Presentasjon av et alternativ til helseforetaksmodellen

Helseforetaksmodellen er 20 år i år. Det er ikke sikkert at den overlever neste stortingsperiode.

En bredt sammensatt tverrpolitisk og tverrfaglig gruppe har utviklet et realistisk alternativ til helseforetaksmodellen.

Alternativ til helseforetaksmodellen - Lene Haug - Samfunn og økonomi 2/2021
Av Lene Haug, leder Redd Ullevål Sykehus
Publisert 1. juli 2021 på Samfunnogokonomi.no og i spesialutgaven «Alternativ til helseforetaksmodellen» (PDF) utgitt av Samfunn og Økonomi

Helseforetaksmodellen har i alle de 20 årene som har gått siden den ble innført, vært utsatt for sterk kritikk. Men kritikken har ofte vært ledsaget av et resignert «Hva er alternativet? Vi kan ikke gå tilbake til slik det var da fylkeskommunene eide og drev sykehusene». Det er et pussig utsagn. Den modellen vi har i Norge i dag er særnorsk, og verden er full av alternativer. I det følgende vil vi presentere vårt alternativ. Vi tror at debatten blir bedre når vi har et reelt alternativ å diskutere.

Mye tyder på at vi vil få store endringer i Stortinget, og at vi kan få et rødgrønt flertall etter valget. Hva betyr dette for organiseringen av sykehusene våre? Alle de rødgrønne partiene har programforslag som endrer dagens styringsmodell for sykehusene og spesialisthelsetjenestene. Vi har i det etterfølgende fremmet et forslag til hovedelementer i et nytt system. Forslagene bygger på erfaringene med helseforetaksmodellen i 20 år.

Vi er en gruppe med representasjon fra alle de rødgrønne partiene og fagfolk som har arbeidet med ulike sider av modellen i seks måneder for å komme fram til et Alternativ til dagens modell. Initiativet har fått navnet «Alternativ til helseforetaksmodellen». Vårt mål har vært å foreslå et realistisk alternativ og fram mot valget skape en offentlig debatt rundt mulighetene til å avvikle det Thatcher-inspirerte systemet vi nå har, og erstatte det med en ny forvaltningsmodell i spesialisthelsetjenestene.

Årsakene til ønsket om å finne en alternativ modell er de uheldige sidene ved dagens modell som fagfolk, pasienter, pårørende og politikere har sett utvikle seg.

Kort oppsummert har helseforetaksmodellen ført til:

  • Mindre demokratisk kontroll av spesialisthelsetjenesten.
  • Et system med lite tillit til de ansatte – stor grad av administrativ kontroll.
  • Hovedfokus på økonomiske mål, noe som skaper etiske utfordringer og påvirker helsepersonell i deres jobb med negative konsekvenser for pasientene.
  • Sentralisering – av både tjenester og beslutningsmyndigheter.
  • Nedleggelser av små enheter – i favør av større med mindre kapasitet.
  • Reduksjon av kapasitet som fører til korridorpasienter, køer, uverdige utskrivelser av for syke pasienter og svingdørspasienter. 
  • Vekst i byråkrati og direktørstillinger.
  • Lange beslutningslinjer gjennom mange administrative lag.
  • Fravær av stedlig ledelse.
  • Paradoksalt nok mindre konkurranse av den positive sorten om å være best mellom ulike selvstendige sykehus.
  • Økende kvalitetssvikt.
  • Økende press på kommunene – både økonomisk og tjenestemessig.
  • En modell som fører til konflikt i stedet for samarbeid mellom sykehus, mellom avdelinger innenfor samme sykehus, og mellom sykehus og kommune.

Det er mulig å se for seg en rekke forbedringer av helseforetaksmodellen som vil gjøre den langt bedre enn dagens modell, blant annet ved å endre finansieringsmodellene og skille mellom midler til investeringer og drift, ved å avvikle de store helseforetakene og gjeninnføre det enkelte sykehuset som selvstendig enhet. Mange av forslagene vi lister opp vil være klare forbedringer også om de blir innført uten at selve foretaksmodellen forlates. Vårt standpunkt er imidlertid at hele foretaksmodellen bør forlates fordi det offentlige helsevesenet ikke er egnet for en slik organisering. Innholdet i dagens modell, begrunnelsen for å innføre den og ulempene ved modellen har våre medlemmer og andre forfattere redegjort for i en rekke artikler i denne utgaven av fagtidsskriftet Samfunn og økonomi. 

