Ragnhild Dahl, master i samfunnsøkonomi (UiO) og områdeleder fag og politikk i Pensjonistforbundet
Lars Nestaas, master i samfunnsøkonomi (UiO) og rådgiver pensjon i Pensjonistforbundet
Publisert i Samfunn og økonomi 2/2022
Etter pensjonsreformen i 2011 er pensjonistene blitt inntektstapere sammenliknet med befolkningen for øvrig. Det skyldes at folketrygdens alderspensjoner og offentlige tjenestepensjoner underreguleres i forhold til lønnsøkningen. Storparten av de private pensjonene – fripolisene – forvaltes slik at det ikke er økning i de årlige ytelsene. I flere av årene etter pensjonsreformen har pensjonistene hatt nedgang i realinntektene. Andelen aleneboende minstepensjonister med lavinntektsnivå har også økt. Likevel skapes det i stortingsmeldingen Regulering av pensjoner i 2022 og pensjonisters inntektsforhold (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2022) inntrykk av at pensjonistene har hatt en god inntektsutvikling i perioden. Det skyldes måten man måler utviklingen på.
Denne artikkelen tar i hovedsak opp to forhold:
- Hvordan skal inntektsutviklingen for dem som er pensjonister måles og belyses?
- Hvordan har inntektsutviklingen vært for pensjonistene i perioden 2011–2021, det vil si i perioden fra pensjonsreformen ble innført?
Hvordan bør inntektsutviklingen for pensjonistene måles?
Det brukes ulike typer statistikk for å belyse pensjonistenes inntektsutvikling. Den mest vanlige måten er å se på inntektsutviklingen for bestemte aldersgrupper i en periode, for eksempel utviklingen for aldersgruppene 62–69 år, 70–79 år, 80–89 år og over 90 år. I slike statistikker har pensjonistene gjerne framstått som inntektsvinnere.
For eksempel framstår gruppen over 90 år i 2011 som inntektsvinnere. De fleste burde intuitivt skjønne at dette ikke er riktig. Det er det heller ikke. De som var i aldersgruppen over 90 år i 2011 er helt andre personer enn dem som er over 90 år i 2020. I denne perioden har de aller fleste som var 90 år og eldre i 2011 gått bort, og de som fortsatt er igjen er en svært liten gruppe som er blitt over 100 år. De som er del av gruppen 90 år og eldre i 2021 er derfor personer som var i aldersgruppen 80–89 år i 2011. Altså helt andre personer enn dem som var over 90 år i 2011. Tilsvarende gjelder for de andre gruppene i slik statistikk.
Når inntektsutviklingen til pensjonistene skal måles over lengre tid kan det gi svært ulike resultater, avhengig av hvilken metode som benyttes. Mens én metode tilsynelatende viser at pensjonistene har hatt en sterk realvekst, vil en annen metode tvert imot kunne vise en negativ realvekst over samme periode. Det er derfor hensiktsmessig å fremstille inntektsutviklingen ved hjelp av flere ulike metoder, slik at man både viser hvordan gruppen av pensjonister har det i dag sammenlignet med tidligere, men også hvordan inntektsutviklingen har vært for enkelte årskull, og enkeltpersoner som har vært pensjonist i en lengre periode.
Et utgangspunkt er å vise inntektsutviklingen målt ved både årskull (f.eks. 1945-årskullet), og grupper av årskull (f.eks. 1930–1934-årskullene, og 1935–1939-årskullene, etc.) I tillegg kan det vises inntektsutviklingen for aldersgrupper, slik som 70–74 år og 75–79 år. Disse metodene har imidlertid en utfordring ved at personer i gruppene dør underveis, og at sammensetningen av gruppen derfor er annerledes ved starten av målingen og ved slutten av målingen. Her kan det også være systematiske forhold. Dersom gjennomsnittlig inntekt for dem som dør tidligere er lavere enn for dem som lever lenger, vil dette påvirke den beregnede inntektsveksten.
Vi vet for eksempel at kvinner lever lenger enn menn, og at de i gjennomsnitt har lavere pensjoner enn menn (NAV, 2020). Samtidig lever høytlønnede lenger enn lavtlønnede (FHI, 2019). På den andre siden kan etterlattepensjon øke den enkeltes pensjon dersom ektefellen dør. Et alternativ kan være å kun måle utviklingen for personer som var i live ved starten og slutten av målingen.
