til sykehusene.
Fargekodeinndeling  rekruttering av jordmødre

Tabell 2 viser også ganske overraskende at Sykehuset Østfold Kalnes har problemer med rekruttering av jordmødre. Ett av argumentene for sammenslåing var i sin tid nettopp at det ville bli enklere å rekruttere til store enheter. Men i praksis er det vanskelig å rekruttere til Kalnes. Sykehuset ligger utenfor sentrum. Jordmødre har ofte egne barn, og det er mer attraktivt å jobbe nærmere hjemmet. Kalnes har få stillinger utlyst også, men når de har det, er det 80 prosent-stillinger eller mindre. Tabellen viser at det da ikke er lett å rekruttere. Tabellen viser også at få holder ut til de er 60 år ved de store enhetene, bortsett fra på St. Olavs hospital, og at det er vanskelig å rekruttere til Ahus, Bærum, Stavanger og Flekkefjord. Flekkefjord har vært nedleggingstruet. Også Bærum var nedleggingstruet i 2010 da strukturen i Buskerud skulle vedtas.

Riksrevisjonen undersøkte grunnbemanningen i helseforetakene i en rapport6 i 2019 og kom med skarp kritikk: «Det er alvorlig at helseforetakene har så store bemanningsutfordringer. Sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre er stillingstyper som er viktige for å behandle pasienter og gi gode og trygge helsetjenester.»

Helseforetakene i alle regioner mangler planer for å rekruttere de neste fem årene, og rapporten avslører at foretakene heller ikke har oversikt over hvor behovet er størst. Den viser at de har store utfordringer med å rekruttere og beholde sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere ved alle avdelinger. Og at bemanningsutfordringen påvirker hvordan ansatte ser på kvaliteten, noe som igjen påvirker trivselen. Mer enn hver fjerde leder for operasjonssykepleiere og jordmødre har mislykkes i å rekruttere i løpet av de siste månedene.

Rapporten viser at mange av jordmødre som takker nei til full stilling begrunner det med høyt arbeidspress i lavere stillingsprosent. Derfor er løsningen først å øke grunnbemanningen betraktelig. Da kan man tilby full stilling til dem som vil. Vi utdanner stadig flere jordmødre. I 2018 ble det opprettet to nye klasser, og det ble uteksaminert 166 mot 134 året før. Helseforetaket i Helse Sør-Øst skriver at de mister jordmødre til primærhelsetjenesten fordi disse bygger opp sin jordmortjeneste med høyere lønn og bedre arbeidstider. Helseforetakene har for eksempel ikke lønnsbetingelser på plass for jordmødre i beredskap.

Jordmorforbundet uttalte i 2019 at bare ti prosent av de uteksaminerte jordmødrene fikk tilbud om 100 prosent stilling i helseforetakene. Dersom helseforetakene skal konkurrere med primærhelsetjenesten, bør de tilby jordmødre full stilling og helst utdanningsstipend allerede før utdanningen. Slik kan de sikre at jordmødrene forplikter seg til å jobbe ved bestemte sykehus. Blant ledere oppgir en firedel at det er vanskelig å rekruttere uten bruk av utdanningsstillinger. Likevel tilbys det få stillinger til sykepleiere som ønsker videreutdanning som jordmor. I Kristiansund har det ikke vært gitt ett eneste stipend siden 2012, før nå. Og generelt på landbasis er bare én av ti jordmorutdanninger finansiert via stipend fra helseforetakene. Det har ikke vært vanlig å rekruttere jordmødre på denne måten, antakelig fordi søkertallene til utdanningen har vært høyt likevel.

Nå har Helseforetaket Møre og Romsdal lovet til utdanningsstipend til sykepleiere i fylket som ønsker videreutdanning. Kandidatene lønnes under utdanning mot at de forplikter seg til et av sykehusene. Det er svært synd at dette først ble iverksatt etter at den ene fødeavdelingen måtte stenge på grunn av bemanningsproblemer. Uten å tilby utdanningsstillinger, ender man opp med nyutdannede fagfolk som ikke har forpliktelser til et sykehus og som sliter seg ut i en deltidsstilling. Da er veien kort til primærhelsetjenesten eller andre jobber med bedre betingelser.

Riksrevisjonens rapport viser også at jordmødre ved de mindre fødeavdelingene blir lenger i jobben. Det samme gjelder intensivsykepleiere. Dette tyder på større trivsel, og det er ingenting som tyder på at det er lettere å rekruttere slike spesialsykepleiere til større enheter. Bortsett fra når det gjelder Ullevål, ser vi at mange velger mindre sykehus som Flekkefjord, Volda, Notodden, Kongsberg, og Bodø. Det er også nærliggende å tro at kvinner i stor grad ønsker å vende hjem etter endt utdannelse. Derfor må vi beholde de lokale institusjonene. Ullevål utdanner flest, og mange blir boende i Oslo. Men vi ser at også mindre sykehus som Kongsberg, Notodden, og Flekkefjord rekrutterer godt, og de har også høy andel av arbeidstakere over 60 år.

