Bjarne Jensen professor emeritus
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2023
Helsepersonellkommisjonen overleverte 2. februar sin utredning Tid for handling til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol. Oppdraget som ble gitt et drøyt år tidligere var å vurdere behovene for fagfolk og kompetanse i helse- og omsorgstjenestene fram mot 2040.
Helsepersonellkommisjonen ble etablert av Kongen i statsråd i desember 2021, med mandatet «å etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak i årene fremover for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenestene i hele landet for å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt». I kommisjonen satt representanter fra arbeidstakere, arbeidsgivere, spesialisthelsetjenesten, de kommunale helse- og omsorgstjenestene og utdanningssektoren.
Kommisjonen tar i sitt arbeid utgangspunkt i de kraftige endringene i den demografiske utvikling i Norge i årene framover. Det vil fortsatt være vekst i samlet befolkning, en kraftig vekst i den eldre befolkningen og særlig da for de aller eldste, mens andelen yngre reduseres noe. Veksten i antall eldre og de aller eldste vil bli vesentlig sterkere enn i de foregående årene. De eldre har større behov for helse og omsorgstjenester enn de yngre. Det betyr naturligvis at behovet for helse- og omsorgstjenester framover vil øke sterkere enn tidligere.
Behovet for økt kapasitet
For å møte det økte behovet, må vi bygge ut tilstrekkelig med helse- og omsorgstjenester. Kapasiteten i statens spesialisthelsetjenester i somatiske sykehus, andre spesialisthelsetjenester og psykisk helsevern må bygges kraftig ut. Det gjelder kanskje i enda større grad kapasiteten i kommunenes helse- og omsorgstjenester. Det gjelder utbygging av sykehjem, omsorgsboliger og hjelpeordninger i hjemmene.
Da blir det også en kraftig økning i behovet for helsepersonell i årene framover. Det bør Norge som et av verdens rikeste land ha de beste mulighetene til å dekke på en god måte. Men når en leser kommisjonens rapport, får en inntrykk at den er blitt overveldet av utfordringene med å skaffe nok helsepersonell til de behovene vi står framfor. Kommisjonens hovedkonklusjon er (NOU 2023: 4, s. 13):
Helsepersonellkommisjonen vurderer at helse- og omsorgstjenestenes andel av samfunnets totale arbeidsstyrke ikke kan øke vesentlig. Fordi personell allerede er et knapphetsgode, og i enda større grad vil være det fremover, må helse og omsorgstjenesten bruke personellet og deres kompetanse mye mer effektivt enn før. Det blir færre ansatte per pasient. (min utheving)
Skremselspropaganda fra Helsepersonellkommisjonen
Alle er vel enig om at vi skal ta i bruk velferdsteknologi på en best mulig måte, og at vi skal forebygge og legge til rette for at folk i størst mulig grad kan ivareta sine behov selv. Men at vi ikke skal har råd til og ikke kan skaffe nok personell til å bygge ut gode helsetjenester til folk, er skremselspropaganda.
I den delen av utredningen som omhandler hvordan en skal arbeide og utvikle studieplasser og rekruttere personell til sektoren, har Helsepersonellkommisjonen lagt fram mange positive forslag. Det blir imidlertid svekket av at kommisjonens leder Gunnar Bowim kommer nærmest med dommedagsprofetier om at vi ikke kan og bør skaffe nok helsepersonell til å dekke framtidas behov.
For eksempel uttalte han i Dag og Tid, 24. februar, 2023: «To nye sykepleiere no, er to ingeniører mindre til Norsk Hydro». Så enkle er nok ikke sammenhengene i vår komplekse samfunnsøkonomi. Bowim begrunner den merkelige sammenhengen slik:
Den vurderinga byggjer på to forhold. Det eine er at Noreg brukar meir ressursar på helse og omsorg enn alle andre land, kanskje bortsett frå USA. Det andre er at kommisjonen fekk mange signal undervegs, frå eit næringsliv med desperat behov for arbeidskraft og frå store samfunnsektorar som treng ein større del av arbeidsstyrken enn i dag. Lenge kunne helse og omsorg vekse fordi heile arbeidsstyrken voks så mykje. Men det tek slutt no.
En må nesten stille spørsmålet: Er ikke lederen av utvalget klar over at helse- og omsorgstjenestene er en svært viktig del av verdiskapningen i Norge, og at de som arbeider i denne sektoren dekker helt grunnleggende behov for innbyggerne?
Bruker vi for mye ressurser?
Er det en riktig vurdering at vi bruker for store ressurser på helse- og omsorgstjenester i Norge? Svaret er nei. Norges ressursbruk på helsetjenester er ikke urimelig stor i forhold til de behovene som skal dekkes og det inntektsgrunnlaget vi har. Slike misvisende påstander ble brukt i 2000 for å få flertall i Stortinget for helseforetaksreformen i 2001 (jf. Samfunn og økonomi, 2/2021: Helseforetaksreformens mål og virkemidler). Men det kan virke som om helseforetaksreformen ikke har fått ressursbruken nok ned, for nå dukker de samme feilaktige påstandene opp og brukes som begrunnelse for at vi ikke skal skaffe oss nok helse- og omsorgspersonale i årene som kommer.
Hva er så realitetene i dette? Det har vært en kraftig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgstjenestene. Ifølge kommisjonen har økningen fra 1970 til i dag gått fra 7 prosent av de sysselsatte til 21 prosent. Disse tallene gjenspeiler oppbyggingen av velferdsstaten. En større del av pleie og omsorg er i dag overført fra familier til stat og kommuner, og vi har fått langt bedre helsetjenester.