For å få et bedre inntrykk av hvordan inntektsutviklingen har vært for en som har vært pensjonist gjennom perioden som måles, kan man følge reelle enkeltpensjonisters inntektsutvikling. For eksempel ved å hente tall fra skattestatistikken til noen utvalgte pensjonister slik at man på denne måten kan få et inntrykk av inntektsutviklingen. Med en slik metode kan man få frem forskjellene i inntektsutviklingen avhengig av hva slags type tjenestepensjon pensjonistene har.
Inntektene til pensjonistene består av mange ulike komponenter som hver især kan ha en ulik utvikling over lengre tid. Slik som alderspensjon fra folketrygden, minste pensjonsnivå, offentlig tjenestepensjon, AFP, innskuddspensjon, fripoliser, ytelsespensjon og hybridpensjon. I tillegg kan pensjonister også ha øvrige inntekter som ikke er pensjon, slik som leieinntekter, kapitalinntekter og yrkesinntekter.
Det er nyttig å følge de ulike inntektskomponentenes utvikling, slik at man også for eksempel kan se forskjeller blant pensjonister avhengig av hva slags tjenestepensjon de mottar. Den årlige reguleringen av alderspensjon fra folketrygden, offentlig tjenestepensjon og minste pensjonsnivå vil i hovedsak være lik for alle pensjonister. Men utviklingen i innskuddspensjon, ytelsespensjon og fripoliser vil kunne variere fra person til person avhengig av fondsvalg og pensjonsleverandør.
Det er også andre utfordringer ved inntektsstatistikken for pensjonister. Dersom vi måler inntektsutviklingen ved å se på samlet inntekt, vil veksten vi måler preges av utviklingen i yrkesinntekter. Veksten blir dermed ikke representativ for dem som ikke lenger er i arbeid, noe som gjelder langt de fleste alderspensjonister.
På den ene siden vil muligheten til å kombinere yrkesinntekt med pensjon allerede fra 62 år gi et inntrykk av høyere vekst for pensjonistgruppen, sammenlignet med perioden før 2011, hvor det ikke var mulig. På den andre siden vil man ved å følge enkelte årskulls inntektsutvikling se en negativ inntektsvekst som følge av at gjennomsnittlig yrkesinntekt faller i takt med økt alder.
Muligheten til å velge når uttaket av pensjon skal starte, vil påvirke størrelsen på den årlige pensjonen. Tidlig uttak gir flere år med pensjon, men med et lavere årlig beløp. Senere uttak gir færre år med pensjon, og høyere årlig beløp. Dersom mange velger å ta ut pensjonen tidlig, vil dette kunne trekke ned gjennomsnittlig årlig pensjon, og dermed gi inntrykk av lavere inntektsvekst for pensjonistene.
Gjennomsnittlig inntektsnivå i 2020 for årsgruppene fra 60 til 90 år i 2020
Figur 1 gir en oversikt over gjennomsnittlig inntektsnivå og sammensetningen av inntektene for aldersgruppene fra 60 år og opp til 90 år i 2020, før skatt. Inntektsnivået er stort sett fallende i takt med økt alder. Høyest samlet inntektsnivå i 2020 hadde de som var 62 og 63 år. Også årsklassene opp til 67 år har høyt gjennomsnittlig inntektsnivå sammenlignet med de eldre årskullene. Det skyldes særlig at man etter pensjonsreformen i 2011 kan kombinere uttak av alderspensjon med full yrkesinntekt uten avkorting fra fylte 62 år.
Gjennomsnittlig inntektsnivå for aldersgruppen 62–66 år er relativt sett blitt høyere etter pensjonsreformen. For aldersgruppen fra 67 år og oppover faller inntektsnivået relativt kraftig. Det skyldes at yrkesinntektene blir stadig lavere i de eldre årsklassene og overgangen til en lavere alderspensjon, samt at pensjon under utbetaling har vært regulert lavere enn lønnsveksten.
For personer over 80 år utgjør gjennomsnittlig inntektsnivå nesten halvparten av inntektsnivået i aldersgruppen 62–63 år. Dersom vi ser på inntekt etter skatt (nettoinntekten), er inntektsforskjellen mellom dem som i hovedsak lever av yrkesinntekt og dem som lever av pensjon noe mindre, på om lag 60 prosent av inntektsnivået til aldersgruppene 62 og 63 år.
