Komplekse utfordringer for helsefagarbeidere

Helsefagarbeiderne møter utfordringer på både arbeids- og utdanningsfeltet. De er i all hovedsak ansatt i omsorgstjenesten. Den norske befolkningen blir stadig eldre og behovet for helsefagarbeidere blir større. Likevel sliter mange med å få hele og faste stillinger, og dette er noe av det som fører til store lekkasjer i utdanningen. Sigrun Saur Stiklestad, førsteamanuensis ved OsloMet, beskriver hvilke utfordringer helsefagarbeidere står overfor.

Sigrun Staur Stiklestad - Komplekse utfordringer for helsefagarbeidere - Samfunn og økonomi 1/2022 - deltidsfella - mangel på helsefagarbeidere
Foto: AdobeStock
Sigrun Saur Stiklestad førsteamanuensis, OsloMet
Publisert i Samfunn og økonomi 1/2022
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT

I denne artikkelen ses det nærmere på utfordringer helsefagarbeidere møter på både arbeids- og utdanningsfeltet. Studenter med fagbrev som helsefagarbeidere er en dominerende gruppe på yrkesfaglærerutdanningen i helse- og oppvekstfag. Mitt virke som lærerutdanner har gitt meg innblikk i særlige utfordringer denne yrkesgruppen står overfor. Helsefagarbeidere er i all hovedsak sysselsatte i omsorgstjenesten.1 I tillegg er de den største yrkesgruppen på dette tjenesteområdet som står overfor tiltakende og komplekse utfordringer. Store lekkasjer i utdanningen over
lengre tid har medført en vedvarende strukturell mangel på helsefagarbeidere – et yrke som vurderes som viktig for å ivareta befolkningen. Oppmerksomheten rettes derfor hovedsakelig mot utfordringer som utspiller seg i omsorgstjenesten som arbeidsfelt, med særlig blikk på helsefagarbeidere og mot yrkesfaglige utdanningsløp til fagbrev som helsefagarbeider. Artikkelens problemstilling er som følger: Hvilke utfordringer står helsefagarbeidere overfor i arbeidslivet og i utdanningssituasjonen?

Det empiriske grunnlaget i artikkelen er dokumenter i form av skriftlige kilder (Scott, 1990). Den metodiske tilnærmingen er dokumentanalyse, i betydningen at kildens relevans, autensitet og troverdighet vurderes (Thagaard, 2018). Dokumentanalyse forutsetter kildekritikk. Det innebærer å vurdere en kildes brukbarhet og relevans med utgangspunkt i problemstillingen. Strategisk utvelging av kilder er en vurdering i studien av hvilke kilder som gir mest og best informasjon for å besvare artikkelens problemstilling (Thagaard, 2018).

Dokumentene har i hovedsak følgende karakteristika: Offisiell statistikk og forskningsresultater fra Statistisk sentralbyrå, utredningsarbeid (som Norges offentlige utredninger (NOU)) og i regi av ulike direktorater, regjeringspublikasjoner (som meldinger til Stortinget), dokumenter fra interesseorganisasjoner og lovtekster (som sentrale forskrifter). Dokumentene er i form av skrevne tekster, som er publiserte, offentlig tilgjengelige og offisielle (Thagaard, 2018; Østbye et al., 2013). Dokumentanalyse forstås også som undersøkelse av faglitteratur på bestemte temaer, anført av en vurdering av relevans for artikkelens problemstilling (Thagaard, 2018). Faglitteraturen som er lagt til grunn er artikler i vitenskapelige tidsskrifter, forskningsrapporter i regi av anerkjente forskningsinstitusjoner eller bokkapitler som har vært gjenstand for vitenskapelig vurdering. De enkelte bidragene er av den grunn vurdert å være både autentiske og troverdige.

Norge er et av landene i verden hvor befolkningen har størst tillit til nasjonale myndigheter og offentlige institusjoner (OECD, 2019a). Det gjør at eksempelvis NOU-rapporter og meldinger til Stortinget, som inneholder mange faktaopplysninger, sakens forhistorie og oversikt over aktuelle lover og regelverk, er sentrale dokumenter i en forskningssammenheng. Samtidig er det viktig å understreke at offentlige dokumenter aldri er nøytrale. De er påvirket av den politiske konteksten de er produsert i, og av ideologiske og kulturelle antakelser som ligger til grunn. Dokumentene er formet av strukturen og aktivitetene i den enkelte nasjonalstaten, og gjenspeiler av den grunn statens interesser (Scott, 1990). Ved bruk av denne type kildemateriale er det derfor spesielt viktig å utøve kildekritikk når det vurderes hvor brukbar og relevant den enkelte kilden er for å belyse problemstillingen (Østbye et al., 2013).

Demografiske utfordringer

Befolkningsframskrivinger viser en betydelig vekst i befolkningen over 80 år utover 2020-tallet. Det er en befolkningsgruppe som i dag er storforbrukere av omsorgstjenester. Med en økende andel eldre, øker også andelen personer med kronisk sykdom og sammensatte diagnoser. Eksempelvis ventes forekomsten av demens å øke betraktelig, og langt mer enn det man tidligere har antatt.

Dette er en betydelig folkehelseutfordring. Det vil også innvirke på oppgaver og utgifter til omsorgstjenesten. Framtidens behov for omsorgstjenester kan ikke løses med økt bemanning alene. Det krever at måten oppgavene løses på må endres, velferdsteknologi må brukes mer og kompetansen må økes (Gjøra et al., 2020; Gleditsch, 2020; Meld. St. 7 (2019–2020); Meld. St. 14 (2020–2021); Syse et al., 2016).

Helsefagarbeidernes arbeidsfelt

Helsefagarbeidere er den største yrkesgruppen i omsorgstjenesten. Nærmere 70 prosent av alle helsefagarbeidere arbeider her. Knappe 8 prosent jobber i spesialisthelsetjenesten (Hjemås et al., 2019). Til sammenligning jobber 39 prosent av sykepleierne i omsorgstjenesten og 45 prosent i spesialisthelsetjenesten (Skjøstad et al., 2019b). Andelen helsefagarbeidere i spesialisthelsetjenesten er blitt redusert over lengre tid, og er en tendens som går helt tilbake til 1980-årene (Helse- og omsorgsdepartementet, 2021b; Skålholt & Høst, 2010). Det skyldes blant annet en reduksjon av oppgaver som helsefagarbeidere tidligere har utført i sykehus. I tillegg kan det synes som det har skjedd en utilsiktet oppgaveforskyvning fra helsefagarbeidere til annet helsepersonell. Det kan ha medført at sykepleiere og leger har brukt sin kompetanse på oppgaver som helsefagarbeidere kunne ha utført. I Nasjonal helse- og sykehusplan argumenteres det av den grunn for at det igjen er behov for flere helsefagarbeidere i sykehus (Meld. St. 7 (2019–2020)).

