Stigende aldersgrenser for pensjon – om Pensjonsutvalgets rapport

Hovedkonklusjonen fra Pensjonsutvalget sommeren 2022 er at pensjonsreformen har vært viktig og nødvendig, og at den i hovedsak virker etter hensikten. Det er imidlertid fortsatt visse sosiale problemer ved både pensjonsreformen og Pensjonsutvalgets forslag, mener Bjørn Einar Halvorsen.

Bjørn Halvorsen - Stigende aldersgrenser for pensjon – om Pensjonsutvalgets rapport - Samfunn og økonomi 2/2022
AdobeStock
Bjørn Einar Halvorsen, cand. oecon (UiO) og tidligere leder av Trygdeavdelingen og Sekretariatet for utredning av pensjonsreformen
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 2/2022

Sammenfatning

Pensjonsutvalget leverte sommeren 2022 en grundig og god utredning (NOU 2022: 7). Hovedkonklusjonen er at pensjonsreformen har vært viktig og nødvendig, og at den i hovedsak virker etter hensikten. Hovedforslaget er at aldersgrensene i pensjonssystemet bør økes gradvis i takt med økningen i forventet levealder i befolkningen. Videre foreslås det at alderspensjon til uføre økes tilsvarende som for arbeidsføre eldre som velger å jobbe lenger. Og at nivået på minstepensjon foreslås økes i takt med den generelle velstandsutviklingen.

Dette er i hovedsak gode og godt begrunnete konklusjoner og forslag som bør få bred politisk tilslutning. Selv om de neppe vil bidra til å forenkle pensjonssystemet.

Det er imidlertid fortsatt visse sosiale problemer ved både pensjonsreformen og Pensjonsutvalgets forslag. Det følger av store og systematiske forskjeller i forventet levealder og arbeidsforhold i befolkningen. Dette slår sosialt uheldig ut i pensjoner og i pensjonssystemet, og dette problemet bør man finne bedre løsninger på. Man bør også vurdere å rette opp den såkalte «samordningsfella» i offentlig tjenestepensjon.

Forslagene er avhengig av en aktiv og målrettet arbeidspolitikk for at eldre som ønsker og har helse til det, faktisk kan få fortsette flere år i jobb. Spesielt overfor eldre som er utsatt for omstillinger og nedbemanninger i arbeidslivet. Her er resultatet altfor ofte en for tidlig pensjonering ved uføretrygd eller en form for førtidspensjon.

Behovet for pensjonsreformen

Det er nå omtrent 20 år siden Pensjonskommisjonens oppnevning og sluttrapport (NOU 2004: 1), og drøyt ti år siden den ble iverksatt fra 2011, etter grundige høringer og drøftinger, med partene både i arbeidslivet og i Stortinget. Hovedformålet var et mer økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem, med en rimelig og rettferdig fordeling av ytelser og byrder mellom generasjoner og mellom grupper i samfunnet. Befolkningsutviklingen med flere eldre, som lever stadig lenger, gjorde det nødvendig med en pensjonsreform.

Hovedelementene i Pensjonskommisjonens forslag til pensjonsreform og den reformen som ble vedtatt av Stortinget for folketrygdens alderspensjon, var disse:

  • Alle år med arbeidsinntekt (mellom 13 og 75 år) skal gi opptjening til alderspensjon. Ca. 18 prosent av årsinntekten opp til et tak på 7,1G (ca. 800 000 kroner) spares opp til en beregnet pensjonsformue, som fordeles over forventet antall år som pensjonist.
  • Levealdersindeksering av opptjent pensjon. Årlig pensjon reduseres i takt med stigende levealder. Pensjonsnivået kan opprettholdes eller økes ved å jobbe lenger.
  • Garantipensjon ved lav eller kort opptjening. Minste pensjonsnivå på 2G (233 000 kroner 2022), med avkorting av 80 prosent av garantitillegget mot opptjent pensjon.
  • Fleksibel pensjon. Pensjonsalder mellom 62 og 75 år basert på kostnadsnøytralitet. Tidlig uttak gir lavere årlig pensjon, og sent uttak gir høyere årlig pensjon.
  • Opptjent pensjon verdisikres ved lønnsindeksering, mens utbetalt pensjon indekseres med gjennomsnittet av lønns- og prisutviklingen.
  • Utbetalt pensjon blir ikke behovsprøvd (avkortet) mot arbeidsinntekt. En kan fra 62 års alder fritt ta ut pensjon og fortsette i arbeid, på både heltid og deltid.