Regulering av alderspensjon før og nå
Folketrygden ble innført i 1967. Fra starten var reguleringen av alderspensjon under utbetaling basert på inflasjonen og velstandsøkningen i samfunnet, samt andre spesielle forhold. Reguleringen var gjenstand for forhandlinger med pensjonistenes organisasjoner gjennom trygdeoppgjøret.
Grovt framstilt var denne modellen, hvor reguleringen var gjenstand for forhandlinger og rammen for oppgjøret var basert på forventet inntektsutvikling (lønnsvekst), i bruk med noen mindre endringer fra folketrygden ble innført i 1967 fram til 2011.
Med pensjonsreformen i 2011 gikk man over til et system for regulering av pensjon fra folketrygden som skal være fullt ut regelstyrt. Dette systemet gjaldt også offentlige tjenestepensjoner under utbetaling. Samtidig ble rollen til pensjonistenes organisasjoner redusert til å vurdere tallmaterialet som lå til grunn for reguleringen. De nye reglene var at pensjoner under utbetaling skulle reguleres med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosent, justert for eventuelle avvik mellom forventet og faktisk lønnsvekst de siste to foregående årene.
Satsene for minste pensjonsnivå skulle reguleres med lønnsvekst justert for effekten av levealdersjusteringen for 67-åringer i reguleringsåret, men ikke lavere enn lønnsveksten fratrukket 0,75 prosent. Dette innebar at alderspensjonen og minstepensjonen alltid ble underregulert i forhold til lønnsvekst. Dette systemet førte også til at pensjonistenes inntekter fra folketrygden i flere av årene økte mindre enn inflasjonen. Det vil si at realverdien av pensjonene i flere år ble redusert.
Stortinget vedtok at pensjon under utbetaling i 2021 skulle reguleres med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten, men ikke høyere enn lønnsveksten. I 2022 ble det endret til at pensjon under utbetaling – minste pensjonsnivå inkludert – skulle reguleres med gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst, uten noen begrensning om å ikke overstige lønnsveksten.
Det skal også korrigeres for eventuelle avvik mellom forventet og faktisk lønnsvekst de to siste årene, samt eventuelle avvik mellom forventet og faktisk prisvekst året før. Når pensjonistenes inntektsutvikling fra 2010 til 2020 analyseres, er det altså pensjonistenes utvikling i realinntekt under reguleringsregimet med lønnsvekst fratrukket 0,75 prosent som dekkes.
Måling av utviklingen i pensjonistenes inntektssituasjon
Vi vil vise tre forskjellige måter å vise inntektsveksten til pensjonistene på. Den første er tilnærmingen som er brukt i stortingsmeldingen Regulering av pensjoner i 2022 og pensjonisters inntektsforhold (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2022). Her måles inntektsutviklingen for ulike aldersgrupper over lengre tid.
Den andre metoden stammer fra artikkelen Mindre inntekter, men større formue for pensjonistene, skrevet av SSB (Hattrem, 2022). Den følger inntektsutviklingen til et spesifikt årskull. Til slutt ser vi på inntektsveksten ved å følge realutviklingen til alderspensjon under utbetaling.
Tilnærming i stortingsmeldingen
I kapittelet Inntektsutviklingen blant den eldre befolkningen i stortingsmeldingen, analyseres inntektsutviklingen fra 2010 til 2020, og det presenteres statistikk og figurer over realveksten i median samlet inntekt etter skatt for forskjellige aldersgrupper fra 40–49 år og opp til aldersgruppen 85–95 år (figur 2).
Figur 2, som er gjengitt fra stortingsmeldingen, indikerer at inntektsutviklingen i perioden etter pensjonsreformen har vært god for pensjonistene og bedre enn for de yrkesaktive. Det denne statistikken forteller oss, er at de som var del av aldersgruppene i 2020 hadde bedre råd enn dem som var del av aldersgruppene i 2010.
