Arild Sæther samfunnsøkonom, doktor philos, professor emeritus,
Agder Vitenskapsakademi
Ib Erik Eriksen siviløkonom, dosent emeritus, Universitetet i Agder
Publisert i Samfunn og økonomi 1/2022
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT
I det illustrerte ukebladet Skilling-Magazin startet i året 1845 en føljetong kalt Oversigt af Statsøkonomien. De 24 artiklene i denne serien utgjør det vi kaller den første norske læreboka i statsøkonomi. Føljetongen er ikke signert, men forfatteren er antatt å være Gottlieb Linstow Tischendorff. Hans framstilling bygger i hovedsak på arbeidene til den franske økonomen Jean-Baptiste Say, men han trekker også inn norske forhold. De viktigste punktene i føljetongens tre avsnitt trekkes fram: Produktionens Fænomener, Om Afsætning og Markedsprisen samt Bank- og Pængevæsenet og De nyfrembragte Værdier, de er Indtægternes Fordeling iblandt Samfundets Medlemmer.
Skilling-Magazin med undertittelen Til Udbredelse af almennyttige Kundskaber var Norges første illustrerte ukeblad. Det utkom fra 1835 til 1891. Sammen med andre ukeblader som Illustrert Nyhedsblad og Illustrert Folkeblad ble det en svært viktig kanal for visuell folkeopplysning og kulturformidling.1 Ukebladet ble i dagligtale kalt Skillingsmagasinet.
Det ble planlagt og etablert i 1834 av Trondheims-kjøpmannen og litografen Peter Andreas Brandt (1792–1862) og den danske zoologen og paleontologen Peter Wilhelm Lund (1801–1880). De kan ha funnet ideen til ukebladet av det engelske Penny Magazine, som utkom i årene 1832–1845, det franske Le Magazin Pittoresque (1833–1838), det tyske Pfennig Magazin (1833–1850) eller det danske Penning Magazin som utkom fra 1834.
Trykkingen av Skillingsmagasinet skulle foregå i København. Brandt klarte ikke finansieringen, men overtalte Carl August Guldberg (1790–1884) til å ta over utgivelsen, mot å påta seg Brandts gjeld. Guldberg var nettopp blitt teologisk kandidat fra Universitetet i Christiania. Da han fikk tilbudet, dro han straks til København hvor han kom i forbindelse med polakken Adam Dzwonkowski (1815–85), som hadde flyktet fra sitt hjemland etter oppstanden i 1831. De ble kompanjonger, og samme år ble bokhandler- og boktrykkerfirmaet Guldberg & Dzwonkowski opprettet. Firmaet startet umiddelbart med utgivelsen av Skillingsmagasinet. Guldberg ble ukebladets første og meget skrivekyndige redaktør.
Det felles firmaet sto som utgiver av magasinet helt fram til 1846. Dette året ble firmaet solgt til brødrene Christopher (1810–92) og Jacob Dybwad (1823–99), som etablerte firmanavnet C.U. Dybwad & Comp. Dette firmaet overtok også utgivelsen av magasinet.2 Årsaken til salget var at Dzwonkowski ønsket å reise tilbake til Polen, og at Guldberg ønsket å bli prest, men han fortsatte som redaktør fram til 1857. Da søkte han og fikk stillingen som kapellan i Ullensaker. Deretter var han sogneprest i Onsøy.
Guldberg ble etterfulgt av Hartvig Marcus Lassen (1824–1897). Han var redaktør til og med nr. 9/1891. Lassen var en flittig skribent i både Magasinet og i aviser og andre ukeblader. Lassen var også Henrik Wergelands forlegger. I tillegg var han i enkelte perioder medredaktør og senere eneredaktør av tidsskriftet Folkevennen, Christiania Intelligentssedler og Den Norske Rigstidende. Da Lassen gikk av, tok Johan Nordahl Brun Rolfsen (1848–1928) over, Han var redaktør til Skillingsmagasinet gikk inn ved utgangen av 1891.
Lærebok i statsøkonomi
I Skillingsmagasinets nr. 17/1845 startet en føljetong kalt Oversigt af Statsøkonomien. Serien fortsatte med 18 artikler, fra nr. 19 til nr. 52, dette året. Året etter starter den igjen i nr. 16, og slutter med siste artikkel i nr. 52. Dette året kom i alt seks artikler. Den siste artikkelen avsluttes med «fortsettes», men det kommer ingen fortsettelse.
Årsaken til at føljetongen ble avbrutt har vi ikke funnet. Føljetongen er med sine i alt 24 artikler ganske omfattende. Regnes disse om til bokformat, har læreboka over 180 sider. Det er ikke publisert andre lærebøker i statsøkonomi på norsk før denne føljetongen. Den fortjener derfor å kunne omtales som den første norske ’læreboka’ i statsøkonomi. At en lærebok skulle utkomme som en føljetong i et ukemagasin kan i dag synes underlig. Her må det imidlertid understrekes at fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet var det ikke uvanlig at bøker først ble utgitt som føljetonger i aviser eller ukeblader. Seriene ble gjerne samlet slik at de senere kunne leses som en ordinær bok.
Vi har ikke funnet noen anmeldelser eller omtale av føljetongen i aviser eller andre tidsskrifter på denne tiden. Noen betydelig oppsikt ser det derfor ikke ut til at utgivelsen har vakt, verken på den tiden eller i idéhistoriske studier i vår tid.
Hvem var forfatteren?
Føljetongen om statsøkonomien er ikke signert. Ifølge Norsk Forfatter-Lexicon 1814–56 var forfatteren Gottlieb Joachim August Linstow Tischendorff (1811–87). Han ble født i Stadsbygden i Trøndelag i 1811, ble student i 1830 og tok teologisk embetseksamen i 1835. Deretter var han huslærer i noen år. Det var i disse årene at han skrev Oversigt af Statsøkonomien.
Våren 1849 overtok Tischendorff stillingen som redaktør av avisen Drammens Adresse etter Marcus Thrane (1817–90).3 Thrane ble for radikal for avisens eiere da han i slutten av desember 1848 startet landets første arbeiderforening. I sin avskjedsartikkel skrev han: «Et lite provinsblad må skrive pent, pyntelig, moderat og anstendig».
Imidlertid ble ikke eierne heldigere med den nye redaktøren. Tischendorff fulgte ikke Thranes avskjedshilsen. Tvert imot var også han opptatt av rettferdighet. I den anledning skrev han flere artikler med tittelen De nye Marine-Drama. Her forsvarte han i sterke ordelag en sjøoffiser som av Høyesterett ble fradømt sin stilling. Han var ikke nådig i sin beskrivelse av rettens behandling av saken. Dette resulterte i at han i november 1850 ble dømt til 96 dagers fengsel for «Ringakt mot Høiesterett». Oppsigelsen som redaktør skjedde umiddelbart etter dommen. Løslatelsen i mars 1851 ble høytidelig feiret i Drammens Arbeiderforening.