Riksrevisjonens rapport viste tydelig at med unntak av Ullevål, var det ikke beviselig lettere å rekruttere jordmødre til større avdelinger. Det er ikke sikkert det er mangel på utdannede jordmødre; de har bare tatt andre valg. Og vi kan komme et stykke på vei ved å hente dem tilbake til fødestuene. Det er derfor skremmende at så mange fagfolk og politikere anvender rekruttering som et hovedargument for å bygge store sykehus. Det finnes ikke forskning som tilsier at det utøves bedre kvalitet ved de større klinikkene enn ved de små når det gjelder tiltenkte oppgaver. Det finnes heller ingen forskning som skulle tilsi at det oftere skjer feilbehandling eller uheldige hendelser ved mindre sykehus.

Fødselsomsorgen – tredelt inndeling og selektering

Statens helsetilsyn kom i 1996 med anbefalinger om felles faglige krav til fødeinstitusjonene.7 Sosial- og helsedepartementet hadde i stortingsmeldinger foreslått at denne anbefalingen skulle danne grunnlaget for den videre utbyggingen av fødeinstitusjonene, med tydelige faglige krav til nivådifferensiering og krav om selektering. Hvem kunne føde hvor, avhengig av tilstand? Inndelingen ble tydeliggjort i tre nivåer:

  • Klinikk med minimum 1500 fødsler (med nyfødtintensiv)
  • Avdeling med minimum 400 fødsler (med akutt og gynekolog)
  • Fødestue (jordmorstyrt) med minimum 40 fødsler.

Sosialkomiteen mente den gangen at disse momentene måtte vurderes nøye før fødeavdelinger eventuelt ble lagt ned eller erstattet med en fødestue. Geografiske forhold, tilgangen på fagpersonell og organiseringen av akuttberedskapen var viktige premisser for organisering av fødetilbudet. I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 24 (1996–97) ga Sosialkomiteen uttrykk for at det i områder med spredt bosetting og lange avstander ikke burde være et absolutt krav med minimum 400 fødsler for å opprettholde en fødeavdeling. Tilgang på fødehjelp var viktigere.

Komiteen ga uttrykk for å ha «en følelse av at disse faglige rigorøse betingelsene er utformet av fagpersonale i sentrale strøk med liten kjennskap til hvilke problemer dette kan medføre for fremtidige fødende med lang vei og usikre transportforhold.» Komiteen var også tydelig på at det ikke var en god løsning å erstatte fødeavdelinger med jordmorstyrte fødestuer, selv om fødestuer er tryggere enn å føde under transport. Fødselstallet synker ved fødestuene, på grunn av streng selektering og kvinnens ønsker om smertestillende. Nå kan friske førstegangsfødende føde ved jordmorstyrte enheter, men da er man avhengig av relativt kort vei til et sykehus i akutt-tilfeller.

Sosial- og helsedepartementet gjorde en ny vurdering av fødselsomsorgen i St.meld. nr. 438 (1999–2000) Om akuttmedisinsk beredskap. Det overordnede målet var at folk skal ha tilgang på nødvendige helsetjenester uansett hvor i landet de bor, og innenfor en akseptabel og forutsigbar tidsramme. Dette er en viktig forutsetning for å opprettholde en desentralisert bosetning, og nødvendig for befolkningens trygghet. Det heter i meldingen: «Det overordnede målet for fødselsomsorgen må være at det fremdeles skal kunne tilbys et desentralisert fødetilbud i Norge, og at det skal holde god faglig standard».

Et trygt fødetilbud: Fødeveilederen

I 2010 foreslo regjeringen å legge om fødselsomsorgen i Norge. Bakgrunnen for dette var stortingsmeldingen En gledelig begivenhet fra 2009. Meldingen etterlyste krav til organisering, kompetanse og oppfølging ved landets fødeinstitusjoner. Resultatet av dette var veilederen Et trygt fødetilbud. Kvalitetskrav til fødselsomsorgen (Helsedirektoratet 2010).9

Denne veilederen skal sees i sammenheng med planer som er utarbeidet av regionale helseforetak. Samlet skal dette sikre at lokale fødetilbud har utstyr og kapasitet nok i forhold til fødselstall, og at det samsvarer med utviklingen av akuttilbud ved lokalsykehusene. Ifølge veilederen skal planene «sikre de fødende i regionen et desentralisert differensiert og forutsigbart fødetilbud. Hensynet til antall fødende i opptaksområdet, til geografi, kommunikasjonsmuligheter, struktur for lokale jordmortjenester og følgetjenester vektlegges».

Et grunnleggende prinsipp i norsk helsetjeneste er at kravene til pasientsikkerhet skal være det samme over hele landet. Og at tilgang på helsetjenester skal være likeverdige. Som følge av større krav til fødestuer som regelmessig opplæring, tilgang på barnelege, CTG-utstyr, førte det til at noen fødestuer ble nedlagt. Uten kvalifisert utstyr ble seleksjonsreglene så strenge at få kunne føde der.