Avtalefestet pensjon (AFP) og tjenestepensjoner er etter hvert tilpasset denne reformen. Folketrygdens uføretrygd er også tilpasset alderspensjonsreformen. Det har vært bred politisk enighet om denne reformen og behovet for den.

Det er mange forhold som har endret seg siden pensjonsreformen ble utredet og vedtatt, og Pensjonsutvalget har hatt til oppgave å vurdere om behovet for pensjonsreform er mindre nå. De kommer til at så ikke er tilfelle, snarere tvert imot. Levealderen har økt mer enn antatt, og den forventes å øke ytterligere framover. Pensjonsutvalgets vurdering er at pensjonsreformen så langt ser ut til å virke etter hensikten. Det er ikke behov for systemendringer eller større innstramminger. Utvalget mener imidlertid at det er behov for justeringer for å styrke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet. De tre sentrale forslagene er:

  • Aldersgrensene i pensjonssystemet bør økes i takt med økende levealder.
  • Minsteytelsene i pensjonssystemet bør følge den generelle velstandsutviklingen.
  • Alderspensjonen til uføre bør skjermes for levealdersjustering.

Pensjonsutvalget har levert en grundig og god rapport. Målet om økonomisk og sosial bærekraft på lang sikt er grunnleggende. Den økonomiske bærekraften er utfordrende, men håndterlig. Det er veldig viktig og bra at Pensjonsutvalget er så vidt enig i sine vurderinger, konklusjoner og forslag – både om behovet for pensjonsreformen, om utformingen av den, og om behovet for forbedringer. Dette gir grunnlag for et nytt, bredt pensjonsforlik. Det er viktig at en slik konsensus kan fortsette, også i høringen og oppfølgingen av utvalgets rapport.

Økonomisk og sosial trygghet og bærekraft

Pensjonsutvalget har lagt mål om økonomisk og sosial bærekraft til grunn for sine vurderinger og forslag. Formålet med folketrygdens alderspensjon er å gi økonomisk og sosial trygghet i alderdommen. Det skal forhindre fattigdom og bidra til å opprettholde levestandard. Dette skjer primært gjennom henholdsvis grunnsikringen ved minste- og garantipensjon, og ved standardsikring gjennom tilleggspensjon/opptjent pensjon. Tjenestepensjoner utfyller standardsikringen.

Pensjonsutvalget ser på sosial bærekraft som en samlebetegnelse på pensjonssystemets evne til å fylle sine grunnleggende funksjoner og til å ivareta et sett av fordelingspolitiske mål. Sosial fordeling står sentralt, både mellom inntektsgrupper, mellom kjønn og mellom generasjoner. Pensjonssystemets sosiale bærekraft avhenger også at det har tilstrekkelig legitimitet og tillit i befolkningen, en tillit til at det vil innfri sine pensjonsløfter i framtida.

Et økonomisk bærekraftig pensjonssystem er ifølge utvalget «et system som lar seg finansiere på lang sikt uten å fortrenge andre viktige offentlige oppgaver, og som bidrar til et velfungerende arbeidsmarked». Dermed henger målene om økonomisk og sosial trygghet og bærekraft sammen, og er gjensidig avhengige av hverandre.

Pensjonsutvalget har anslått at samlet bidragsrate for pensjonskostnader i forhold til samlete pensjonsgivende inntekter vil øke fra ca. 15 prosent i 2020 til ca. 18 prosent i 2040, ca. 20 prosent i 2060 og ca. 21 prosent i 2080, medregnet utvalgets samlete forslag. Økningen i netto skatterate vil bli mindre. Dette må anses å være håndterlige kostnader, også på lang sikt.