I 1858 fikk Tischendorff en stilling som lærer ved Ålesund Borgerskole, men fratrådte etter kun to år. Årsaken er ikke kjent. Deretter var han i årene 1866–72 huslærer i Hobøl. Ifølge Halvorsens Forfatter-Lexicon levde han «siden mest av Bidrag fra Venner og fordums Elever». Han døde ugift i Kristiania i 1887.
Tischendorff skrev artikler og innlegg i aviser og tidsskrifter i hele sitt voksne liv. Om økonomiske spørsmål har han foruten føljetongen i 1857 skrevet en artikkel kalt Beskyttelsestold og Kommunisme.4 Artikkelen er en bearbeidelse av en pamflett skrevet av den franske økonomen og frihandelsforkjemperen Claude Frédéric Bastiat (1801–1850). Videre har han oversatt Et Sendebrev fra Bastiat til Thiers kalt Beskyttelsestoldens Tilhængere hylde Kommunismen på hele 54 sider.5 Denne ble trykket i Kristiania i 1880. Av arbeidene går fram at han var tilhenger av frihandel, men at frihandel ikke var et rendyrket gode. Han identifiserte flere unntak som rettferdiggjorde myndighetenes inngripen.
Hvorfor ble læreboka i statsøkonomi skrevet?
Tischendorff konstaterer i innledningen at ikke bare Adam Smiths (1723–90) hovedverk Wealth of Nations, men også flere av Jean-Baptiste Says (1767–1832) skrifter er oversatt til vårt eget språk, det vil si dansk. Imidlertid hevder han at disse i liten grad blir lest, og at de i enda mindre grad blir studert. Av den grunn finner han mange villfarelser om statsøkonomiske forhold, og at det er sjelden at en finner noen som har tilegnet seg «sunde statsøkonomiske begreper». Det gjelder i private så vel som i offentlige ytringer. I disse finner en store fordommer mot det som er anerkjent statsøkonomisk vitenskap.
Det bør derfor være et allment ønske om at det bør skje en utvidelse og forbedring av kunnskapen om vitenskapen statsøkonomi. Han uttrykker følgelig en forhåpning om at hans arbeid kan føre til en slik forbedring. Dersom dette blir resultatet, vil han også være tilfreds og føle at han har fått lønn for strevet (Skilling-Magazin, 1845.17:133). Det framgår av hans innledning at føljetongen var ment å være allmenndannende, noe som også var målet for tidsskriftet. Imidlertid er det ved lesning, etter vår mening, klart at denne framstillingen av statsøkonomien var og er for spesielt interesserte.
Tre hovedavsnitt
Føljetongen eller læreboka Oversigt af Statsøkonomien er, etter en kort innledning, delt i inn i tre hovedavsnitt med i alt 18 paragrafer. Det er mye som tyder på at det er et hovedavsnitt om forbruket som mangler. I det følgende gis en kort omtale av noen av de viktigste punktene.
I innledningen gis en presisering av den statsøkonomiske vitenskapen: «Statsøkonmiener en ved Betragtning af Kjendsgjerninger fremkommen Kundskab om det politiske Legemes Bestanddele og disses Forhold til hverandre, samt de Love, hvorefter de virke». De naturlige lovene som denne vitenskapen bygger på, er universelle og gjelder til alle tider. På samme måte som det viste seg at de første systemene framsatt av astronomene bygget på villfarelser, så bygget også de første statsøkonomene i det 16. århundret på at sølv og gull, og de pengene som er myntet av disse metallene, var den eneste sanne rikdommen.
Dette ble ansett som en ubestridt sannhet inntil Francois Quesnay framkom med sitt fysiokratiske system hvor bondens produkter var sann rikdom.6 Dette sporet bygde Adam Smith videre på i sitt verk Nationalvelstands Naatur og Aarsager fra 1776. Verket har gjort Smith fortjent til hedersnavnet «Statsøkonomiens Fader». Hans lære er imidlertid blitt fullstendiggjort av hans etterfølger Jean-Baptiste Say (134).
1. Produksjonens fenomener
Rikdom, verdi og nytte
Framstillingen starter med å slå fast at rikdom består av alle goder som tilfredsstiller et behov. Godene deles inn i de frie, slik som luft, og de ufrie. Statsøkonomien befatter seg alene med de ufrie godene. Verdien, bytteverdien, av en ufri vare kan bare fastslås ved at den sammenliknes med en annen vare på samme sted og til samme tid. Verdien er derfor et relativt begrep, og bestemmes av den nytte eller egenskap den har til å tilfredsstille menneskenes behov:
«Det er klart, at det er en Tings Nytte eller Brugbarhed, dens Egenskab at kunne tilfredstille Menneskets Fornødenheder, der giver den dens Værdi». Nytten retter seg etter det enkelte menneskes legemlige og åndelige natur og de omstendighetene som mennesket lever i. Behovene «endres med Sæder og Skikke, med Alder, Smag, Lidenskaber og Luner» (134). Det vi i dag kaller konsumentoverskuddet, det si at vi kan komme til å betale en lavere pris enn den nytten vi har av et gode, er kjent. Det kalles «en frivillig Gave af Naturen» (135). De som hevder at det ikke er nytten som bestemmer verdien, men produksjonsomkostningene: «Heri tage de Feil» (135).
Det gis eksempler på produksjon av materielle og immaterielle produkter. Alle disse produktene er viktige. Smith, som ikke regnet med de immaterielle produktene, blir kritisert. Det understrekes at alle mennesker som utfører tjenester som er nyttige for noen andre, er produktive.
Entreprenøren spiller en hovedrolle
De ulike industriprosessene drøftes, og herunder alle dem som deltar i produksjonen og hvilke funksjoner de har. Det gis eksempler fra norsk nærings- og samfunnsliv. Entreprenøren eller driftsforstanderen «spiller Hovedrollen i Produktionen».7 Han setter sammen de ulike produksjonsfaktorene og tar risikoen ved å sette i gang produksjonen (1845.19:147). Han må ha en rekke gode egenskaper, deriblant sunn dømmekraft, som er uunnværlig. En entreprenør kan høste stor fordel av et statsøkonomisk studium. Vitenskapelige kunnskaper overføres lettere fra ett land til et annet enn de kunnskapene som gir oss dyktige entreprenører, da de siste er personlige: «Sikker Dømmekraft kan ikke afhjælpe en Andens Mangel derpaa» (147).
Viljen til å arbeide og arbeidskunnskapene i ulike kulturer og land drøftes. Det er store forskjeller mellom landene, men historien viser at de som har hatt dårlige kunnskaper kan lære, og komme opp på et høyere nivå.
