Jose Julio Gonzalez, professor emeritus, Universitetet i Agder
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 2/2022
Vårt samfunn er bygd på tillit. Svikter tilliten til myndighetene, får polarisering og ekstremisme fotfeste. Tillit er vesentlig også for krisehåndtering. Et internasjonalt innovasjonsprosjekt om pandemirisiko som jeg leder som forskningsleder for et norsk firma, har vist at tillit til myndighetene kjennetegner landene som har håndtert koronapandemien best.
Tilliten til myndighetene i Norge har blitt svekket. Falske reiseregninger og pendlerboliger var enkeltsaker. NAV-skandalen var systemsvikt. Granskingskommisjonen fastslo at Arbeidsdepartementet og arbeidsministeren ikke ga Stortinget korrekt og fullstendig informasjon. Utredningsinstruksen og Grunnlovens §82 ble brutt.
Det var også systemsvikt da pensjonsreformen ble vedtatt i 2010. Det samme Arbeidsdepartementet og den samme arbeidsministeren ga ikke korrekt og fullstendig informasjon til Stortinget. Et uvitende Storting skapte samordningsfellen. Over 23 000 personer født i perioden 1944–53 ble skadelidende fordi vi tapte store beløp i opptjent tjenestepensjon.
Før pensjonsreformen kunne folk få maksimal pensjon ved 67 år. Pensjonsreformen tok hensyn til at yngre årskull lever lenger. Dermed måtte de også jobbe litt lenger. Årskull 1944 måtte jobbe til 67 år pluss én måned for å få mest i samlet pensjon. For årskull 1945 ble det to måneder ekstra, og så videre. Dette er den såkalte levealdersjusteringen.
Pensjonstap ved å jobbe lenge
Pensjonsreformen ble markedsført med at «det skal lønne seg å jobbe lenge». Årskullene 1944–1953 med offentlig tjenestepensjon opplevde imidlertid at å jobbe lenge medførte pensjonstap. Jobbet vi til 70 år, fikk samfunnet en gave av oss tilsvarende tre år uten tjenestepensjon, som om vi hadde hatt et tre år kortere liv. Dette skyldes reglene for samordning av offentlig tjenestepensjon med folketrygden. Og denne «samordningsfellen» skapt av pensjonsreformen, straffer oss i de aktuelle årskullene ved å ta hele vår tjenestepensjon – resten av livet, selv om vi blir 100 år gamle.
Høytlønte rammes mindre
For årskull 1944 er virkningen av å jobbe til 70 år 36 ganger større enn levealdersjusteringen, som jo er én måned. Det ga stor gevinst og avlastning for pensjonssystemet. I tillegg bidro de med tre års verdifullt arbeid til Norges BNP. Stortingsproposisjonen unnlot å fortelle Stortinget at «takken» for dette er å tape 50 prosent av inntjent tjenestepensjon. Ufattelig, men sant.
Det vil si, ikke helt sant. Regnestykket gjelder ikke for høye inntekter. Høytlønte rammes mindre, som de høyest betalte byråkrater i departementet som utformet pensjonsreformen. Hvilket parti hadde regjeringsmakten og ansvar for pensjonsreformen? Jo, det var Arbeiderpartiet som sørget for at pensjonsreformen rammet de lavest lønnede mest. Er det noen som tror at Stortinget hadde stemt for Ap-regjeringens pensjonsreform hvis denne opplysningen hadde blitt tatt med i stortingsproposisjonen?
Tilliten til myndighetene
Mange av oss jobbet lenger enn til vi var 70 år fordi våre arbeidsgivere trengte vår kompetanse. Både arbeidsgiverne og vi hadde tillit til myndighetene da vi intetanende jobbet etter 70 år. Arbeidsdepartementet og arbeidsministeren brøt – igjen – utredningsinstruksen og Grunnlovens § 82 da Stortinget vedtok pensjonsreformen. Ville Stortinget ha vedtatt pensjonsreformen hvis det hadde fått korrekt og fullstendig opplysning om konsekvensene?
Fakta vil nok seire – selv om det kan ta lang tid. Hvis ikke politikerne avskaffer uretten som straffet oss fra årskull 1944–53 for å ha gjort det pensjonsreformen hadde til hensikt – å stå i arbeid lengst mulig – vil fakta før eller siden bli forstått av undersøkende journalister og bli bredt formidlet til det norske folket. Tilliten til myndighetene vil få en alvorlig knekk, og bli alvorligere jo lenger uretten vedvarer.