Bemanningen ved fødeavdelingene må være tilstrekkelig for å kunne etterkomme den faglige anbefalingen om tilstedeværende av jordmor i aktiv fase av fødselen. Det bør være mulig å tilkalle jordmor i bakvakt der jordmor er alene. Bemanningen for leger og jordmødre må være slik at det er tid til faglig fordypning, kvalitetsarbeid i avdelingen og opplæring av kolleger. Fast ansatte spesialister utgjør hoveddelen av bemanningen ved fødeavdelingene. Ved vikarbruk bør det benyttes faste vikarer, men helst bør vikarstafetter unngås.

Kvalitet er et gjennomgående tema i helsesektoren. Indikatorer er en måte å måle kvalitet på. Det foreligger kvalitetssikret statistikk som er offentlig tilgjengelig i Medisinsk fødselsregister om hvordan alle sykehus skårer på hver enkelt indikator. Fødeveilederen innleder med at «svangerskaps- og fødselsomsorgen i Norge holder svært høy kvalitet i internasjonal sammenheng. Det er likevel flere forhold som taler for at denne delen av helsetjenesten kan forbedres (Et trygt fødetilbud 2010). Veilederen tar også for seg hvilke kvalitetsindikatorer som gjelder på fødeinstitusjonene. Helsedirektoratet har ansvaret for å utvikle, formidle og vedlikeholde de nasjonale indikatorene. Disse ble senest oppdatert i 2020.

Dagens indikatorer er:

  • Dødelighet i nyfødtperioden (27 dager)
  • Tilstand på nyfødt (etter 5 min.)
  • Fødsler uten inngrep
  • Fødselsrifter (grad 3 og 4)
  • Keisersnitt (flere inndelinger)
  • Dødfødte barn
  • Igangsetting (induksjon)
  • Riestimulering
  • Selvbestemt abort

NRK meldte 11. mai 202010 at dødelighet i nyfødtperioden går ned over hele landet, bortsett fra i Møre og Romsdal. I fjor døde 66 nyfødte i forbindelse med fødsel ved norske sykehus. Til sammenligning døde 740 barn i 1967. Det er flere grunner til at dette har sunket. Man kan ikke bare peke på at de mindre institusjonene er borte.

Revidert fødeveileder

Den reviderte veilederen tar opp et viktig tema: Kompetansen må økes i takt med endring av fødepopulasjonen. Økt alder, fedme, sykdommer og flere fødende med utenlands opprinnelse øker forekomsten av svangerskap og fødsler med høy risiko. Disse blir i dag selektert videre til fødeklinikker eller styrkede fødeavdelinger. Men dette antallet øker. På bakgrunn av dette fikk Helsedirektoratet i oppgave fra Helse- og omsorgsdepartementet å undersøke hva dette vil bety for bemanning og finansieringssystem. Målet for gjennomgangen var å sikre kvalitet og pasientsikkerhet i fødselsomsorgen. Videre skulle det vurderes om det er behov for endringer i seleksjonskriteriene for fødsler, og om dagens finansiering av fødselsomsorgen er treffsikker med hensyn til kompleksitet og kostnadsnivå.

Resultatet av dette er rapporten Endringer i fødepopulasjon og konsekvenser for bemanning og finansieringssystem.11 Rapporten konkluderer med at det er behov for økt kompetanse i form av flere ressurser og økt bemanning ved fødeinstitusjonene, især klinikkene. Selv om det har vært nedgang i antall fødsler, har det i samme periode blitt flere fødende i såkalte risikogrupper. Blant de tiltakene som foreslås er nasjonale normtall for bemanning (økt grunnbemanning) ved fødeinstitusjonene som ivaretar krav til kvalitet og kompetanse i fødselsomsorgen, og langsiktige regionale planer for å rekruttere, beholde og utdanne helsepersonell til fødeinstitusjonene. Det ble også oppfordret til at regionale helseforetak burde ta en gjennomgang av seleksjonskriteriene for fødsler og sørge for gjennomføring av nasjonale føringer for følgetjeneste og beredskap, og sikre at fødende kvinner får trygghet og kvalitet i helsetilbudet. Den reviderte versjonen tok ikke opp at eldre fødende med høyere BMI i fremtiden antakelig er en «normal» utvikling og at man bør ta høyde for at disse er friske, så sant de ikke har høyt blodtrykk eller andre sykdomstegn. Derfor kan de være en for rask slutning å trekke at flere må inn og føde ved de store enhetene i fremtiden.

I rapporten står det videre: «Det er fra flere steder rapportert om utfordringer med å rekruttere tilstrekkelig antall jordmødre og leger til fødeinstitusjonene. I tillegg er det utfordringer med organiseringen og tilstrekkelig kvalifisert helsepersonell til følgetjenesten.» Det sies ingenting om utfordringene med å ta ut sårt tiltrengt kvalifisert personell fra fødestuene for å sende dem ut på veien i beredskap. Antakelig mener de at ved økt grunnbemanning og flere jordmødre i kommunen, samt godt samarbeid, kan alle kommuner i fremtiden tilby en forsvarlig følgetjeneste. Men slik det er nå behøves jordmødrene inne på fødestua, og stat og foretak bør heller jobbe for å skaffe flere samt holde dem der.