Industrien kan ikke utrette noe uten redskaper. Disse kan deles i naturens frie – som sol, vind og regn, naturens naturlige – som mark, skog, steinbrudd, gruver og råmaterialer, og dem som er fruktene av en foregående industri – alle råvarer og alt slags verktøy og maskiner, Entreprenøren oppgave blir da å bringe «Industriens Arbeide i Forbindelse med dens Redskabers». Han kan være både arbeider, jordeier og kapitaleier, men han kan også være i den situasjon at han kun nytter sitt talent, leier arbeidskraft og jord, og låner kapital (1845.20:155).
Omkostningene ved produksjonen drøftes. Her legges det vekt på at også entreprenørens gevinst, som holder ham skadesløs for bruken av hans tid, talent og arbeid, må betraktes som en utgift fordi hans medvirkning ikke kan unnværes.
Hva bestemmer prisen på en vare?
I de fleste tilfellene vil en vares verdi, som bestemmes av nytten, tendere mot produksjonskostnadene. For dersom et produkt innbringer en høyere pris enn produksjonskostnadene, entreprenørens eget arbeid medregnet, så vil flere produsenter rykke inn på samme marked. Følgen blir at dette produktet i løpet av kortere eller lengre tid blir tilbudt i større mengde, og resultatet blir «saa at dets Priis atter kommer i Ligevægt med dets Frembringelsesomkostninger» (1845.21:167).
Dersom verdien av en produsert vare ikke dekker produksjonskostnadene, vil dette vanligvis være entreprenørens skyld siden han ikke har hatt den nødvendige innsikten. Deretter følger en omfattende drøftelse av hvordan industrien gjør framskritt, og hvordan kostnadene ved produksjonen kan reduseres. Dette kan skje ved en mer effektiv bruk av produksjonsfaktorene, ved å ta i bruk nye oppfinnelser og ved å effektivisere bruken av kapitalutstyret (1845.25:198). Kapitalvarenes natur og anvendelse gis også en inngående behandling. Likeledes drøftes slitasje på kapitalutstyret og hvordan kapitalutstyret kan vedlikeholdes (199–200). Det må skjelnes mellom penger og kapitalutstyr da de har kun en egenskap til felles, nemlig verdien. Siden de fleste penger ikke er kapitaler, så er kapitalverdiene i et land langt større enn den sirkulerende pengemengden. Dette illustreres med flere eksempler.
Kapitalens inndeling, dannelse og forringelse
Deretter følger en omfattende og inngående drøfting av kapitalen, som deles i fast og omløpende. Til den faste kapitalen hører bygninger, maskiner, verktøy, gårdsredskaper «og den Jorden bibragte Kultur», men også den kunnskapen og de ferdighetene som menneskene har ervervet seg. Kapitalen kan også inndeles i produksjons- og forbrukskapital. Den førstnevnte er den som nyttes til framstilling av ulike produkter. Den andre er det vi i dag kaller varige forbruksvarer. Økning i kapitalen skjer ved at vi unnlater å forbruke hele produksjonen. Sparsommelighet øker kapitalen, og ødselhet minsker den.
Arbeidsdelingens betydning
Arbeidsdeling har den virkningen at den øker produksjonsmengden i betydelig grad. Adam Smiths eksempel om framstilling av knappenåler gjengis. Deles produksjonen inn i 8 operasjoner, kan 10 arbeidere produsere 48 000 knappenåler daglig. Skal hver arbeider utføre alle 8 operasjonene, vil 10 arbeidere til sammen ikke produsere mer enn 200 nåler daglig. Deretter påpekes det at arbeidsdelingen er enda mer omfattende og produksjonsøkende ved fabrikasjon av spillkort. Her kan produksjonsprosessen av ett kort deles opp i 70 forskjellige operasjoner. En fabrikk med 30 arbeidere vil kunne framstille til sammen 15 500 kort, det vil si at hver arbeider framstiller mer enn 500. Skulle hver arbeider utføre alle 70 operasjonene, ville produksjonen per dag neppe bli større enn 2 kort. 30 arbeidere ville i stedet for å produsere 15 500 kort kun produsere 60 kort daglig (1845.36:285).
Det er flere årsaker til at arbeidsdelingen øker produksjonen. For det første kan hver arbeider oppnå større ferdighet i sine enkle operasjoner. I tillegg unngår en tidstap ved overgangen fra en operasjon til en annen. Dernest finner en lettere metoder som kan forkorte arbeidstiden til den enkelte operasjonen. Arbeidsdelingen øker også muligheten til å redusere ulykker i produksjonen. Til sist nevnes at arbeidsdelingen ofte fører til oppfinnelser som ytterligere fører til produksjonsøkning. Et eksempel på alt dette er oppfinnelsen av dampmaskinen, og alle de forbedringene som i løpet av kort tid ble gjort med denne.
Arbeidsdeling kan oppnås i alle virksomheter: «Ikke blot i Fabrikker, men i Haandværksdriften, Landøkonomien og Handelen, i Videnskaber og Kunster, i Statsstyrelsen, kortsagt: overalt have vi Anledning til at bemærke og beundre Arbeidsfordelingens store og herlige Virkninger» (286).
Deretter drøftes årsaker som begrenser mulighetene til arbeidsdeling. Markedenes størrelse, transportmulighetene og tilgangen på kapital setter grenser for hvor omfattende den kan være. Til sist nevnes arbeidsdelingens skyggesider. Ensformighet gjør arbeideren uskikket til annet arbeid og minsker evnen til selvstendig tenkning.
Betydningen av maskiner
Innføringen av maskiner har fått særlig stor innflytelse på industriens utvikling og vekst. Nye maskiner har gitt store positive virkninger, selv om det erkjennes at de i en overgangsperiode kan føre til arbeidsløshet. Imidlertid vil mangel på kapital «foranledige, at Overgangen til dette skeer lidt efter lidt, og forebygge med det samme næsten all de Uleiligeder, det kunde forvolde» (288).
Deretter gis en omfattende og detaljert beskrivelse av hvordan innføringen av maskiner totalt har endret hele industrier. Eksemplene er mange. Produksjonen av bomullsgarn og bomullsvarer nevnes spesielt, og det understrekes hvilken revolusjon dette har medført for handelen mellom England og Nord-Amerika, og land i Asia. Her beskrives Arkwreights strækkebenk fra 1769. Denne ble senere forbedret av Montgomery og Denforth. Likeledes trekkes fram Tromptons Mule Jenny fra 1775 og Higgins og Houldswaths spolemaskin fra 1824. Det gis også en omfattende framstilling av hvordan maskinene har ført til økt produktivitet, økt produksjon og økt levestandard.
2. Om omsetning og markedspris, bank- og pengevesen
Omsetningen og produksjonens grenser
I hvilken grad arbeidsdeling skal settes i verk og maskiner tas i bruk i produksjonen av en vare, vil være betinget av i hvilken grad en vare er gjenstand for kjøp og salg. Deretter drøftes hva det er som bestemmer omsetningens, det vil si markedets størrelse.