Stigende aldergrenser for pensjon

Utvalgets hovedforslag er at aldergrensene i pensjonssystemet økes gradvis i takt med økningen i levealderen i befolkningen. Det gjelder den nedre grensen for å kunne ta ut fleksibel alderspensjon på 62 år, den ubetingete pensjonsalderen på 67 år, og den øvre grensen på 75 år for å kunne tjene opp alderspensjon. Det betyr at yrkesaktive som utsetter pensjoneringen i takt med den økte aldergrensen, får fullt ut kompensert for virkningen av levealdersjusteringen.

Aldergrensene foreslås økt gradvis fra og med fødselskullet 1964. Utvalget foreslår at dette gjennomføres ved å knytte aldergrensene til noe de kaller «normert pensjonsalder». Normert pensjonsalder er 67 år for personer født i 1963, og den skal økes gradvis for yngre årskull med to tredeler av økningen i forventet levealder. Utvalget antyder at den nedre aldergrensen på 62 år bør kunne økes litt raskere enn dette.

Formålet med forslaget om stigende aldergrenser er først og fremst å påvirke pensjoneringsnormene, det vil si av den vanlige oppfatningen blant folk om når en bør ta ut alderspensjon. Det vil i sin tur kunne bidra til lengre arbeidsliv, høyere pensjoner og bedre økonomisk bærekraft i pensjonssystemet.

Utvalget foreslår også at andre øvre aldergrenser i trygdesystemet økes i takt med aldergrensene for alderspensjon. Det gjelder dagpenger ved arbeidsledighet, sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Når pensjonssystemet legger til rette for og stimulerer til lengre arbeidsliv, bør en få rett til slike ytelser i samsvar med denne økningen.

Økte aldergrenser for pensjon er en logisk og rimelig følge av pensjonsreformen. Levealdersindekseringen av opptjent pensjon innebærer at nye kull av alderspensjonister gradvis må jobbe litt lenger for å opprettholde et gitt pensjonsnivå per år. Da er det naturlig og rimelig at aldersgrensene for å ta ut og tjene opp pensjon økes tilsvarende. Hvis ikke, kan det på lang sikt bli et veldig stort gap mellom når en kan ta ut pensjon og den alderen hvor pensjonen står i et rimelig forhold til den arbeidsinntekten som bortfaller. Se figuren nedenfor.

Bjørn Halvorsen - Stigende aldersgrenser for pensjon – om Pensjonsutvalgets rapport - Samfunn og økonomi 2/2022

Den stigende linjen i figuren viser hvor lenge ulike fødselskull må jobbe for å ta igjen effekten av levealdersjusteringen. Den starter med 67 år for personer født i 1943, øker til 70 år for personer født i 1967 og til 72 år for personer født i 1985, og så videre oppover. Det blir da et stadig stigende gap og dermed stadig lavere pensjon per år ved dagens pensjonsaldre på 63 og 67 år. Dette taler for at også pensjonsaldrene tilpasses levealdersutviklingen. Det aller meste av levealderøkningen vil dreie seg om nye, friske leveår for folk flest. Men her kan det også være systematiske sosiale forskjeller som det bør vurderes å ta bedre hensyn til, se senere i artikkelen.

Det er også naturlig at de øvrige aldergrensene i trygdesystemet økes i takt med dette. Når det legges opp til og stimuleres til at folk forventes å jobbe i noe flere år etter hvert som levealderen øker, er det naturlig og rimelig at rettighetene til dagpenger, sykepenger osv. økes i takt med denne økningen. Folketrygden skal da også kompensere for bortfall av arbeidsinntekt ved arbeidsledighet, sykdom osv. på vanlig måte.

Aldergrensene i tjenestepensjoner og avtalefestet pensjon (AFP) bør etter hvert økes tilsvarende. Det samme gjelder de øvre aldergrensene i offentlig sektor og for oppsigelsesvern etter arbeidsmiljøloven. Her har dessverre Sysselsettingsutvalget gått motsatt vei (NOU 2021: 2). De foreslo å senke den øvre aldergrensen i arbeidsmiljøloven fra 72 til 70 år igjen, etter at den ble hevet i 2015, riktignok ved samtidig å begrense adgangen til lavere bedriftsinterne aldergrenser.

