Privat eller kommunal drift av parkene i Oslo?

Gunnar Gussgard daglig leder Kommunekonsult AS
Publisert i Samfunn og økonomi 1/2023

Allment tilgjengelige parker er et typisk kollektivt fellesgode. Det er likevel ikke uvanlig å betrakte selve parkdriften som en tjeneste som kan egne seg for å settes ut på anbud til private utførere. Driftsoppgavene kan i utgangspunktet – og tilsynelatende – avgrenses og beskrives nokså presist. Eksempelvis er parkdrift dermed omtalt som en «udbudsbar» tjeneste i Danmark. Dessuten eksisterer det et marked for mange parktjenester ved kjøp fra borettslag, sameier, andre private og statlige virksomheter og til dels fra privatpersoner. Dette er ikke tilfelle med en del andre kommunale tjenester, der kommunen selv er den eneste eller en svært dominerende aktør.

Spørsmålet i denne artikkel er om det ­faktisk er hensiktsmessig å konkurranse­utsette parkdrift, eller om det er minst like for­nuftig å drive parkene i kommunal egenregi. Dette kan vurderes generelt, men som det vil argumenteres for her, bør slike vurderinger også gjøres helt konkret. I denne artikkelen vises det til en rapport fra Kommunekonsult AS med slike vurderinger av parkdriften i Oslo kommune (Gussgard, 2021).

Parkdriften i Oslo kommune

Oslo kommune har en rekke parker. Tilgjengelige leke- og rekreasjonsområder med kommunalt driftsansvar i Oslo ­kommune som tettsted er i overkant av 20 000 dekar (pr. 2020, Statistikkbanken SSB). Noen av parkene er av høy kvalitet slik som Frogner­parken, mens andre er mindre og enkle park­anlegg, eller grøntdrag langs turveier og strender. Parkene finnes i alle ­deler av byen. Noen av parkene har bydelene ­ansvar for, mens andre ivaretas av kommunen ­sentralt.

Parkdriften til Oslo kommune har opp gjennom årene vært organisert på ulikt vis. Parktjenestene ble utført i en egen ­enhet fram til forvaltning og drift ble skilt og ­kommunen dannet sitt eget ­kommunale foretak, Park og idrett Oslo KF. Dette kommunale foretaket ble avviklet i 2009, og parkdriften har fra 2011 blitt utført av ­private leverandører på grunnlag av anbudskonkurranser. Driften har blitt delt opp i flere relativt store kontrakter som er satt ut på anbud flere ganger.

Kontraktene med private leveran­dører av parkdrift er i dag dels forvaltet av Bymiljø­etaten, dels av bydelene og da i varier­ende grad i samarbeid og med hjelp fra Utviklings- og kompetanseenheten i kommunen. ­Kontraktene har hatt noe ulik varighet, men det typiske er treårige kontrakter med opsjon på ett til to års for­lengelse. Kontraktene er ikke i samme tidsfase, slik at de har ulike avslutningsår. Kontraktene har typisk inneholdt pris for oppdraget slik det er definert i oppdragsbeskrivelsen, samt enhetspriser for tilleggsarbeider. Kontraktene har løpende vært tilpasset kommunens kontraktsmaler og krav til private leverandører.

Parkdrift i andre store kommuner

Landets kommuner har organisert parkdrift på ulikt vis. Det gjelder også blant de større kommunene. Dels er parkdriften organisert som kommunal etat, dels som kommunalt foretak, og dels er den satt ut til private ­leverandører. Det er større eller mindre innslag av kjøp av parktjenester i alle de større kommunene. Både Bergen og Drammen har satt ut mer enn halvparten av sin parkdrift til private leverandører.

Det er foretatt vurderinger av organiseringen av hele eller deler av parkdriften i mange av de større kommunene de siste tiårene. Dels har det vært utprøvd ­bestiller-utfører-modeller i kommunens basisorganisasjon, dels har parkdrift vært organisert i kommunalt foretak, dels i kommunalt aksjeselskap, og dels har parkdriften vært anbudsutsatt til private leveran­dører. Situasjonen har vært nokså stabil de siste årene. I den grad det kan spores en utvikling, synes denne heller å ha gått i retning av at den ordinære parkdriften i mindre grad utføres av private leverandører og i større grad av egen kommunal avdeling. De større kommunene som utfører størstedelen av parkdriften selv kjøper riktignok også ­tjenester av private leverandører til visse oppgaver, men i varierende grad.