Høst (2006) problematiserer at helsefagarbeidere ikke har egen jurisdiksjon, eller eget arbeidsområde, som de kontrollerer og dominerer. Av den grunn er de avhengig av å gjøre det som den til enhver tid dominerende sykepleieprofesjonen tillater dem. Ludvigsen og Danielsen (2014) har undersøkt oppgavefordeling mellom personellgrupper i omsorgstjenesten. Undersøkelsen identifiserer konkrete oppgaver som overlapper mellom ulike personellgrupper, og som blir fordelt svært forskjellig i undersøkelseskommunene. Undersøkelsen viser at grensene mellom sykepleier- og helsefagarbeideroppgaver er tvetydige. Med stort arbeidspress viser den at det kan finne sted kjedereaksjoner i fordeling av oppgaver mellom ulike yrkesgrupper; helsefagarbeidere tar over enkelte sykepleieroppgaver, videre tar sykepleiere over enkelte oppgaver for leger. Oppgaveforskyvningen er beskrevet som noe som bare skjer i praksis framfor å være et intendert og institusjonalisert organisatorisk virkemiddel.

Muligheter for utvikling

Ingelsrud og Falkum (2017) har sett nærmere på helsefagarbeideres muligheter for utvikling og bruk av kunnskap og ferdigheter i jobben. Undersøkelsen viser at helsefagarbeidere innehar mye kunnskap og mange ferdigheter de ikke får brukt, og flere ønsker seg større utfordringer i jobben. Samtidig viser undersøkelsen at noen helsefagarbeidere opplever at de ikke har tilstrekkelig kompetanse for å utføre jobben sin. Dette kobles til lite ressurser og lav bemanning, som gjør at de kan settes til arbeidsoppgaver uten tilstrekkelig opplæring og veiledning. Undersøkelsen viser også at bruk av kompetanse og type arbeidsoppgaver varierer mellom ulike arbeidssteder.

Helsefagarbeidere i hjemmetjenesten utfører i større grad medisinske oppgaver enn i sykehjem. Dette forklares med organiseringen av arbeidet, ved at de ansatte i hjemmetjenesten oftere jobber alene. Undersøkelsen viser dessuten at helsefagarbeiderne opplever det som tilfeldig hvilke oppgaver de tillates og pålegges å gjøre. Bakgrunnen er at det varierer fra arbeidsplass til arbeidsplass, fra kommune til kommune, mellom ulike skift, og at det i tillegg varierer med hvem som er ansvarlig på den enkelte vakten. Hvorvidt helsefagarbeidere opplever at de får brukt sin kompetanse henger sammen med stillingsandel. Deltidsansatte opplever sjeldnere enn heltidsansatte at deres kompetanse blir verdsatt, likeledes at arbeidsgiver legger til rette for faglig utvikling.

Fra eldreomsorg til ansvar for et økende antall alvorlig syke pasienter med komplekse helsetilstander

Omsorgstjenesten har utviklet seg fra å omfatte eldreomsorg til å omfatte ansvaret for alle grupper med behov for langtidsomsorg (Meld. St. 29 (2012–2013)). Målt i antall avtalte årsverk har omsorgstjenesten vært i kontinuerlig vekst, fra vel 20 000 årsverk i 1971 til om lag 146 000 årsverk i 2020 (Meld. St. 29 (2012–2013); SSB, 2021). Veksttakten har økt de siste 30 årene etter at en rekke reformer har bidratt til å overføre ansvaret for langtidsomsorg i institusjon fra spesialisthelsetjenesten til omsorgstjenesten. Det er ansvaret for personer med utviklingshemming, personer med funksjonsnedsettelser, personer med rusavhengighet, personer med psykiske lidelser og andre som har behov for omsorg over lengre tid (Helsedirektoratet, 2012; St.meld.nr. 25 (2005–2006); St.meld. nr. 67 (1986–87); St.prp. nr. 63 (1997–1998)). Med utgangspunkt i at ingen under 67 år skal måtte motta langtids omsorgstjenester i institusjon, har det vært en kraftig økning i utbyggingen av omsorgsboliger og omsorgstjenester (Gautun & Grødem, 2015; Helsedirektoratet, 2018; SSB, 2021).

Samtidig med overføringen av ansvaret for langtidsomsorgen har det vært en politisk målsetting å overføre flere oppgaver til kommunene. Samhandlingsreformen, som ble innført 1. januar 2012, forsterket dette presset (St.meld. nr. 47 (2008–2009)). Med samhandlingsreformen ble kommunene pålagt ansvaret for utskrivningsklare pasienter. Det er pasienter som er ferdigbehandlet på sykehus med behov for et kommunalt helse- og omsorgstjenestetilbud etter utskrivning (Forskrift om kommunal betaling, utskrivningsklare pasienter, 2011). Det har bidratt til at Norge er et av de vestlige landene med kortest gjennomsnittlig liggetid på sykehus (Gautun, 2020; Helsedirektoratet, 2019a; OECD, 2019b).

Omsorgstjenesten har dermed fått ansvaret for et økende antall alvorlig syke pasienter med komplekse helsetilstander (Gautun, 2020). Omsorgstjenesten har av den grunn økt tjenestetilbudet av forsterkede korttids sykehjemsavdelinger. Disse tar imot og utfører avansert behandling av alvorlig syke pasienter, sluser pasienter videre til andre sykehjemsavdelinger, andre institusjonstilbud eller hjem. I tillegg er det, i likhet med de andre nordiske landene, bygd ut omfattende hjemmetjenester som skal yte både langtidsomsorg og ta seg av de utskrivningsklare pasientene (Gautun, 2020; Slavina m.fl., 2018).

I omsorgstjenesten er hjemmetjenestene, i form av helsetjenester i hjemmet, den klart største enkelttjenesten. I 2020 var det 165 644 brukere av denne tjenestetypen. Det er en tjenestetype der det skal ytes langtidsomsorg, og pasienter som skrives ut av sykehus skal følges opp (Gautun, 2020; Helsedirektoratet, 2019b; Slavina m.fl., 2018: SSB, 2021). Andelen tjenestemottakere av omsorgstjenester øker med alderen. I 2018 var nærmere 50 prosent i aldersgruppen 80–89 år mottakere av slike tjenester, og nærmere 90 prosent blant dem på 90 år og eldre.

Helsetjenester i hjemmet er den tjenestetypen som har flest unike mottakere. Det er i aldersgruppen 80–89 år vi finner flest antall tjenestemottakere. Det er mottakere i aldersgruppen 90 år og eldre som har klart størst bistandsbehov. Blant mottakere av langtidsopphold i institusjon i 2018 var om lag 75 prosent 80 år eller eldre. Av disse mottakerne hadde 85 prosent omfattende hjelpebehov. Langtidsopphold i institusjon er følgelig langt på vei en tjenestetype for de eldste eldre med omfattende bistandsbehov (Helsedirektoratet, 2019b).