Sysselsettingsutvalget mente også at en ikke burde øke aldergrensen på 70 år i offentlig sektor. Regjeringen Støre fulgte opp ved å trekke tilbake et forslag fra Regjeringen Solberg om å øke den øvre aldergrensen i offentlig sektor til 72 år, slik som i privat sektor (Meld. St. 7 (2021–2022)).

Økte aldergrenser for pensjon bør tvert om etter hvert følges opp med økte øvre aldergrenser for arbeid og alminnelig oppsigelsesvern. Ellers henger det ikke på greip. Det ville dessuten være aldersdiskriminerende. Det er vanskelig å forstå at en sosialdemokratisk regjering kunne gå inn for å svekke det alminnelige oppsigelsesvernet for en bestemt gruppe mennesker.

Det er neppe en god idé å øke den nedre aldersgrensen på 62 år mer enn det levealdersjusteringen tilsier. Det vil virke sosialt uheldig overfor personer som har problemer med pensjonsreformen allerede nå. Jeg kommer tilbake til dette senere i artikkelen.

Bedre alderspensjon til uføre

Utvalget mener at alderspensjonen til uføre bør skjermes for levealdersjustering. Årsaken er at uføre ikke kan tilpasse seg levealdersjusteringen ved å jobbe lenger. Dette er et forslag for å forbedre den sosiale bærekraften i pensjonssystemet. Utvalget har delt seg når det gjelder forslag til graden av skjerming. Flertalletmener at prinsippet bør være at uføres pensjon som gjennomsnitt stabiliseres i forhold til arbeidsføres pensjon. Det vil si at en tar hensyn til hvordan arbeidsføre i gjennomsnitt kompenserer for levealdersjusteringene ved å fortsette lenger i arbeid. Flertallet foreslår at uføre får beregnet opptjening av alderspensjon til 65 år mot nå til 62 år, og fra 1964-kullet skjermes for mellom halvparten og to tredeler av levealdersjusteringen. Mindretallet(fra FrP og SV) foreslår at alderspensjonen til uføre kompenserer fullt ut for levealdersjusteringene. Det vil innebære at de tjener opp alderspensjon til 67 år og følger denne levealdersjusterte normerte pensjonsalderen.

Dette er rimelige og systemlogiske forslag som vil styrke den sosiale bærekraften. Hvis ikke, vil alderspensjonen til uføre over lengre tid bli stadig lavere enn alderspensjonen til arbeidsføre med sammenlignbar bortfalt arbeidsinntekt. Det ville i lengden skape betydelige sosiale gap. Merkostnadene ved forslagene er akseptable. Mindretallets forslag er nok mest prinsipielt og kostbart, mens flertallets forslag er mest pragmatisk.

Bedre regulering av minstepensjoner

Utvalget mener at minsteytelsene ved den normerte pensjoneringsalderen bør reguleres i takt med velstandsutviklingen, og foreslår at de reguleres med lønnsutviklingen. Forholdet mellom nivået på minsteytelsene og gjennomsnittlig lønnsnivå vil derved forbli stabilt over lengre tid. Hittil har minstepensjonsnivået vært regulert lavere enn lønnsutviklingen. Utvalget mener at alle løpende utbetalte pensjoner bør reguleres på samme måte, det vil si med gjennomsnittet av lønns- og prisutviklingen.

Når minsteytelsene reguleres noe gunstigere enn løpende utbetalte pensjoner, vil noen personer som i utgangspunktet har pensjon noe over minstenivået, etter hvert bli tatt igjen av dette. Med dagens regler får disse et tillegg som sikrer at de opprettholder minstenivået. Utvalgets flertall(alle unntatt medlemmer fra FrP og SV) mener at det ikke lenger bør gis et slikt pensjonstillegg. Det vil innebære at hvert årskull får sine spesifikke minstenivåer.

For ikke å svekke forholdet mellom standardsikringen og minstesikringen i folketrygden ytterligere, og for å begrense utgiftsveksten, tilrår utvalget ikke en generell økning i nivået på minsteytelsene. De prioriterer heller den foreslåtte forbedringen i de årlige reguleringene av dem, og antyder også heller en målrettet forbedring av behovsprøvd bostøtte til pensjonister. Utvalget mener at minsteytelsene fortsatt bør være høyere per person for enslige enn for gifte, og at det bør vurderes å øke denne forskjellen noe.