For eksempel hadde en som var 75 år i 2020 høyere samlet inntekt enn en som var 75 år i 2010. Denne metoden sammenligner altså inntektsnivået til en gruppe pensjonister med inntektsnivået blant en annen gruppe pensjonister for ti år siden. Denne tilnærmingen gir oss dermed ikke et bilde av inntektsutviklingen til en som har vært pensjonist i hele denne tidsperioden.
Denne metoden bærer gjerne preg av såkalte sammensetningseffekter, som innebærer at gruppene som måles er sammensatt av ulike personer med ulik grad av pensjonsopptjening, yrkesinntekt, utdanningsnivå, m.m. Spesielt kan vi se at aldersgruppen 62–66 år har en særlig høy vekst i perioden fra 2010 til 2020. Dette skyldes blant annet at disse aldersgruppene kan kombinere uttak av alderspensjon med inntekt i 2020, noe som ikke var mulig i 2010. Denne endringen i pensjonsregelverket trekker dermed inntektsveksten opp for denne gruppen.
Sammensetningseffekter kan også trekke inntektsutviklingen i negativ retning, noe som er illustrert i figur 3. Der ser vi at aldersgruppen 70–74 år har et større fall i inntektene fra 2015 til 2020. Dette skyldes i stor grad at de som var del av denne aldersgruppen i 2020 hadde større grad av tidliguttak av pensjon enn dem som var mellom 70 og 74 år i 2015. Tidlig uttak av pensjonen gir flere år med pensjon, men med en lavere årlig pensjonsutbetaling resten av livet.
Høy vekst i prosent kan gi lav vekst i kroner
I stortingsmeldingen (Meld. St. 15 (2021–2022), s. 20) uttales det at realveksten i samlet inntekt har vært høy for mange av aldersgruppene blant den eldre befolkningen i perioden fra 2015 til 2020. Gruppen 96 år og eldre trekkes fram som den gruppen som har hatt sterkest vekst, og den relativt sterke veksten for denne gruppen forklares med at Stortinget flere ganger etter 2015 har økt satsene for minste pensjonsnivå ut over reguleringen.
Minstepensjon for enslige er økt med:
- 4000 kroner ekstra fra 1. september 2016
- 4000 kroner ekstra fra 1. september 2017
- 4000 kroner ekstra fra 1. september 2019
- 4000 kroner ekstra 1. mai 2021 (gitt med virkning fra 1. mai 2020)
- 5000 kroner ekstra fra 1. juli 2021
Minste pensjonsnivå for enslige er 232 816 kroner (per 1. mai 2022). Uten de ekstra løftene av minstepensjon for enslige siden 2016 ville satsen vært 210 730 kroner.
Minstepensjonistene har i utgangspunktet en lav inntekt, slik at en høy prosentvis vekst ikke tilsvarer en høy vekst i kroner. Dette er illustrert i tabell 1, som viser hvordan det som var gjennomsnittlig årslønn i 2010 har utviklet seg fram til 2021 – gitt at den har hatt en gjennomsnittlig lønnsutvikling, og hvordan satsen for aleneboende minstepensjonister har utviklet seg over samme periode.
Selv om enslige minstepensjonister har hatt en realvekst på 17 prosent og reallønnsveksten er 11,9 prosent, har de enslige minstepensjonistene kun fått omtrent halvparten av realveksten i kroner til en lønnstaker med gjennomsnittlig lønnsnivå i perioden 2010–2021.
Det er ingen offisiell fattigdomsgrense i Norge, men det finnes ulike mål på lavinntekt. Den mest brukte er EU60-skalaen som utgjør 60 prosent av medianinntekten etter skatt. I 2022 ligger den på omtrent 260 400 kroner1 for en aleneboende. Samtidig ligger satsen for aleneboende minstepensjonister på 232 816 kroner, som tilsvarer 27 600 kroner under grensen for lavinntekt.
Tabell 2 viser at andelen av de aleneboende minstepensjonistene som lever under EU60 har økt fra 70 prosent i 2010 til 77,0 prosent i 2020. Det har altså vært en klar økning i andelen av de aleneboende minstepensjonistene som lever med inntekt under grensen for lavinntekt i denne tidsperioden. Det har vært flere løft i minstepensjonen i disse årene. På tross av dette er aleneboende over 67 år blant de gruppene som har lavest inntekt og levestandard, og lever i en situasjon med vedvarende lavinntekt.
