Pensjonsreformen – en katastrofe

Begrunnelsen for pensjonsreformen er behovet for å holde folk lenger i arbeid. Med pisk og gulrot. I et økonomisk språk betyr det at alle incitamenter er rettet mot individet, ingen mot arbeidsgiver. I stedet for et overordnet mål om å sikre alle en god inntekt å leve av i årene en ikke kan være i lønnet arbeid, er alle elementer i alderspensjonen innrettet mot mindre pensjon hvis du må ut av arbeid tidlig og vesentlig høyere pensjon hvis du har helse til å jobbe lenge.

Pensjonsreformen er en katastrofe - Stein Stugu - Samfunn og økonomi 2/2022 - illustrasjonsfoto
AdobeStock
Stein Stugu, kommunestyrerepresentant for Rødt i Bærum og knyttet til De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte
Publisert i Samfunn og økonomi 2/2022
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT

En av de viktigste endringene pensjonsreformen førte til var at vi gikk fra at alderspensjon er noe du får når du ikke lenger har lønnsinntekt, til at du kan «ta ut» pensjon på toppen av full inntekt. Hvis du vil. Da endringen kom var den totalt uforståelig for mange av mine gamle kolleger. Pensjon i tillegg til lønn, og til og med på toppen av lønn? Vanskelig å forklare, vanskelig å forstå og en enorm endring i hele tenkningen om pensjon.

«Eg har vore imot heile pensjonsreforma sia mandatet for pensjonskommisjonen vart skrive. Folketrygda er grunnmuren i velferdsstaten. Når den slår sprekker, vaklar heile velferdsstaten»1. Dette var den tidligere arbeiderpartileder Reiulfs Steens vurdering av pensjonsreformen allerede før den ble satt ut i livet. Han hadde rett. Her skal vi se på hvorfor.

I Norge har pensjonsreformen, sammen med endringer i AFP (avtalefestet pensjon) og endringer i tjenestepensjonene, systematisk endret pensjon fra prinsipper basert på kollektivt ansvar og sikkerhet til prinsipper basert på individuell straff og belønning. I stedet for et overordnet mål om å sikre alle en god inntekt å leve av i årene en ikke kan være i lønnet arbeid, er alle elementer i alderspensjonen innrettet mot mindre pensjon hvis du må ut av arbeid tidlig og vesentlig høyere pensjon hvis du har helse til å jobbe lenge.2 Alt med bruk av straff og belønning med sikte på å holde flest mulig i arbeid lengst mulig.

Dette får som forventet store og svært synlige konsekvenser. Men ikke bare økonomisk for hver og en av oss. Det bidrar også til lange skritt vekk fra solidaritet til egoisme. I bunn for reformen ligger en idé om det «rasjonelle, økonomiske mennesket» som gjennom sine «frie» valg, det vil si deltakelse i arbeidslivet, kan sikre seg selv og selv velge hvor godt en kommer ut også som alderspensjonist.

Pensjonsreformen kan forstås som et vesentlig skritt vekk fra altruisme3, forstått som at fellesskapet har ansvar, til egoisme der vi baserer mest mulig på at alle er sin egen lykkes smed som grunnlag også for alderspensjon. Den balansen pensjon i Norge baserer seg på, er skjøvet svært langt i retning av egoisme som virkemiddel.

Min egen pensjon – en illustrasjon

Før jeg går inn på hvordan pensjonen er endret, vil jeg illustrere konsekvensen av mange av endringene med utgangspunkt i egen alderspensjon. Jeg er nå snart 70 år, og har i alle år etter at jeg fylte 62 år hatt en årlig inntekt på linje med det jeg hadde før jeg ble 62. I praksis har jeg da heller ikke hatt behov for å ta ut alderspensjon.4 Dels fra arbeid i De Facto, dels fra mine verv som folkevalgt i Bærum kommune. Men mesteparten av mitt liv, i 30 år, jobbet jeg i bryggeribransjen som ufaglært tapperiarbeider.5

Hadde jeg fortsatt som tapperiarbeider, hadde kroppen neppe tålt at jeg jobbet lenger enn til 62 år. Det ville selvfølgelig fått store konsekvenser for pensjonen. I praksis ville da alderspensjon vært mellom 300 000 og 330 000 kroner i året, hvert år fra 62 år til jeg døde. Overgang til pensjonist som 62-åring ville gitt en pensjon på 50–55 prosent av lønna, enten vi regner ut fra lønna i Ringnes eller lønna jeg har hatt i årene etterpå, som ikke er veldig mye høyere.

Slutter jeg når jeg fyller 70, vil min faktiske pensjon bli rundt 550 000 kroner i året, beregnet ut fra uttak fra 70 år, rundt 80–90 prosent av lønna.6 Hvert år, resten av livet. Faktisk blir det enda litt mer, for min periode som folkevalgt går ikke ut før jeg nærmer meg 71. Det er ekstremt lønnsomt å jobbe lenge. Ikke bare får du full lønn, i tillegg får du mye mer i pensjon. Hvert år. Resten av livet.

Disse forskjellene er for store, urimelige og uakseptable. Ved 62 år ville jeg fått en pensjon godt under LOs ønske om at pensjon skal være rundt to tredeler av tidligere lønn.7 Siden jeg fortsatt har lønn, som i seg selv er et privilegium i min alder, vil min pensjon bli langt over målet om to tredeler av lønna i pensjon. Det mest absurde er at jeg, som i praksis ikke har hatt bruk for tidligpensjon, får et livsvarig AFP-tillegg (det dreier seg om 50 000–70 000 kroner avhengig av uttaksalder).

Ikke bare får du full lønn, i tillegg får du mye mer i pensjon. Hvert år. Resten av livet.

Dette er før et av pensjonsreformens hovedgrep, alleårsopptjening i folketrygden, slår inn. Hadde jeg vært ti år yngre, men med samme yrkeskarriere og født i 1963 i stedet for 1953, ville forskjellene bli større. Med alleårsopptjening i folketrygden som nå kommer, ville jeg fått mer i pensjon som 70-åring, og mindre ved avgang 62 år gammel.