Utvalgets vurderinger og forslag virker også her å være ganske rimelige og balanserte med sikte på å forbedre den sosiale bærekraften. Merkostnadene er akseptable. Det er viktig å ikke skape en fattig underklasse av minstepensjonister over lengre tid, og utvalgets forslag bidrar til å motvirke dette. Samtidig er det også viktig å ikke undergrave balansen mellom standardtrygghet og grunntrygghet i folketrygden ytterligere. Alle bør få noe igjen for sine premieinnbetalinger, og slik at pensjonen står i et rimelig forhold til inntekten som yrkesaktiv.

Minsteytelsen for en enslig pensjonist og pensjonist med ektefelle med inntekt over 2G utgjør nå (2022) 233 000 kroner per år (2G), mens minstepensjonen til gifte utgjør ca. 200 000 kroner hver per år. Minstepensjonsnivået i folketrygden har økt betydelig, og langt mer enn for pensjoner over minstenivået og sammenliknet med den alminnelige lønnsutviklingen. Minstepensjonene i Norge er relativt generøse sammenliknet med andre land, særlig etter skatt. I en del andre land er det imidlertid mer behovsprøvde tillegg til minsteytelsene. Minstepensjonen til enslige er likevel litt lavere enn EUs fattigdomsgrense på 60 prosent av medianinntekten i samfunnet.

Utvalgsflertallets forslag om årskullspesifikke minstepensjoner virker komplisert, selv om de argumenterer for det motsatte. Det at det blir forskjellige nivåer på minstepensjon og garantipensjon, er det nok også mange som vil ha vondt for å forstå og akseptere.

Stigende aldersgrenser for pensjon er et sosialt problem

Det reformerte pensjonssystemet gir ganske lav opptjening for lave inntekter, og noe lavere enn i det gamle systemet, som hadde en klarere fordelingsprofil i pensjonsopptjeningen. Dessuten bidrar tjenestepensjoner til å oppheve fordelingsprofilen i folketrygden, ved høyere opptjening på høyere inntekter enn på lavere inntekter.

Et viktig sosialt problem knytter seg til at det er store forskjeller i forventet levealder i befolkningen. Folk med lang utdanning, gode jobber og høy inntekt lever gjennomgående klart lenger enn folk med lav utdanning, slitsomme og usikre jobber og tidlig start i arbeidslivet. Forventet levealder for menn er fem-seks år høyere i yrkesgrupper med høy utdanning enn i yrkesgrupper med lav utdanning og fysisk slitsomme jobber. Tilsvarende for kvinner er rundt fire års forskjell i forventet levealder (Texmon, 2022). Systemet med levealdersindeksering og kostnadsnøytralt pensjonsuttak favoriserer folk med lang forventet levealder og gode og lange arbeidsliv. Pensjonsutvalgets forslag om stigende aldergrenser i pensjonssystemet forsterker dette problemet.

OECD er generelt positiv til slike pensjonsreformer som vi har innført i Norge, men har samtidig gitt et varsko om at de aktuelle pensjonsreformene kan virker for hardhendt mot personer og grupper av seniorer som sliter på arbeidsmarkedet, som har dårlig helse, kortere levealder, slitsomme og risikable jobber, og lange og tunge yrkesliv. Slik som påpekt over. Pensjonsreformene må ta hensyn til slike sosioøkonomiske variasjoner og ulikheter, mener OECD (OECD, 2020).

Våre nordiske naboland Danmark, Finland og Sverige har nylig innført eller vedtatt å innføre særskilte «sliterpensjoner» eller «slitertillegg» for eldre med lange og slitsomme yrkesliv. Det samme har Portugal. Nederlandhar lempet litt på aktuarisk kostnadsnøytralitet i den fleksible alderspensjonen. De årlige pensjonene blir ikke like mye redusert ved tidlig uttak, og ikke like mye økt ved sent uttak av pensjon, sammenliknet med et helt kostnadsnøytralt system. I Nederland diskuteres det også om de nærings- og yrkesbaserte tjenestepensjonene kan ta bedre hensyn til systematiske ulikheter i helseforhold og levealder i ulike bransjer og næringer (Halvorsen, 2020).