Det slås fast at dersom «Ethvert Produkt medfører sin Nytte, besidder Evne til at stille et Savn; kostede derfor et Produkt Intet, vilde Søgningen efter det [etterspørselen] være ubegrændset; thi Enhver vilde benytte sig af en saa skjøn Leilighed til uden Opofrelse at kunne tilfredsstille sit Hjertes lyst» (1845.39:310).
Dersom det er slik for alle produkter, ville det aldri være mulig å klage på manglende kunder eller flau omsetning. Menneskene mangler sjelden vilje men ofte evnen til å anskaffe seg nyttige ting. De har ikke de midlene eller pengene som er nødvendig. Disse midlene kan erverves ved å selge ting de har produsert, eller ved å leie ut sin arbeidskraft, sin jord eller kapitalutstyr.
Spørsmålet reises om det er slik at alle produkter som produseres kan bli omsatt på et marked. «Dette er imidlertid ikke saa; man legger nemlig Mærke til, at for at en Ting skal kunne kaldes et Produkt maa den ikke alene tjene til at fylde et Behov, men også have saa stor Værdi, som dens Produktionsomkostninger beløbe sig til» (311). Produktene kan derfor produseres og byttes mot hverandre inntil et punkt hvor nytten samsvarer med de oppofrelsene som produksjonen krever.
Markedenes størrelse og internasjonal handel
Markedenes størrelse for velstanden i et land drøftes inngående. Jo større markedene er både når det gjelder talentfulle mennesker og kompliserte varer, desto større omsetning og større fortjeneste og derved større velstand. I tråd med dette er forfatteren tilhenger av fri handel. En nasjon er i henseende til sine naboer, i samme stilling som en by med hensyn til sitt omland. Både byen og omlandet kan ha nytte av hverandre.
«Hvor vilfarende er da ikke den Tro, at man ikke kan ønske sitt Fædreland Godt, uden at ønske Ondt over andre Nationer, at det ene land ikke kan vinde uden hvad det andet taber!» (311). Imidlertid bør man ikke skade sine landsmenns kreativitet og driftighet ved å innføre konkurrerende varer før de har evnet å skape seg et marked.
Hva bestemmer omsetningen og markedsprisen?
Produkter kjøpes egentlig for produkter. Et produkts markedspris er derfor mengden av et hvilket som helst annet produkt som en kan få byttet det med. Men til et slikt bytte er det praktisk å benytte seg av penger. Dersom en vares pris er fem speciedaler, så betyr dette at den har så stor verdi som alle andre ting en kan kjøpe for fem speciedaler. Hvis to ulike produkter tilbys til samme pris, betyr dette at de kan produseres med de samme kostnadene.
Når varer tilfeldigvis er mer eller min- dre verd enn det koster å produsere dem, har de en pris «der stedse vil stræbe efter at komme i Ligevægt» (1845.42:334). Adam Smith siteres: «Frambringelsesomkostningerne ere det Centrum, hvorimod alle Varers foranderlige Markedspriser have deres Fald» (334). Nå kan det være forskjellige årsaker til at markedsprisene ikke vil være i dette middelpunktet, men det vil hele tiden være «en bestandig Stræben efter at komme det nær» (334).
Er produksjonskostnadene den laveste prisen som produksjonen av et produkt kan finne sted ved? Våre nødvendige behov vekker en lengsel etter de tingene som kan tilfredsstille dem. Når dette er luft eller vann, tar vi det vi trenger. For andre varer bestemmes etterspørselen av den nytten produktene har, men den modifiseres med produksjonskostnadene. Det er mindre etterspørsel etter produkter med høyere kostnader. Går kostnadene ned som følge av en ny metode, øker forbruket. Overenstemmelsen mellom produksjonskostnadene og prisen forutsetter at selgerne med letthet kan øke eller redusere tilbudet av en vare i forhold til prisen.
Prisen kan i kortere eller lengre tid holde seg over eller under produksjonskostnadene. En stor etterspørsel (søgning) kan bringe prisene opp, og en reduksjon i kostnadene kan få prisen ned. Tilbudets frie konkurranse kan også bli hindret, for eksempel ved monopoler. Monopolene kan ha naturlige årsaker, som at det finnes mineraler på bestemte steder, eller det kan skyldes menneskelige forhold, for eksempel produkter som krever ualminnelige talenter. Dette bringer prisen opp.
Dersom prisen er under produksjonskostnadene, vil entreprenøren få et tap som han med all makt vil forsøke å unngå. Er prisen over vil han få en fortjeneste, men denne fortjenesten vil tiltrekke seg andre entreprenører, noe som vil bringe prisen ned. Det er lettere å nedlegge en ulønnsom bedrift enn å starte en ny.
Dersom prisen holder seg på et nivå over produksjonskostnadene, kan konkurranseforholdene tvinge entreprenøren til å avgi noe av gevinsten til dem som deltar i produksjonen, arbeiderne, grunneierne og produsentene av råstoffer. Staten kan også gripe inn med tiltak som hever prisen over produksjonskostnadene eller presse den under. Slik inngripen kan være patentrettigheter, forlagsrettigheter, privilegier eller monopoler, laugsinnretninger etc. Dersom slike tiltak setter en vares pris under den naturlige, skader det produksjonen av denne varen siden enhver vil søke å unngå tap (343).
At prisen vanligvis er lik produksjonskostnadene, må ansees som det nyttigste for både produsenter og konsumenter. De første får full godtgjørelse for sine omkostninger, og de siste kan anskaffe seg nyttige ting med minst mulig forsakelse av andre ting.
Dersom produksjonskostnadene går ned og det fører til at arbeiderne får lavere lønn, er dette ikke noe å glede seg over. Arbeiderklassen må ikke betraktes som bare et produksjonsmiddel, men «bør have sin behørige Andeel af Nationalindtægten og Nationalformuen» (1845.43:344).
Ofte vil produksjonskostnandene variere blant selgerne av en vare. Dersom noen som følge av naturlige eller kunstige fortrinn kan bringe en vare til markedet med mindre kostnader, kan det resultere i at konkurransen mellom selgerne bringer prisen ned til den med de minste kostnadene.
Det er vanligvis slik at det kun er de varene som er i omløp som har innflytelse på prisen. Men forventningene om at en stor mengde av en vare kan komme til å bli kastet inn eller trukket ut av markedet, vil influere på prisen. Utsikten til en god eller dårlig kornhøst vil føre til at dagens pris går ned eller opp.
Om pengenes nytte og etterspørsel
Da det er uhensiktsmessig å bytte vare mot vare, har penger etter hvert fått betydning som en allmennvare, som alle de øvrige kan vurderes opp imot og som en kan nytte som byttemiddel. En slik allmennvare eller penger må ha visse egenskaper. For det første må den ha en uforanderlig verdi. Dernest må den være av et uforanderlig stoff som kan deles i ulike størrelser uten skade. Størrelsene må kunne avpasses etter verdiene til de produktene som kjøpes og selges. Til sist må den kunne transporteres med letthet.