Men dette er tall i antall hoder – både heltidsansatte og folk i ulike deltidsstillinger – i det som defineres som helse- og omsorgssektoren, og da er barnehager, skolefritidsordninger og en rekke andre områder med. Så dersom vi registrerer antall årsverk og holder oss til helse- og pleietjenester, blir andelen langt lavere – rundt 13 prosent og ca. 330 000 årsverk. Med dette har helse- og omsorgssektoren sysselsettingsmessig blitt vår største sektor. Det er ingen tvil om at økningen i denne sektoren må fortsette om vi skal utvikle et godt velferdssamfunn for innbyggerne også i framtida.
I denne sammenhengen må vi også huske at ressursene vi har brukt i helse- og sosialsektoren og oppvekstsektoren har tilført det norske samfunnet en kraftig økning i arbeidsstyrken. I perioden fra 1970 og utover økte yrkesaktiviteten for kvinnen fra mellom 40 og 50 prosent til dagens nærmere 80 prosent. Det var i disse yrkene mange av kvinnene fikk arbeid, og det var arbeidet i disse sektorene som gjorde det mulig for flere kvinner å bli yrkesaktive.
De to yrkesgruppene hvor det særlig er behov for å øke sysselsettingen og hvor utdanningskapasiteten er for lav, er knyttet til helsefagarbeidere og sykepleiere. Her blir underdekningen av helsefagarbeidere ca. 25 000 årsverk i 2040 og for sykepleiere ca. 30 000 årsverk. (Begge etter kommisjonens mellomalternativ.) Videre betyr dette at sysselsettingen samlet i denne sektoren må øke med 150 000 årsverk fram til 2040. Det er ca. 2 prosent per år eller 7500 årsverk i gjennomsnitt per år. Det klarer vi.
Deltidsfella
I Norge utgjør i dag samlede årsverk i henhold til Nasjonalregnskapet ca. 2,5 millioner årsverk. Det betyr følgelig at en andel av disse på 3 promille per år trengs som vekst i helse- og pleietjenestene. Det er vanlig for norske politikere og ledere i helsesektoren å hevde at det blir flere eldre og færre yrkesaktive i Norge i årene framover.
Det første er helt riktig, men det blir ikke færre yrkesaktive. Det siste holder ikke. Det er heller ikke noen sannhet at det blir større problemer med å «forsørge» de eldre i framtida. I det hele tatt burde vi problematisere spørsmålet om de yrkesaktive virkelig forsørger de eldre, og i tilfelle hvordan. Vi må også ta hensyn til at de eldre får flere friske leveår og forventes å arbeide noe lenger, og at produksjonen per årsverk øker.
Særlig når det gjelder helsefagarbeidere er det i Norge utbredt bruk av deltidsstillinger. Her er det en betydelig arbeidskraftreserve, og faktisk er det slik at om alle skulle fått heltidsstillinger i dag, ville det slettes ikke være plass til dem i dagens helse- og omsorgstjenester.
«Særlig når det gjelder helsefagarbeidere er det i Norge utbredt bruk av deltidsstillinger.»
Også blant sykepleierne er det en arbeidsreserve i overgangen fra deltid til heltid, selv om den ikke er på langt nær så stor som for helsefagarbeiderne. Faktisk er den utbredte deltidskulturen et av hovedproblemene for rekruttering av helsefagarbeidere (jf. artiklene i Samfunn og økonomi 1/2022: Helsefagarbeidere i deltidsfella og i 1-2/2019: Ufrivillig deltid for helsefagarbeidere.
Et viktig spørsmål for framtida er også om vi står foran en samfunnsutvikling hvor det store problemet blir mangel på arbeidskraft eller mangel på arbeidsplasser. I Samfunn og økonomi 1/2018 er denne problematikken drøftet i artikkelen Framtidas arbeidsmarked – mangel på arbeidskraft eller mangel på arbeidsplasser?
Et slags ideologisk grunnlag for sin bekymring har Helsepersonellkommisjonen funnet i boka Bigger Government. En gjennomgang av den er gitt i Samfunn og økonomi 1/2022 i artikkelen Offentlig sektor vil bli større, men er det noe problem?
Vår største bekymring
Det som virkelig burde bekymre oss i Norge er at parallelt med den kraftige veksten i behovet for økte ressurser i helse- og pleietjenestene er det et voldsomt press om å nedbygge sykehusene våre. Særlig gjelder dette de mindre sykehusene som ivaretar sykehustjenester spesielt til de eldre best, og med lavere kostnader enn de større sykehusene.
Psykiatriske institusjoner er under full nedbygging. Vi har også problemer med å opprettholde vår gode fastlegeordning. Ikke minst er det en betydelig avgang av helsepersonell fra offentlig til privat sektor, og spørsmålet må stilles: Er vi på vei fra et felles helsevesen til et todelt helsevesen hvor en kan kjøpe seg fram i køen?
En som står i spissen for denne prosessen er lederen i Helsepersonellkommisjonen, professor Gunnar Bovim. Han er styreleder i Oslo Universitetssykehus og dermed også hovedansvarlig for arbeidet med å nedlegge Norges største sykehus. Det gir oss merkostnader på over 20 milliarder kroner i sykehusinvesteringer, og redusert sykehuskapasitet til innbyggerne både i Oslo og i resten av landet. Vi trenger et oppgjør med slike selvmotsigelser.