Stor, større, størst?
Bjarne Jensen ansvarlig redaktør
Leder publisert i Samfunn og økonomi 1/2022
Et av de viktigste spørsmålene vi står overfor i vårt land er: Hvordan skal vi utvikle og finansiere våre velferdsordninger? De som er et grunnlag for at vi er ett felles samfunn og en nasjon som utvikler seg.
Våre fellesgoder består av velferdsordninger som finansieres av borgerne i fellesskap og fordeles etter innbyggernes behov – tjenester fra vår helse- og sosialsektor, oppvekst og utdanningssystem, og kultur mv. Videre består de av kollektive goder som skal være tilgjengelig for alle – infrastruktur som veier, vann og avløp, jernbanen, havner, nettsystemet for energi, forsvaret og rettssystemet. En viktig del av våre fellesgoder er også den offentlige administrasjonen.
Fram til 1990-tallet ble dette i all hovedsak ivaretatt kommunene, fylkeskommunene og staten. Kjernen i systemet var styring av folkevalgte som representerer innbyggerne. De som gjorde jobbene var byråkrater med god styringsideologi og -kultur, og hundretusener ansatte (fagfolk) som var utdannet og opplært til å ivareta godene eller tjenestene.
I dette systemet spilte også frivillige og ideelle organisasjoner en viktig rolle med sine initiativ, sin kreativitet og ikke minst sitt engasjement for dem som kunne falle utenfor de sterke offentlige strukturene i vår velferdsstat. De utførte sine aktiviteter uten profittmål. Utbytte til eiere var ikke noe mål i frivilligheten eller det offentlige. Her var «eierne» i realiteten innbyggerne selv.
Dette var et godt system. Men det hadde sine spenninger, og det måtte tilpasses nye behov – ikke minst ved å ta i bruk nye mulig- heter og ny teknologi. Det var et dynamisk system, som løste sine utfordringer godt. Mye ble endret fra 1990 og utover. Slett ikke all ny ideologi og alle endringer har vært vellykket. Det gjelder ikke minst New Public Management (NPM) – ideologien med sin blinde tro på markedsløsninger. I dag har vi mer erfaring med og kunnskap om slike ideologier. Vi vet at offentlig egenregi for fellesgodene knuser kommersielle løsninger når det gjelder effektivitet. Vi vet også at alt som blir større slett ikke alltid er best og billigst for innbyggerne.
Hvordan offentlig sektor skal styres og utvikles, var det mest avgjørende spørsmålet i stortingsvalget i 2021. Valgprogrammene til de politiske partiene som ble et nytt stort flertall, pekte ut en ny kurs. Den enkle ideologien om kommersialisering av fellesgodene og at størst mulig er best, skulle stoppes og reverseres. Det skulle satses på tillit til de ansatte, og systemene basert på NPM og uforståelige markedsløsninger skulle skiftes ut. Men valgvinnerne som kom i regjering kan synes å gå på store politiske nederlag. Den eneste regjeringen som tidligere har vært i en lignende situasjon når det gjelder nedgang i oppslutning, er Regjeringen Stoltenberg 1 hvor Ap falt fra over 36 prosent oppslutning til 24 da den etter vel ett års virksomhet møtte velgerne i 2001. Støre var stabssjef i den regjeringen.
Det verste som har rammet den nye regjeringen er strømpriskatastrofen. Den er en konsekvens av den første store kommersialiseringen av offentlig virksomhet – den kommunale elektrisitetsforsyningen i 1992. Før det hadde kommunene ansvaret for dette. De hadde sammen med staten bygget ut vannkraftverkene og elektrisitetsnettet. Innbyggerne og næringslivet betalte strømmen med priser som dekket kostnadene til å bygge ut, vedlikeholde og drive vannkraftverkene og strømnettet. Det var et høykompetansesystem, innovativt og utviklingsorientert, og hadde skapte enorme verdier i både kommunesektoren og staten. Men det ga ikke noe kommersielt overskudd. Verdiene tilkom innbyggerne i form av kostnadsdekkende priser på elektrisk kraft og verdiskaping, og eksportinntekter fra kraftkrevende industri. Den kommunale elektrisitetsforsyningen var svært opptatt av energiøkonomisering i egen virksomhet, i husholdninger og i næringslivet. Dette var kanskje det beste strømsystemet i verden.
Uten forvarsel og uten å lytte til de dyktige og spesialutdannete ingeniørene som utviklet og drev systemet, ble den kommunale energiforsyningen tvangsomdannet til å dele virksomheten i tre – produksjon av strøm, nettvirksomhet (strømfordelingsnettet) og salg av strøm. Hovedbegrunnelsen var at det skulle gi lavere strømforsyningskostnader og hindre overinvesteringer i elektrisitetsforsyningen. For oss innbyggere har effekten vært at vi kan velge strømleverandør og stadig svingende strømregninger. Nå ser vi den katastrofalt negative utviklingen dette har ført til for norske husholdninger, næringsliv og annet samfunnsliv. Noen kommuner har i uforstand solgt ut sine verdier i elektrisitetsforsyningen. Men fortsatt er det slik at det er stat og kommuner som eier vannkraftverkene og nettsystemet. Så mulighetene til å løse dette på en god måte må være til stede.
Hvorfor mangler regjeringen handlekraft i et spørsmål som er så avgjørende for husholdningers og bedrifters økonomi? Dette er heller ikke det eneste eksemplet. Det kan gå svært dårlig om den nye regjeringen bare fortsetter å administrere systemer velgerne forventet de ville endre. Det er farlig å forespeile en politikk og så ikke følge den opp. Det har Senterpartiet fått erfare på meningsmålingene. Vi må ikke glemme at folkevalgte er representanter for innbyggerne.
Utgave 1 av Samfunn og økonomi 2022 har som tema utvikling i offentlig sektor. Mye av debatten dreier seg nettopp om finansiering av offentlige velferdsordninger.