Mange forskjellige stoffer har vært brukt som penger, og det gis en oversikt over disse. I alle kultiverte nasjoner begynte en tidlig å nytte gull, sølv og kopper som penger. Det siste som skillemynt. Mellom land brukes også sølv og gull som barrer eller stenger når en ikke vil motta de myntsortene som eksisterer.
Dersom midlet som brukes som penger ikke har noen verdi i seg selv, slik som papir, så betinger det en stat på et høyt sivilisasjonsnivå. Der må det herske tillit mellom borgerne og mellom borgerne og regjeringen.
Til sist drøftes hvor stor pengemengde et land bør ha i forhold til sin formue eller inntekt.
Metallpengenes verdi
Metallpengenes verdi, og følgene av at de synker og stiger, drøftes. Uten at det er eksplisitt nevnt, tas det utgangspunkt i kvantitetsteorien, som viser sammenhengen mellom pengemengde og pengenes omløpshastighet på den ene siden, og på den andre siden prisnivå og total verdiskaping/ produksjon. Med ett eksempel drøftes tilpasningen mot likevekt. Dersom det viser seg å være ulike priser på gull (eller sølv) i forskjellige land, vil det skje overførsel mellom landene inntil en lik gull- (eller sølv-) pris blir bestemt.
Etter oppdagelsen av Amerika, utvant Spania gull og sølv, som ble fraktet hjem. Gullbeholdningen økte anslagsvis med ti ganger det den hadde vært. Samtidig økte produksjonen slik at prisene ikke økte så sterkt som gullbeholdningen (antatt at pengenes omløpshastighet er uforandret). Det konkluderes med at relativ utvinningskostnad for gull i forhold til sølv bestemmer relativ pris mellom gull og sølv (383).
Lovbestemmelsene om den relative prisen på gull i forhold til sølv, drøftes. Dersom den regulerte prisen ikke svarer til likevektsprisen, vil det føre til at metallet med for lav (lovbestemt) pris ikke vil bli tilbudt i markedet.
Det hevdes at andre varer kan være grunnverdier slik som gull og sølv, og som eksempel nevnes kveg, korn og mel.
Det ender opp med en omfattende (og avsporende) drøfting av mel som målestokk på samme måte som gull og sølv.
Veksler og girobanker
Innledningsvis vises det at tilgangen på kreditt reduserer behovet for bruk av mynt til betalinger. Det forklares inngående hvordan veksler kom i bruk og hvordan de kan benyttes som betalingsoppgjør. Det vises hvordan betalinger for varer som importeres eller eksporteres kan gjøres opp med bruk av veksler.
Oppgjørssikkerhet i bankene illustreres ved problemene i den første dansk-norske seddelbanken – Kurantbanken – som ble stiftet i 1736. I 1791 ble den Dansk-Norske Speciebank opprettet. Den kom i likviditetsvansker i 1799 da regjeringen økte trykkingen av species for å dekke sitt lånebehov. Pengemengden økte, og prisnivået steg.
Problemene medførte at det ble opprettet en ny bank, Rigsbanken, som ble stiftet med et tvangsinndrevet fond. For å hindre tilstrømning av danske rigsbanksedler fikk Norge en filial av denne banken, som sirkulerte egne norske rigsbanksedler. Igjen ble det trykket en stor seddelmasse i Norge, og pengeverdien ble redusert.
I 1816 ble Norges Bank opprettet med den nye pengeenheten Rigsbankssedler Norges Bank. I stiftelsesgrunnlaget for Norges Bank ble det fastsatt at sedler kunne ombyttes i mynt (med sølvinnhold). Denne innløsningsretten ble suspendert og ble først gjeninnført i 1842. Det markerte slutten på nesten hundre år med et ustabilt pengevesen i Norge (og Danmark) (398–400 og 412–415).
3. De nyfrembrakte verdiene er inntektenes fordeling blant samfunnets medlemmer
Om inntekter i sin alminnelighet
Utgangspunktet er at fra et nasjonaløkonomisk standpunkt skyldes inntektene alltid en produktiv virksomhet. Kildene til denne er «de produktive Fonds, nemlig vindskibelige Evner, Jord og Kapitaler, samt de i og ved de tvende sidstnævnte Fonds sig yttrende Naturkræfter; de ved disse Fonds Samvirken fremkomne Produkters Værdi fordele sig iblandt dem, der have frembragt Produkterne, som Vindskibelighedsfordeel [entreprenørfordel], Kapitalfordeel og Jordfordeel» (1846.16:126).
Dersom en person enten har jord, kapital eller arbeidsevne og ikke ønsker å opptre som entreprenør (driftsforstander), kan han bortforpakte sin jord, utlåne sin kapital og borttinge sin arbeidskraft til en som ønsker å sette i gang produktiv virksomhet. For dette vil han få en godtgjørelse som han vil kunne bruke til å skaffe seg det han trenger. Er han en entreprenør, kan han leie de andre produksjonsfaktorene. Er han kun kapitaleier eller jordeier, kan han leie ut kapitalen eller bortforpakte jorda og derved få en godtgjørelse. Denne godtgjørelsen blir da deres inntekt som kan nyttes til forbruk.
Produksjonsprosessene kan være kom- pliserte, og ofte må et produkt «for at oppnaae den fornødne Fuldkommenhed» gå gjennom hendene til mange entreprenører som hver for seg overlater produktet mer foredlet til den neste (127).
Deretter drøftes hvordan en nasjons nettoinntekt framkommer som summen av nettoinntektene i produksjonen av alle produktene. Det forklares inngående hvorfor det er viktig å unngå dobbelttellinger.
Kapitalrenten
Kapitalisten defineres som en som alene eller i hovedsak har inntekt ved avkastning på lånytelser han har gitt. Han skiller mellom immateriell og materiell rente. Den immaterielle gir en gevinst dersom frambringelse og forbruk skjer på ett og samme tidspunkt, mens den materielle gir en renteinntekt. Den materielle renten kan deles i naturlig rente når kapitalen brukes av eier i egen bedrift, og betinget når kapitalen overlates til andre for benyttelse mot et vederlag. Den naturlige renten er nøye forbundet med driftsgevinsten.
Låntaker må betale for kostnader og verdifall på kapitalen som følger av den bruken han gjør av den. Utenom normale verdifall er det mulig ved assuranseforeninger å forsikre tap ved eksempelvis brann, krigsutbrudd og havari. Når låntakeren anvender pengene til kjøp av fysiske kapitalgjenstander, kan långiveren ved pant sikre betaling av renter og lånebeløp.
En velstående person vil lettere få lån enn en fattig person, og en dugelig lettere enn en udugelig. Lang løpetid for et lån betinger en høyere rente da debitors evne til å tilbakebetale lånet etter flere år kan være betydelig svekket. Det påpekes at en fornuftig kredittlovgivning vil tvinge debitor til betaling, og derved bidra til en lavere rente. Dette har skjedd fra middelalderen og fram til samtiden.