Innføring av samhandlingsreformen

Allerede ved innføringen av samhandlingsreformen i 2012 ble det påpekt behov for kompetanseheving for ansatte i omsorgstjenesten. De måtte i større grad være i stand til å gi faglig forsvarlig hjelp til et økende antall alvorlig syke pasienter, som en følge av overføring av ansvaret for utskrivningsklare pasienter (Gautun, 2020; St. Meld. nr. 47 (2008–2009)). Gautun (2020) har sammenfattet forskning og statistikk om bemanning og kompetanse i sykehjem og hjemmetjenesten. Sammenfatningen viser at det foreligger betydelig dokumentasjon på at kommunene ikke har fått tilført tilstrekkelige ressurser for å møte de økte kravene som fulgte samhandlingsreformen. Det vises blant annet til en undersøkelse utført av Riksrevisjon i 2016, om ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen. Riksrevisjonen konkluderte med at reformens mål om å styrke kapasiteten i omsorgstjenesten ikke var oppnådd (Gautun, 2020; Riksrevisjonen, 2016). Senere undersøkelser viser det samme bildet etter 2016 (Gautun, 2020; Kristiansen m.fl., 2019; Theie et al., 2018).

Kompetanseløft 2025 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenesten for perioden 2021–2025. Planen bygger videre på Kompetanseløft 2020 og Kompetanseløft 2015. Det viser at det er lang tradisjon for handlingsplaner for rekruttering og kompetanseheving i helse- og omsorgstjenestene. Mangel på kompetanse er en av hovedutfordringene Kompetanseløft 2025 tar utgangspunkt i. Et av tiltakene i planen er rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere til kommunene. Et annet tiltak er Demensomsorgens ABC, som også inngår i Demensplan 2025 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2021b).

Rekrutteringsproblemer og mangel på helsepersonell

Det har vært påpekt i flere år at den kraftige veksten i antall eldre over 80 år vil føre til betydelig mangel på helsepersonell i omsorgstjenesten (f.eks. St.meld. nr. 25 (2005–2006); Helsedirektoratet, 2020). Framskrivinger av helsepersonell fram mot 2035 viser et betydelig underskudd på sykepleiere og helsefagarbeidere, på henholdsvis 28 000 sykepleierårsverk og 18 000 helsefagarbeiderårsverk. Det forventes at den klart sterkeste etterspørselen vil komme i omsorgstjenesten. Ifølge framskrivingene vil det være behov for om lag 65 000 flere årsverk fram mot 2035. Det er en økning på 46 prosent fra 2017 (Helsedirektoratet, 2020; Hjemås et al., 2019).

Regionale framskrivinger for etterspørsel etter omsorgstjenester i perioden fra 2017 til 2035 viser betydelige geografiske forskjeller. Ahus-området har den største økningen med 62 prosent, Telemark den laveste økningen med 40 prosent (Leknes et al., 2019). NAVs årlige bedriftsundersøkelse viser at det allerede i dag er betydelige rekrutteringsproblemer for enkelte yrker. Med en mangel på 5350 sykepleiere er dette det enkeltyrket det er størst mangel på – uansett næring.

Tilsvarende tall for helsefagarbeidere er 1900. Det plasserer helsefagarbeideryrket som nummer fire på samme liste (NAV, 2021; NOU 2018:2). Mangelen på sykepleiere er stor i omsorgstjenesten, både i hjemmetjenesten og i sykehjem. Dette går ut over kvaliteten på tjenestene og arbeidsmiljøet for de ansatte. Fordi få nyutdannede sykepleiere ønsker å arbeide i hjemmesykepleien og på sykehjem, begynner et fåtall på disse arbeidsstedene. I en spørreundersøkelse blant 4945 sykepleiere vurderte dessuten halvparten å slutte, fordi tidspresset oppleves som for stort (Gautun et al., 2016).

Det er pekt på flere forklaringer til rekrutteringsproblemene i omsorgstjenesten. Et sentralt anliggende er at sykepleiere primært ikke ønsker å jobbe i hjemmetjenesten eller på sykehjem, men heller foretrekker spesialisthelsetjenesten. Den årlige avgangsundersøkelsen blant nyutdannede sykepleiere viser at kun 21 prosent ønsker å jobbe på sykehjem eller i hjemmesykepleien (Norsk Sykepleierforbunds studentorganisasjon, 2018).

For helsefagarbeidere stiller dette seg annerledes. Som vist arbeider kun åtte prosent av helsefagarbeiderne i spesialisthelsetjenesten. I perioden 2008–2016 gikk antallet helsefagarbeidere ned med rundt 3000 personer. Samtidig økte kommunens arbeidsstokk med tilnærmet tilsvarende antall. En mulig årsak som løftes fram er at det kan være en intendert nedskalering av arbeidsoppgaver utført av helsefagarbeidere (Beyrer et al., 2019). Nyrekruttering av helsefagarbeidere til spesialisthelsetjenesten kan derfor synes lite realistisk. Helsefagarbeideres arbeidssted er derfor primært i omsorgstjenesten. Nasjonal helse- og sykehusplan viser imidlertid at både Sykehuset Østfold HF og Stavanger universitetssykehus HF har egne prosjekter for å utdanne og rekruttere flere helsefagarbeidere. Arbeidet med å øke antall lærlinger i helsearbeiderfaget skal av den grunn prioriteres i planperioden (Meld. St. 7 (2019–2020)).

Omsorgstjenesten er næringen med flest sysselsatte innvandrere, med en andel på 19 prosent. Deler av helsesektoren er blitt avhengig av tilgang til utenlandsk arbeidskraft. Gruppene helsefagarbeidere, leger og sykepleiere skiller seg ut ved ha stor tilgang til personer som både er født og utdannet i utlandet. I tillegg skiller gruppene helsefagarbeidere og sykepleiere seg ut ved at mange innvandrere har utdanning fra Norge.

For helsefagarbeidere utgjorde innvandrere hele 33 prosent av den samlede bruttotilgangen i 2017 (Hjemås et al., 2019). Det norske helsevesenet ville stått overfor betydelig større rekrutteringsproblemer om det ikke var for tilgangen til utenlandsk arbeidskraft. Innvandrere med utdanning som helsepersonell vil være viktig i årene framover også, for å dekke mangelen på helsepersonell (NOU 2018: 2).

Fastlåst deltidsregime

Stillingsstørrelsene er lave i omsorgstjenesten. I perioden fra 2002 til 2016 var andelen heltidsansatte på om lag 23–24 prosent, de neste to årene på 26 prosent (Moland & Bråthen, 2019). Heltid som norm har over lengre tid vært et uttalt mål, både fra regjeringen, fra partene i arbeidslivet og fra mange kommuner (Kommunal- og moderniseringsdepartementet [KMD], 2016; KS, u.å.; Meld. St. 29 (2010–2011); Moland & Bråthen, 2019). Blant annet skulle utviklingsprogrammet Sammen om en bedre kommune, som er en samarbeidsavtale mellom KMD og fra partene i arbeidslivet, bidra til å sette heltidskultur på dagsorden (KMD, 2016).