En utfordring på lengre sikt vil være å identifisere hvem som er «minstepensjonister». NAV publiserer i dag statistikk over antall pensjonister med minste pensjonsnivå fra folketrygden, og dette er dem man som regel omtaler som «minstepensjonister». Ved pensjonsreformen i 2011 var en opptatt av å fjerne dette begrepet. I det nye regelverket for alderspensjon fra folketrygden er minste pensjonsnivå erstattet med en annet minsteytelse – garantipensjon.
Garantipensjonen ligger på et lavere nivå enn minste pensjonsnivå. Årskullene født før 1954 har minste pensjonsnivå, mens årskullene 1954–1962 vil ha en kombinasjon av både minste pensjonsnivå og garantipensjon, og det vil dermed være ulike minstenivåer for ulike årskull. De som er født i 1963 og senere vil ha garantipensjon som minsteytelse, men vil også opptjene noe inntektspensjon i tillegg til garantipensjonen.
Begrepet minstepensjonist bør derfor defineres på nytt, eller man bør finne andre måter å identifisere gruppen med lavest pensjoner fra folketrygden på. I stedet for å kun telle antall personer med minste pensjonsnivå, er det mer nærliggende å måle antall pensjonister med en alderspensjon fra folketrygden under et visst nivå. Ett utgangspunkt kan derfor være å følge med på pensjonistene som har en alderspensjon fra folketrygden som ligger under EU60-nivå, eventuelt en annen definert grense.
Inntektsvekst for enkelte årskull. 1944-kullet som eksempel
I artikkelen Mindre inntekter, men større formue for pensjonistene (SSB, 2022) fulgte SSB inntektsutviklingen til dem som var 67 år i 2011 (født i 1944), fra året 2012 fram til 2019. Tabell 3 viser realveksten i median inntekt etter skatt for hvert av årene fra 2012 til 2019.
SSB finner i undersøkelsen at i fem av de åtte årene undersøkelsen dekker, hadde denne gruppen nedgang i realinntekten (se tabell 3), og median realinntekt etter skatt falt med 7,2 prosent for dette alderskullet i denne perioden (se tabell 4).
Tabell 4 viser realvekst i median inntekt sett under ett for noen utvalgte grupper av personer født i 1944 i perioden 2012–2019.
Ved å følge inntektsutviklingen til et spesifikt årskull, unngår man sammensetningseffektene vi tidligere har omtalt. Årskullet 1944 hadde nådd pensjonsalder i 2011, og hadde dermed ikke mulighet til å kombinere tidlig uttak av alderspensjon med yrkesinntekt på samme måte som pensjonsreformen muliggjorde for senere årskull. Som mål på inntektsutviklingen ser SSB på median realinntekt etter skatt.
Inntektsutviklingen målt ved denne metoden står i sterk kontrast til den positive realveksten som ble vist i stortingsmeldingen. Når SSB ser på tilsvarende tall for alle personer 18 år eller eldre, finner de en økning i median realinntekt etter skatt på 2,9 prosent i tidsperioden.
Når man følger et spesifikt årskull, finner man altså at disse pensjonistene ikke bare hadde nedgang i realinntekten i perioden, men også 10,1 prosentpoeng lavere vekst i realinntekten sammenliknet med den voksne befolkningen generelt. Det må også nevnes at median samlet realinntekt for 1944-kullet – før skatt – ble redusert med 9,7 prosent i denne tidsperioden.
For aleneboende minstepensjonister i 1944-kullet ble realverdien av median inntekt etter skatt redusert med 2,7 prosent fra 2012 til 2019 (tabell 4). Fallet i inntekt var enda større for minstepensjonistene som var gift eller samboende, som fikk en realnedgang i median inntekt etter skatt på 8,2 prosent i tidsperioden.
Bruk av «Samlet inntekt» ved måling av utviklingen i pensjonistenes inntektssituasjon
En viktig forklaring på at SSB finner at 1944-årgangen har hatt nedgang i realinntekten, er at SSB ser på samlet inntekt. Samlet inntekt inkluderer yrkesinntekt, kapitalinntekter, og skattepliktige og skattefrie overføringer, hvor pensjon inngår som en skattepliktig overføring. Som vist tidligere er gjennomsnittlige yrkesinntekter fallende med alderen for alle over 62 år.
