Offentlig sektor vil bli større. Men er det noe problem?

Forfatteren Marc Robinson advarer i boka Bigger Government om at vi står framfor en kraftig vekst i offentlige utgifter. Skal målet for samfunnsutviklingen være å legge til rette for at folk flest får et best og tryggest mulig liv og samfunn, er dette en høyst sannsynlig konsekvens, mener også professor emeritus Bjarne Jensen. Men han frykter ikke de negative konsekvensene av dette. Den offentlige innsatsen er en forutsetning for vekst i samfunnet og økt verdiskaping i markedsstyrt virksomhet.

Kommentarer til boka Bigger Government

Bigger Government - Marc Robinson -  Offentlig sektor vil bli større. Men er det noe problem? - Bjarne Jensen . Samfunn og økonomi 1/2022
Foto: AdobeStock
Bjarne Jensen professor emeritus
Publisert i Samfunn og økonomi 1/2022

Forfatteren av boka Bigger Government, Marc Robinson, presenteres som budsjettekspert og professor i økonomi, og som en tidligere sentral rådgiver i Det Internasjonale Pengefondet (IMF). IMF har vært en av de viktigste pådriverne for ideologien om å privatisere og selge ut fellesgoder og bygge ned velferdsordninger i land med finansielle problemer. Land som har blitt avhengig av støtte fra IMF er tvunget til å iverksette tiltak som å bygge ned fellesskapets virksomheter og erstatte det med privat kommersiell virksomhet, og selge/privatisere nasjonale naturressurser, eiendommer og virksomheter. Dette har vært standard betingelser for å få støtte gjennom lån og andre økonomiske tiltak fra IMF. Robinson har også arbeidet som rådgiver i OECD med temaer som budsjettering og offentlige utgifter.

Bokas budskap er at vi står framfor en kraftig vekst i offentlige utgifter til:

  • Helsetjenester
  • Pensjoner til eldre fordi antall eldre øker sterkt
  • Økt støtte til personer som ikke får eller kan arbeide fordi den teknologiske utviklingen kan skape massearbeidsløshet
  • Det grønne skiftet for å unngå global oppvarming
  • Vedlikehold i infrastruktur og investeringer i ny infrastruktur fordi vi har latt den forfalle

Dette er bakgrunnen for bokas tittel – Bigger Government. Veksten vil ifølge forfatteren komme uavhengig av om høyresida eller venstresida styrer et land. Veksten kan ikke finansieres med at staten låner eller «trykker» penger. Det kreves skatteøkninger, og forfatteren tviler på at innbyggerne vil akseptere slike skatteøkninger. En risikerer at tilliten til våre politiske systemer svekkes. Det hele kan ende i ustabile forhold og sammenbrudd i våre politiske systemer. Robinson foreslår ikke løsninger på disse utfordringene.

Ikke nye tanker i norsk debatt

Innholdet i boka ligner mye på analysene og budskapene som er fremmet i omtrent alle perspektivanalyser for norsk økonomi etter 2000. De tankene Robinson presenterer i sin bok er derfor ikke nye i norsk politisk debatt. Tvert imot er debatten heller dominert av slike budskap. Civita og Finansdepartementet er vel de fremste som påstår at vår velferdsstat på lang sikt ikke er bærekraftig på grunn av økningen i helseutgiftene og andelen eldre. I perspektivmeldingene har konklusjonene vært at vi må dempe veksten gjennom reduksjon i tjenestetilbudet, avvikle deler av velferdssystemene, privatisere tjenester og infrastruktur og selvsagt effektivisere offentlige tjenester. Det er viktige begrunnelser for arbeidslinja – flere må delta i arbeidslivet, og hver og en av oss må stå i arbeid lenger.

Jeg tror absolutt at Robinson har rett i at dersom vi får en samfunnsutvikling hvor vi reelt sett blir «rikere og rikere» bør vi få en utvikling av fellesutgiftene i den retningen han forventer. Det skyldes realøkonomiske forhold. Skal målet for samfunnsutviklingen være å legge til rette for at folk flest får et best og tryggest mulig liv og samfunn, er dette en høyst sannsynlig konsekvens. Det bør være grenser for hvor mange biler og hvor mye mat, klær og andre luksuspregete goder vi har behov for.