Heltidserklæringen, som er et partssamarbeid mellom KS, Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Delta, skulle bidra til det samme. Erklæringen ble for øvrig signert første gang i 2013, deretter fornyet i 2015 og 2018 (KS, u.å.). Alle partene er enige om å etablere en heltidskultur. Det til tross, er det altså mer eller mindre status quo i sektoren.

Utbredelsen av deltidsansettelser er betydelig større blant helsefagarbeidere enn sykepleiere. Hele to av tre helsefagarbeidere arbeider deltid (Beyrer et al., 2019), mens én av tre sykepleiere gjør det (Skjøstad et al., 2019). Andelen med deltidsarbeid er på nærmere 80 prosent blant nyutdannede helsefagarbeidere i 19-årsalderen. Det står i sterk kontrast til at utsiktene til fast heltidsjobb er viktig for unge i etableringsfasen. Mange tar derfor omvalg til studieforberedende eller forlater yrket (Beyrer et al., 2019).

Den omfattende utbredelsen av deltidsarbeid blant sykepleiere og helsefagarbeidere fører til mangel på kvalifisert arbeidskraft (NOU 2020: 2). Samtidig skal det tillegges at andelen helsepersonell uten helsefaglig utdanning er nær 30 prosent i omsorgstjenesten (SSB, 2021). Det innebærer at helsepersonell uten helsefaglig utdanning, gjerne forstått som ukvalifisert arbeidskraft, utgjør et uvurderlig tilskudd i omsorgstjenesten.

Vabø m.fl. (2019) har analysert data fra to nordiske undersøkelser fra 2005 (NORDCARE I) og 2015 (NORDCARE II) blant helsefagarbeidere i eldreomsorgen. Sammenligninger av undersøkelsene viser at mønsteret med mange deltidsstillinger har holdt seg stabilt i gjeldende tidsrom, til tross for bred enighet om å redusere bruken av deltid. Det fastlåste deltidsregimet forklares med endringer i turnusen som skriver seg 30 år tilbake i tid, og som bidro til at sektoren ble strukturelt avhengig av mange små stillinger i tillegg til faste hele stillinger.

Mange av helsefagarbeidere, spesielt blant de yngste deltakerne i undersøkelsene, ga uttrykk for at de ønsket seg heltidsstillinger. Forskerne mener at tiden er inne for å legge en ny grunnturnus som legger til rette for heltidskultur. De tillegger at dersom man skal oppfordre yngre mennesker til å velge en utdanning rettet mot helse- og omsorgssektoren, er det maktpåliggende at det samtidig legges til rette for at de får jobber det er mulig å leve av.

Store lekkasjer i utdanningen av helsefagarbeidere

Liedutvalget (NOU 2018: 15; NOU 2019: 25) presiserer at formålet med de yrkesfaglige utdanningsprogrammene er at elever og lærlinger skal oppnå yrkeskompetanse. Utvalget omtaler det som en svakhet når en for stor andel går over fra yrkesfaglige utdanningsprogram til studieforberedende. Blant elever som startet på yrkesfaglige utdanningsprogram i 2013 oppnådde en av fire studiekompetanse som sin første kompetanse innen fem år (Bratholmen et al., 2019). Det er i samsvar med kompetanseoppnåelsen for elever som begynte på tilsvarende utdanningsprogram i årene 1994–2009 (Markussen, 2016).

På helse- og oppvekstfag er det mer vanlig å oppnå studiekompetanse enn yrkeskompetanse innen fem år (Bratholmen et. al, 2019). Det gjelder også for helsearbeiderfaget. Det er for øvrig en tendens som går helt tilbake til 1980-tallet blant fagets forløpere (Høst, 2004). Antallet som fullfører utdanningen som helsefagarbeider ble betydelig redusert med innføringen av Kunnskapsløftet i 2006, sammenlignet med hvor mange som ble hjelpepleiere og omsorgsarbeidere før denne endringen (Meld. St. 20 (2012–13); Roksvaag & Texmon, 2012).

Skålholt med flere (2013) har undersøkt bakgrunnen for hvorfor så mange elever i helsefagarbeiderutdanningen velger påbygging til studiespesialisering framfor å ta fagbrev og jobbe som helsefagarbeidere. Elevene begrunner i liten grad valget med misnøye med utdanningen. Tvert imot opplever mange av elevene at utdanningen er en god forberedelse til høyere utdanning, spesielt til sykepleierutdanning. Begrunnelser som går igjen er ønsket om å utsette utdanningsvalget, påbygg holder karrieremulighetene åpne, det har vært planen hele tiden og at det er vanskelig å få jobb som helsefagarbeider. De har også undersøkt bakgrunnen for at nær halvparten av lærlingene ønsker å ta påbygg etter fagprøven.

Til tross for at lærlingene stort sett hadde opplevd læretiden som faglig god og nyttig, og trivdes med det faglige innholdet og i arbeidsmiljøet, var mange frustrerte over at de ikke fikk jobb eller store nok stillinger etter læretiden. Den viktigste årsaken til at elever som er ferdige med Vg2 helsefagarbeider og de som er ferdige med læretiden velger påbygg, er at de underveis har fått kjennskap til mangelfulle karrieremuligheter. Det gjelder hvilke arbeidsoppgaver de opplever at helsefagarbeidere har, hvilke arbeidsplasser de opplever at de kan få jobb på som helsefagarbeidere og manglende muligheter til å få store nok stillinger som helsefagarbeidere.

Ifølge studien er det viktigste tiltaket for å øke andelen som går i lære å tilby store nok stillinger til nyutdannede med fagbrev. Det omhandler med andre ord ikke forhold i utdanningen, men utfordringer i arbeidsfeltet. Det viser at en velfungerende helsefagarbeiderutdanning er avhengig av strukturer i arbeidslivet utdanningen kvalifiserer til.

Sykepleiere blir forbilder

De aller fleste som er yrkesfaglærere på Vg2 helsearbeiderfaget har bakgrunn som sykepleiere. De underviser dermed i et fag man kan si ikke er deres. Samtidig er det liten tvil blant elever og lærere om at sykepleiernes fagområde dekker hele helsefagarbeidernes fagfelt. Et sentralt poeng her er at flinke yrkesfaglærere med sykepleierbakgrunn, om de vil det eller ikke, blir sykepleierforbilder som elevene identifiserer seg med.

Uten å kunne peke på noen direkte årsakssammenheng, gir det grunn til å spørre om det bidrar til at elevene selv ønsker å utdanne seg til sykepleiere framfor å bli helsefagarbeidere (Skålholt et al., 2013; Meld. St. 20 (2012–13)). Svendsen (2019) trekker fram at mange videregående skoler krever sykepleierutdanning for å undervise i helsearbeiderfaget. Johansen (2020) påpeker at yrkesfaglærerne vil kunne bidra til å gjøre motkreftene til bortvalg sterkere, ved å forberede elevene på møtet med praksis, tydeliggjøre deres karrieremuligheter, selv være oppdatert på yrkesutøvelsen som helsefagarbeider og være sammen med elevene ute i praksis.