Renten vil også inneholde en godtgjørelse for at långiver skal følge med i låntakerens «færd og stilling». Den skal være en premie for å ikke disponere kapitalen til «nydelse og bekvemmeligheder», eller med et nyere språk – en kompensasjon for å avstå fra forbruk i løpetiden for lånet. Kapitalrenten inneholder også en kompensasjon for usikkerheten ved at kapitalverdien kan tilintetgjøres som følge av brann, havari eller krig (1846.28:219).
Den rene (egentlige) renten vil være tilnærmet lik i ulike anvendelser; den har en vedvarende tendens til å endre seg mot likevektsrenten. Derved vil kapital stadig strømme til de anvendelsene som gir høyest avkastning. Dette fortsetter så lenge renteavkastningen på kapitaler i ulike anvendelser ikke er helt utjevnet.
Avkastningen i ulike realkapitalanvendelser vil variere, men i enkelte næringer er det lettere å anvende kapitalen enn i en annen næring. Dette eksemplifiseres med at alternativ bruk av dampmaskiner vil ha en jevnere kapitalavkastning. Men kapital som er bundet i skipsfart eller i fast eiendom vil kunne gå gjennom lengre perioder med lav kapitalavkastning.
Det pekes på forhold som kan bidra til en vedvarende forskjell i renteavkastningen i ulike anvendelser: Mangel på informasjon om avkastningen på kapital på forskjellige steder kan medføre ulike former for kostnader ved flytting av kapital. Dette kan for eksempel skyldes forskjeller i språk, klimatiske forhold eller sedvane. I slike tilfeller kan det ha som konsekvens at det vanskelig finnes en felles likevekt i rentenivået. En utbygging av hurtig og billig kommunikasjon mellom ulike steder vil redusere slike kostnader.
Det argumenteres mot å sette lovpålagte maksimalrenter da dette ikke bidrar til å skaffe lån til lånsøkerne. Tvert imot medvirker det til å redusere tilgangen på kapital. Renteregulering vil medføre at kapital anvendes på en måte som ikke gir høyest avkastning. Det konkluderes med at en lovregulert rente er en uting for alt annet enn offentlig kapital. Det gis en oversikt over rentereguleringene for ulike låneformer i Norge på 1840-tallet.
Avslutningsvis slås det fast at det offentlige kan etablere egne låneinnretninger for lån til bestemte prioriterte formål, for eksempel til husbygging. En gunstig effekt av dette vil være å redusere ågervesenet.
Ble læreboka i statsøkonomi lest?
Som nevnt slutter framstillingen med «fortsettes» uten at det kommer en fortsettelse. Det er mye som tyder på at det mangler et par paragrafer i avsnitt tre – sannsynligvis arbeidsinntekt og driftsherreinntekt – og at et avsluttende større avsnitt om forbruket med flere paragrafer mangler.
Til tross for at opplaget periodevis bare kom over 2000 abonnenter, hadde Skillingsmagasinet en betydelig utbredelse over hele landet.8 På denne tiden ble det også etablert boksamlinger (biblioteker) rundt om i landet, og i disse var magasinet ofte å finne. På denne tiden var det som regel flere voksne i hver husholdning, og ofte holdt flere husholdninger en avis eller et uketidsskrift sammen. Leserkretsen kunne derfor være betydelig større enn antall trykte eksemplarer. Det er derfor ikke urimelig å anta at hvert eksemplar av kan ha blitt lest av mellom åtte og tolv personer. Følgelig kan minst 16.000–24.000 personer ha lest eller bladd gjennom magasinet hver uke. Leserkretsen omfattet alle lag av befolkningen.
Ukeblader ble på denne tiden også oppfattet som et middel til lesetrening. Lærerskolene, handelsskolene og andre skoler og institusjoner hvor lærevillig ungdom søkte utdanning, abonnerte gjerne på flere uketidsskrifter. De ble sett på som viktige i folkeopplysningens tjeneste.
Det finnes også opplysninger om at Skillingsmagasinet og andre ukeblader ble benyttet i studiesirkler og diskusjonsgrupper både i byene og i landdistriktene. Vi har imidlertid ikke funnet informasjon som sier noe om hvorvidt føljetongen Oversigt af Statsøkonomien ble nyttet på denne måten. Opplysninger fra enkeltpersoner om at de har lest denne føljetongen har vi heller ikke kommet over. Det må derfor understrekes at selv om det var mange som leste magasinet, kan vi ikke trekke den konklusjonen at det var mange av disse som leste serien om statsøkonomien.
Føljetongen må uten tvil karakteriseres som tung lesning, og vi må regne med at den var en serie for spesielt interesserte. Imidlertid kan vi trekke den slutningen at blant den intellektuelle delen av befolkningen må mange ha kjent til at det ble trykket en serie som gav en framstilling av den statsøkonomiske vitenskapen.
Andre norske lærebøker i statsøkonomi
Det utkom ingen lærebøker i statsøkonomi på norsk før føljetongen i Skillingsmagasinet. Nordmenn som var interessert i faget måtte derfor lese bøker på dansk eller tysk, fransk og engelsk.9 Etter Oversigt af Statsøkonomien kom der i årene fram mot århundreskiftet flere trykte bøker i emnet på norsk. Allerede i 1847 utgav cand.jur. Paul Hjelm Hansen (1810–81) i Christiania første avsnitt på 57 sider av National-huusholdningens Grundsætninger. Forsøg til en Lærebog i Statsøkonomien. På forsiden står det at boka er «Udarbeidet efter Rau».10 Boka er svært elementær, men i teksten vises det en gang til Jean-Baptiste Say og en annen gang til Adam Smith.
I 1863 utga cand.jur. Johan Christian Tandberg Castberg (1827–99) – også i Christiania – En kortfattet Udvikling af Statsøkonomiens vigtigste Læresætninger. I forordet sier han at boka, på 82 små sider, er kun «et meget sammentrængt Omrids af den statsøkonomiske Videnskab og frembringe blot den ’løseste Føde’» som kan være «tjenlig ved vore Handelsinstituter, Lærerseminarer og ved enkelte af Landets offentlige Skoler». Hva forfatteren har tilegnet seg ved lesning av flere omfattende framstillinger har han «beskaaret og sam entrængt til et Miniaturbilde». I teksten viser han til Adam Smiths og Jean-Baptiste Says verker på dansk, og til Friedrich Lists Das nationale Systhem der politischen Økonomie som utkom i 1841.
I 1872 og 1874 utkom i Kristiania en lærebok i to små bind kalt Velstandslære for Menigmand og til Skolebruk. Forfatteren var embedsmann og statsråd cand.jur. Halfdan Lehmann (1825–1908). Boka, som er svært elementær, var utgitt av Selskapet for Folkeopplysningens Fremme og var ment for Folkehøyskolene og Skoleseminarene.