Får vi stadig bedre råd, bør vi prioritere jevnere fordeling i den private  velstanden,  bedre  helsetjenester, bedre tjenester knyttet til oppvekst, utdanning og kultur, trygghet for livsstandard dersom vi ikke kan arbeide, god infrastruktur og ivaretakelse av natur, miljø og klima. Dersom vi får stadig bedre råd, hvorfor skal vi ikke klare å sikre en slik god utvikling? (Bakke og Farstad, 2021). Min vurdering er at problemene og utfordringene blir langt større om vi ikke får en vekst slik Robinson forutsetter, men må omstille oss uten vekst. Det er også et mulig scenario for framtida.

«Measurement without theories»

Boka er bygget opp omkring presentasjon av forskjellig statistikk som viser utviklingen av offentlige utgifter i hovedsak fra de siste 50 årene. Noen få statistikker går tilbake til 1950, og det er framskrivinger av utgiftene til 2050. Statistikken er beskrevet gjennom andeler av bruttonasjonalprodukt (BNP) og som utgifter per innbygger. Det reflekteres lite over sammenhenger og innhold. Om tallene er sammenlignbare, hoppes det bukk over.

Statistikken er hentet fra velkjent statistikk, særlig fra OECD og i noen grad IMF. Her er det lite nytt. Det skjer i liten grad grunnleggende drøfting av innholdet i de statistiske begrepene som brukes og hva slik statistikk viser. Presentasjonene er sensasjonspreget, slik journalistikk og politisk budskap ofte preges av for å skape overskrifter og skremsel. Jeg vil også påstå at boka og analysene fortjener etiketten «Measurement without theories».

For eksempel er drøfting av de store utfordringene med å sammenligne land som har ulik organisering av fellesskapsløsninger og offentlig virksomhet, omtrent fraværende. Forfatteren begrunner det med at slike forklaringer er vanskelige og vil gjøre boka kjedelig å lese (boring, s. 5). Ett eksempel er Japan, som i bokas første figur (s. 9) framstilles som det mest forgjeldede av de «avanserte» landene.

Per innbygger er brutto statlig gjeld i Japan angitt å være nesten tre ganger så høy som for eksempel i Finland, Nederland og Tyskland. Samtidig er det elementært at skal en skaffe seg lån internasjonalt til gunstige renter, så er Japan et hovedmarked. Markedet i Japan er i realiteten gigantisk når en skal skaffe seg lån internasjonalt. Derfor er spørsmålet hvordan en slik sammenligning ville sett ut om en så på et sammenlignbart nettobegrep for gjelda i stedet for brutto gjeld. Altså eliminere intern gjeld mellom ulike deler av offentlig virksomhet.

Boka har en referanseliste på 20 sider uten at andre klassikere på dette området enn Baumol er med. Derfor har jeg avslutningsvis gjengitt konklusjonene og referansene til noen viktige klassikere.

Skillet mellom offentlig virksom­ het og inntektsoverføringer til husholdninger

Det er elementær svakhet i boka at det som sammenlignes er offentlige utgifter. Offentlige utgifter består av to hovedgrupper:

  • Offentlig kjøp av varer og tjenester. Det måler vi gjennom nasjonalregnskaps- begrepet offentlig konsum eller offentlig bruttokonsum. Altså produksjonen av varer og tjenester til innbyggerne gjennom kollektive goder og offentlige velferdstjenester. Det er her vi finner lønnskostnadene til alle offentlig ansatte fra administrasjon, tjenester til oppvekst, utdanning og forskning, sosial trygghet, offentlige helsetjenester, i kultur og de store kollektive godene som rettsvesen og politi, forsvar og infrastruktur. I Norge ivaretas dette av kommuner, fylkeskommuner og staten.
  • Inntektsoverføringer til husholdningene. Dette gjelder i særlig grad trygdesystemet. Det er en viktig del av inntektene til store befolkningsgrupper, og disse inntektene bruker de til å kjøpe vanlige goder i markeder. De betaler skatt på inntektene, og skatter og avgifter når de kjøper varer og tjenester i markedene. Det kan også være støtte i form av inntektstilskudd til næringsvirksomhet. Det kaller vi subsidier, men det er det lite av i dag.