Her vil vi derfor gå rett på presentasjonen av den alternative modellen:

1. Innføre en helseforvaltningslov

Helseforetaksloven erstattes av en helseforvaltingslov, og den bedriftsøkonomiske økonomistyringen erstattes av en modell der samfunnsøkonomiske hensyn ivaretas bedre. Helseforetakene avvikles og erstattes av et demokratisk system basert på at folkevalgte ivaretar overordnet prioritering og at styringsprinsippene, herunder økonomistyringen, blir basert på de samme prinsippene som annen offentlig virksomhet. Det innføres forvaltingsregnskap til erstatning for dagens forretningsregnskap.

Målet med helseforetaksreformen var i sin tid framstilt å være basert på velferdsstatens verdigrunnlag, og reformen skulle ha pasienten i sentrum. Tiltakene, som å organisere sykehusene etter mal fra store forretningskonserner og innføre lønnsomhetsregnskap, har imidlertid vist seg å ha store svakheter. Etter innføringen av helseforetaksmodellen er ikke spesialisthelsetjenestene våre lenger underlagt de samme overordnede demokratiske styringsprinsippene som den øvrige offentlige forvaltningen. Både demokratisk styring og kontroll er svekket, blant annet gjennom at felles plan- og budsjettsystemer ble avviklet over natta.

Reformen medførte at folkevalgt deltakelse i den overordnede prioriteringen av sykehus og spesialisthelsetjenester ble avviklet. Disse tiltakene motvirket målene med reformen. I stedet stimulerte tiltakene til at markedstenkning og bedriftsøkonomi ble satt i sentrum på bekostning av helsefag og pasienter.

Et annet mål med reformen var bedre økonomistyring. Dette ble ansett som nødvendig fordi man rundt 2000-tallet hadde en oppfatning av at Norge var det landet i OECD som brukte nest mest på helsetjenester etter USA, men at vi til tross for dette ikke hadde så gode resultater og kvalitet som forventet. Sannheten var imidlertid at vi lå omtrent midt på treet når det gjaldt ressursbruk, og at våre resultater var gode når ressursbruken ble tatt i betraktning.

Foretaksmodellen stimulerer til bedriftsøkonomisk tenking – hva er best for det enkelte foretaket, og ikke til samfunnsøkonomisk tenking – hva er best for innbyggerne og samfunnet.

Resultatet av reformen er sentralisering av sykehusene, nedlegging av mindre sykehus, dårligere politisk styring, fragmentering av ansvar, mindre fokus på overordnede prioriteringer og framvekst av et stort og egenmektig helsebyråkrati. Økonomistyringen har ikke blitt bedre. I de første seks årene gikk helseforetakene med gigantiske regnskapsmessige underskudd, og det var først da de i 2008/2009 ble tilført større inntekter at de gikk i balanse.

Et hovedproblem i økonomistyringen er sammenblandingen av løpende drift og investeringer. Store investeringer medfører at den løpende driften til helsetjenestene i sykehusene må reduseres både i forkant av investeringen for å skaffe egenkapital og i etterkant av investeringen for å dekke kapitalkostnadene. Denne styringsmåten er hentet fra forretningsvirksomhet. En forretningsmessig investering er først lønnsom når kapitalkostnadene er dekket. For større investeringer i nye sykehuslokaliseringer og -bygg er det laget en planprosedyre som medfører at det skal gjøres samfunnsøkonomiske analyser. Formålet er at en skal ta hensyn til virkningene for innbyggerne og samfunnet og ikke bare hva som er best for foretaket. Gjennomgang av beslutningsgrunnlaget for nye sykehus viser at slike analyser, til tross for at de er pålagt og at det er klare retningslinjer for hva de skal inneholde, mangler eller er mangelfullt utført.

Det innføres ett felles budsjettsystem for alle sykehusene. I dag har de enkelte regionale helseforetakene sine individuelle systemer, noe som er lite hensiktsmessig. Det innarbeides et system med to budsjetter – et driftsbudsjett og et kapitalbudsjett for investeringer. Stortinget kan dermed vedta driftsrammer for det enkelte sykehuset og behandle et eget investeringsprogram for større investeringer som nye bygg i en samlet plan.

Sykehusene skal i en ny helseforvaltningslov defineres som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og styrer etter modell fra universitetene. Kjernen i vårt alternativ er at særlovsselskapene, helseforetakene og de regionale helseforetakene avvikles, og at sykehusene blir selvstendige forvaltningsorganer.