Parkdrift utføres helt eller delvis av ­private leverandører i mange (små og) større kommuner i Sverige og Danmark. En tidligere trend med å konkurranseutsette parkdrift ser imidlertid ut til å ha flatet ut. En del kommuner har tatt tilbake deler av parkdriften til egenregi. Eksempelvis har bydeler i Stockholm besluttet å tilbakeføre den mest manuelle delen av parkdriften til bydelen selv.

Studier av parkdrift

Det foreligger noen studier av privatisering av parkdrift. Disse er til dels generelle, ­eller er basert på spørreundersøkelser samt generelle illustrasjoner og resonnementer. Aalborg Universitet har ledet et større forskningsprosjekt («Innovationer i det ­offentlige private samspil», INOPS) hvor man blant annet har undersøkt bruken av anbud for driftsoppgaver for parker og veier i kommuner i Danmark, Norge, Sverige og Storbritannia (Lindholst, 2017, 1).

I de fire landene som denne studien omfattet fant man at en konkurransestrategi innenfor veier og parkdrift hvor man la vekt på lave kostnader, fungerte bra rent generelt, det vil si at det var reduserte kostnader i UK og Danmark, men ikke for kommuner i Sverige og Norge. Der det var kostnads­reduksjoner, var disse størst ved første gangs konkurranseutsetting for der­etter å avta eller ikke eksistere.

Konkurranse i markedet – og særlig mangel på slik konkurranse – var viktig for kostnadseffektene. Man fant svært store forskjeller mellom kommuner med høyeste og laveste økonomisk besparelse, også i Danmark hvor det ble vurdert at markedene fungerte. Det var signifikant størst besparelse i kommuner hvor kostnad ble anført som viktig begrunnelse for konkurranseutsettingen.

I Norge fant man imidlertid at den gjennomsnittlige kostnadsendringen etter konkurranseutsettingen ga en økning i kostnadene på 10,3 prosent, mens bare 12 prosent av kommunene erfarte noen kostnadsnedgang. Studien indikerer at norske kommuner primært hadde anbudsutsatt drift av veier og av parker når de ikke hadde evne til å utføre disse tjenestene selv. Kostnadsforhold ble oppgitt å være av mindre betydning. En svakhet ved undersøkelsene i studien er at den baserer seg på spørre­undersøkelser til kommunene og ikke på ­faktiske økonomiske nøkkeltall (se også Leiren et al., 2016).

Som en del av dette prosjektet så Transportøkonomisk Institutt (TØI) på utsetting av lokale park- og veitjenester i Oslo pr. 2016. I deres rapport beskrives hvordan ­tjenestene styres, og det nevnes en del sosiale aspekter ved konkurranseutsetting og hvilke verdier som settes under press når kommunene velger å sette ut tjenester som tradisjonelt har vært utført i egenregi.

­Rapporten fra TØI konkluderer med at «… selv om det i Oslo har vært utfordringer med utsetting av kommunale park- og vei­tjenester til private, har organisasjonen nå ‘satt seg’ og tidligere problemer er i stor grad løst eller akseptert. Videre utfordringer er vurdering av kontraktenes utforming og varighet samt medvirkning fra publikum og innovasjonsaspekter i kontraktene.» (Leiren & Solfjeld, 2016, s. 2).

I prosjektet som ble koordinert av ­Aalborg Universitet ble det foretatt omfattende litteratursøk og gjengivelse av relevant litteratur om konkurranseutsetting av parkdrift. Dette er gjengitt i hovedrapporten fra prosjektet og supplert i en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Urban Forestry and Urban Greening (Lindholst, 2017, 2).

Denne oversiktsartikkelen omhandler ­studier av konkurranseutsetting av parkdrift i flere land og over lengre tid. I artikkelen oppsummeres det med at studiene oftest viser positive effekter på økonomi og administrasjon, mens de oftest viser negative effekter på kvalitet og overfor ansatte.