Enhver analyse av utviklingen av offentlige utgifter må ivareta dette skillet om den skal være seriøs, fordi karakteren og virkningene på økonomien av disse to typene offentlige utgifter er ulike (Oksnes, L.K. & Jensen, B., 2014). I Bigger Government er ikke skillet mellom disse utgiftene drøftet. De er sauset sammen.

Nærmere om hovedinnholdet i boka

I boka drøftes utfordringene med økte offentlige utgifter på områdene:

  • Helsetjenester
  • Virkningen av økt levealder på pensjonssystemene
  • Hva det vil koste å bekjempe global oppvarming
  • Offentlig infrastruktur som forfaller og mangler nyinvesteringer

Det er klart at vi får økte offentlige utgifter på disse virksomhetsområdene dersom vi får høyere inntekter i samfunnet vårt. Men det er også slik at økt innsats innenfor utdanning og forskning, infrastruktur, helsetjenester og tiltak for å få til det grønne skiftet er drivere og forutsetninger for økt verdiskaping også i privat virksomhet. Den offentlige innsatsen er en forutsetning for vekst i samfunnet og økt verdiskaping i markedsstyrt virksomhet.

Når vi blir rikere synes det å være tendenser til at vi ønsker å bruke relativt mer av vår inntekt til helsetjenester. Når OECD sammenligner  medlemslandenes  utgifter til helsetjenester kan vi også observere en slik sammenheng.1 Men det er ikke forfatteren enig i. Hans analyse er at vi må se på mer spesifiserte helsetjenester. For eksempel peker han på at etterspørselen etter behandling i forbindelse med slag eller diabetes er avhengig av om vi er blitt rammet av diabetes eller slag, og at det ikke har så mye med inntekt å gjøre (s. 71). Han ser ikke selv ironien i det han skriver. Alle kan bli rammet av slike lidelser, og vi har en felles interesse av økt innsats på disse områdene for å få bedre løsninger. Dette kan vi få til når helsetjenestene er et fellesgode som alle har tilgang til. Dersom vi får høyere verdiskaping er det ikke overraskende at vi da ønsker og har råd til å bruke mer på nødvendige og effektive helsetjenester.

I det hele tatt legger Robinson fram velkjent, men interessant statistikk og sammenhenger i analysen av utgifter til helsetjenester. Der viser han at det landet i verden som bruker klart størst andel av BNP til helsetjenester er USA, med en andel på over 17 prosent i 2018. Nest høyest ligger Sveits med 12 prosent, mens Canada, Frankrike og Japan ligger mellom 10 og 11 prosent (s. 28).

USA er et land hvor helsetjenestene drives som privat virksomhet i hovedsak finansiert av private forsikringssystemer. Når utgiftene og inntektene til helsetjenestene øker i USA, øker også BNP tilsvarende. Så der er dette rett og slett bare økt verdiskaping. De amerikanske politikerne bekymrer seg ikke så mye over de høye helseutgiftene. Bekymringen synes å være mer knyttet til at svært mange, til tross for det høye utgiftsnivået og ressursbruken, ikke har tilgang til helsetjenester. De må vel stille seg spørsmålet om de bruker helsetjenestene sine slik at det gir størst helsegevinst for innbyggerne. Det kan godt være at de har produktive helsetjenester, men det blir jo ikke effektive helsetjenester om de ikke fordeles til de innbyggerne som har størst behov.

De uriktige påstandene om våre høye helseutgifter ble brukt som hovedargument for å innføre helseforetaksreformen i 2001.