Pensjonsutvalget kommer til at det er vanskelig å finne gode indikatorer for å ta presist nok hensyn til dette i pensjonssystemet. Eksemplene fra andre land viser likevel at det er mulig å finne måter å ta hensyn til dette på hvis man virkelig vil. Dette kan gjøres på forskjellige måter, og de bør vurderes nærmere. Pensjonskommisjonen anbefalte for eksempel et fribeløp som ikke skulle justeres for uttaksalder. Det kan også gjøres ved å lempe litt på kostnadsnøytraliteten ved fleksibel og valgfri pensjoneringsalder, slik som i Nederland. Eller ved noe høyere opptjening på lave inntekter (og eventuelt noe lavere opptjening på høyere inntekter), slik som i den gamle folketrygden. Eller ved tilpasninger i tjenestepensjoner eller avtalefestet pensjon, AFP.

Samordningsfella for offentlig tjenestepensjon

Pensjonsutvalget har hatt et overordnet og bredt mandat for vurdering av pensjonsreformen og pensjonssystemet i Norge, med hovedvekt på folketrygdens alderspensjon. Men helheten i det samlete pensjonssystemet skulle også vurderes, og utvalget har blant annet tatt for seg private og offentlige tjenestepensjoner og avtalefestet pensjon (AFP), og tilpasninger av disse til den samlete pensjonsreformen. Utvalget kunne selvsagt ikke gå langt i detalj om disse supplerende pensjonsordningene, men legger vekt på de samlete virkningene. Et spesielt problem kunne likevel vært omtalt tydeligere. Det gjelder den såkalte «samordningsfella» for offentlig tjenestepensjon og folketrygdens alderspensjon.

«Samordningsfella» går i korthet ut på at en gruppe offentlig ansatte får stadig lavere samlet pensjon fra tjenestepensjonen og folketrygden jo lenger de fortsetter i jobb etter fylte 67 år. Hvis en tar ut folketrygdpensjon fra 67 år og deretter fortsetter i jobb, kan hele tjenestepensjonen bli samordnet bort etter hvert. Dette gjelder primært for personer født i årene 1944–1953, men også delvis for personer i årskullene 1954–1962. Her må det ha skjedd en feil, og i hvert fall er det gitt dårlig informasjon til dem som berøres av dette.

En god del personer i den aktuelle gruppen har fulgt oppfordringen og ofte et ønske fra arbeidsgiver om å fortsette flere år i arbeid etter oppnådd pensjonsalder. Stor har overraskelsen og skuffelsen vært for dem som har oppdaget at den offentlige tjenestepensjonen ble samordnet bort etter et forlenget arbeidsliv. Spørsmålet har vært tatt opp i Stortinget (Dok 8:141 L (2019–2020)) og i rettssystemet, men uten at feilen har blitt rettet opp.

I dom i saken i Borgarting lagmannsrett sto det riktignok at denne «samordningsfella» «gir en urimelig og urettferdig tilbakevirkning» for dem som rammes av den (Borgarting lagmannsrett 26.11.2020). «Samordningsfella» bør nok vurderes nærmere ved oppfølgingen av Pensjonsutvalgets rapport.

Behov for en mer aktiv og målrettet arbeidspolitikk

Pensjonsreformen, så vel som Pensjonsutvalget, legger stor vekt på økonomiske insentiver for eldre til å fortsette lenger i arbeid etter hvert som levealderen øker. Samtidig legges det også vekt på sosial fordeling av inntekt på gitte tidspunkter og mellom generasjoner på lang sikt. Insentivene er fortrinnsvis rettet mot den enkelte arbeidstakeren. Men som utvalget selv påpeker, så er det ikke nok at flere ønsker å fortsette lenger i jobb. For at sysselsettingen blant eldre skal øke over lengre tid, må virksomhetene samtidig etterspørre og beholde eldre arbeidstakere (NOU 2022: 7, side 17 og avsnitt 7.6).