Helseministeren har brukt vissheten om at kvinner blir både eldre og tykkere framover som et argument for å bygge større sykehus. Han mener at de fleste må føde på en større klinikk nå og i fremtiden, derfor samler han fagkompetansen. Dette avvises av begge jordmorforeningene som nå samarbeider om et skriv om fysiologisk fødsel. Kanskje er det omvendt – for å unngå at eldre og overvektige kvinner får komplikasjoner, er det viktig med nærhet til fødestedene. Det er når hjelpen er nær og kjent at fødehormonene jobber best. Jordmorforeningene mener at lang reisevei stresser mer enn gevinsten de får ved å komme til en større enhet. Dessuten er mange kvinner friske selv med høy alder og høy BMI.

Rapporten kritiserer også finansieringssystemet. Det stilles spørsmål ved om dagens finansiering av fødeinstitusjonene er tilpasset endringene i fødepopulasjonen i tilstrekkelig grad. Rammefinansieringen må økes. Modellen forkostnadsberegninger bør justeres. ISF (innsatsstyrt finansiering) må gi et mer riktig bilde av kompleksitet og ressursbruk for ulike typer fødsler og behandlingsforløp. Og tiltak som kan forebygge komplikasjoner må fanges opp i modellen. Helsedirektoratet bør utrede videre muligheten for å finansiere fødselsomsorgen som et helhetlig forløp. De regionale helseforetakene bør iverksette nasjonale føringer for følgetjeneste og beredskap og sikre fødende kvinner trygghet og kvalitet i helsetilbudet.

Arbeidsgruppen har kommet fram til følgende anbefalinger: Nok kvalifisert personell tilgjengelig for den behandlingen den gravide trenger. Konkrete kompetansekrav til bemanning. Nasjonal norm for grunnbemanning som ivaretar Helsedirektoratets kvalitetskrav. Helseforetakene bør ha en langsiktig plan for å rekruttere, beholde og utdanne helsepersonell i fødeinstitusjonene slik at behovet for god kvalitet i fødselsomsorgen blir dekket. Men rapporten sier ingenting om hva konsekvensene for helseforetakenes øverste leder, det vil si helseministeren, bør være når disse planene ikke utarbeides eller følges.

Arbeidsgruppen ønsket også en grundig gjennomgang av seleksjonskriteriene, og at det stilles krav til oppdatert kompetanse, spesielt med tanke på at det er endringer i fødepopulasjonen ved at stadig eldre kvinner føder barn. Ingen av kriteriene fra Helsedirektoratet sier noe om mors psykiske og fysiske helsetilstand etter en fødsel bortsett fra rifter. Blødninger, som er en del av kriteriene i FHI, er i Helsedirektoratets oversikt tatt ut.

Seleksjonskriterier

Pasienter med følgende risikofaktorer skal føde på kvinneklinikk:

  • Diabetes mellitus (insulinkrevende) – sukkersyke
  • Preeklampsi (alvorlig) – svangerskapsforgiftning
  • Foster med påvist utviklingsavvik (med behov for intervensjon kort tid etter fødsel)
  • Vekstretardasjon – alvorlig lite barn
  • Flerlinger/vaginale tvillingfødsler
  • Vaginale setefødsler
  • Immunisering med betydning for barnet
  • Alvorlig hjerte-/kar-/lunge-/nyre- eller alvorlige revmatiske sykdommer
  • Tidligere født barn med alvorlig GBS-infeksjon
  • Rusmiddelbruk under svangerskap
  • Gravide under LAR-behandling
  • Hiv
  • Trombofili med stor risiko for trombose eller tilstander med blødningsrisiko – blodpropp
  • Overvekt (BMI > 35) – flergangsfødende med tidligere normale fødsler kan vurderes for fødsel på fødeavdeling

Disse kvinnene selekteres til kvinneklinikkene, de største fødeinstitusjonene med tilgang til spesialkompetanse i fødselshjelp. Disse kvinneklinikkene bør ha tilgang til nyfødtmedisin og indremedisin.

Sentraliseringen

Fra 1930 til 1970 økte antall fødeinstitusjoner i Norge fra 11 til nærmere 200. Å flytte de fødende inn på institusjon reduserte dødeligheten for både mor og barn. Men siden toppen i 1970 har antall fødeinstitusjoner bare gått nedover. I år 2000 eksisterte det 57 fødetilbud, og allerede da snakket man om at det var for få. I dag er tallet nede i 45.

15 fødeavdelinger har et samlet fødselstall under 500 barn i året. 10 fødeavdelinger har omtrent samme antall fødsler i året som Molde og Kristiansund, eller lavere. I 1996 ble fødeavdelingene ved Lofoten, Tynset og Rjukan omgjort til fødestuer. Lofoten og Tynset eksisterer i dag med 50–60 fødende i året. Rjukan ble lagt ned sammen med flere andre avdelinger som Orkdal, Lærdal og Nordfjord i 2012. Fødeavdelingen i Mosjøen ble samme år omgjort til fødestue, men måtte gi tapt i 2016. Nordfjord sjukehus og Lærdal har godkjente barselavdelinger uten fødeavdeling. Nedlagte avdelinger som Orkdal, Lærdal, Rjukan og Odda tilbyr svangerskapskontroller og følgetjeneste, og noen tilbyr også barselopphold.