De nordiske landene er ikke med i Robinsons  statistikk  over  helseutgifter, men de ligger alle lavere med et utgiftsnivå på under ti prosent av BNP. Det er omtrent på europeisk gjennomsnittsnivå, men altså lavere enn det andre rike land i Europa og Nord-Amerika har. Etter min vurdering var det en skandale da helseministrene Tønne, deretter Bjarne Håkon Hanssen og Anne Grethe Strøm Eriksen – støttet av eksperter i Helsedirektoratet og helseeksperter som professor Jan Grund – hevdet at Norge hadde verdens høyeste utgiftsnivå til helsetjenester etter USA. Om det høye utgiftsnivået var en bløff eller uvitenhet, vet jeg ikke. De uriktige påstandene om våre høye helseutgifter ble brukt som hovedargument for å innføre helseforetaksreformen i 2001 og samhandlingsreformen i 2009. Vi husker Hanssens slagord: «Vi bruker mest, men er ikke best». Påstanden om at vi bruker mest var ikke i nærheten av virkeligheten. Tvert imot lå vi på et gjennomsnittsnivå i ressursbruk, og hadde samtidig gode resultater (Jensen, 2021).

Helseforetaksreformens  mål  var  å omdanne sykehusene våre til private bedrifter. Da ble pasientene kunder, behandlingen produksjon og ventelistene ordrereserve. I et slik system kunne helsetjenestene bli privat verdiskaping, og økte utgifter øker BNP. Det er noen av oss som fortsatt husker hvordan reformen ble introdusert i 2001. Men Arbeiderpartiet synes å ønske å videreføre systemet og bare «riste litt» i det systemet Jens Stoltenberg og Tore Tønne da innførte. Og Bjarne Håkon Hanssen dro betegnende nok til USA for å finne bedre modeller for å organisere helsetjenestene våre da han lanserte den såkalte «samordningsreformen».

Pensjonsreformen fra 2011

Når vi blir eldre, får flere friske eldre og folk lever lenger, øker utgiftene i pensjonssystemene. Men det er også slik at flere vil kunne arbeide lenger og dermed bidra til økt verdiskaping og et større BNP. Det er også relativt opplagt at når vi har god økonomi i yrkesaktiv alder vil vi ønske å spare mer for å sikre oss inntekter når vi ikke lenger har arbeidsinntekt eller evne og mulighet til å arbeide. Norge gjennomførte i 2011 en storstilt pensjonsreform for å møte disse utfordringene. Den har økt utgiftene til folketrygden kraftig (Jensen, 2018). Påstanden er at reformen på lengre sikt vil redusere pensjonsutgiftene. Her må vi også huske at innbyggerne betaler for disse ytelsene gjennom særskilte avgifter.

Dersom det offentlige ikke hadde ivaretatt dette via folketrygden, hadde selvsagt innbyggerne organisert det gjennom egne forsikringsordninger. Da ville færre hatt tilgang til gode pensjoner, og det ville skapt gode tider for forsikringsbransjen. Det er i denne retningen Stoltenbergs store pensjonsreform går. Foreløpig har dette økt pensjonsutgiftene, og vi har et system hvor en kan få pensjon selv om en har full arbeidsinntekt. Mens personer som ikke har arbeidsevne eller arbeidsmulighet kommer dårligere ut enn i det gamle systemet.

At det vil koste å snu trenden med global oppvarming i form av strukturendringer hos husholdninger og næringsliv, er vel de fleste innforstått med. Det er ikke noe nytt, og vil kreve offentlige investeringer og støtte. At det også kan være forfall i infrastruktur er heller ikke ukjent. Men at dette siste er en hovedtrend, er jeg mer usikker på. Tvert imot har det vel gått framover på de fleste av disse områdene.

Hovedproblemet de siste 30 årene er den økende troen på at kommersialisering, privatisering og bruk av markeder også løser fellesgodene og velferdstjenestene på en bedre måte enn å anvende og utvikle den organisasjonsstrukturen vi har brukt til å bygge den norske velferdsstaten. Det har vi gjort gjennom kommuner, fylkeskommuner og staten. I dag vet vi at de nye metodene som ble startet opp i Reagens presidentperiode i USA og Thatchers maktperiode i Storbritannia ikke har gitt oss mer effektive fellesgoder og velferdstjenester. De har bidratt til det motsatte og i tillegg medført at enkeltpersoner har skodd seg grovt på offentlige skatteinntekter.