I en tid der det er nedskjæringer av pensjon og heving av aldersgrenser som diskuteres, burde vi også diskutere at det er noen som får for mye. Som samfunn bruker vi pengene feil.

Pensjonsreformen bygger på belønning og straff

Hele pensjonsreformen, inklusive endringene i AFP og tjenestepensjon, bygger som nevnt på belønning og straff. Sammenliknet med før reformen, skal de som går ut av arbeidslivet før pensjonsalder få mindre – de som jobber lenger mer.

Er vi egoister eller er vi opptatt av fellesskap? Streber vi etter rettferdighet, eller forsøker vi å karre til oss mest mulig? Fremmer vi utviklingen ved å organisere oss slik at vi trekker i samme retning, eller må vi konkurrere også på individuelt nivå? Skal vi ha et samfunn som baserer seg på at alle er egoister, eller skal vi bygge opp om fellesskapet og at ha ansvar for hverandre? Dette er grunnleggende spørsmål, og hvordan vi svarer på dem får konsekvenser for hva vi ser på som en fornuftig organisering av samfunnet, og ikke minst hvordan vi organiserer alderspensjon. Spørsmål om menneskesyn og hva vi legger til grunn for hvordan vi organiserer oss har enorm betydning for hva vi gjør. Skal vi bygge opp om egoisme eller fellesskap, det som egentlig er altruisme slik David Sloan Wilson definerer det.8

Skal vi organisere oss slik at alle mennesker skal sikres en anstendig pensjon, eller skal vi organisere oss slik at pensjon innrettes for å få flest mulig til å jobbe lengst mulig? Ved at de får belønning, ikke bare økt lønn, men også mer pensjon ved å jobbe lenger. Og straff hvis de ikke kan jobbe lenge nok og i verste fall blir ufør.

Skal vi bygge opp om egoisme eller fellesskap, det som egentlig er altruisme, slik David Sloan Wilson definerer det?

Ideen om at man skal legge vekt på belønning og straff har et ideologisk bakteppe, at alle mennesker er egoister. Ideen kommer ikke ut av intet. Dette menneskesynet har solid rotfeste i økonomisk teori. Blant andre Øyvind Kvalnes hevder at det som preget økonomifaget er et menneskesyn der en ser på mennesket som en «homo oeconomicus – tanken om at mennesket innerst inne er et egoistisk vesen og mest opptatt av å karre til seg mest mulig for seg selv».9

Et gammelt indiansk visdomsord sier: «I alle mennesker er det to ulver som slåss. Den ene kjemper for det gode: kjærlighet, ydmykhet, fred. Den andre slåss for det onde: smerte, tap, død. Barnet: Hvem vinner? Bestefaren svarte: Den du mater.» La oss mate solidaritet og kollektivt ansvar. I vår tid får mammon og egoisme mer enn nok likevel. Pensjonsreformen bringer oss feil vei.

Det ideologiske bakteppet for pensjonsreformen

Pensjonsreformens bakteppe er lettere å forstå hvis en vurderer dette i lys av økonomenes tro på det individuelt økonomisk rasjonelle og egoistiske mennesket. Kanskje er det ikke tilfeldig at den enkeltpersonen som har størst ansvar for pensjonsreformen i Norge, Jens Stoltenberg, er økonom10? Og at reformen er preget av denne ideen fra økonomenes forenklede verktøykasse?

Fellesprogrammet mellom alle partier rett etter krigen illustrerer hvordan en tenkte historisk: «Sosiallovgivningen utvikles med sikte på å gjøre forsorgsvesenet overflødig. De sosiale trygder samarbeides så vi får en felles trygdeordning ved sykdom, uførhet, arbeidsledighet og alderdom». Trygd og pensjon som sikker inntekt hvis og når arbeidet blir borte. En helt annen visjon enn pensjonsreformens visjon.

Nå skal både folketrygd og pensjon i privat sektor bygges mer som privat formue. Du skal bestemme når du begynner å spise av formuen. Selv med full lønn må du gjerne ta ut pensjon i tillegg. AFP, for dem som kvalifiserer til det, er blitt en tilleggspensjon som stiger med uttaksalder.

Uttak av pensjon frikobles fra om du trenger det. Den er din formue. Hva lønner seg for meg? Hvor lenge vil jeg leve? Trenger jeg egentlig penger hvis jeg blir 85? Tar ikke kommunen alt likevel hvis jeg havner på sykehjem? Budskapet er klart – det er dine penger det dreier seg om, og du tvinges til å gjøre en vurdering av hva som lønner seg for deg.

Nå skal både folketrygd og pensjon i privat sektor bygges mer som privat formue.

Fremskrittspartiet går selvfølgelig i front for denne individualiserte synsvinkelen: «Pensjonisten kan velge å ta ut den delen av sin oppsparte pensjonsformue som overstiger garantipensjonsnivået, som en engangsutbetaling – beregnet med utgangspunkt i en på forhånd fastsatt levealder for hvert årskull.» (FrPs partiprogram 2021–2025). Ideen om at en skal kunne ta ut hele sin «pensjonsformue» baserer seg på endringen av folketrygden. I stedet for å sikre at alle får noe å leve av resten av sitt liv, er oppbyggingen av folketrygden endret slik at en opparbeider seg en formue, riktignok bare en fiktiv formue som skal være et hjelperedsskap for å beregne alderspensjon. Oppbyggingen utløser nettopp tanken at dette er noe en kan ta ut hvis en vil. Hvis en senere har brukt opp pengene og bare får minstepensjon, så kan man skylde seg selv og ha det så godt.