Tabell 3. 45 norske fødestuer, fødeavdelinger og fødeklinikker 2020.

Noen nedleggelser av fødeinstitusjoner var nok nødvendige for å sikre et bedre tilbud. Men utviklingen nådde et metningspunkt for over tretti år siden. Det er en direkte konsekvens av økonomiske rammer og krav om effektivisering og modernisering av helsetjenester. Dersom helseforetakene får fritt spillerom til å gjennomføre planene om en ny sykehusstruktur, vil enda flere avdelinger legges ned innen kort tid. Før vedtaket om Nasjonal helse og sykehusplan var årsaken til nedleggelser av fødeinstitusjoner ikke statlige direktiver, men heller fylkeskommunens økonomiske rammer som har ført til rasjonalisering og sentralisering av de små enhetene.

Etter innføring av foretaksmodellen har alle regionale foretak via Nasjonal helse- og sykehusplan fått mandat til å gjøre store endringer i forbindelse med vedtatte planer om ny sykehusstruktur. Fra 2023 til 2025 er det meningen at sykehusstrukturen skal endres med nytt sykehus i Hammerfest i Finnmark, Romsdal – SNR, Moelv – Innlandet, Sandnessjøen – Helgeland, Drammen og Gaustad Aker i Oslo.

For å finansiere store fellessykehus må noen av pengene hentes fra eksisterende tilbud, og det er mye penger å spare på å legge ned en fødeavdeling. Helseforetaket Møre og Romsdal uttalte at de ville spare 50 millioner i året på å slå sammen fødeavdelingene i Molde og Kristiansund.

I 1985 vedtok Østfold fylkeskommune å legge ned fødeavdelingene i Askim, Halden, Moss og Sarpsborg. Alle fødende skulle da samles i Fredrikstad. Politiske vedtak lokalt førte til lokalisering av fellessykehuset til Sarpsborg. Driften i Fredrikstad ble flyttet da Sykehuset Kalnes ble bygget og åpnet i 2015. Finnmarksykehusene har bygget nytt sykehus i Kirkenes. 6. desember 201912 meldte NRK om nesten 1000 mangler siden åpningen i 2018. Nye Hammerfest sykehus har planlagt ferdigstillelse i 2025 med ny fødeavdeling. I desember 2019 åpnet Klinikk Alta en institusjon uten akuttfunksjoner. Her tilbys kun fødestue. Argumentet for å ikke gi akuttfunksjoner til Alta er at det ikke er nok fødsler for å ha to fødeavdelinger – en i Hammerfest og en i Alta. Befolkningsgrunnlaget er størst i Alta, og denne byen ligger mer i sentrum av sykehusenes nedslagsfelt med lange avstander.

Innlandet er også et område som skal gjennom store endringer. Her er ikke prosessen klar ennå. Helse Sør-Øst vedtok 28. mai 2021 sin innstilling om å bygge et fylkessykehus på Moelv og beholde Lillehammer som et akuttsykehus. Dette fører til at Gjøvik og Elverum føde- og akuttavdelinger legges ned. Både fagmiljøet og politikere i dette området hevder at det vil bli lettere å rekruttere til en større enhet, mens ansatte på sykehuset i Gjøvik – som har vært stemplet som nedlagt i lengre tid – har sluttet på grunn av situasjonen. De gjenværende opplever at det er tøft å stå i trusler om nedlegging i så mange år, og at det er dette som er grunnen til manglende rekruttering – i likhet med tilbakemelding fra andre sykehus/avdelinger som er nedleggingstruet.

FHI publiserte i 201813 en brukerundersøkelse om fødsels- og barselomsorg som viste at norske kvinner er mest fornøyd med fødselsomsorgen ved de mindre fødeavdelingene. 90 prosent sier de har tillit til kompetansen ved de mindre avdelingene. Og mest fornøyd var kvinnene ved de mindre fødeavdelingene med barsel. Avdelingene ved de store klinikkene fikk lav skår.

Følgetjeneste

Tidligere var følgetjenesten kommunens ansvar, som en del av beredskapen. Nå har helseforetakene overtatt dette ansvaret. Det ble fastslått at ordningen skulle ha en døgnkontinuerlig vaktberedskap, og at alle med reisevei på 90 minutter eller mer skulle ha rett på følge av jordmor til fødeinstitusjon.

14. august 2019 avdekket VG14 at 77 av 422 kommuner (18 %) mangler denne følgetjenesten. Situasjonen er fremdeles verst nord i landet. Kvinner i Finnmark har lengst vei til nærmeste fødeavdeling. Her mangler 10 av 19 kommuner følgetjeneste. I Nordland fylke mangler 16 kommuner følgetjeneste. I 2019 manglet det følgetjeneste i mer enn 10 kommuner i Trøndelag. Det samme i Møre og Romsdal. Men her er situasjonen endret ved at jordmødrene fra den midlertidig stengte fødeavdelingen i Kristiansund er omrokert til tjeneste i beredskap og dekker nå kommunene på ytre Nordmøre.