Høst et al. (2014) har sammenlignet lærlingordningen i kommunal sektor med privat sektor. De har sett nærmere på utfordringer for kommunesektoren i arbeidet med fagopplæring med vekt på de kommunale fagene helsefagarbeider og barne- og ungdomsarbeider. Et hovedfunn er at lærlingordningen oppfattes og arter seg helt annerledes i kommunal sektor enn i privat sektor. Blant annet skiller stillingsstrukturen i kommunal omsorgssektor seg fra eksempelvis industri og håndverk, med sterk grad av deltid og midlertidighet.

I tillegg beskytter lov- og avtaleverket et tradisjonelt rekrutteringsmønster, som hindrer integrering av lærlinger og nyutdannede fagarbeidere. Det kommer til uttrykk ved at hovedregelen er at lærlingene ikke tilbys jobb i etterkant, i alle fall ikke annet enn i mindre deltidsstillinger.

Bakerst i køen

Nyen et al. (2015) påpeker også at læreplasser i kommunal sektor i helsefagarbeiderfaget ikke er koblet til rekruttering. I stedet stiller de som har fullført læretiden i helsefagarbeiderfaget vanligvis langt bak i køen når det utlyses ledige stillinger av en viss størrelse. Bak et betydelig antall helsepersonell uten helsefaglig utdanning, som allerede er ansatt i små og midlertidige stillinger, og som etter lov og avtaleverket har fortrinnsrett når det blir utlyst ledige stillinger.

Kompetansebehovsutvalget (NOU 2020:2) framhever at det i arbeidsmarkedet er vedvarende strukturelle mangler innenfor yrker som er viktige for å ivareta befolkningen, som helsefagarbeidere. Utvalget peker på et sammensatt bilde som forklaring av årsakene til manglene. Det er svak rekruttering, for høyt frafall fra utdanningen og at mange tar omvalg til studieforberedende. De peker også på at for få læreplasser og et svært høyt omfang av deltidsarbeid bidrar til mangelen.

I tillegg trekker utvalget fram tidlig avgang fra yrket, som kan skyldes fysiske og psykiske belastninger i yrket. Dessuten at hele 75 prosent av helsefagarbeidere, mot 40 prosent av sykepleierne, arbeider deltid (under 100 prosent stilling). I tillegg har helsefagarbeidere i deltidsstillinger en større andel små stillinger sammenlignet med sykepleiere. Til sist er andelen i små stillinger størst blant helsefagarbeidere under 40 år.

Praksiskandidatordning for voksne

Selv om de fleste kommuner ikke ansetter helsepersonell uten helsefaglig utdanning i faste stillinger, er det fremdeles mange som rekrutteres, gjerne i mindre, midlertidige stillinger og gradvis økte stillingsprosenter. Helsepersonell uten helsefaglig utdanning som er eldre enn 21 år kan ta fagbrev ved å gå opp til fagprøve som praksiskandidat. Praksiskandidatordningen er en ordning for voksne som kan dokumentere lang og allsidig yrkespraksis i faget (Utdanningsdirektoratet, 2020). Det er flest praksiskandidater innenfor helse- og oppvekstfag (Bratsberg et al., 2017). I skoleåret 2016/2017 utgjorde de en andel på 38 prosent (NOU 2018: 15). I helsearbeiderfaget utgjorde de hele 2009 av 4554 oppnådde fagbrev i 2020–21 (Utdanningsdirektoratet, u.å.).

Det er utfordringer knyttet til praksiskandidatordningen for voksne, spesielt innenfor helse- og omsorg, fordi det er svært vanskelig for praksiskandidatene å oppfylle praksiskandidatordningens krav til fem års praksis. Det skyldes at helsepersonell uten helsefaglig utdanning som regel må nøye seg med små og midlertidige stillinger (Høst, 2010; Høst et al., 2014). Liedutvalget påpeker at helse- fagarbeiderutdanningen aldri har befestet seg som en ungdomsutdanning: Gjennomsnittsalderen for nyutdannede helsefagarbeidere er hele 34 år. Faglig råd for helse- og oppvekstfag anbefaler derfor å etablere bærekraftige tilbud for voksne som ikke har formell utdanning i helse- og oppvekstsektoren (NOU 2018: 15).

I 2018 ble ordningen Fagbrev på jobb innført med siktemål å løse noen av problemene med praksiskandidatordningen. Det samlede kravet til praksistid og opplæring skal ta utgangspunkt i lengden på lærefaget: To år i skole og to år i bedrift. Det er en betydelig avkortning sammenlignet med praksiskandidatordningen, med bakgrunn i realkompetansevurdering av kandidatene. I 2019–2020 oppnådde 43 personer fagbrev på denne måten (udir.).

Studieforberedende utdanningsløp i helse- og oppvekstfag?

Johansen (2021) påpeker et paradoks blant yrkesfaglærere på helsefagarbeiderutdanningen: Skal de utdanne elevene til fagarbeid eller videre studier? Liedutvalget argumenterer for at det bør vurderes om videregående opplæring skal ha to ulike utdanningsløp til helsefaglige utdanninger. Det ene løpet er en videreføring av dagens fagarbeiderutdanning innenfor helse- og oppvekstfag, som er et utdanningsprogram i det yrkesfaglige løpet.

Det andre som et tilbud på det studieforberedende løpet, som forberedelse til høyere utdannelse. Forslaget har bakgrunn i økende behov for arbeidskraft innenfor helse- og velferdssektoren, både på fagarbeidernivå og på høyere utdanningsnivå. Dessuten tar en stor andel av elevene på disse utdanningene påbygging til generell studiekompetanse, til tross for at videregående opplæring i helsefag er et yrkesfaglig utdanningsløp (NOU 2019: 25).

Et studieforberedende helsefaglig utdanningsløp kan være et godt alternativ til dagens tilbud om påbygging til studiekompetanse av flere grunner. Over halvparten av elevene på påbygging til generell studiekompetanse hadde i skoleåret 2017/2018 karakteren 1 eller 2 i matematikk. Over tretti prosent av elevene hadde tilsvarende resultat i norsk. Dessuten er det innført karakterkrav på sykepleierutdanningen fra studieåret 2019/2020, nettopp i norsk og matematikk. Opptakskravet er minimum karakteren 3, i både norsk og matematikk (Forskrift om opptak til høgare utdanning, 2017).

Til sist, forsøk med opptak til sykepleierutdanningen via y-veien på grunnlag av fagbrev som fagarbeidere, er ikke anbefalt videreført. Begrunnelsen er at studentene har lavere karakterer og høyere andel stryk enn studenter på ordinært opptak (NOU 2019: 25). Det er grunn til å spørre om et studieforberedende utdanningsløp ville ført til bedre karakterer, til flere eller færre helsefagarbeidere eller til å rekruttere flere til sykepleierstudiet. Det er allerede god tilstrømning til sykepleierstudiet. Det taler for at det ikke er nødvendig å lage tilpassede utdanningsløp for framtidige sykepleierstudenter. Dette forslaget ble heller ikke videreført fra Lied-utvalget til Fullføringsmeldingen (Meld St. 21 (2020–2021)).