Det er da staten som er arbeidsgiver for de ansatte på sykehusene, slik at de får en relativt sterk stilling sett i forhold til styrene og øvrig lokal ledelse. Sykehusansatte skalha et særskilt vern av akademisk og faglig frihet tilsvarende det som finnes i universitets- og høyskoleloven.

For å komme fram til et mer detaljert innhold i et nytt system, og for å gjennomføre overgangen til et nytt system, foreslås at det nedsettes et offentlig utvalg. I et slikt utvalg bør også representanter for de ansattes organisasjoner delta.

I et slikt system vil det kun være Stortinget som kan beslutte å legge ned sykehus, utvide sykehus, bygge nye sykehus eller nedskalere driften ved et sykehus betydelig.

Dette vil klart øke den demokratiske kontrollen og de folkevalgtes ansvar for vår offentlige helsetjeneste.

2. Gjeninnføre hvert enkelt sykehus som selvstendig enhet med stedlig ledelse og egne styrer

Helseforetakene, som gjerne består av mange sykehus under én ledelse, avvikles helt som enheter. Hvert enkelt sykehus drives som en selvstendig enhet med direkte finansiering. Det basale elementet i et nytt system bør være det enkelte sykehuset.

Hvert enkelt sykehus skal ha:

  • Eget styre og administrativ ledelse.
  • Eget budsjett, regnskap og utviklingsplan for sin løpende virksomhet.
  • Inntektsramme for løpende virksomhet vedtatt av Stortinget etter lignende prinsipper som gjelder for kommunene.

Styret velges av kommunestyrene og fylkestingene der sykehuset har hoveddelen av sitt pasientgrunnlag. I tillegg velger de ansattes organisasjoner sine representanter som i dag. Også pasienter og brukere skal ha representanter i styrene med stemmerett, i motsetning til i dag. Disse brukerrepresentantene bør imidlertid ikke utnevnes av styret i sykehuset, men velges av organisasjonene selv, alternativt av de folkevalgte i kommunene og fylkene.

Styret ansetter ledelsen i sykehuset som har ansvaret for den løpende driften av sykehuset, herunder også å forberede forslag til utviklingsplaner og samarbeid med andre sykehus, spesielt regionsykehusene og kommunehelsetjenesten.

Sykehusledelsen rapporterer til styret. Styringsdialogen skal primært være mellom styret og departementet og mellom styret og det regionale samordningsleddet. Ledelsen må selvsagt samarbeide med andre sykehus, primærhelsetjenesten og samarbeidsorganer, men de handler da på vegne av styret.

Sykehusene bør ha en todelt ledelse, med en administrativ leder og en faglig leder.

3. Stortinget skal ha en klar rolle og avgjørende styring med spesialisthelsetjenesten

Det kan gjøres ved at Stortinget behandler og vedtar:

  • Årlig sykehusbudsjett med rammebevilgninger til det enkelte sykehuset til den løpende driften og utvikling av sykehusene. Mønster for budsjettprinsippene vil være systemet som brukes for høyskoler og universiteter.
  • En rullerende nasjonal helse- og sykehusplan med investeringsprogram etter lignede prinsipper som for Nasjonal Transportplan.

En nasjonal helse- og sykehusplan skal inneholde et investeringsprogram for store investeringer i nye sykehus og utvikling av sykehusene i samarbeid med regionene og de enkelte sykehusene. Dette skal være en rullerende plan.

4. Et bedret finansieringssystem med avvikling av DRG-systemet

Dagens finansieringssystem for sykehusene er hovedsakelig todelt, med cirka 50 prosent rammefinansiering og 50 prosent såkalt innsatsstyrt finansiering. Andelen som er rammefinansiering må økes betraktelig.

Rammefinansieringen må utgjøre hoveddelen av sykehusenes inntekter. Dagens DRG-system (DRG står for diagnoserelaterte grupper), som er et amerikanisert system med stykkprisbetaling som pasientenes diagnoser utløser, er uegnet og meningsløst. Det krever mye arbeid og har dessuten ført til mye kreativ koding. Sykehus har ansatt kodeeksperter, og det har blitt lønnsomt å legge inn flere koder på en pasient som for eksempel blir behandlet for kreft. I et presset system som dagens, der mye handler om budsjetter, vil økonomiske incentiver alltid påvirke atferd, men ofte på uventede og lite formålstjenlige måter. At behandlere skal forholde seg til utgifter og inntekter er ikke gunstig, hverken for pasientene, de ansatte eller samfunnet.