I perioden som måles har 1944-kullet hatt en jevn nedgang i gjennomsnittlig yrkesinntekt. Det er dermed å vente at samlet inntekt til et årskull som er 67 år vil falle over lengre tid ettersom yrkesinntektene faller. Følger man i stedet utviklingen i alderspensjon under utbetaling, unngår man denne problemstillingen.
Realveksten i alderspensjon under utbetaling
Tabell 5 viser årlig realvekst i lønn og alderspensjon ut over minstenivået fra 2011 til 2021. Gjennomsnittlig årlig realvekst i perioden var 0,8 prosent for lønninger, og 0,1 prosent for pensjoner ut over minstenivået. Realveksten i alderspensjon var positiv i alle årene mellom 2011 og 2014, men var negativ i samtlige år fra 2015 til 2018.
I de etterfølgende årene var den rundt null prosent. Vi ser også at – med unntak av 2016, da den var like negativ for pensjonister og lønnsmottakere, og 2021 – var realveksten i alderspensjon lavere enn realveksten i lønnsinntekter i samtlige år.
Ser vi nærmere på perioden fra 2015 til 2020, hadde løpende alderspensjon – som er hovedinntektskilden til de fleste pensjonister – negativ realvekst i årene 2015, 2016, 2017 og 2018 (se tabell 5). En pensjon som i utgangspunktet var på 250 000 kroner i året i 2014, ville ha vokst til 275 971 kroner i 2020, men prisene økte mer enn pensjonene i denne perioden. For at pensjonen skulle holdt følge med prisveksten, måtte pensjonen ha vokst til 286 223 kroner.
I 2020 hadde denne pensjonen altså 10 252 kroner lavere kjøpekraft enn i 2014. Følger vi utviklingen til dem som allerede var pensjonister og hovedsakelig levde av alderspensjon, ser vi at dette ikke var en periode preget av høy inntektsvekst.
For å illustrere forskjellen i utviklingen mellom lønnsinntekter og pensjonsinntekter i hele perioden siden pensjonsreformen, viser tabell 6 realveksten i to lønns- og pensjonsinntekter, på henholdsvis 250 000 og 500 00 kroner, fra 2010 til 2021. Mens lønnsinntektene har hatt en realvekst på nesten 12 prosent, er realveksten i pensjonsinntektene 3,4 prosent.
Dette betyr i kroner at en person som hadde 250 000 kroner i lønnsinntekt i 2010 vil ha 21 000 kroner mer i året enn en pensjonist med samme inntekt ved utgangen av perioden. En lønnsmottaker med 500 000 kroner i inntekt i 2010 vil ha 42 000 kroner mer i inntekt i 2021 enn en pensjonist som hadde 500 000 kroner i inntekt i 2010.
Dette understøttes når vi ser på indekser for realverdien av lønn og pensjoner fra 2010 til 2021 i figur 4. Den er hentet fra NOU 2022: 7 Et forbedret pensjonssystem. Her vises at samlet sett har realverdiene i lønn økt med 11,8 prosent i perioden, mens realverdien for pensjonene bare økte med 3,4 prosent.
Den svake reguleringen etter pensjonsreformen begrenser seg ikke til alderspensjon fra folketrygden. Alderspensjon fra offentlig tjenestepensjon får tilsvarende regulering som folketrygden. Enda svakere har utviklingen vært for fripoliser som stammer fra tjenestepensjon opptjent i privat sektor. Hvis man slutter hos en privat arbeidsgiver med ytelsespensjon, får man med seg en fripolise med sine opptjente pensjonsrettigheter.
I 2022 var den totale verdien av fripoliser i livselskap på 343 milliarder kroner (Øverland, 2022). Pensjonsytelsene fra fripoliser har siden 2008 nesten ikke blitt regulert.2 I rapporten En pensjonists fripoliseregnskap 2021, er dette belyst (Pensjonistforbundet, 2022). Rapporten fulgte utviklingen i fripolisene til en mann som ble 67 år i 2010, og viser at pensjonsytelsene hans steg med 1 prosent nominelt fra 2010 til 2020. I samme periode steg konsumprisindeksen med 21,8 prosent.