Dette nyanseres, både med tanke på hva studiene avdekker, når de er foretatt, og med hensyn til den nasjonale og lokale konteksten. Vurderingene og beskrivelsene av prosessene med konkurranseutsetting av disse tjenestene er videreført og samlet i en bred artikkelsamling (Lindholst & Hansen, 2020). Noe av denne litteraturen kan være relevant på det generelle planet, men i denne litteraturen er det få empiriske studier av konkurranseutsetting av parkdrift som er nyttige for en konkret vurdering av parkdriften i Oslo.

Studier om rekommunalisering

Det foreligger noen studier og artikler om rekommunalisering, både generelle og også på kommunaltekniske områder. Noen ­hovedtrekk ved fordelene ved rekommunalisering er at tjenester, bemanning og utstyr mer løpende kan tilpasses behovene uten at kostnadene øker vesentlig (Korseberg & Solevåg, 2020). Den alternative kost­naden man hadde da tjenesten ble utført på ­kontrakt fra private er da sammenligningsgrunnlaget.

På den andre siden pekes det på at det må etableres et administrativt apparat for å drifte tjenesten av kommunen, og det må ofte hentes inn kompetanse som kommunen ikke lenger besitter. Det foreligger også bredere litteratur om omfang og utvikling i rekommunalisering og hvordan dette er gjennomført (Kishimoto et al., 2020).

Det ser ikke ut til at det er utarbeidet evalueringer om rekommunalisering av parkdrift. I Stockholm fikk Södermalms stadsdelsförvaltning utarbeidet en rapport om parkdrift i 2018 i forbindelse med at de vurderte å ta tilbake parkdrift til egenregi (Professional Management, 2018). Innledningsvis i rapporten pekes det på at det ­heller ikke i Sverige er mange analyser av å ta tilbake parkdrift i egenregi.

I rapporten er det dermed innhentet og oppsummert både positive og negative erfaringer fra flere mellomstore svenske kommuner som de senere årene har tatt tilbake parkdrift til kommunal egenregi (se også Stockholms stad, 2018). I rapporten foretas noen økonomiske beregninger av privat versus kommunal parkdrift som viser en viss ventet kostnadsøkning ved rekommunalisering. Til tross for en slik ventet kostnadsøkning, vedtok bydelen å gå videre med rekommunalisering av deler av parkdriften.

Innovasjon ved aktivt bruk av konkurrenter i et marked trekkes ofte fram som en begrunnelse for å anbudsutsette offentlige tjenester. Det synes ikke å være vitenskapelige studier av innovasjonsevne når det gjelder parkdrift i kommunene. Men en kontraktsmodell som benyttes av Statsbygg overfor private leverandører vurderes av aktørene selv til å ha gitt gode resultater ved at det settes fast pris på leveransen, og at konkurransen nesten utelukkende handler om hvilke løsninger og kvaliteter som blir tilbudt (Statsbygg, 2021).

Bruk av anbud innebærer transaksjonskostnader. Disse kan ikke neglisjeres, og vil variere avhengig av aktivitetens art og kontraktenes utforming (KS, 2014). Som ledd i vurderingen av parkdriften i Stavanger da den var lagt til et kommunalt foretak, ble det utarbeidet en rapport om transaksjonskostnader.

Rapporten viser at transaksjonskostnadene ved den måten parkdriften var organisert på i Stavanger var relativt store, og det ble anslått en besparelse på flere årsverk dersom selve parkdriften igjen skulle legges til en ordinær kommunal etat (PwC, 2020). Parkdriften ble senere lagt til en ordinær kommunal etat.

Normalt vil en kommune finansiere investeringer gunstigere enn private leverandører. Kapitalkostnadene for kommunen vil i lengden ligge én til to prosentpoeng under det en privat leverandør kan oppnå (Jensen & Gussgard, 2020). Det synes ikke å være mer spesifikke studier av kapitalkostnadene ved parkdrift, men rent generelt kan det anføres at parkdrift er en personalintensiv virksomhet hvor kapitalkostnadene er en mindre del av totalkostnadene. Kapitalkostnadene kan imidlertid ikke neglisjeres, og vil trekke i favør av drift i kommunal egenregi.