Mye har også endret seg etter kommunesammenslåingene. Helseforetakene beregner ikke følgetjeneste ut fra kvinnenes bosted, men ut fra nærmeste kommunehus. Mange kvinner har av den grunn blitt skjøvet vekk fra krav om følgetjeneste. I tidligere Halsa kommune blir nå følgetjenesten flyttet til Kyrksæterøra. Et stort område mister sin beredskap fra det som i dag ligger på Vågland i Heim. Ifølge VG har antall kommuner med reisetid på over to timer til nærmeste fødeinstitusjon økt fra 5 prosent i 2012 til 18 prosent i 2019. Ifølge veilederen Et trygt fødetilbud – kvalitetskrav til fødselsomsorgen skal det legges til grunn et behov for en døgnkontinuerlig vaktberedskap og følgetjeneste der det er halvannen times reisevei til fødestedet. Men grensen er veiledende, og burde blitt beregnet ut fra faktisk bosettingsmønster, ikke kommunesenterets beliggenhet. Det ville økt sikkerheten betraktelig. Ved transportfødsel i ambulanse er ikke ambulansepersonellet kvalifiserte fødselshjelpere, og de melder at de ofte føler seg utrygge i møte med fødende kvinner.

Følgesjordmødre varsler om utfordrende arbeidsforhold i en ambulanse i bevegelse, hvor kvinnen er stroppet fast og det mangler smertestillende og mulighet for overvåkning av barnet. Det finnes per i dag ingen forskning som sier noe om at jordmor i bil øker sikkerheten for de fødende. Kvinner utrykker at de føler seg tryggere med jordmor i bil. Og dersom det skjer en fødsel, er en jordmor bedre rustet, selv i bil, enn for eksempel en ambulansearbeider.

I 2020 besøkte Bunadsgeriljaen beredskapen ved Orkland sykehus, da den antakelig legges ned fra høsten 2021. De kunne fortelle at 120 barn er født på veien til St. Olavs hospital siden 2011. Halvparten av disse av mødre som ikke hadde krav på følgetjeneste, da de bor mindre enn 90 minutter unna.

Risiko ved lang reisevei

I en svensk populasjonsbasert studie av gynekolog Anne Ortqvist og overlege Olof Stephansson undersøkte de sammenhengen mellom reisetid fra hjemmet til fødeinstitusjon og risikoen for å føde uplanlagt utenfor institusjon, samt eventuelle risiko for barnet. 365 604 forløsninger var inkludert i undersøkelsen, og de fant ut at fødende med reisetid på 31–60 minutter hadde dobbelt så høy risiko for å føde utenfor institusjon som dem som bodde 030 minutter fra fødestedet.15

Gynekolog Hilde Marie Engjom undersøkte 640 000 fødsler i perioden 1999–2009 i avhandlingen Obsteric in Norway – The role of institution availability and place of delivery for maternal and perinatal outcomes.16 Engjom og teamet brukte folkeregistrert adresse og fant ut at dersom en kvinne har mer enn 60 minutters reisevei til føden, femdobles risikoen for å føde underveis. Er reiseveien to timer, er risikoen sju ganger så høy. Antall transportfødsler økte noe fra 1999 til 2009. Men det tallet har vært stabilt etter 2010, og har holdt seg jevnt høyt de siste tjue årene på omtrent 350–400 fødsler ufrivillig utenfor institusjon.

Tabell 4. Antall fødsler utenfor fødeinstitusjon 2015–2019 (kilde: FHI).

Engjom og kollegene undersøkte også risikoen for komplikasjoner som blødning, infeksjon, blodpropp og eklampsi. Det var en sammenheng mellom reisevei og komplikasjoner. De sammenlignet dette med kvalitetssikrede tall fra norsk fødselsregister, og fant ut at førstegangsfødende med lang reisevei hadde høyere risiko for slike komplikasjoner. Undersøkelsen viste også at barn født ufrivillig utenfor institusjon hadde en tredoblet risiko for å dø i løpet av det første døgnet. Dette er i utgangspunktet en lav risiko. Men tallet ble høyt sammenlignet med institusjonsfødsel. Denne forskningen avdekket også at registreringen av data i fødselsregisteret er mangelfull.

Helseminister Bent Høie har uttalt at antall transportfødsler eller barn som blir født utenfor institusjon går ned, og at de jobber videre med å hindre at dette øker igjen. Et kompenserende tiltak er innleggelse på forhånd på pasientsykehus eller hotell i nærheten av fødeinstitusjonen. Da Kristiansund ble vedtatt nedlagt i mars 2019, presenterte daværende direktør for helseforetaket dette som et kompenserende tiltak, noe som fikk det til å koke blant kvinnene på øyene utenfor Kristiansand. Det er ikke mange som kan legge seg inn på sykehus uker før fødselen for å vente. Fagfolk har dessuten uttrykt bekymring for manglende overvåkning av mor og barn mens de ligger på hotellet.