Oppsummering

Av denne artikkelen framgår det at befolkningsframskrivinger viser en betydelig vekst i befolkningen over 80 år, en befolkningsgruppe som i dag er storforbrukere av omsorgstjenester.

Helsefagarbeidere er den største yrkesgruppen på dette tjenesteområdet. Helsefagarbeidere har ikke egen jurisdiksjon. Helsefagarbeidere er av den grunn prisgitt den dominerende sykepleierprofesjonen, og utsatt for oppgaveforskyvninger og tilfeldigheter når det gjelder hvilke arbeidsoppgaver de skal utføre.

Overføring av ansvaret for langtidsomsorgen og utskrivningsklare pasienter har medført ansvar for et økende antall alvorlig syke pasienter med komplekse helsetilstander. Behovet for kompetanseheving ble påpekt allerede ved innføringen av samhandlingsreformen, uten at det er tilført tilstrekkelige ressurser for å møte de økte kravene som fulgte.

Framskrivinger av helsepersonell viser et betydelig underskudd på sykepleiere og helsefagarbeidere, og etterspørselen vil bli klart størst i omsorgstjenesten. Framskrivingene viser betydelige regionale forskjeller. Sykepleiere ønsker ikke primært å jobbe i omsorgstjenesten. For helsefagarbeidere er dette langt på vei det eneste alternative arbeidsfeltet. Allerede i dag er det betydelige rekrutteringsproblemer av sykepleiere, i noe mindre grad av helsefagarbeidere.

Omsorgstjenesten er næringen med flest sysselsatte innvandrere. Hele én av tre nyrekrutterte helsefagarbeidere er innvandrer. Andelen deltidsansatte er høy, og betydelig høyere blant helsefagarbeidere enn blant sykepleiere. Hele to av tre helsefagarbeidere arbeider deltid, og nærmere 80 prosent av de nyutdannede. Andelen helsepersonell uten helsefaglig utdanning er nær 30 prosent i omsorgstjenesten.

Helsefagarbeidere har ikke egen jurisdiksjon. Grensene mellom helsefagarbeider- og sykepleieroppgaver er derfor tvetydige. Det kan resultere i oppgaveforskyvning, helsefagarbeidere kan settes til oppgaver der de ikke har tilstrekkelig kompetanse, og fordeling av arbeidsoppgaver kan oppleves som tilfeldig. Det er store lekkasjer i utdanningen av helsefagarbeidere. På helse- og oppvekstfag er det mer vanlig å oppnå studiekompetanse enn yrkeskompetanse. En sentral årsaksforklaring er mangelfulle karrieremuligheter. Det er vanskelig å få jobb som helsefagarbeider eller få stor nok stilling etter læretiden. Det skyldes blant annet at læreplasser i helsearbeiderfaget i liten grad knyttes til rekruttering.

Ved jobbsøking skyves nyutdannede bak i køen av helsepersonell uten helsefaglig utdanning grunnet ansiennitetsprinsippet. Helsefagarbeidere uten helsefaglig utdanning kan ta fagbrev som helsefagarbeidere gjennom praksiskandidatordningen. Kravet om fem års praksis er imidlertid svært vanskelig å oppfylle grunnet den utbredte deltidskulturen. Et alternativ er den forholdsvis nye ordningen med Fagbrev på jobb, med avkortning av praksiskravet. Helsefagarbeiderutdanningen utdanner elever i stor grad til videre studier. Liedutvalget forela av den grunn et forslag om to ulike utdanningsløp til helsefaglige utdanninger, uten at det ble videreført i Fullføringsmeldingen.

NOTER

1 Kortformen omsorgstjenester benyttes om tjenester med utspring i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven, 2011). Det er i tråd med Helse­ og omsorgsdepartementet. Departementet presiser at omsorgstjenester ikke er klart avgrenset, men ofte kjennetegnes av at de gis i private hjem eller som kort­ eller langtidsopphold i institusjon, som sykehjem. Omsorgstjenester avgrenses mot spesialisthelsetjenester (Helse­ og omsorgsdepartementet, 2021a). Tilsvarende opererer Statistisk sentralbyrå (2021) med egne nøkkeltall for omsorgstjenester, med en hovedoppdeling mellom hjemmetjenester og sykehjem.

REFERANSER

Beyrer, S., Hjemås, G., Skjøstad, O. & Hansen, J. (2019). Helsefagarbeideres arbeidssted og nyutdannede helsefagarbeideres tilknytning i arbeidslivet. (SSB. Rapport 2019/20). https://www.ssb.no/helse/artikler­og­publikasjoner/helsefagarbeideres­arbeidssted­og­nyutdannede­helsefagarbeideres­tilknytning­til­arbeidslivet

Bratholmen, N.V.L. (13. juni 2019). 1 av 4 yrkesfagelever oppnår studiekompetanse. https://www.ssb.no/utdanning/artikler­og­publikasjoner/1­av­4­yrkesfagelever­oppnar­studiekompetanse

Bratsberg, B., Nyen, T. & Raum, O. (2017). Fagbrev i voksen alder. Søkelys på arbeidslivet, 34(1/2), 22­43. 10.18261/issn.1504­7989­2017­01­02­02

Forskrift om kommunal betaling, utskrivningsklare pasienter. (2011). Forskrift om kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter. (FOR­2011­11­18­1115). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011­11­18­1115

Forskrift om opptak til høgare utdanning. (2017). Forskrift om opptak til høgare utdanning. (FOR­2017­01­06­13). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017­01­06­13

Gautun, H. & Grødem, A.S. (2015). Prioritising care services: Do the oldest users lose out? International Journal og Social Welfare / Volume 24, Issue 1 /p.73-80. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/ abs/10.1111/ijsw.12116

Gautun, H. (2020). En utvikling som må snus. Bemanning og kompetanse i sykehjem og hjemmesykepleien. OsloMet. Velferdsinstituttet NOVA. (NOVA, rapport nr. 14/20). https://www.nsf.no/sites/default/ files/2020­12/nova­rapport­14­20_en­utvikling­som­ma­snus.pdf

Gautun, H., Øien, H. & Bratt, C. (2016). Underbemanning er selvforsterkende. Konsekvenser av mangel på sykepleiere i hjemmesykepleien og sykehjem. (NOVA, rapport nr. 6/16). http://www.hioa.no/ Om­OsloMet/Senter­for­velferds­og­ arbeidslivsforskning/NOVA/Publikasjonar/Rapporter/2016/Underbemanning­er­selvforsterkende

Gleditsch, R.F., Thomas, M.J. & Syse, A. (2020). Nasjonale befolkningsframskrivinger 2020. Modeller, forutsetninger og resultater. (SSB. Rapporter 2020/24). https://www.ssb.no/befolkning/artikler­og­publikasjoner/attachment/422992?ts=­172798fae98

Gjøra, L., Kjelvik, G., Strand, B.H., Kvello­Alme, M. & Selbæk, G. (2020). Forekomst av demens i Norge. Forlaget aldring og helse – akademisk 2020. https://butikk.aldringoghelse.no/file/sync­files/ rapport­forekomst­av­demens­a4_2020_ interaktiv.pdf

Helsedirektoratet (2012). Opptrappingsplanen for rusfeltet – resultat og virkemidler.