Det må utredes om det i tillegg til rammefinansiering skal legges opp til en viss grad av aktivitetsbasert finansiering på enkelte områder slik at sykehusene får dekket utgiftene til spesielt kostnadskrevende behandling. Det gjelder for eksempel innenfor ortopedi der enkelte komponenter kan koste over en million kroner. Andre områder må være 100 prosent rammefinansiert, som onkologi, geriatri, akuttbehandling og psykisk helsevern og avhengighet med mer.

DRG-systemet avvikles, og rammefinansiering og eventuelt aktivitetsbasert finansiering i tillegg til forskningsmidler og midler til prøveprosjekter og så videre, skal utbetales direkte til hvert enkelt sykehus fra staten. Det innføres et klart skille mellom midler til investeringer og drift, der kun mindre investeringer finansieres direkte av det enkelte sykehuset, mens alle større investeringer inngår i Nasjonal helse- og sykehusplan.

5. Bedret samarbeid mellom ulike sykehus og mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten

Sykehus i samme område må samarbeide. Behandling som utføres like godt ved små enheter forblir desentralisert, mens behandling som har dokumentert bedre resultat i store enheter sentraliseres.

Dagens system med kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter avvikles og erstattes av et bedre system for samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og statens spesialisthelsetjenester.

Kommunenes plikt til å etablere kommunale akutte døgnplasser avvikles. Der det er lang avstand til nærmeste sykehus, må det utvikles lokalmedisinske sentra i tett samarbeid mellom kommunene og sykehusene.

Det er påvist mange fordeler ved sammenheng i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.

Dette ble lovet innført i St. meld. nr. 12 (2008–2009) En gledelig begivenhet. Med dagens foretaksmodell har denne sammenhengen ikke latt seg gjennomføre. I stedet opplever kvinner at sykehusenes barselomsorg er salderingsposter. Følgetjenesten med jordmor for kvinner med over 90 minutters reisevei til fødeavdeling forvitrer. Kommunene har ikke kapasitet til å følge opp behovet. Mangelen på jordmødre i både kommuner og sykehus tilsier at et samarbeid om jordmortjenester ville vært fornuftig, men foretaksmodellen står i veien.

Det må legges opp til systemer som samspiller bedre med kommunenes helse- og omsorgstjenester gjennom bedre samarbeid om planlegging knyttet til tjenestene og pasientene. Vi må komme bort fra økonomiske straffetiltak og svarteperspill om pasientene.

6. Regional organisering

Norge er et stort land med store geografiske forskjeller og ulike utfordringer knyttet til at noen områder er tett befolket og andre områder det motsatte og med lange reiseveier.

Med selvstyre i hvert enkelt sykehus, og med politisk utnevnte representanter fra kommuner og fylkeskommuner i sykehusstyrene, vil lokalforankring og lokal kontroll kunne ivaretas. Imidlertid vil det i tillegg være behov for regional koordinering av enkelte forhold som beredskap, pasienttransport og oppgavedeling mellom små og store sykehus. Det vil være behov for et regionalt koordinerende ledd med ansvar for at alle oppgavene i en region blir ivaretatt. Et slik regionalt ledd må også ha ansvar for å samordne primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten på en god måte.

Hvordan dette best kan organiseres, er det punktet som har forårsaket mest hodebry i arbeidsgruppa. Det skyldes blant annet regionreformen med de nye fylkene. Mange av dem kan bli oppløst med en ny regjering, slik at det er uklart hvilke fylker som vil eksistere om noen få år. Det er nylig opprettet 19 helsefelleskap som grovt sett følger grensene for de gamle fylkene og dessuten helseforetakene. Helsefellesskapene kunne utgjøre et slikt regionalt nivå. I dag er det fire regionale nivåer. Disse mener vi er for store. Spesielt gjelder dette for Helse Sør-Øst RHF. På den andre siden mener vi at 19 er for mange.

De fleste pasientene som mottar spesialisthelsetjenester – særlig pasientene i de øverste aldersgruppene, som det vil bli mange flere av i tiårene som kommer – vil ha behov for helsetjenester i både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er behov for et mer sømløst samarbeid som er mindre preget av kamp om inntekter og utgifter mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Samhandlingsreformen som ble innført 2012 har ført til at mange pasienter har blitt kasteballer mellom nivåene i et system som ikke har satt pasientenes behov i førersetet.