7. juni 2021 slapp FHI resultatet av en egen utredning gjort på oppdrag fra Helsedirektoratet. Utredningen er en systematisk oversikt over ni utenlandske undersøkelser – Betydningen av lang reisevei til fødeinstitusjon og følgetjeneste for gravide/fødende.17 I oppsummeringen står det: «Det er usikkert hvilken betydning reisetid over 60 minutter har for forekomst av komplikasjoner hos gravide/fødende og foster eller nyfødte, sammenlignet med reisetid under 60 minutter. Det finnes ikke nok pålitelig forskning som kan svare sikkert på problemstillingen. Det er behov for mer forskning og da med mer standardiserte målemetoder. Det mangler også forskning om effekter av følgetjeneste sammenliknet med ingen følgetjeneste, for alle relevante utfall.»

Hilde Marie Engjoms forskning og observasjonsstudier er ikke inkludert i denne utredningen. FHI skrev at den hadde lav troverdighet, uten videre forklaring. Utredningen sier også at det mangler data og forskning på flere viktige felt, som å undersøke betydningen av følgetjenesten. I to av studiene til FHI ble det funnet en økt risiko for å føde uplanlagt utenfor institusjon med en reisevei på over 15 minutter eller med en reisevei på over to mil. Ingen andre studier konkluderer med at det er risikofritt med lang reisevei. Det virker mangelfullt, da ingen av studiene har undersøkt reisevei på over 60 minutter. Og i Norge gjelder det mange fødende. FHI inkluderte heller ikke studien til Ortquist og Stephansson som også fant forhøyet risiko med reisevei på én time.

Transportfødsler

Antall transportfødsler har vært svakt synkende de siste par årene. Om dette skyldes feilregistrering eller tidlig innleggelse på pasienthotell, vet vi ikke. Det finnes ikke tall som indikerer sammenhenger. Fra 2003, da 441 barn ble født ikke-planlagt utenfor institusjon, har antallet slike fødsler blitt redusert til 294 i 2019. Andelen slike fødsler per 1000 fødsler har i samme tid blitt redusert fra 7,7 til 5,3.

Samlet tall for ufrivillig fødsel utenfor institusjon i 2020 var 338. I 1999 var det 157 transportfødsler, i 2019 var det 147, og i 2016 hele 199. Medisinsk fødselsregister (MFR) har foretatt en grundig gjennomgang av datamaterialet for alle fødsler som har vært meldt til å skje «Annet og ukjent sted» i 2016 og 2017. Gjennomgangen viste at en del av fødslene egentlig hadde foregått under transport.

Årsaken til feilrapporteringen var en teknisk feil i fødejournalsystemene som brukes til å melde fødsler til MFR. Dataene har derfor blitt korrigert tilbake til 2006, da de første fødeinstitusjonene startet med elektronisk melding (kilde: Helsedirektoratet, oppdatert 4.6.2020 – Medisinsk fødselsregister).

Konklusjon

Endringer i fødepopulasjonen krever ikke bare flere ressurser, men også endret holdning til hvordan vi kan forbedre norsk fødselsomsorg. Når helseministeren sier at fødende kvinner i fremtiden blir både eldre og tykkere, og bør føde på klinikk, mener mange at han tar feil. I fremtiden vil det bli mer normalt å være både eldre og overvektig ved fødsel uten at det nødvendigvis betyr at man er syk. Ved å styrke de mindre fødeavdelingene kunne disse kvinnene ha godt av å føde nært. Håpet er at i fremtiden vil det bli en fødselspolitikk som fremmer fødsel og kvinnehelse generelt, på kvinners premisser. Det tar tid å føde, og det er ikke forenlig med kravet om effektivitet. Kanskje vil fremtiden by på mer åpenhet rundt viktigheten av at nærhet og trygghet gir god innvirkning på fødselsforløpet, og at den kompetansen er like viktig som strenge retningslinjer.

Kravet om økt kompetanse har fått fødselspolitikken på avveie. Enkelte medisinske områder som hjernekirurgi, hjerte og spesielle sykdommer, må sentraliseres. Også ved store fødeklinikker samles fagmiljøet om kvinner som trenger det ved fødsel. Kvinner med kreft og andre sykdommer føder også barn, og da er det godt at store klinikker kan tilby spesialkompetanse. Det er også her gynekologer henter mye erfaring fra, før de søker jobb ved mindre avdelinger. Men det er slett ikke nødvendig å sentralisere all fødekompetansen for kvalitetens skyld.

For de fleste kvinner er det best å føde naturlig og nært. Ved å styrke de mindre fødeavdelingene vil det være mulig for flere å føde her, ikke bare de helt friske. God selektering vil ivareta sikkerheten til de fødende også i fremtiden. Men denne selekteringen bør ikke være for streng. Da slår vi beina under det som er ryggraden i norsk fødselsomsorg: Riktig hjelp til rett tid. Det er viktig å ikke sykeliggjøre alle gravide. Det skaper unødig frykt. Det er heller ikke riktig å gi kvinnen selv «skylda» for at de mindre enhetene må legges ned for å samle ressursene.