Offentlige fellesgoder og markedsløsninger

Når en skal drøfte offentlige utgifter må en være oppmerksom på det går et grunnleggende skille i økonomien mellom hva som bør drives gjennom offentlig virksomhet og fellesløsninger og hva som er egnet til å ivaretas gjennom kommersielle markeder. Dette grunnleggende skillet burde være elementært for enhver samfunnsøkonom. Allerede i Adam Smiths store verk Wealth of nations fra 1780 stod dette skillet helt sentralt. Såkalte kollektive goder – goder som vil være allment tilgjengelige – og naturlige monopoler egner seg ikke for kommersielle markeder. Det gjelder også for de fleste offentlige velferdsgodene.

Jeg velger å betegne alt dette som fellesgoder. De produseres i offentlig virksomhet (kommuner, fylkeskommuner og stat) og av ideelle private virksomheter, finansieres i fellesskap gjennom skatter og avgifter og andre offentlige inntekter, og fordeles etter behov. Denne hoveddelen av økonomien omfatter vel 30 prosent av samlet sysselsetting i Norge målt i årsverk. Denne andelen har i Norge vært overraskende stabil i de siste 30-40 årene. Men i et lengre tidsperspektiv har den vært sterkt økende.

Den sterke økningen i andelen fra 1950 og utover har sammenheng med utviklingen av vår velferdsstat. Utbyggingen av velferdstjenestene ble i hovedsak drevet fram av kommuner og fylkeskommuner. Staten tok seg mer av inntektsoverføringene gjennom trygdesystemet hvor den store merkesteinen var innføringen av folketrygden i 1967.

Et av mine hovedpoenger har vært at forutsetningen for den økte yrkesdeltakelsen blant kvinner fra 1970-årene og utover var oppbyggingen av tjenestene i kommunene til oppvekst og skole, og til eldre og andre grupper med behov for hjelp. Disse oppgavene ble tidligere i stor grad ivaretatt av kvinnene i husholdningene.

Da denne revolusjonen startet, var yrkesdeltakelsen blant kvinnene i Norge så vidt over 40 prosent. Nå er den doblet og på omtrent samme nivå som for menn. Og det var nettopp i oppvekst- og skolesektoren og i helse- og omsorgstjenestene i kommuner og fylkeskommuner at disse mange kvinnene fikk jobb. Dette har selvsagt gitt økte offentlige utgifter. Men samtidig ga det økt verdiskaping og en masse kvinner som betalte skatter og avgifter og brukte mer til å etterspørre varer og tjenester i markedene. Denne revolusjonen med økte offentlige utgifter ser det ut til at vi kom svært godt ut av (Jensen, 2003, s. 15–18).

Den andre delen av økonomien ivaretas gjennom kommersielle markeder. Nærmere 70 prosent av sysselsettingen i Norge målt i årsverk deltar i denne delen av økonomien. Her finnes løsningen gjennom selvstendige produsenter som produserer godene, og husholdninger og andre som etterspør og kjøper dem i markedene. Når fellesgoder og velferdstjenester ivaretas gjennom offentlig virksomhet, er den viktigste begrunnelsen at markedsløsninger og kommersiell virksomhet ikke fungerer eller ikke gir de resultatene vi ønsker. Markedet fungerer ikke på disse områdene.

Viktige studier av sammenhengen mellom vekst i offentlig sektor og bruttonasjonalprodukt

Siden den tyske økonomen Adolph Wagner i 1890 (Wagner, 1890) presentert sitt store verk om sammenhenger mellom behovet for offentlige tjenester og inntektsveksten i et samfunn, har det kommet flere store studier innenfor dette temaet.

Wagner konkluderte med det som i ettertid er benevnt som Wagners lov: «Etterspørselen etter offentlige tjenester øker mer enn økningen i private inntekter». Veldig  forenklet  begrunnet  han  det særlig med at etter industrialiseringen av et samfunn ble samfunnet og økonomien mer kompleks, det ble større indre motsetninger og det krevde – etter hvert som økonomien vokste – en relativt sett større offentlig sektor for å levere de tjenestene som var nødvendige.