Elementene i alderspensjon er endret i retning av betydelig større vekt på individets individuelle opptjening av pensjon. Det legges vekt på systemendringer, ikke på nivået på den alderspensjonen hver enkelt har rett til. Systemet vil føre til enorme forskjeller i årlig utbetaling. Forskjellene er enorme uavhengig av om hvor høyt nivået er, eller sagt på en annen måte, hvordan levealdersjusteringen av all pensjon slår inn på årlige ytelser. Det betyr at jeg ikke skriver mye om levealdersjustering og hvordan den senker nivået gradvis for alle årskull etter hvert som levealderen i gjennomsnitt stiger (så lenge den gjør det). Mekanismene som fører til store forskjeller er der uansett.

Rett skal likevel være rett. Vi har fortsatt et pensjonssystem som sikrer en rett til et minste pensjonsnivå (begrepet minstepensjon skal i pensjonsreformens ånd bort). Nivået på dette vil selvfølgelig ha stor betydning for hvor ille de økte forskjellene systemet skaper slår ut.

Pensjonsreformen og folketrygden

Pensjonsreformen er basert på fire hovedgrep:
  1. Alle år med inntekt skal gi mer opptjening i alderspensjon. Dette kalles alleårsopptjening og innføres gradvis slik at det gjelder delvis for årskullene født fra 1954 til 1962. Fullt ut for alle født i 1963 eller senere. Din rett til pensjon beregnes i form av en fiktiv formue beregnet med utgangspunkt som 18,1 prosent av all årlig inntekt opp til 7,1 G. Dette kalles inntektspensjon.
  2. Alle skal kunne ta ut alderspensjon helt eller delvis uten at dette samordnes med inntekt. Uttaket skal være kostnadsmessig nøytralt, og tar du ut pensjon tidlig, kuttes årlig pensjon resten av livet. Dette beregnes med utgangspunkt i gjennomsnittlig levealder for ditt årskull. Forutsetningen for å kunne begynne uttak før pensjonsalder er at din opptjening sikrer at du får en pensjon høyere enn minstepensjon ved 67 år. Dette prinsippet er tatt i bruk for alle11 som er blitt alderspensjonister etter at reformen ble vedtatt.
  3. I bunn skal alle få et minste pensjonsnivå, før kalt minstepensjon. Den er erstattet med en garantipensjon. Garantipensjon avkortes mot opptjent inntektspensjon med 80 prosent, i prinsippet slik at alle med litt inntekt skal få litt mer enn dem som har hatt liten eller ingen inntekt.
  4. En levealdersjustering som vil redusere alles pensjon etter hvert som levealderen stiger. Målet fra statens side er at økt levealder ikke skal øke statens utgifter til alderspensjon.

Opptjeningsregler kombinert med uttaksregler

Pensjon har siden folketrygden ble innført i 1967 vært et kompromiss mellom et sikkerhetsnett i form av en minstepensjon og et pensjonsnivå basert på hvor stor inntekt du har hatt. Men tyngdepunktet er forskjøvet. Før reformen var din rett til pensjon basert på en grunnsikring og så en tilleggspensjon basert på at du hadde førti års inntekt over 1 G (G=grunnbeløp i folketrygden, 111.477 kroner fra 1/5-22). Inntekten de 20 beste årene var da grunnlaget for hvilket pensjonsnivå du fikk. Hvis du var i inntektsgivende arbeid mer enn 40 år, hadde det ingen betydning.

Nå skal alt du tjener fra du er 13 til 75 år, opp til årlig 7,1 G, danne basis for hvilken alderspensjon du får. De gamle opptjeningsreglene var basert på en inntekt opp til 12 G, men med bare en tredels opptjening for inntekt over 6 G sammenliknet med opptjeningen opp til 6 G. Det er beregnet at med alleårsopptjening vil alle med mer enn 43 års opptjening og noenlunde jevn inntekt komme bedre ut med de nye opptjeningsreglene, mens de med mindre enn 43 år kommer dårligere ut.12

Dette betyr ikke at 43 års opptjening med lik inntekt gir samme årlige alderpensjon. Det er ekstremt viktig når i livet opptjeningen skjer. Som illustrasjon kan vi bruke to personer som har tjent 600.000 kroner i 43 år. Den ene fra hen er 19–62 år, den andre fra 29–72 år. Begge født i 1963. Ved avgang får hen som tar ut pensjon ved 62 år en årlig pensjon på 229.000 kroner, mens hen som jobber til 72 år får 379.000 kroner. Forskjellen i årlig pensjon blir 150.000 kroner. Hvert år til de dør, selv om begge utmerket godt kan leve 20 år etter at de går av med pensjon, til hhv. 82 og 92 år. Eller mer. Eller mindre. Men i pensjonsreformens nyspråk er ikke dette viktig. De har jo samme pensjonsformue. 18,1 prosent av 43 års inntekt, til sammen 4.670.000 kroner. Men er det rettferdig?

I praksis er det å hevde at det er likestilling en grov tilsløring. Eller er det ikke slik at å beregne likestilling utifra opptjent formue er en grov tilsløring av hvor store forskjellene i årlig pensjon faktisk blir? På tross av det er dette måten svært mye forskning nå, også fra Statistisk Sentralbyrå13, beregner om pensjonssystemet er «rettferdig» på. Slik flytter man rettferdig fra det pensjonisten får å leve for til en vurdering av hvilken «pensjonsformue» en har.

Garantipensjon

Hele diskusjonen om garantipensjon fortjener egentlig en egen utredning. I prinsippet ble den opprettet fordi alle skulle få litt mer igjen i pensjon enn minstepensjon. Det ble oppfattet som urettferdig at man selv med mange år med inntekt havnet i den såkalte minstepensjonsfellen.

For å forhindre dette i framtida, skal alle få en garantipensjon. Fullt ut hvis en ikke har hatt noen inntekt, avkortet med 80 prosent mot opptjent inntektspensjon. Litt forenklet – hvis garantipensjonsnivået er 200.000 kroner og du har tjent opp til 200.000 i inntektspensjon, vil du få 240.000 i årlig pensjon. 200.000 i inntektspensjon og 40.000 i garantipensjon (200.000 minus 80 prosent av 200.000 = 40.000). De konkrete reglene er en noe mer komplisert formuesberegning, men at vi nå får garantipensjon i stedet for minstepensjon er viktig å forstå fordi det får konsekvenser.