Som vi har vist, er det ulike utfordringer ved å måle inntektsveksten for pensjonister for grupper over lengre tid, men også når man følger utviklingen for enkelte årskull. Ved å følge realveksten til alderspensjon under utbetaling fra folketrygden, vil man imidlertid få et mer representativt inntrykk av inntektsutviklingen for dem som har vært pensjonister i hele perioden. Som figur 1 viser, har de fleste pensjonister hovedinntekten sin fra alderspensjon fra folketrygden. Hvordan denne pensjonen reguleres hvert år, er derfor av stor betydning for inntektsutviklingen.
Det vil imidlertid være variasjoner man ikke fanger opp ved å kun følge utviklingen i realveksten for alderspensjonen fra folketrygden, slik som endringer i skatt og utvikling i private tjenestepensjoner. Et alternativ kan være å følge faktiske pensjonisters inntektsutvikling over lengre tid.
Ved å se på ulike eksempler av pensjonister med ulik sammensetning av pensjonsnivå, tjenestepensjon og aldersgrupper, vil man kunne få et godt inntrykk av hvordan inntektsutviklingen har vært for faktiske pensjonister gjennom perioden som måles. For eksempel kunne dette vært gjort ved å hente tall fra skattestatistikken. En slik metode vil kunne være velegnet for å få frem forskjellene i inntektsutviklingen avhengig av hva slags type tjenestepensjon pensjonistene har.
Konklusjon
Det er komplekst å måle inntektsutviklingen til pensjonister over lengre tid. Forskjellige metoder for å måle inntektsveksten kan gi fullstendig ulike resultater.
Metoden som benyttes iregjeringens stortingsmelding Regulering av pensjoner i 2022 og pensjonisters inntektsforhold, gir et inntrykk av en sterk realvekst etter pensjonsreformen.
I meldingen kan vi blant annet lese at «Den eldre befolkningen har samlet sett hatt en sterkere økning i kjøpekraften de siste ti årene enn den yngre befolkningen».
Ser vi derimot på utviklingen til enkelte årskull, slik SSB har gjort for 1944-kullet, blir bildet helt annerledes. Realveksten har vært tydelig negativ i perioden 2012–2019. Noe av årsaken skyldes at nedgangen i yrkesinntekter i denne aldersgruppen i perioden trekker ned veksten.
En tredje metode er å følge realveksten som følger av reguleringen av alderspensjon fra folketrygden. Denne metoden viser en klart svakere realvekst for pensjon sammenlignet med lønnsveksten. Perioden etter pensjonsreformen har vært kjennetegnet av svakere pensjonsregulering enn lønnsveksten, og i flere år var det negativ realvekst for alderspensjon.
En ytterligere metode kan være å følge faktiske enkeltpersoners inntektsutvikling over en tidsperiode. Ved å se eksempler fra virkelige pensjonisters skattestatistikk over en periode, kan man få et interessant innblikk i inntektsutviklingen. Ved å velge ut personer med ulike pensjonsnivåer, tjenestepensjoner og ulike aldre, vil man kunne sammenligne ulike pensjonisters utvikling over lengre tid. Dette vil gi et annet innblikk i utviklingen enn hva man får gjennom medianer og gjennomsnitt.
NOTER
1. Oppjustert i takt med lønnsveksten siden 2020. 242 600 x (1+3,5 %) x (1+3,7 %) = 260 400.
2. Det er fripoliser i livselskap som i hovedsak ikke blir oppregulert, mens fripoliser i pensjonskasser generelt har hatt en bedre utvikling.
REFERANSER
Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2022): Regulering av pensjoner i 2022 og pensjonisters inntektsforhold. Meld. St. 15 (2021–2022).
FHI (2019). Rike lever mykje lenger enn fattige. Oslo. Folkehelseinsituttet (nettpublisert).
Hattrem, A. (2022). Mindre inntekter, men større formue for pensjonistene. Oslo: SSB.
NAV (2020). Kvinner og pensjon. Oslo: NAV (nettpublisert).
NOU 2022: 7 Et forbedret pensjonssystem. Oslo. Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Pensjonistforbundet (2022). En pensjonists fripoliseregnskap 2021. Oslo.
Øverland, T. (2022). Forvaltning av fripoliser i livselskapene har kostet kundene store beløp. Samfunn og økonomi 2/2022,s. 78.