Så var det lenge stille når det gjaldt forskning på dette området. I 1961 kom en viktig studie av Peacock og Wiseman (Peacocok & Wiseman, 1961), basert på en studie av utviklingen av offentlig sektor i Storbritannias økonomi. De avviste ikke Wagners teori, men mente at han hadde generalisert for mye. Deres konklusjon var at størrelsen på offentlig sektor i et demokrati i større grad også var preget av politiske valg. De pekte på at veksten i offentlige utgifter hadde en tendens til å øke sprangvis med varierende mellomrom, og at de ble utløst av store sosiale eller økonomiske forstyrrelser i økonomien og samfunnet. For eksempel kunne krig være en slik forstyrrende faktor.

I 1962 kom det en stor studie om utviklingen av offentlige utgifter i Sverige  (Høøk: Den offentliga sektorns expansion). Den viste at offentlige utgifter i Sverige økte fra 8,9 prosent av BNP i 1890 til 36,6 prosent i 1955. Kjøp av varer og tjenester – offentlig bruttokonsum – økte sin andel fra 7 prosent i 1890 til 23 prosent i 1955, mens inntektsoverføringer økte fra ca. 2 prosent i 1880 til nesten 14 prosent av BNP i 1955. Det var altså inntektsoverføringene (trygdene) som hadde den klart største økningen. Når det gjaldt offentlig konsum var det utgiftene til helsetjenester og utdanningstjenester som hadde den kraftigste veksten. Bak tallene ligger altså framveksten av det «svenske folkehemmet» eller velferdsstaten. Det har vært en relativ stor debatt om veksten og årsaken til veksten i offentlige utgifter i Sverige. Se for eksempel Johan Myhrman: Varfor växer den offentliga sektorn så snabbt? (Økonomisk debatt nr. 5, 1980).

I 1967 lanserte Baumol det som i ettertid er beskrevet som Baumoleffekten i en artikkel i American Economic Review (Baumol, 1967). Han påpekte at det går et skille mellom arbeidsintensive tjenester (som frisørfaget, helse- og omsorgstjenester, utdanning og kultur) og vareproduksjon som kan automatiseres ved hjelp av teknologi. Ved produksjon av varer er det mulig å øke produktiviteten gjennom økt kapitalinnsats og teknologisk utvikling. Dette er vanskeligere i tjenestenæringene, siden hårklipp eller undervisning i et raskere tempo forringer kvaliteten.

Baumols studier gjaldt i første omgang kultursektoren, og hans favoritteksempel var en strykekvartett som spiller Beethoven. Da trengs like mange musikere og like lang tid i dag som på 1800-tallet. Han konkluderte med at siden offentlig sektor var dominert av tjenesteyting – helse- og omsorgstjenester, utdanning og kultur – måtte en forvente en sterkere utgiftsøkning her enn veksten i bruttonasjonalproduktet, og offentlig utgifter må forventes å øke relativt når vi blir stadig rikere.

Hans favoritteksempel var en strykekvartett som spiller Beethoven. Da trengs like mange musikere og like lang tid i dag som på 1800-tallet.

Han har senere påpekt at dette ikke er noe problem. Når vareproduksjonen blir mer effektiv, trenger vi mindre arbeidsinnsats for å produsere de varene vi trenger. Det frigjør kapasitet til tjenester og vi har bedre råd til å etterspørre tjenester. Derfor, ifølge Baumol, er ikke dette et problem for samfunnsøkonomien. Tvert imot er det en del av velferdsøkningen (Baumol, 2013). Altså nærmest det motsatte av Robinsons noe mer primitive antakelser.

I 1970 kom det en studie fra Finansdepartementet (Perspektivanalyser for norsk økonomi. Bidrag fra en arbeidsgruppe. Finansdepartementet. Planleggingsavdelingen. Oslo, 1970). I kapittel 2.7 er det utarbeidet en analyse av veksten i offentlige utgifter i Norge (kapittelet var utarbeidet av examen oceon Bjarne Jensen). Den viser blant annet at offentlig kjøp av varer og tjenester – offentlig bruttokonsum – i Norge økte sin andel av BNP fra 9,8 prosent i 1930 til 18,5 prosent i 1966. En betydelig del av veksten kan forklares med økte inntekter, men her er det også den norske velferdsstaten som vokser fram. Sammenligner vi med Sverige, lå  lå vi betydelig lavere. Dette var før oljealderen, og den gangen hadde Sverige et høyere inntektsnivå enn Norge og en bedre utbygd velferdsstat.