Noe av det viktigste er at det endrer hele prinsippet om minstepensjon. De årlige tilleggene som nå er gitt minstepensjonister må for eksempel forandres. De er nå foreløpig bare gitt til dem som allerede har blitt minstepensjonister, ikke til framtidige pensjonister med pensjon basert på alleårsopptjening og garantipensjon. Om de vil bli videreført, er et åpent spørsmål. Foreløpig ser det ut som om det ikke er meningen hvis vi skal ta utgangspunkt i forslagene fra pensjonskommisjonen14 og tidligere vedtak i Stortinget.15

Samordning med inntekt

Med pensjonsreformen frikoples uttaket av alderspensjon fra inntekt. Pensjon og inntekt samordnes ikke. Dette gjør det vanskelig å sikre at de som går av relativt raskt etter 62 år får en anstendig årlig pensjon. Tankegangen bak reformen er at det skal være såkalt utgiftsnøytralt for staten når du begynner å ta ut din pensjon. Dette er et hensyn som er overordnet de sosiale og fordelingsmessige konsekvensene ved reformen. Skal det da gis et tillegg til dem som får minst i pensjon, må pensjonen i prinsippet heves for alle, noe som gjør det dyrt, svært dyrt.

Når en skal beregne uttak for dem som tar ut pensjon relativt tidlig, gjøres dette med utgangspunkt i at utgiftene for staten skal være de samme uavhengig av når de tar ut pensjon. Utgangspunktet er årskullets beregnede levealder.16 En person med 40 års opptjening vil få rundt 7,5 prosent mer i årlig pensjon med ett år ekstra opptjening og ett år mindre som pensjonist. Rundt 5 prosent mer med ett års ekstra inntekt, 2,5 prosent mer fordi det blir ett år mindre å fordele pensjonsformuen på.

Hvis en skal øke de laveste pensjonsnivåene uten at de høyeste økes tilsvarende, vil langt flere ta ut pensjon tidlig.

Vi kan fortsatt bruke en lønn på 600.000 kroner for å illustrere. Hvis en går av ved 72 år og har 53 års opptjening i stedet for 43, vil den årlige pensjonen bli 467.000 kroner – 88.000 mer enn med 43 års opptjening og samme pensjonsalder. Rundt dobbelt så mye som pensjonen ville vært hvis vedkommende var avhengig av alderspensjon fra 62 år – 229.000 kroner.

Hvis en skal øke de laveste pensjonsnivåene uten at de høyeste økes tilsvarende, vil langt flere ta ut pensjon tidlig. For å unngå det må pensjonen samordnes med inntekt. Man har jo ikke behov for pensjon på toppen av inntekt hvis alderspensjonen skal fylle sitt egentlige formål, og være noe å leve av når en ikke lenger har full inntekt. Kan en ta ut pensjon fritt, vil langt flere ta ut alderspensjon tidlig. Jo mer lønnsomt dette er på individnivå, jo flere vil gjøre det. Pensjonsordningen tvinger folk til å tenke gjennom hva som lønner seg for en selv. Dette er dyrt for samfunnet. Med AFP som tidligpensjon var og er det en samordning med inntekt. Tankegangen, men også en økonomisk nødvendighet, er at AFP skal komme i stedet for inntekt, ikke i tillegg.

Når det nå kommer forslag om slitertillegg, enten i det forslaget Rødt17 har fremmet for folketrygden eller i det slitertillegget som er tatt inn i avtaler mellom fagforeninger og arbeidsgivere18 i både privat og offentlig sektor, er det forutsatt at man ikke får dette tillegget hvis en har inntektsgivende arbeid som før.

Også folketrygden ble samordnet med pensjon. Mellom 67 og 70 år ble pensjon samordnet med inntekt når inntekten var over 2 G. Denne samordningen ble gradvis avviklet av den rød-grønne regjeringa i årene rundt 2010 som en tilpasning til pensjonsreformen.

Avtalefestet pensjon (AFP)

Avtalefestet pensjon ble innført for å ta vare på alle dem som ikke kunne eller orket å jobbe fram til ordinær pensjonsalder på 67 år. Det gjaldt i både privat og offentlig sektor. Nå er det i stedet en tilleggsordning, ikke en tidligpensjonsordning. Foreløpig har denne endringen skjedd i privat sektor, men det er avtalt at dette også skal gjelde offentlig sektor etter samme mønster som i privat.

Med AFP var tankegangen at hvis man kom fra samme arbeidsplass med samme lønn, ville førtidspensjon være en ytelse som gjorde at de som trengte det kunne gå av før de ble 67 år, ned til en alder av 62. Du ville da få en pensjon til å leve av, men ikke veldig god. Når du fylte 67 år, ville du komme likt ut i alderspensjon med en som jobbet til vedkommende ble 67. Forskjellen i inntekt mellom kolleger varte bare i maksimalt fem år; som pensjonister ville de få omtrent det samme i alderspensjon. Det gjaldt både pensjon fra folketrygden og fra tjenestepensjonen. Det samme gjaldt alle som ble uføre. Innbetaling til tjenestepensjon fortsatte for både AFP-pensjonister og uføre fram til 67 år. Nå vil gamle kolleger som før kom likt ut i alderdommen oppleve at forskjellene blir store, til dels svært store.

Endringen av AFP er en god illustrasjon på et viktig mål som er forlatt med pensjonsreformen. Målet var at ansatte med omtrent samme yrkeskarriere og utgangspunkt skulle komme omtrent likt ut som pensjonister uavhengig av om de var friske eller ble syke. En viktig årsak til å kjempe gjennom AFP er at veldig mange blir uføre før de når ordinær pensjonsalder. Over 35 prosent av alle kvinner og rundt 25 prosent av alle menn er uføre ved 67 års alder.