Oberstløytnant cand.jur. Thorvald Hellesen (1832–1904) utgav i Kristiania i 1887 boka Kort oversikt over statsøkonomien. Boka var langt fra kort, men på hele 358 sider. Ifølge forfatteren er den en tilpasset oversettelse av boka Précis d’Économie Politique fra 1867, skrevet av Say-etterfølgeren Pierre Émile Levasseur (1828–1911), Den var beregnet for juridisk studerende og elever ved handelsgymnasene. Boka har først og fremst henvisninger til Smith og Say, men nevner også flere andre engelske og franske økonomer.
Det finnes ingen henvisninger til føljetongen i Skillingsmagasinet i noen av disse bøkene, og det er bare den siste som holder et faglig nivå som kan sammenlignes med den. Det skal imidlertid nevnes at da Anton Martin Schweigaard (1808–70) i 1840 ble utnevnt til professor i rettslære, statsøkonomi og statistikk, startet han umiddelbart med ukentlige forelesninger over statsøkonomiske emner. Notatene fra disse forelesningene, som han dikterte til sine studenter i 1847, fikk bred sirkulasjon blant studentene.
De ble ikke utgitt i hans levetid, men i 1904 utgav professorene Oskar Jæger (1863–1933) og Fredrik Stang (1867–1941) disse notatene, som Forelæsninger over den politiske Økonomi. Bergh og Hanisch (1984) hevder at Schweigaard med rette kan bli kalt den første viktige professoren i statsøkonomi i Norge.11 Som følge av hans virksomhet ble statsøkonomi etablert som et eget fag ved universitetets juridiske fakultet. Schweigaard hadde argumentert for at det trengtes et professorat i faget for å drive økonomisk forskning og teoriutvikling tilpasset norske forhold og norske erfaringer (Mehlum, 2008, 2). Imidlertid stoppet hans egne bidrag til faget da han ble professor. Noe eget studium i statsøkonomi, slik som Universitetet i København fikk i 1848, gjorde han heller ingen anstrengelser for å bygge opp.12 Hans virksomhet som politiker bidro imidlertid til at statsøkonomi ble anerkjent som en viktig vitenskap.
Kåre Amundsens (1963, 94) antyder at Schweigaard kan ha kjent til føljetongen i Skillingsmagasinet. Imidlertid er det ingen referanser i hans forelesningsnotater som viser dette. Hans forelesningsnotater er i 1904-utgaven på 105 sider. Omregnet til bokformat var føljetongen på over 180 sider. Forelesningsnotatene går heller ikke så langt i dybden som føljetongen. Imidlertid er det også store likhetstrekk mellom dem. Schweigaard har heller ikke med et større avsnitt om forbruket. Det er derfor ikke utelukket at Schweigaard kan ha bygd direkte på føljetongen, men det kan også skyldes at de begge bygger på Says framstillinger, enten i original eller i oversettelser til dansk.13
Den første læreboka i statsøkonomi skrevet av en universitetsprofessor ble utgitt av Bredo Morgenstierne (1851–1930) i 1890 som Forelæsninger over Statsøkonomien i fire deler. Boka kom først ut håndskrevet. Det finnes ingen henvisninger til føljetongen, men boka ligger på et faglig nivå som kan sammenlignes med denne.
Året etter utgav the Grand Old Man i norsk samfunnsøkonomi, professor Torkel H. Aschehoug (1822–1909), førsteutgaven av verket Socialøkonomik. En fjerde utgave kom ut etter hans død. Dette verket er selv i dag den mest utfyllende framstillingen på norsk av den statsøkonomiske eller samfunnsøkonomiske vitenskapen. I referanselisten finnes over 1000 navn. Det er heller ikke her noen referanser til føljetongen i Skillingsmagasinet eller til noen av de øvrige lærebøkene som er nevnt ovenfor.
Konklusjon
Føljetongen eller læreboka Oversigt af Statsøkonomien avsluttes, som nevnt, med en forventet fortsettelse. Det skjer imidlertid ikke, og årsaken er ikke kjent.
Bortsett fra henvisningen til Smith og Say i innledningen og et par ganger i teksten finnes det ingen referanser i framstillingen. Utfra bokas innhold og nivå er det åpenbart at forfatteren Gottlieb Linstow Tischendorff må ha skaffet seg gode teoretiske og praktiske kunnskaper om faget. I framstillingen finnes også et stort antall eksempler som viser gode kunnskaper om norsk næringsliv og norske forhold for øvrig.
Den omfattende presentasjon av det norske pengeog kredittsystemet i avsnittet om kapitalrenten tyder også på at han har kjent til artiklene til Jacob Aall i tidsskriftet Nutid og Fremtid, og til Schweigaard i tidsskriftene Vidar og Den Constitutionelle (Eitrem, Eriksen og Sæther, 2018).
Det er vanskelig å si noe om betydningen av læreboka. Med unntak av Amundsen har vi ikke funnet noen henvisninger til den. Årsaken til dette kan være at føljetongen ikke ble lest, eller det faktum at på denne tiden var det bare unntaksvis at noen oppgav hvilke kilder de bygget på.
Oskar Jæger og Fredrik Stang (1904, iv) skriver meget rosende om Schweigaards forelesningsnotater. De hevder at det som forfektes der er helt ut moderne og at det etter 60 års forløp ikke kan påvises noe uriktig i teoriene. De avslutter med: «Der eksisterer neppe noget samtidig nationaløkonomisk Værk, om hvilket det same lader sig sige». Vi mener å ha påvist at et slikt verk eksisterte.
NOTER
1. Illustrert Nyhedsblad utkom i perioden 1851–66. Det ble startet av Adam Dzwonkowski med Paul Botten-Hansen (1824–69) som redaktør. Illustrert Folkeblad utkom i årene 1856–58 med Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) som redaktør.
2. Trykkeriet var allerede i 1844 blitt overtatt av W.C. Fabritius.
3. Thrane var lærer, forfatter, pressemann og politisk agitator. I 1948 flyttet han til Drammen hvor han ble redaktør av Drammens Adresse. Det politiske program han sto for ble for radikalt for eierne, og han ble oppsagt etter bare fem måneder. Han ble leder for det som er blitt kalt Thranittbevegelsen. I en kort periode fikk bevegelsen stor utbredelse, noe som bekymret myndighetene. Det endte med fengsling i 1851 og dom. Etter løslatelsen emigrerte Thrane til USA.
4. Illustreret Nyhedsblad Nr. 19, 10de mai. Christiania 1857.
5. Marie Joseph Louis Adolphe Thiers (1797–1877) var en fransk politiker og historiker. Han var statsminister under kong Louis-Philippe av Frankrike og tilhenger av proteksjonisme.