Det er få studier av provenyeffekter ved privatisering av kommunale driftsoppgaver. Men selv om det som forefinnes ikke gjelder parkdrift spesifikt, vil de generelle momentene gjelde all privatisering uavhengig av hvilken tjeneste det dreier seg om. I en av rapportene påpekes at provenyvirkningen ved å organisere tjenesteproduksjonen gjennom kjøp fra private er sju prosent lavere enn ved egenregi (Jensen et al., 2018).

Det synes ikke å foreligge litteratur om konkrete driftsmarginer, kapitalavkastning eller fortjeneste i private selskaper som ­driver parkdrift for kommuner. Vi kan nok legge til grunn at de private leverandørene har en normal kapitalavkastning og for­tjeneste. Dette kan variere noe mellom ulike bransjer, men det er neppe helt feil å antyde at det her kan dreie seg om fem-seks prosent av omsetningen i kontraktene og tilleggsarbeidene. (NOU 2020: 13).

Årsberetn­inger og regnskaper for de største selskapene som utfører parkdrift for Oslo kommune viser ikke hvilke virkninger kontraktene om parkdrift som de har eller har hatt med Oslo kommune har hatt for selskapenes økonomi. Slik noen av selskapene er organisert, kan det også drives kryss-subsidiering mellom avdelinger dersom noen prosjekter går dårligere enn antatt – uten at det er synlig i årsregnskapet. Selskapene inngår i konserner og holdingselskaper, til dels store internasjonale konserner. Regnskapene viser imidlertid at disse selskapene som sådan har gått med overskudd og gitt konsernbidrag i de årene de har hatt oppdrag med parkdrift i Oslo kommune. Overskuddene og konsernbidragene har gjennomgående vært nokså store.

Privat versus kommunal parkdrift i Oslo

Ser vi på KOSTRA-data og andre statistikkopplysninger om parkdrift i landets største kommuner inkl. Oslo, får vi et bilde som er lite enhetlig. Kostnader til «rekreasjon i tettsted» varierer meget sterkt fra år til år i den enkelte kommunen, og det er ingen systematisk variasjon i kostnader mellom kommunene verken når det gjelder ­andel av totale driftskostnader, kostnader pr. innbygger eller kostnader i forhold til park­areal. Varia­sjonene framstår som betydelig større enn det som en kan anta ut fra ulike naturgitte forhold fra det ene året til det ­andre. Og heller ikke ulik prioritering av parkdrift burde gi så store variasjoner fra ett år til et annet.

I det såkalte ASSS-­samarbeidet («Aggregerte styringsdata for sammenlignbare storkommuner») hvor KS er sekretariat, er det ikke foretatt analyser av parkdrift. En gjennomgang av kommunenes budsjetter eller regnskaper gir ikke opplysninger om parkdrift på et hensiktsmessig detaljeringsnivå og som synes tilstrekkelig sammenlignbart. Ut ifra tilgjengelige data har det dermed ikke vært meningsfullt å se på utviklingen i Oslo over lengre tid sammenlignet med andre større kommuner som har valgt andre løsninger for sin parkdrift for å kunne avdekke hvorvidt kostnads­utviklingen i Oslo har vært betydelig annerledes.

I likhet med mange andre kommuner er det lite omtale av ordinær parkdrift i Oslo kommunes budsjettdokumenter og årsmeldinger. Den omtalen som finnes gjelder noen særlige innsatser og nye tiltak/investeringer. Tildelingsdokumenter til Bymiljøetaten og bydelene sier heller ikke mye om den ordinære parkdriften, ut over blant annet mål om brukertilfredshet som selvsagt er viktig nok.

De årvisse offentlige dokumentene kan således ikke alene benyttes for å si noe mer grundig om kostnadsutviklingen i parkdriften i byen. Økonomidata i publiserte dokumenter er dessuten på et så overordnet nivå at de ikke er anvendelige for analyser av den løpende parkdriften. Heller ikke temadokumenter som Behovsplanen for idrett og friluftsliv 2021–2030 (Oslo kommune, 2011) kan nyttes til å vurdere kostnadsutviklingen over lengre tid.