Helsedirektoratet. (2018). Utviklingen i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester. (Analysenotat 1/2018. SAMDATA kommune). https://helsedirektoratet.no/Documents/Statistikk%20og%20 analyse/Samdata/Filer%20til%20.WEB_Dundas/2018%20Analysenotater/2018­01%20Analysenotat%20omsorgstjenester%20­%20utvikling.pdf

Helsedirektoratet (2019a). Utvikling og variasjon i opphold, liggetid og andel reinnleggelser for utskrivningsklare pasienter. 2011–2018. SAMDATA kommune. IS­2813. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/utvikling­og­variasjon­i­opphold­liggetid­og­andel­reinnleggelser­for­utskrivningsklare­pasienter/IS_2813_Liggetid%20og%20reinnleggelser%20for%20utskrivningsklare%20pasienter%202011­18.pdf/_/attachment/inline/87530703­2216­46eb­83a6­624683c546c7:794262362a9ae906f49c7b0c53dd73efe8dec0e8/IS_2813_Liggetid%20og%20 reinnleggelser%20for%20utskrivningsklare%20pasienter%202011­18.pdf

Helsedirektoratet (2019b). Kommunale helse- og omsorgstjenester 2019. Statistikk fra Kommunalt pasient­ og brukerregister (IPLOS). https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kommunale­helse­og­omsorgstjenester­2019/Kommunale%20helse­%20og%20omsorgstjenester%20 2019.pdf/_/attachment/inline/47dc92 2a­6df8­499c­ac22­75895392f211:­7392130011de41d3d199d1c16bb34b­1bc7d9b22e/Kommunale%20helse­%20 og%20omsorgstjenester%202019.pdf

Helse­ og omsorgsdepartementet (2021a). Omsorgstjenesten. https://www.regjeringen.no/no/tema/helse­og­omsorg/helse­og­omsorgstjenester­i­kommune­ ne/omsorgstjenesten/id426407/

Helse-­ og omsorgsdepartementet (2021b). Kompetanseløft 2025. https://www.regjeringen.no/no/tema/ helse­og­omsorg/helse­­og­omsorgstjenester­i­kommunene/kompetanse­ loft­2025/id2830273/

Helse-­ og omsorgstjenesteloven. (2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (Helse-­ og omsorgstjenesteloven). Lov2011­06­24­30. Lovdata. https://lovdata.no/dokument/ NL/lov/2011­06­24­30

Hjemås, G., Zhiyang, J., Kornstad, T. & Stølen, N.M. (2019). Arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2035. (SSB. Rapporter 2019/11). https://www.ssb.no/arbeid­og­lonn/artikler­og­publikasjoner/_ attachment/385822?ts=16a9632c1f0

Høst, H. (2004). Kontinuitet og endring i pleie- og omsorgsutdanningene. En studie av utviklingen innenfor utdanningene til hjelpepleier og omsorgsarbeider. (Rapport 4–2004). Bergen: Rokkansenteret.

Høst, H. (2006). Utdanningsreformer som moderniseringsoffensiv: En studie av hjelpepleieryrkets rekruttering og dannelseshistorie, 1960–2006. (Doktoravhandling, Universitetet i Bergen). https:// bora.uib.no/bitstream/handle/1956/2327/ PhD_%20Haakon_Host.pdf?sequence=1

Høst, H. (2010). Helsefagarbeiderutdanning for voksne (NIFU STEP Rapport nr. 47/2010). https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/279211/NIFU­rapport2010­25.pdf?sequence=1

Høst, H., Skålholt, A., Reiling, R.B. & Gjerustad, C. (2014). Hvorfor blir lærlingordningen annerledes i kommunene enn i privat sektor? Sentrale utfordringer for kommunesektoren i arbeidet med fagopplæring. (NIFU-rapport 2014:22) https://brage.bibsys.no/xmlui/hand­ le/11250/280140

Ingelsrud, M.H. & Falkum, E. (2017). Helsefagarbeidernes muligheter for utvikling og bruk av kunnskaper og ferdigheter i jobben: Rapport for helsefagarbeidere i Delta. (FoU­resultat 02:2017). http://www.hioa.no/content/download/139732/3978625/file/Helsefagarbeider%20Delta.pdf

Johansen, E.M. (2020). Helsefagarbeideren, yrkesfaglæreren og det tredelte klasserommet. Fagbladet Samfunn og økonomi, 9(2). 74–89. http://www.samfunnogokonomi.no/wp­content/uploads/2021/03/Samfunn_og_okonomi­14. pdf

Johansen, E.M. (2021). Yrkesfaglærernes paradoks: Utdanne til fagarbeid eller videre studier? Nordic Journal of Vocational Education and Training, 2021. (11), No. 2, 46­67.

Kommunal­ og moderniseringsdepartementet (2016). Sammen om en bedre kommune: En oppsummering. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/sammen­om­en­bedre­kommune­en­oppsummering/id2498881/

Kommunenes sentralforbund (KS) (u.å.) Partssamarbeid om heltid. https://www.ks.no/fagomrader/arbeidsgiverpolitikk/partssamarbeid­om­heltid/

Kristiansen, A., Rasmussen, I., Bjerkmann, I.L. (2019). Ingen går i fakkeltog for pleie og omsorg! VISTA ANALYSE. (Rapport 2019/27). https://vista­analyse. no/no/publikasjoner/ingen­gar­i­fakkeltog­ for­pleie­og­omsorg/

Leknes, S., Hjemås, G., Holmøy, E. & Stølen, N.M. (2019). Statistisk sentralbyrå. Rapporter 2019/26. Regionale framskrivinger av etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, 2017–2035. https://www.ssb.no/helse/artikler­og­publikasjoner/_attachment/396543?ts=16cf6112330

Ludvigsen, K. & Danielsen, H. (2014). Ny oppgavefordeling mellom personellgrupper i helse- og omsorgssektoren: veien å gå for å sikre framtidas velferdstjenester? (Rapport nr. 2/2014). https://uni.no/media/manual_ upload/345_rapport_2_2014_ludvig­ sen_og_danielsen.pdf

Markussen, E. (2016). «Forskjell på folk!» I K. Reegård & J. Rogstad (Red.) De frafalne. Om frafall i videregående opplæring (s. 22–61). Oslo: Gyldendal akademisk.