Hvordan løses utfordringen med at behovet for fellesgoder og pensjoner relativt sett øker som andel av BNP når vi blir rikere?

Robinson etterlater i boka Bigger Government et inntrykk av at en sterk vekst i offentlige utgifter og å skape stater med gode og ressurskrevende offentlige fellesgoder og velferdstjenester, nærmest vil bli et uløselig økonomisk problem for alle regjeringer, uavhengig av om de tilhører høyre- eller venstresida i politikken. I perspektivmeldingene fra alle typer regjeringer i Norge i perioden fra Stoltenberg 1 til Regjeringen Solberg har det blitt skapt et inntrykk av at veksten i offentlig sektor er et stort problem. Men i alle disse meldingene forventes det samtidig en kraftig vekst i BNP – også i det private konsumet. At dette er et prioriteringsspørsmål, og at vi i realøkonomien har plass til veksten i offentlig sektor, har vært underkommunisert i disse meldingene (Bakke & Farstad, 2021).

I  disse  dager  kan  strømforsyningen til husholdningene og store deler av vårt næringsliv være et eksempel som illustrerer dette. Strømforsyningen ble før 1992 levert av kommunene. De hadde forsyningsplikt til kostnadsdekkende priser. De eide og drev sammen med staten de fleste vann- kraftverkene og forsyningsnettet for strømmen. Hele systemet fungerte meget godt. Det ble finansiert fullt ut av innbyggerne og næringslivet og som nevnt gjennom kostnadsdekkende priser. Det var ingen belastning for skattesystemet. Tvert imot ga det arbeidsplasser og skatteinntekter til det offentlige gjennom de skattene og avgiftene arbeidstakerne betalte.

Dette systemet ble i løpet av kort tid erstattet av systemet som i dag gir oss vanvittige priser og vanvittige fortjenester for vannkraftverkene. Hva var hovedbegrunnelsen fra olje- og energiminister Eyvind Reiten da det nye systemet ble innført i 1991? (Olje- og energidepartementet, 1991). Reitens påstand var at et kvasimarked (kunstig konstruert marked med konkurranse og fri prisdannelse) ville gi oss mer effektiv energiproduksjon og lavere elektrisitetspriser, og stoppe påståtte overinvesteringer i elektrisitetsforsyningen.

Alle partier på Stortinget med unntak av SV var med på dette i 1991. Da Stoltenberg var næringsminister advarte han mot det kommunale systemet ved å hevde at forbrukerne ble tvunget til å betale for unødvendig høye investeringer i elektrisitetsforsyningen gjennom det som han benevnte som et kommunalt monopol.

Alt som fantes av fagekspertise i både den statlige og den kommunale elektrisitetsforsyningen advarte mot disse endringene av systemet da det ble iverksatt, men uten at det det hjalp. Det var naturligvis ikke noe økonomisk problem hverken for innbyggerne eller kommunene at elektrisitetsforsyningen ble ivaretatt av kommuner og stat og finansiert av kostnadsdekkende avgifter og brukerbetaling. Tvert imot sikret det husholdninger, organisasjonsliv og næringsliv tilfredsstillende dekning av strøm til priser basert på det elektrisiteten kostet å produsere og levere til brukerne.

Prisene var stabile og ble basert på budsjetter vedtatt av kommunestyrene. Men i dette systemet var det ikke mulig å ta ut vesentlig profitt eller overskudd til eierne. Elektrisitetsverkene måtte levere omfattende kalkyler som viste hva det ville koste å sikre energiforsyningen på både kort og lengre sikt. Videre var det utviklet prissystemer som ivaretok fordelingsproblematikken og hadde langt sterkere incentiver til energisparing enn det vi fikk etter 1992.

