Bjarne Jensen, ansvarlig redaktør
Lederen er publisert i Samfunn og økonomi 2/2022
Virksomheter og organisasjoner i både offentlig og privat sektor må ta i bruk nye metoder som åpner for høyere effektivitet og tilpasses de behovene som utvikler seg. Derfor er det nødvendig med løpende utvikling av offentlige virksomheter og systemer for å ivareta innbyggernes behov og virksomhetenes interesser på en god måte.
Den viktigste utviklingen skjer gjennom løpende innovasjon, nye teknologier og samarbeid mellom en god ledelse og dyktige medarbeidere. Av og til er det nødvendig med større norske reformer, og vi har mange gode eksempler på slike. særlig fra tiden før 1990. Folketrygden, som ble iverksatt 1. januar 1967, var åpenbart en slik positiv og god reform som bedret livsforholdene for store grupper av befolkningen. Den var etterlengtet, og forbedret, forenklet og effektiviserte de gamle systemene.
Det er også andre store og gode eksempler. Sykehusloven, som ble vedtatt av Stortinget i 1969, skapte grunnlaget for at fylkeskommunene kunne utvikle et godt og moderne sykehusvesen over hele landet. Det ble fulgt opp med nye, gode lover for de primære helse- og sosialtjenestene på 1980-tallet. Dette var alle reformer med stor oppslutning blant innbyggerne og fagfolkene i sektorene. Fagfolkene var gjerne pådrivere for dem.
Den katastrofale strømreformen
Mange av systemreformene fra 1990-årene og utover har derimot vært mindre vellykkede. I dag er strømsystemet vi fikk i 1991 i ferd med å bli en katastrofe for mye av vårt næringsliv og mange av våre husholdninger og organisasjoner. Før reformen hadde kommunene forsyningsplikt for elektrisitet til kostnadsdekkende priser. Elektrisitetsforsyningen var en del av infrastrukturen, og det var ikke adgang for kommunene til å tjene penger på den. De store energiverkene ble stort sett ledet av dyktige sivilingeniører som kom fra en egen spesialutdanning ved Norges Tekniske Høgskole (nå en del av NTNU).
Som rådmann ble jeg godt kjent med dem. Jeg synes de fungerte som moderne «potetprester». Så kom påstandene om at systemet ga for stor variasjon i prisene fra kommune til kommune, og at det ble investert for mye i energiforsyningen. Budskapet var at innføring av kvasimarked og omdanning av elektrisitetsverkene til aksjeselskaper med profitt og ikke forsyningssikkerhet som mål, ville stoppe overinvesteringene i energiforsyningen og gi lavere priser og kostnader.
Omtrent alt som var av fagfolk og kommuner gikk sterkt mot reformen. Det som skjedde var at strømforsyningen ble kommersialisert. Kommunene ble utsatt for stort press om salg av energiverkene, og investeringene stoppet opp. At vi fikk lavere priser og kostnader, er vanskelig å tro.
Andre upopulære norske reformer og resultater
En annen stor systemreform var helseforetaksreformen, inspirert av Maggie Thatchers sykehusreformer i Storbritannia. Budskapet var at staten skulle overta sykehusvesenet til beste for alle innbyggere. Her var det også kommersielle løsninger som ble mønsteret for et felles velferdsgode.
En hovedbegrunnelse for denne etter hvert svært upopulære reformen var direkte uriktige opplysninger om at Norge – etter USA og Sveits – hadde de høyeste helseutgiftene i verden, og at vi ikke fikk gode nok helsetjenester for pengene. Samtidig egnet fylkeskommunene, som drev sykehusene, seg godt som «hakkekyllinger».
Andre store systemreformer var NAV, som ble vedtatt i 2006. Den innebar sammenslåingen av Trygdeforvaltningen, Arbeidsmarkedsetaten og kommunenes sosialkontorer til «en dør»-politikken. Denne reformen er det ingen som ønsker å være mor eller far for. Vi kan også nevne reformen om sammenslåing av kommuner og fylkeskommuner fra 2017 til 2020. Den kostet mye, skapte og skaper bråk og rot, og har ingen særlige positive resultater.
Store økonomiske og menneskelige kostnader
I politiske miljøer og i pressen oppstår det ikke sjelden oppfatninger om at det er behov for større endringer i systemene for å få effektive og gode tjenester. Slike reformer skaper mye uro og har store økonomiske og menneskelige kostnader.
Jeg tror dessverre at vi kan oppsummere erfaringene når det gjelder flere av de største reformene fra den senere tid slik:
- Betydelig overdriving av problemer eller utfordringer i eksisterende systemer.
- Overoptimistiske vurderinger av resultater som vil oppnås ved det nye systemet.
- Underdriving av kostnadene og mangelfulle samfunnsøkonomiske analyser av konsekvensene.
Av og til tenker jeg at reformbudskapet er skrevet av markedsføringseksperter og ikke av en nøktern forvaltning og ansvarlige politikere. Så stortingspolitikere: Forlang seriøse og gode utredninger når nye reformer gjennomføres, og ha ikke for mye frykt for å rette opp forhold i reformene som ikke virker slik det var lovet.