Meld. St. 7 (2019–2020). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023. Helse­ og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.­st.­7­20192020/id2678667/

Meld. St. 14 (2020–2021). Perspektivmeldingen 2021. Finansdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.­st.­14­20202021/id2834218/

Meld. St. 20 (2012–2013). rett vei. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld­st­20­20122013/id717308/

Meld. St. 29 (2012–2013). Morgendagens omsorg. Helse­ og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld­st­29­20122013/id723252/

Moland, L.E. & Bråthen, K. (2019). På vei mot heltidskultur. Resultater fra forprosjektering i åtte kommuner og en landsdekkende undersøkelse (Fafo­rapporter 2019:15). https://www.fafo.no/ images/pub/2019/20712.pdf

NAV (2021). NAVs bedriftsundersøkelse 2021. Nedbemanning og lavere mangel på arbeidskraft under koronakrisen. file:///C:/ Users/sigrst/Downloads/Navs­bedriftsunders%C3%B8kelse­2021%20(1).pdf

Norsk Sykepleierforbunds studentorganisasjon. (2018, 4. mars). Kun to av ti nyutdannede sykepleiere har kommunene som førstevalg. https://www.nsf.no/vis­ artikkel/3762979/17093/Kun­to­av­ti­nyutdannede­sykepleiere­har­kommunene­som­forstevalg

NOU 2018: 2. (2018). Fremtidige kompetansebehov I: Kunnskapsgrunnlaget. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou­2018­ 2/id2588070/

NOU 2018: 15. (2018). Kvalifisert, forberedt og motivert: Et kunnskapsgrunnlag om struktur og innhold i videregående opplæring. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou­ 2018­15/id2621801/sec1

NOU 2019: 25 (2019). Med rett til å mestre – Struktur og innhold i videregående opplæring. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou­2019­25/id2682947/

NOU 2020: 2. (2020). Fremtidige kompetansebehov III – Læring og kompetanse i alle ledd. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou­2020­2/id2689744/

Nyen, T., Skålholt, A. & Tønder, A.H. (2015). «Fagopplæring som vei inn i arbeidslivet». I H. Høst (Red.). Kvalitet i fag- og yrkesopplæringen: Sluttrapport.

NIFU­rapport, 2015(14), 173­229. https://www.nifu.no/publications/1244802/

OECD (2019a). Government at a Glance. https://www.oecd.org/governance/govataglance.htm/

OECD (2019b). Health at a Glance. https://www.oecd­ilibrary.org/social­issues­migration­health/health­at­a­ glance­2019_4dd50c09­en

Riksrevisjonen (2016). Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen. Dokument 3:5 (2015–2016). https://www.riksrevisjonen.no/ globalassets/rapporter/no­2015­2016/ samhandlingsreformen.pdf

Roksvaag, K. & Texmon, I. (2012). Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot år 2035. Dokumentasjon av beregninger med HELSEMOD 2012 [SSB Rapporter 14/2012]. https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/rapp_201214/ rapp_201214.pdf

Scott, J. (1990). A matter of record. London: Polity Press.

Skålholt, A. & Høst, H. (2010). Helsefagarbeiderlærlinger i sjukehus. NIFU­rapport 42/2010. https://evalueringsportalen.no/evaluering/helsefagarbeiderlaerlinger­i­sjukehus/Helsefagarbeiderl%C3%A6rlinger.pdf/@@inline

Skålholt, A., Høst, H., Nyen, T. & Tønder, A.H. (2013). Å bli helsefagarbeider: En kvalitativ undersøkelse av overganger mellom skole og læretid, og mellom læretid og arbeidsliv blant ungdom i helsearbeiderfaget (NIFU­rapport 2013;5). https://nifu. brage.unit.no/nifu­xmlui/bitstream/handle/11250/280399/NIFUrapport2013­5.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Slavina Spasova, S., Baeten, R., Coster, S., Ghailani, D. Peña­Casas, R. & Vanhercke, B. (2018). Challenges in long-term care in Europe. A study of national policies. EUROPEAN COMMISION. European Social Policy Network (ESPN). file:///C:/Users/sigrst/Downloads/KE­01­ 18­637­EN­N.pdf

Skjøstad, O., Beyrer, S., Hansen, J. & Hjemås, G. (2019. Sykepleieres arbeidssted og nyutdannede sykepleieres tilknytning til arbeidslivet. (SSB­rapporter 2019/4). https://www.ssb.no/helse/artikler­og­publikasjoner/sykepleieres­arbeidssted­og­nyutdannede­sykepleieres­tilknytning­til­arbeidslivet

Statistisk sentralbyrå (16. juni 2021). Sjukeheimar, heimetenester og andre omsorgstenester. https://www.ssb.no/helse/helsetjenester/statistikk/sjukeheimar­heimetenester­og­andre­omsorgstenester

St.meld.nr. 25 (2005–2006). Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer. Helse­ og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld­nr­25­2005­2006­/id200879/

St.meld. nr. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling på rett sted til rett tid.

St.meld. nr. 67 (1986–87). Ansvar for tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemmede.

St.prp. nr. 63 (1997–1998). Opptrappingsplan for psykisk helse.

Svendsen, K.E. (2019, 10. april). Olaug er helsefagarbeider og yrkesfaglærer. Men mange skoler krever sykepleierutdanning for å undervise for framtidas helsefagarbeidere. Fagbladet. https://fagbladet.no/ utdanning/olaug­er­helsefagarbeider­og­yrkesfaglarer­men­mange­skoler­krever­sykepleierutdanning­for­a­undervise­framtidas­helsefagarbeidere­6.91.621562. b30b3f6a49

Syse, A., Pham, D.Q. & Keilman, N. (2016). Befolkningsframskrivinger 2016–2100: Dødelighet og levealder. (SSB Økonomiske analyser 3/2016). https://www.ssb.no/befolkning/artikler­og­ publikasjoner/attachment/270394?_ts=1556d689778

Thagaard, T. (2018). Systematikk og innlevelse: En innføring i kvalitative metoder (5. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Theie, M.G., Lind, L.H., Jenssen, T.B. & Skogli, E. (2018). Bemanning, kompetanse, og kvalitet i status for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. MENONPUBLIKASJON NR. 51/2018, https://www.menon. nopublication/bemanning­kompetanse­kvalitet­status­kommunale­helse­omsorgstjenestene/

Utdanningsdirektoratet (29.09.2020). Praksiskandidatordningen. https://www. udir.no/regelverkstolkninger/opplaring/fag­­og­yrkesopplaring/praksiskandidatordningen/

Utdanningsdirektoratet (u.å.). Fag- og svennebrev – utdanningsprogram. https:// www.udir.no/tall­og­forskning/statistikk/statistikk­fag­og­yrkesopplaring/fagbrev/fagbrev­utdanningsprogram/

Vabø, M., Drange, I. & Amble, N. (2019). Den vanskelige deltidsknuten – en særnorsk utfordring som rammer unge helsefagarbeidere. Fagbladet Samfunn og økonomi. https://fagbladet.no/mapper/ dokumenter/Deltidsknuten_siste.pdf

Østbye, H., Helland, K., Knapskog, K., Larsen, L.O. & Moe, H. (2013). Metodebok for mediefag (4. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.