Stein Stugu - pensjonsreformen en katastrofe - figur 1 - Andel av befolkningen som er uføre - Samfunn og økonomi 2/2022

Det er grunn til å tro at andelen som ville vært uføre uten mulighet til å gå av før 67 år hadde vært enda høyere hvis vi ikke hadde hatt AFP. Min erfaring fra årtier som tillitsvalgt i industrien er at det er mange – for mange – som er så lite lystne på å gå gjennom kverna for å få uføretrygd at de lar det være hvis det kan unngås. AFP er for noen en mulighet til å slippe det. Mange ønsker ikke å få dette stempelet, selv om det er aldri så rimelig at de blir uføretrygdet. Til og med hvis det koster litt å la det være.  AFP og alderspensjon oppleves som bedre enn uføretrygd. Endringen av AFP kom som en direkte tilpasning til prinsippene i pensjonsreformen. Det skulle lønne seg å jobbe, også i form av høyere pensjon.

Mens AFP som tidligpensjon i hovedsak gikk til folk som hadde behov for det, går AFP som tilleggspensjon både til dem som har bruk for det og mange som ikke har det. Jeg har tidligere nevnt at jeg er et eksempel på det siste. Som folkevalgt kan jeg litt sleivete beskrives som at jeg tilhører skravleklassen, de som i stor grad kan jobbe lenger, ofte vesentlig lenger enn ordinær pensjonsalder. Hvorfor skal vi som samfunn bruke store penger på slike som oss? Det er hyggelig med litt ekstra penger, men er det fornuftig? Det er ikke akkurat visjonen om å få mer i alderspensjon som er drivkraften bak at jeg sitter i kommunestyret. På samme måte som det ikke er høyere alderspensjon som er drivkraften for mange av dem som faktisk er i intellektuelle yrker.

Ensidig satsing på homo oeconomicus

Begrunnelsen for pensjonsreformen er behovet for å holde folk lenger i arbeid. Med pisk og gulrot. I et økonomisk språk betyr det at alle incitamenter er rettet mot individet, ingen mot arbeidsgiver (eller arbeidskjøper, som kanskje er en bedre betegnelse). Når det legges så stor vekt på å holde folk i arbeid, er det mer enn merkelig at staten ikke har bidratt til en finansiering av AFP som bruker økonomiske virkemidler overfor arbeidsgivere. Virkningen av økonomiske virkemidler på individ kan diskuteres – helsa blir ikke bedre av litt mer i pensjon. Virkningen for private bedrifter, eller for den saks skyld offentlige som driver etter oppsatt budsjett, er uomtvistelig i stor grad til stede ved bruk av økonomiske virkemidler.

I AFP-ordningen innenfor LO/NHO-området betalte arbeidsgiver 25 prosent av AFP-utgiftene til dem som tok ut AFP direkte over budsjett. I andre ordninger, som Virkes områder, betalte arbeidsgiver 100 prosent. Dette bidro til at man la forholdene bedre til rette for eldre, i alle fall noen steder. I enda sterkere grad skjedde dette i offentlig sektor. Mange kommuner la sågar til rette for sekstimersdagen for eldre (oftest fire dagers uke med full lønn), delvis finansiert ved sparte utgifter til AFP.

Merkelig nok dekker staten utgiftene til AFP som en del av pensjonsutgiftene. På denne måten har det ingen økonomisk betydning for etaten/foretaket hvor mange som helt eller delvis går av med AFP som tidligpensjon. Tilsvarende også for lærere, som pensjonsmessig hører inn under Statens pensjonskasse (SPK). Dette var en viktig medvirkende årsak til at Bærum19 kommune ikke så seg tjent med å beholde redusert arbeidstid for eldre for å holde folk lenger i arbeid. Akkurat det samme gjelder kommunal AFP, der Fagforbundet og KS har forhandlet fram at utgiftene til AFP som tidligpensjon skal belastes alle ansatte, uavhengig av når de går av.

Hvis målet er at folk skal jobbe lenger, hvorfor legges det da ikke til rette for at det skal lønne seg for arbeidsgiver å holde folk lenger i arbeid? Hvorfor satses det ensidig på straff og belønning rettet mot hver enkelt arbeidstaker, noe vi vet bare kan gjelde en liten del av arbeidstakerne uansett. Helsa har man mindre kontroll over, og virkningen av økonomiske virkemidler overfor arbeidstaker blir begrenset. Men samtidig, hvorfor har man fullstendig har gått fra å bruke økonomiske virkemidler overfor arbeidsgiver?

På ett viktig område er det imidlertid gjort endringer som påvirker arbeidsgiver når det gjelder å legge til rette for eldre. Vi har fått et større lov- og avtalemessig trykk for at ansatte skal ha rett til deltid, og rett til å stå lenger i arbeid. Men dette kunne vært gjort helt uavhengig av pensjonsreformen.

Har man med pensjonsreformen lykkes med å holde eldre lenger i arbeid?

I omtalen av pensjonsreformen blir det for øvrig stadig påpekt at den har vært en suksess fordi det er noen flere enn før som nå jobber lenger. Dette er sant, men årsakssammenhengen er mer tvilsom.

Som vi kan se av statistikken under er det en lang, relativt sammenhengende trend fra årtusenskiftet at det i snitt er en gradvis økning i arbeidsdeltakelsen blant eldre. Noe av dette skyldes ny AFP i privat sektor, som har litt betydning fordi det er mange som har mistet muligheten for tidligpensjon fordi de ikke har tjent nok. Og det er også en del som jobber lenger fordi de ønsker mer i inntekt og pensjon. Men det er vanskelig å finne noe direkte utslag av selve pensjonsreformen.