6. Her tar Tischendorff feil. Naturrettsfilosofene med Samuel Pufendorf (1632–94) hadde et helt annet syn. Fysiokratene bygget på naturretten og det samme gjorde Smith (Sæther, 2017a og b).
7. Tischendorf benytter flere ulike ord for entreprenør. Først bruker han vindskibeligheds-forstander, deretter industriformann, så driftsforstander og i de siste føljetongene faller han ned på driftsherre. Det er det siste utrykket – driftsherre – som vant fram som oversettelse av Says entrepreneur og som helt inntil for få år siden er blitt nyttet i både dansk og norsk.
8. Stensrud (2018, 95–115) drøfter utbredelsen og betydningen av tidsskriftet, og slår fast at 2000 abonnenter på denne tiden ble sett på som en stor suksess. Han nevner også at tidsskriftet fikk innvilget «portomoderasjon», noe som betydde at det ble ansett som et svært viktig opplysningsprosjekt. Det bør også legges til at folketallet i Norge i 1845 kun var 1,3 millioner.
9. Her må det legges til at det var liten forskjell på det danske og norske skriftsspråket på denne tiden.
10. Han mener her Lehrbuch der politischen ökonomie i tre bind fra 1826 til 1837, skrevet av den tyske økonomen Karl Heinrich Rau (1792–1870), som var professor i Heidelberg.
11. Eriksen og Sæther (2011) hevder at æren av å bli kalt den første norske statsøkonomen tilfaller jernverkseier Jacob Aall (1773–1844).
12. Universitetet i Oslo fikk et to-årig studium i statsøkonomi i 1905.
13. Say hadde betydelig innflytelse i Norge (Sæther, 2010).
REFERANSER
Aschehoug, T.H. (1920). Socialøkonomik: En vitenskabelig fremstilling av det Menneskelige samfunds økonomiske virksomhet. Tredie utgave. Forlagt af H. Aschehoug & Co. Kristiania.
Amundsen, K. (1963). Teoretisk, økonomisk historie. Universitetsforlaget. Oslo.
Bergh, T. & Hanisch, T.J. (1984). Vitenskap og politikk. Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år. Aschehoug forlag. Oslo.
Castberg, J.C. (1863). En kortfattet Udvikling af Statsøkonomiens Vigtigste Læresætninger. J.W. Cappelens Forlag. Christiania.
Eitrem Ø., Eriksen, I. & Sæther, A. (2018). Kampen om speciedaleren. Debatten 1832–1836 om paripolitikken mellom Jacob Aall og Anton Martin Schweigaard. Norges Banks Skriftserie No. 50. Oslo.
Eriksen, I. & Sæther, A. (2011). Jacob Aall – Norges første statsøkonom. Samfunnsøkonomen nr. 7. Oslo.
Hansen, P.H. (1847). Nationalhusholdningens Grundsætninger. Forsøg til en Lærebog i Statsøkonomien, Utarbeidet etter Rau. 1ste Afsnit. Christiania.
Halvorsen, J.B. (1885–1908). Norsk Forfatter-Lexicon 1814-1880. 6 bind. Annet bind 1888 og Tredje bind 1892. Den Norske Forlagsforening, Kristiania.
Hellesen, T. (1887). Kort Oversigt over Statsøkonomien efter E. Levasseur. Précis D’Économie Politque. H. Aschehoug & Co, Kristiania.
Jæger, O. & Stang, F. [Red.] (1904). Anton Martin Schweigaard Ungdomsarbeider. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Kristiania.
Kraft, J.G. (1863). Norsk Forfatter-Lexicon 1814–1856. Johan Dahl’s forlag. Kristiania.
Lehmann, H. (1872). Velstandslære for Menigmand og til Skolebrug. B.T. Mallings Bogtrykkeri. Kristiania.
Mehlum, H. (2008). Samfunnsøkonomen Schweigaard. Memorandum No. 20. Department of Economics. University of Oslo.
Morgenstierne, B. (1891). Forelæsninger over statsøkonomien. 2det semester 1890. Litograferet efter tilladelse. A. Furer. Kristiania.
Morgenstierne, B. (1909). Forelæsninger over Socialøkonomiens Grundtræk. H. Aschehoug & Co. Kristiania.
Norsk Biografisk Lexikon. Kunnskapsforlaget H. Aschehoug & Co og Gyldendal Norsk Forlag. Bind 3, 2001 og bind 6, 2003. Oslo.
Say, J.B. (1818). Lære om almen Velstand i Forbindelse med Stats-Huusholdning. Oversatt og adoptert av Frederik Cortsen [Frederik Stoud] fra andre utgave 1814 og tredje utgave 1817 av Traité d’Écon- omie politique, ou Simple exposition de la manière dont se forment, se distribuent et se consomment, les richesses, entièrement refondue et augmentée. Publisert av Reierske Fond. København.
Say, J.B. (1825). Almeenvelstands og Stats-huusholdnings Katechismus eller Kort og fattelig Veiledning til Kundskab om hvorledes Formue erhverves, fordeles og forbruges i Samfundet. Oversatt og adoptert av G.H. Olsen fra Catéchisme d’Économie politique ou Instruction Familière: Qui Montre de Quelle Façon les Richesses Sont Produites. Distribuées Et Consommées dans la Société (1815). Trykket og utgitt av Hartvig Fridrik Popp. København.
Say, J.B. (1830 [1828]). Om den Indflydelse, som Statsoeconomiske Kundskabers tilkommende Fremgang og Udbredelse vil have paa Nationernes Skjæbne. Oversatt av Adolph B. Stabell fra De l’influence des futurs progrès des connaissances économiques sur le sort des nations som ble publisert i Revue encyclopedique, ou analyse raisonnee des produtions les plusremarquées (januar 1828). Trykket av Johan Krohn. Christiania (1830).
Schweigaard, A.M. (1904 [1847]). «Forelæsninger over den politiske Økonomi». I O. Jæger & F. Stang [Red.] (1904).
Smith, A .(1779–1780). Undersøkelse om Nationalvelstands Natur og Aarsager. Over satt og adoptert av F. Dræby i to deler fra An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (Glasgow, 1776). København.
Sonstad, Å. (2007, 2011). Adam Smith: Nasjonenes velstand. Bok III og IIIIV. Sonstad forlag. Trondheim.
Stensrud, I.T. (2018). The Magazine and the City: architecture, urban life, and the illustrated press in nineteenth-century Christiania. Oslo School of Architecture and Design.
Sæther, A. (2010b). «JeanBaptiste Say’s Influence in Norway». I André Tiran [Red.]. JeanBaptiste Say. Influence, critiques et postérité. Éditions Classique Garnier. Paris.
Sæther, A. (2017a). Samuel Pufendorf – The Grandfather of Modern Political Economy? Dr.philos. Thesis. Norges Handelshøyskole. Bergen.
Sæther, A. (2017b). Natural Law and the Origin of Political Economy. Samuel Pufendorf and the History of Economics. Routledge. London and New York.