Når helseministeren øker antall jordmødre i kommunen og ikke på fødestua, skapes det et underlig konkurranseforhold. Ved å heller satse på jordmødrene inne på fødestuene ved å øke antall ansatte på gulvet, og styrke tilbudet med gode vaktordninger, vil det frigjøre en del fødende fra de høyt pressede klinikkene. Så lenge fødeavdelingene styrkes og ikke trues med nedleggelser, er det opplagt at rekrutteringen vil bedres og kvaliteten vil øke.

Hver sommer slås det alarm om prekær jordmormangel. Men løsningen er ikke nødvendigvis å utdanne flere. Undersøkelser viser at få av jordmødrene får tilbud om fulle stillinger etter utdannelsen. De fleste trenger full stilling, og dermed søker de seg over til andre jobber i for eksempel kommunen. Uten stipend er ingen forpliktet til tjeneste ved sykehusene. Her kan foretakene gjøre en innsats for å få jordmødrene tilbake. Men foretaket vil ikke satse på dem, og da er vi like langt. Helseministeren besvarer kritikken med at Norge er verdens beste land å føde i. Vi mener imidlertid at vi er på feil kurs og at kvinnene må lide for det. Vi har ropt varsku lenge.

Da jeg tok på meg bunaden i Kristiansund for to år siden, var det lett å tenne et helt folk. Mange hadde fått nok. Etter to år kjemper vi fremdeles for at alle skal få et likeverdig fødetilbud uansett hvor de bor i landet. Mange fødende får ikke nok hjelp til riktig tid. Og altfor mange får ikke den oppfølgingen de har krav på og behov for på barsel, og senere i kommunen. Norge topper statistikken på antall kvinner med svangerskapsdepresjon. Vi er på topp hva gjelder bruken av igangsatte fødsler, og vi mangler fullstendig oppfølging av dem som opplever traumatisk fødsler.

Nei, Norge er ikke verdens beste land å føde i. Både Nederland og Australia har bedre tilbud enn det vi har. WHO mener at Norge har for få fødeenheter i forhold til geografi. Vi må slutte å legge ned fødeavdelinger, og la være med å bygge nye store enheter som sluker mindre lokalsykehus. Dersom vi vil at det skal fødes flere barn i fremtiden, må det legges bedre til rette for det. Fødselsomsorg og helsetjenester bør ikke være styrt bare av økonomi. Kvinner og barn bør få hjelp i nærheten av der de bor. Det kan ikke være fødeavdeling på hvert «nes», men vi må ha en godt utviklet jordmortjeneste i kommunene og nok folk inne på fødestuene slik at vi møter kjente folk med god tid når vi skal føde våre barn. Tilknytning, nærhet og trygge omgivelser – det er fremtidens fødselsomsorg.

NOTER

1. https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/fodte

2. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/lavere-fruktbarhet-ved-okonomisk-usikkerhet

3. https://forskning.no/demografi-ntb-svangerskap/fodselstallene-har-aldri-vaert-lavere-i-norge/1851005

4. https://www.fhi.no/publ/2018/brukeres-erfaringer-medfodsels–og-barselomsorgen-i-2017/

5. https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2019/05/16/
dramatiske-fodsler-utelatt-fra-nasjonal-kartlegging/

6. https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2019-2020/undersokelse-av-bemanningsutfordringer-ihelseforetakene/

7. Nilsen, S.T., Daltveit, A.K., & Irgens, L.M. (2001). Fødeinstitusjoner og fødsler i Norge i 1990-årene. Tidsskrift for Den norske legeforening. https://tidsskriftet.no/2001/11/kronikk/fodeinstitusjoner-og-fodsler-i-norge-i-1990-arene

8. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-43-1999-2000-/id193493/?ch=1

9. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/

10. https://www.nrk.no/mr/flere-nyfodte-dode-i-more-og-romsdal-enn-i-resten-av-landet-1.15490208

11. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/endring-ifodepopulasjon-og-konsekvenser-for-bemanning-og-finansieringssystem/Rapport%20om%20fødepopulasjonen. pdf/_/attachment/inline/3435df20-ea13-4d9f-99ed-f711d6ffbef0:51f3f1f4a94cd0893d94f09f3c7663d150ae61b0/Rapport%20om%20fødepopulasjonen.pdf

12. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/naer-1000-feil-pakirkenes-sykehus-som-apnet-i-2018-_-advarer-andrehelseforetak-mot-samme-tabber-1.14808670

13. https://www.ssb.no/omssb/om-oss/vaar-virksomhet/planer-og-meldinger/attachment/380383?_ts=1695c55ba60

14. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/y3GwER/kvinner-ihele-norge-har-krav-paa-foelge-av-jordmor-til-sykehus-ordningen-svikter

15. https://lakartidningen.se/klinik-och-vetenskap-1/nyaron/2021/06/okad-restid-till-forlossningen-okade-risken-attfoda-utanfor-sjukhus/

16. https://www.ajog.org/article/S0002-9378(17)30499-4/pdf

17. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/
2021/betydningen-av-lang-reisevei-til-fodeinstitusjon-og-folgetjeneste-for-gravide-fodende-rapport-2021. pdf?fbclid=IwAR16m-6W8kwo061WzjREUZYK8QsU5pJeo8QdwybTlOywlipRIvthjVoX7y0