Situasjonen må analyseres også ut fra at det har vært en dreining i sysselsettingsmønsteret i Norge i retning av flere sysselsatte i yrker der en står lenger i arbeid enn i de mest fysisk belastende yrkene. Figur 2 viser at det er en klar trend de siste 20 årene at yrkesaktiviteten blant eldre øker. Skillet ved pensjonsreformen er ikke veldig tydelig. Figuren viser hvor mye yrkesdeltakelsen har gått opp i den delen av befolkningen som er over 50 år målt i antall årsverk, det vil si at ett år i en deltidsjobb ikke er et årsverk. Årsverk er slik sett en målestokk for hvor mye befolkningen jobber etter 50 år, ikke hvor lenge hver enkelt er i arbeidslivet. Yrkesaktivitet blant eldre har gått noe opp, men årsakssammenhengen er diskutabel. I tillegg er det et viktig spørsmål om denne endringen i yrkesdeltakelse er verdt de enorme endringer i pensjonssystemet som reformen innebærer.

Stein Stugu - pensjonsreformen en katastrofe - figur 2 -  Forventet yrkesaktivitet i årsverk etter fylte 50 år. Utviklingen fra 2001 til 2018. - Samfunn og økonomi 2/2022

Endringene i tjenestepensjon

Tjenestepensjonsordningene har vært gjennom svært store endringer de siste 20 årene. Før årtusenskiftet var også alle pensjonsordninger i privat sektor ytelsesordninger. Pensjon ble beregnet utfra et mål om at ansatte sammen med ytelser fra tjenestepensjonsordningen skulle nå et bestemt nivå sammen med en beregnet folketrygd. Og ytelsene skulle normalt vare livet ut, selv om det også fantes ytelsespensjonsordninger der utbetalingen stanset tidligere.20

Fra rundt år 2000 har det vært jobbet systematisk for å bli kvitt ytelsesordningene i privat sektor. I stedet har vi i hovedsak fått innskuddsbasert ordninger, der utbetalingen til den enkelte stopper når pengene som er avsatt på pensjonskontoen tar slutt. I praksis vil mange oppleve at de ikke har mer enn folketrygden å leve av etter at de fyller 77; utbetalingene fra en innskuddspensjonskonto skal fordeles minst til en fyller 77.

I privat sektor har over 93 prosent21 av dem som er omfattet av aktive pensjonsordninger (ikke fripoliser) ytelse basert på innskudd. I offentlige sektor er det avtalt at man skal gå over på en innskuddsbasert ordning. Ikke en ren innskuddsordning, selv om denne også skal baseres på innbetaling i alle år, men den skal sikre at pensjonsmidlene utbetales til du dør. I tillegg er det ikke innført arverett på gjenstående pensjonsmidler, noe det er i private innskuddsordninger. Slik får pensjonisten mindre i årlig alderspensjon, men de etterlatte får igjen det som eventuelt måtte være igjen når pensjonisten faller fra. Vanligvis beregner forsikringsbransjen at utbetalinger av pensjon fra en pensjonsordning med individuell arverett blir rundt ti prosent lavere enn der man ikke har arverett.

I praksis vil mange oppleve at de ikke har mer enn folketrygden å leve av etter at de fyller 77.

Forsker Anne Karine Grødem, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, vurderer utviklingen av tjenestepensjoner slik:22

«Bekymringen for at det skapes et ‘vinnerlag’ og et ‘taperlag» blant pensjonister, oppstår på grunn av utformingen av tjenestepensjonene samt samspillet mellom tjenestepensjoner og AFP. Lovene som regulerer tjenestepensjonene gir stort rom for å utforme ordningene slik at de kompenserer for utjevningsmekanismene i folketrygden. Dette gjelder særlig anledningen til å operere med svært høye sparerater for inntekter over taket i folketrygden (7,1–12 G)».

At det er store forskjeller på vinnere og tapere, kan vi se av denne oversikten over innskuddssatser i forskjellige bransjer.

Da opptjeningsordningen i folketrygden ble endret, var det et vesentlig poeng å legge vekt på fordelingsvirkningen av pensjon. At opptjening i folketrygden ble begrenset til en inntekt på 7,1 G, skyldes en vurdering av at fordelingsvirkningen ville bli for ille hvis de med høyere lønn skulle få mer i pensjon. I tillegg ville det jo blitt dyrere. Dette er en av hovedbegrunnelsene for at opptjening av alderpensjon er basert på inntekt opp til 7,1 G, i dag 790.000 kroner. Opptjening over en inntekt på 7,1 G ble kuttet for at forskjellen i pensjon ikke skulle bli for stor.23

Da innskuddspensjon ble innført i 2001, ble grensene for innskuddspensjon satt til 5 prosent av inntekt mellom 2 og 6 G, og 8 prosent fra 6 til 12 G. Den teoretiske målsettingen var at folketrygd sammen med innskuddspensjon skulle gi en årlig pensjon rundt 66 prosent av lønn. Ingen opptjening for de første 2 G i inntekt ble begrunnet med at folketrygden alene ga mer enn 66 prosent av lønn i pensjon for dem med aller laveste lønninger (minstepensjon). Grensa på 5 prosent og 8 prosent ble begrunnet med at avkastning sammen med folketrygden skulle gi 66 prosent av lønn i pensjon. Avkastningsnivåene ble satt urealistisk høyt, og en slik målsetting viste seg å være umulig å nå.

Konsekvensen av disse reglene er at det er store forskjeller i kvalitet mellom de beste og de dårligste tjenestepensjonsordningene.

Med innføring av obligatorisk tjenestepensjon på 2 prosent av inntekt, ble også grensa nedover satt til at det måtte være pensjonsinnskudd fra en lønn på 1 G (forholdsmessige lavere ved deltidsarbeid). I tillegg kunne det betales inn fra første krone i inntekt. Nå er det vedtatt at alle tjenestepensjonsordninger i privat sektor, også obligatorisk tjenestepensjon, skal ha innbetalinger basert på all inntekt fra første krone.