Det er flere måter å organisere helsetjenesten bedre på i et regionalt nivå:

Statlig regional organisering
Vi må ha et regionalt nivå for å ivareta samarbeid og funksjonsfordeling mellom sykehusene. Dette regionale nivået kan bygge på dagens regioninndeling. Det bør ikke ha noe eget styre slik de regionale helseforetakene har, men være direkte underlagt helse- og omsorgsministeren. De viktige oppgavene i tillegg til samarbeid og funksjonsfordeling mellom sykehusene, vil være å bidra til å forberede Stortingets behandling av investeringsprogram og inntektsrammer for det enkelte sykehuset. Det regionale nivået kan etableres etter lignende prinsipper som for Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen).

Desentralisert regional organisering
Alternativt kan det etableres helseregioner med folkevalgte representanter og administrasjon – enten i den enkelte fylkeskommunen eller for ett eller flere fylker sammen, med egne budsjetter tildelt over statsbudsjettet til fellesfunksjoner for flere sykehus og primærhelsetjenesten. Helseregionene blir et koordinerende ledd med et overordnet ansvar for samarbeidet i helseregionen, og ivaretar de samme oppgavene som nevnt over, men med mer lokal demokratisk forankring. Dette innebærer ikke et fylkeskommunalt/regionalt eierskap til sykehusene, men et ansvar for tjenester som trenger regional koordinering.

Begge disse måtene å sørge for koordinering og samarbeid på regionalt er aktuelle, og vil kunne fungere godt. Hvor stor vekt man legger på lokaldemokratisk forankring, er avgjørende. Det første alternativet legger mer ansvar på Stortinget, mens det andre vil kunne bidra til å gi regionene og regionreformen som er innført et mer konkret innhold, samt brukes mer aktivt til å minimere de uheldige utfallene av samhandlingsreformen og knyttes opp mot de nye helsefellesskapene.

TIL SLUTT

Etter 20 år med helseforetaksmodellen er det et sterkt grunnlag for å konkludere med at foretakstankegangen ikke har styrket helsetjenesten i Norge. Sykehusene våre leverer mye god behandling til pasientene, men det er snarere på tross av organiseringen enn på grunn av den. De neste tiårene står vi overfor den største oppgaveveksten i helsetjenestene våre noen sinne, i både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Den offentlig finansierte helsetjenesten er en av juvelene i det norske velferdssamfunnet, og det er viktig at vi tar vare på og utvikler den videre. 

Dette kan best skje gjennom en modell basert på gode prinsipper for offentlig forvaltning av våre felles velferdsgoder.

Helseforetaksmodellen, med sitt finansieringssystem for investeringer der nybygg skal finansieres over drift, har vist seg spesielt uegnet når nye sykehus skal bygges. Forretningsregnskapets krav om økonomiske gevinster har gjennomgående ført til at nye sykehus i Norge blir bygget for små. 

Vi ser også at pasientbehandlingen innenfor psykiatri, rus og rehabilitering er systematisk nedprioritert. Sengekapasiteten innenfor psykiatrien er mer enn halvert de siste 20 årene, og en av fire som henvises til behandling ved landets DPS-er avvises uten vurdering. Det er svært uheldig for disse pasientene, deres pårørende, kommunene og samfunnet som helhet.

For så sikre gode spesialisthelsetjenester framover må nedbyggingen vi har sett stoppe, og det må tas et nasjonalt initiativ for en økning av antall sykehussenger sammenliknet med dagens nivå. Spesialistsykehus innenfor psykisk helsevern, rehabilitering og andre spesialområder må opprettholdes og drives som selvstendige sykehus i likhet med de somatiske sykehusene. Det kan også være behov for å opprette flere slike spesialistsykehus da mange har blitt lagt ned og samlokalisert med store somatiske sykehus.

En erfaring vi må ta med oss fra pandemien er hvor viktig sykehusene våre er for hele samfunnet, og at det å sikre tilstrekkelig kapasitet og god styring er en essensiell oppgave for landet øverste ledelse – våre folkevalgte på Stortinget. Denne oppgaven kan ikke overlates til styrene i en bedriftsøkonomisk foretaksmodell langt fra de folkevalgte politikernes bord.