Vi trenger derfor insentiver og tilpassete virkemidler også på etterspørselssiden i arbeidsmarkedet. Aldersgrensene for opphør av arbeidsforhold og alminnelig oppsigelsesvern bør som før nevnt tilpasses til stigende aldersgrenser for pensjon. Og vi trenger en mer målrettet og proaktiv politikk for å forebygge og motvirke at eldre blir skjøvet for tidlig ut av arbeidslivet ved omstillinger og nedbemanninger.

Forekomsten av uføretrygd i befolkningen er svært høy i Norge, og av de aller høyeste blant alle OECD-land. En av ti personer mellom 18 og 67 år er uføretrygdet i Norge. Vi er med rette bekymret over den økende tilgangen til uføretrygd blant unge, men vi bør også være like bekymret over den høye forekomsten av uføretrygd blant eldre. En av fem personer mellom 55 og 59 år, og en av fire personer mellom 60 og 64 år, er uføretrygdet. En av tre nye alderspensjonister kommer ikke direkte fra jobb, men fra uføretrygd. Det er godt dokumentert at mye av tilgangen til uføretrygden blant eldre kan spores direkte tilbake til omstillinger og nedbemanninger i arbeidslivet. Eldre som mister jobben har store problemer med – og liten hjelp til – å komme over i en ny jobb (Halvorsen, 2019).

I Norge anser vi oss for å være ganske gode på omstillinger i nærings- og arbeidslivet, men er vi egentlig det? Mobiliteten på arbeidsmarkedet er relativt lav, og spesielt er det få eldre som skifter jobb. Dette kan det være mange grunner til, både gode og dårligere. Det er bra at mange trives i jobben sin og ønsker å fortsette i den. Men det er ikke bra at mange eldre sliter med å finne seg en ny jobb, dersom de ønsker eller må det.

Vi er ikke gode her i landet til å forbygge og begrense de sosiale kostnadene ved omstillinger og nedbemanninger i form av for tidlig avgang fra arbeidslivet. Andre land har innført strategier og tiltak med sikte på nettopp dette, og med til dels gode resultater. Sverige har for eksempel lenge hatt tradisjon for og suksess med å håndtere omstillinger og nedbemanninger proaktivt og profesjonelt, slik at de aller fleste berørte kommer over i ny jobb eller utdanning. Det samme er i noen grad tilfelle også i Danmark og i Finland. (OECD, 2019; Halvorsen, 2019).

Pensjonsutvalgets rapport bør derfor følges opp sammen meden mer målrettet og proaktiv arbeidslivs- og arbeidsmarkedspolitikk for å forebygge og motvirke at eldre som ønsker å fortsette lenger i arbeid, ikke blir presset for tidlig ut av arbeidslivet mot sine ønsker.

REFERANSER

Borgarting lagmannsrett. Dom avsagt 26.11.2020. Saksnr: 18-160188FØR-BORG/02.

Halvorsen, B. (2019). Hva kan vi lære av våre naboland? Om å forebygge og begrense frafall fra arbeidslivet som følge av omstillinger og nedbemanninger. SSP-Notat nr. 2/2019. Senter for seniorpolitikk.

Halvorsen B. (2020). Har vi noe å lære av de beste landene i EU utenom Norden? Om aldring, arbeid og pensjon i Nederland, Tyskland og Sveits. SSP Fag & fakta NOTAT. Senter for seniorpolitikk.

Meld. St. 7 (20212022). Tilbaketrekking av Prop. 227 L (2020–2021). Endring i lov om aldergrenser for statsansatte m.fl. og lov om Statens pensjonskasse (økning av den alminnelige aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år).

NOU 2004: 1. Modernisert folketrygd. Bærekraftig pensjon for framtida.

NOU 2022: 7. Et forbedret pensjonssystem.

OECD (2020). Working better with Age. Ageing and Employment Policies.

OECD (2019). Employment Outlook 2018.

Stortinget. Dokument 8: 141 L (2019–2020) og Innst. 71 L (2020–2021).

Texmon, I. (2022): Dødelighet etter yrke. Kommer i serien rapporter fra Statistisk sentralbyrå. Jf. NOU 2022: 7, s. 298.