Da folketrygden ble endret, ble også de øvre grensene for innskudd til inntektspensjon endret fra 5 prosent for inntekt til 7 prosent. Grensa på 5 prosent gjaldt for inntekt opp til 6 G, grensa for innskudd for inntekt fra 6 G til 12 G var 8 prosent. Nå er innskudd opp til 7 prosent mulig for inntekt opp til 7,1 G. Det samme som grensa for opptjening i folketrygden. Samtidig ble det åpnet for innskudd på opp til 25,1 prosent for inntekt over 7,1 G (7 % + 18,1 % = 25,1 %). Dette gir større forskjeller mellom laveste og høyeste alderspensjon, stikk i strid med formålet om utjevning i folketrygden.

Konsekvensen av disse reglene er at det er store forskjeller i kvalitet mellom de beste og de dårligste tjenestepensjonsordningene.

Ny definisjon av likestilling

Innskuddspensjon har ført til at man definerer likestilling på en ny måte. Lik pensjon mellom kjønn har vært en selvfølge, og det har vært knyttet til at hvis lønn var den samme, skulle årlig pensjon også være den samme, livet ut. Det har vært uten betydning for hva du får i pensjon at kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn menn, alderspensjon fram til en dør skulle være lik.

Med innskuddspensjon er dette endret. Nå er det innskuddene som skal være like. Utbetalingene skal ikke vare livet ut, de skal bare vare til kassa er tom. Varer de til du er 77 år, som er vanlig mål på innskuddspensjon, så får du klare deg som best du kan i åra etterpå. Det spiller ingen rolle at kvinner da i praksis vil få vesentlig flere år med lav pensjon enn menn, som kjent lever de lenger. Men dette er nå plutselig blitt «likestilling».

Vi trenger en ny pensjonsreform

For to år siden satte Regjeringen Solberg ned et utvalg som skulle evaluere pensjonsreformen. Mandatet24 til utvalget var for snevert til å få den totale vurderingen vi har bruk for når vi skal vurdere helheten i systemet. Mandatet la for stor vekt på folketrygden uten å se denne i sammenheng med andre ytelser. Når mandatet har som forutsetning at «Pensjonsreformens langsiktige mål er å styrke bærekraften både ved at veksten i utgiftene til alderspensjon begrenses og gjennom at styrkede insentiver til arbeid vil bedre pensjonssystemets finansieringsgrunnlag», legger den rammer som både undervurderer de negative virkningene ved at insentiver til arbeid i praksis knyttes til de økonomiske virkemidlene som trekker i en individualistisk retning, og undervurderer pensjonssystemets virkning for folkehelsa.

Med et pålegg om å begrense utgiftsveksten, ba regjeringen Solberg om nye nedskjæringer. Dette har utvalget heldigvis ikke fulgt opp. Pensjonsutvalget vurderer det som sosialt uakseptabelt med ytterligere nedskjæringer store nok til å forsterke allerede vedtatte kutt. Utvalget har også kommet med noen forslag som i alle fall et stykke på vei bedrer uføres situasjon i forhold til vedtatte planer om å begrense uføres opptjening til alderspensjon til 62 år. Kommisjonen foreslår at uføre skal få opptjening av alderspensjon fram til de blir 65 år, ikke 62. Et mindretall fra SV og FrP foreslår at uføre skal få opptjening av alderspensjon til 67 år.25

Vi trenger derfor et annet utvalg enn det vi fikk. Et helt nytt utvalg som skal se på hele pensjonen i sammenheng.

I sin presentasjon av rapporten erkjenner utvalgets leder at de har måttet gjøre en del valg. Ett viktig valg har vært å legge mindre vekt på den sosiale dimensjonen enn det kan høres ut som om utvalgets leder Kristin Skogen Lund mener den sosiale dimensjonen isolert sett hadde fortjent. I samme retning trekker det jo også at de øker opptjeningsalderen til alderspensjon for uføre.

Vi trenger derfor et annet utvalg enn det vi fikk. Et helt nytt utvalg som skal se på hele pensjonen i sammenheng – folketrygd, AFP og tjenestepensjon. Et utvalg som ikke lar seg binde opp av de omfordelende konsekvensene av en pensjonsordning som baserer seg på alleårsopptjening, fleksibelt, nøytralt uttak og at alderspensjon og inntekt kan kombineres fritt uten at pensjonen avkortes.26

Her er noen forslag til hva et nytt utvalg bør basere seg på. For eksempel at pensjon skal være noe du får når du ikke lenger har inntekt og når du trenger det til erstatning for lønn, helt eller delvis. Ikke et uavkortet tillegg du kan få i tillegg til lønn. Jo lenger vi venter, desto vanskeligere vil det bli å endre prinsippene for det pensjonssystemet vi nå har fått i Norge.

  1. Utgangspunktet må være at pensjon er noe en skal få i stedet for lønn, ikke i tillegg til lønn.
  2. Det må vurderes hvor stor utbetaling av årlig pensjon kan bli. Trenger vi maksgrenser?
  3. Hvordan løfte uføre med et mål om at du ikke skal straffes med mindre pensjon resten av livet hvis du blir ufør.
  4. Endre avtalefestet pensjon (AFP) tilbake til en tidligpensjon i stedet for en tilleggspensjon slik det nå har blitt (privat sektor) eller er på vei til å bli (offentlig sektor).
  5. Skal vi innføre tidligpensjonsordninger også i folketrygden?
  6. Samordning av alle tjenestepensjoner må vurderes. Hvordan skal vi sikre gode tjenestepensjoner som ikke undergraver folketrygden?
  7. Vurdere om det bør gis særskilte økonomiske fordeler for tjenestepensjonsordninger som gir utbetaling av pensjon til du dør.27 Dagens system for innskuddspensjon kommer til å gi en mengde mennesker store inntektsbortfall mens de er alderspensjonister.
  8. Vurdere begrensinger i alleårsopptjening i folketrygden.
  9. Flytte obligatorisk tjenestepensjon til offentlig forvaltning eller til oljefondet? Det vil være billigere, sikrere og innføre et element i oljefondet som er ment til pensjon, ikke bare et navn på statens enorme investeringer av Norges inntekter fra olje og gass.
  10. Øke innbetaling til tjenestepensjon ved å heve til minst 4 prosent av lønn.
  11. Løfte dem med de laveste pensjonene særskilt (minstepensjon).
  12. Legge til rette for et bedre arbeidsliv for eldre ved å flytte de økonomiske virkemidlene for å få flere til å arbeide lenger fra individnivå til arbeidsgiverne. Det skal lønne seg å legge til rette for eldre i arbeidslivet. Og et bedre tilrettelagt arbeidsliv vil gjøre det mer attraktivt å jobbe lenger.