Oppsummert i punkter er dette vårt forslag til alternativ til helseforetaksmodellen:

Dagens butikkmodell skal forlates. Sykehusene skal styres og ledes i tråd med øvrig offentlig forvaltning.

Det enkelte sykehuset skal være en selvstendig enhet med egen ledelse og eget styre.

Sykehusstyret skal være sammensatt av politiske representanter, ansatterepresentanter og pasient- og brukerrepresentanter.

Regnskapsmodellen med krav til overskudd skal forkastes, og sykehusene skal underlegges ordinært forvaltningsregnskap.

Sykehusene skal være eid av staten og direkte finansiert – men det skal opprettes koordinerende regionale ledd som enten er direkte underlagt staten eller valgt regionalt.

Folkevalgte skal ha ansvaret for overordnet styring og prioritering av spesialisthelsetjenestene i Stortinget.

Det enkelte sykehuset skal finansieres direkte over statsbudsjettet.

Stortinget vedtar årlig rammer for driftsbudsjett og mindre investeringer til det enkelte sykehuset etter samme prinsipper som for kommunene.

Stortinget skal årlig behandle og vedta en rullerende nasjonal sykehus- og helseplan med investeringsprogram.

Det skal innføres et klart skille mellom midler til investeringer og driftsmidler.

Rammefinansiering skal være sykehusenes hovedfinansieringskilde.

DRG-systemet skal avvikles, og innsatsstyrt finansiering skal begrenses til områder hvor aktivitetsnivå er beheftet med særskilte kostnader som berettiger en tilpasset aktivitetsbasert finansiering.

Det skal innføres felles plan- og budsjettsystemer for alle sykehusene.

Ordningen der kommunene må betale sykehusene døgnpris for såkalte overliggere. (utskrivningsklare pasienter) på sykehusene skal avvikles.

Et nasjonalt initiativ for å sørge for tilstrekkelig sengekapasitet i spesialisthelsetjenestenskal igangsettes.

Spesialsykehusene for psykiatri, rus og rehabilitering skal videreføres og strykes.

Systemet for brukermedvirkning skal demokratiseres ved at organisasjonene gjennom valg selv utpeker representanter til brukerorganene.

Alternativ til helseforetaksmodellen

«Alternativ til helseforetaksmodellen» ble stiftet 22. desember 2020. Foreningens formål er å samle motstanden mot helseforetaksmodellen under en felles aksjon og å utarbeide et reelt og realistisk alternativ til dagens organisering.

Foreningen er tverrpolitisk, tverrfaglig og partipolitisk uavhengig, med medlemmer fra hele landet.

Medlemmene har utarbeidet forslaget til alternativ til helsefortaksmodellen i fellesskap.

Bjarne Jensen, samfunnsøkonom, professor emeritus offentlig økonomi (leder)
Lene Haug, leder Redd Ullevål sykehus (Sp), journalist/redaktør
Sven Erik Gisvold dr.med., spesialist i anestesiologi, professor emeritus ved NTNU og tidligere avdelingssjef ved avdeling for anestesi ved St. Olavs hospital
Janne Grøttumsbråten, kommunestyremedlem i Asker, og kontaktperson for SVs helsepolitiske nettverk
Aud Hove, fylkesvaraordfører i Innlandet (Sp)
Mariann Isumhaugen, leder Redd Sykehusene i Innlandet
Dag Kremer, spesialist i indremedisin og nefrologi. Erfaring fra spesialisthelsetjenesten i Norge og Oregon, USA
Irene Ojala, leder for Pasientfokus og stiftelsen Alta sykehus med Pasientfokus
Ingrid Ovidie Rangønes, ordfører i Averøy (Ap)
Finn Olav Rolijordet, økonomiansvarlig i Rødt, leder av Sammen for lokalsykehusene – nei til hovedsykehus (Innlandet)
Oluf Dimitri Røe, MD&PhD, professor, NTNU, Sykehuset i Levanger
Mari Thevik, leder av aksjonen Leve Nordmøre. Kommunestyrerepresentant Aure (V)
Ellen Nergård Thompson, spesialist i anestesiologi og smertemedisin (Canada)
Dag Einar Thorsen, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Høgskolen i Sørøst, leder EllingsrudArbeiderpartilag, styremedlem i Aker Sykehus Venner
Torgeir Bruun Wyller, professor, dr.med. UiO, OUS og nestleder i Helsetjenesteaksjonen