Avslutningskommentar

Avslutningsvis bør det minnes om at virksomheten i offentlig sektor knyttet til produksjon av tjenester i utdanningssektoren, helse- og sosialsektoren, kultursektoren og teknisk sektor, rettsvesen, infrastruktur osv. er like mye verdiskaping som virksomheten i privat forretningsvirksomhet. De ansatte betaler skatter og avgifter på samme måte som ansatte i privat sektor. Faktisk viser beregninger at de ansatte betaler en litt større andel av sine inntekter i skatt enn det personer som er knyttet til forretningsvirksomhet gjør.

Påstanden som ofte blir framført om at offentlige fellesgoder ikke er verdiskaping på linje med det som foregår i privat forretningsvirksomhet, er en stor misforståelse. Men det er ikke mangel på slike påstander, som for eksempel i en bok om velferdsstaten: «Offentlig sektor ‘lever’ nemlig av privat sektor i den forstand at verdiene som skapes i privat sektor går til å finansiere velferdsstaten» (Stamsø, 2019, s. 59). Det er ikke vanskelig å finne tilsvarende uttalelser også fra politikere og offentlige ledere.

Samspillet mellom virksomheten i markedene og fellesgodene er avgjørende for vår velstands- og velferdsutvikling. Det er vanlig å anta at de viktigste driverne for vekst og utvikling er utdanningssystem og forskning. Det ivaretas i Norge i all hovedsak gjennom offentlig virksomhet, og er offentlige utgifter.

For nærmere utdyping vises til artikkelen Offentlig eller privat utbygging og drift av fellestjenester – hva lønner seg? i Fagbladet Samfunn og økonomi (Jensen, 2017). Vi finner nok løsninger på å finansiere de offentlige utgiftene i offentlig sektor dersom det er realøkonomisk grunnlag for dem. Det er realøkonomien som setter grensene for hva vi kan ha av offentlig virksomhet og offentlige utgifter.

REFERANSER

Bakke, H. & Farstad, S. (2021). Synspunkter på Perspektivmeldingen 2021. Vi har råd til velferdsstaten. Samfunn og økonomi, 10(2).

Baumol, W. (1967). Macroeconomic of Unbalanced Growth. The Anatomy of Urban Crises. American Economic Review. Baumol, W. (2013). The cost deseas. Yale University Press.

Finansdepartementet (1970). Perspektivanalyser for norsk økonomi. Bidrag fra en arbeidsgruppe. Kap. 2.7 Hovedtrekk i offentlig forvaltnings kjøp av varer og tjenester (Bjarne Jensen).  Planleggingsavdelingen. Finansdepartementet.

Höök, E. (1962). Den offentliga sektorns expansion; en studie av de offentliga civila utgifternas utveckling åren 1913-58. Stockholms Universitet.

Jensen, B. (2003). Kommune-Norge – bedre enn sitt rykte. Kommuneforlaget.

Jensen, B. (2017). Offentlig eller privat utbygging og drift av fellestjenester – hva lønner seg. Fagbladet Samfunn og økonomi, 6(2).

Jensen, B. (2019). Pensjonsreformen og samordningsfellen. Fagbladet Samfunn og økonomi,, 8(1).

Jensen, B. (2021). Helseforetaksreformen – mål og virkninger. Hva er alternativet? Samfunn og økonomi, 10(2).

Myhrman, J. (1980). Varför växer den offentliga sektorn så snabbt? Økonomisk debatt nr. 5, 1980.

Oksnes, L.S. & Jensen, B. (2014). Ressursbruk i offentlig sektor. Hva sier tallene? Fagforbundet.

Peacock, A. & Wiseman, J. (1961). The Growth of Public Expenditure in the United Kingdom. National Bureau of Economic Research. Princeton University Press.

Robinson, M. (2020). Bigger Government. The Future of Government Expenditure in Advanced Economics. Arolla Press.

Stamsø, A.M. (2009). Velferdsstaten i endring. Gyldendals Akademiske.

Wagner, A. (1890). Finanswisseschaft. Leipzig.