NOTER

1. Reiulf Steen til Klassekampen 9/5-2007
2. Det er likevel et merkelig unntak – den såkalte Samordningsfellen for ansatte som opptjener offentlig tjenestepensjon i aldersgruppene født fra 1944 til 1962. De får mindre og mindre pensjon jo lenger de arbeider etter 67 år, og null om de arbeider til ca. 73 år (gjelder fullt ut for aldersgruppene født fra 1944 til 1953). De straffes med mindre og mindre pensjon jo lenger de står i arbeid. Aldersgruppene født etter 1962 – også i stillinger med offentlig tjenestepensjon – kan få enorme pensjoner (til og med høyere enn lønna om de arbeider lenger enn 73 år). Slik har systemet for offentlig ansatte aldri vært. Begrunnelsen var at organisasjonene i offentlig sektor sa nei til prinsippet om at tjenestepensjonen skulle øke ut over den såkalte bruttopensjonen (folketrygd og tjenestepensjon skulle samlet ikke overstige 66 % av sluttlønn) ved å arbeide lenger enn 67 år pluss levealdersjustering, jf. rapporten Samordningsfellen fra Pensjonistforbundet i 2019.
3. Altruisme er ikke at du gjør ting for andre av din godhet, det er at vi bygger samfunn ved å utvikle fellesskap.
4. Det har jeg likevel delvis gjort, ikke fordi jeg har hatt behov for det, men fordi det er mulig. Hvor gammel kommer jeg til å bli? Vet ikke, kanskje lønner det seg, kanskje ikke. Og du må selv vurdere om du tror det er lurt.
5. I de 30 årene var jeg også i årevis heltids tillitsvalgt og satt i styret i Ringnes og Orkla som ansattvalgt.
6. Jeg sluttet i Ringnes i 2005, 55 år gammel, og arbeidet i De Facto på full tid fra 55 til jeg var 67. Fra 67 er jeg folkevalgt i Bærum og får rundt 700 000 i året for mine verv – litt mer enn jeg fikk i De Facto og litt mer enn i Ringnes.
7. https://www.lo.no/globalassets/kongress-2022/dokumenter/los-handlingsprogram-vedtatt-lo-kongressen-2022.pdf side 36.
8. David Sloan Wilson: Hva er altruisme? Cappelen Damm 2015.
9. Dagsnytt 18 (5/12-2013).
10. Her kan det jo være på sin plass å nevne at jeg halvstudert økonom fra samme studiested som Stoltenberg.
11. ‘Alle’ er i denne sammenheng alle i privat sektor. I offentlig sektor har man foreløpig beholdt en avtalefestet pensjon som førtidspensjon og som forutsetter at du ikke tar ut noe pensjon fra folketrygden. Det samme gjelder hvordan en beregner offentlig tjenestepensjon. Men disse solidariske ordningene er nå under avvikling.
12. Anslaget på 43 år er hentet fra Stortingsmelding 5 (2004–2005).
13. Fordi det er lov å ta ut pensjon mens du fortsatt jobber, er det vanskelig å beregne hvordan pensjon påvirker ulikhet ved å se på utbetaling av pensjon. Derfor regner man ofte på hvor stor din «pensjonsformue» er.
14. NOU 2022:7. Et forbedret pensjonssystem.
15. https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kontakt-nav/oversikt-over-satser/arlig-mistepensjon-fodt-1954-1962 (se utviklingen i særskilt sats for enslige).
16. Gjennomføringen er litt mer komplisert enn den forenklede betraktningen som brukes her.
17. Krever tilleggspensjon for sliterne – NRK Norge – Oversikt over nyheter fra ulike deler av landet
18. Lønn for strevet – slitertillegget | Landsorganisasjonen i Norge (lo.no)
19. Min vurdering. Jeg er medlem av Bærum kommunestyre.
20. Eksempel på det er Coop Midt-Norge, som hadde en alderspensjon med utbetaling til 77 år. Borregaard hadde en ordning der utbetalingen gikk til 77 år for så å bli nedtrappet til ingenting etter 82 år.
21. Basert på statistikk fra Finans Norge.
22. https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-7989-2021-02-02
23. Opptjening av tilleggspensjon i folketrygden var 42 prosent på inntekt over 1G (100.000 i inntekt ga 42.000 i pensjon), en tredel av dette – 14 prosent – på inntekt mellom 6 og 12 G.
24. Mandat til utvalg som skal evaluere pensjonsreformen – regjeringen.no
25. Mindretallet er Steinar Fuglevaag (SV) og Terje Søviknes (FrP). Utvalget foreslår også å heve pensjonsalderen, et forslag jeg ikke går inn på i denne teksten.
26. Se innledningen i NOU 2022:7, kap. 3.3. I denne teksten har jeg visst skrevet om de omfordelende konsekvensene av pensjonsreformen og utelatt konsekvensene av levealdersjusteringen.
27. Det er utviklet såkalt hybridpensjoner. De gir normalt pensjon til du dør, men har foreløpig liten utbredelse bl.a. på grunnlag av utbredt motstand fra mange arbeidsgivere.