I prosjektet som denne artikkelen er basert på, ble det derfor bedt om innsyn i kontrakter om parkdrift med private leverandører. Kontraktene kan i noen grad sammenlignes over lengre tid og med hva kommunen selv betalte da parkdriften sist var i kommunal egenregi. Imidlertid er innhold/omfang i flere kontrakter justert etter som tiden har gått. Omfanget av tilleggs­arbeider framgår heller ikke av kontraktssummene. Tilleggsarbeider vil dessuten variere fra år til annet.

Kontraktsopplysningene gir visse indikasjoner på kostnadsutviklingen, men en må være varsom med å trekke for bastante slutninger. Prisene for de samme områdene har i årenes løp både gått ned, vært om lag konstante eller har økt. Men det har også vært endringer i innholdet i de respektive kontraktene, blant annet når det gjelder miljøkrav, og graden av tilleggsarbeider ut over kontraktssummen er også varierende. Prisene på kontraktene samlet er imidlertid en god del høyere på de siste kontraktene enn på de forrige. Men ut fra kontraktssummene alene er det imidlertid ikke grunnlag for å trekke slutninger om kostnadsutviklingen i forhold til omfang og kvalitet, og om den har vært høyere eller lavere enn den generelle kostnadsutviklingen i kommunene.

Innenfor rammen av prosjektet har det vært vanskelig å få fram mange avtaler fra den tiden Oslo kommune gjorde avtaler med seg selv om selv om parkdriften. Under forutsetning av at innhold/omfang var identisk med eller ganske likt det som de private leverandørene overtok, kan en sammenligne kostnadene. Ett eksempel er parkdrift i bydel Sagene, hvor prisen ble noe redusert da bydelen fra 2012 gikk over fra å kjøpe tjenesten fra det som den gang var frilufts­etaten i Oslo kommune til å benytte private leverandører.

Parkdrift er personalintensiv virksomhet, og en privat leverandør vil blant annet kunne ha betydelig lavere pensjonskostnader enn kommunen. Tar en høyde for dette, er det slående at ikke prisdifferansen i eksemplet med bydel Sagene var større. Dette indikerer at kommunen gjennom den daværende friluftsetaten var ganske effektiv når det gjaldt parkdrift.

I prosjektet ble det gjort anslag på ­personell- og utstyrsbehov ved kommunal parkdrift i de områdene som i dag ­driftes av private og som Bymiljøetaten følger opp. Dette er sammenlignet med prisen i de aktuelle kontrakter i dag. Sammenligningen viser at prisen hos de private er noe lavere, men mindre enn forskjellen i pensjonskostnader mellom de private og i kommunen i utgangspunktet skulle tilsi. Dette er konsistent med allmenne resonnementer og relevant litteratur.

Dessuten ble det i anslaget på personellbehov ved en eventuell rekommunalisering tatt høyde for en bemanning som inkluderer det som i dag er ordinære tilleggsarbeider og som faktureres særskilt fra private leverandører. Noen slike tilleggskostnader gjelder riktignok ekstraordinære forhold som også ville krevd tilleggsressurser ved drift i kommunal egenregi. Men det er god grunn til å tro at de faste kontraktssummene sammen med regelmessige tilleggskostnader overskrider anslaget på personell- og utstyrs­behov ved kommunal parkdrift.

Det er først og fremst personalkostnader knyttet til pensjon som kan gi lavere kostnader ved privat parkdrift sammenlignet med drift i kommunal egenregi. Noen private leverandører kan ha en gunstig beliggenhet på de områdene der de selger sine tjenester slik at de kan ha god utnyttelse på personell og utstyr, men også en stor kommune som Oslo vil ha stordriftsfordeler ved parkdrift, og kan utnytte utstyr og tyngre maskiner i andre deler av sin virksomhet. Både private leverandører og kommunen vil ha lik­artede behov for utstyr, maskiner, lokaler og oppstillingsplasser, men kommunen vil ha lavere kapitalkostnader. Private leveran­dører vil prise inn egen administrasjon og egne transaksjonskostnader, egne oppstarts- og avviklingskostnader, kapitalavkastning, for­tjeneste og risiko i sine tilbud. ­Kommunen har transaksjonskostnader ved bruk av kontrakter med private leveran­dører som vil falle bort dersom kommunen selv utfører parkdriften, men kommunens administrasjonskostnader vil øke noe ved parkdrift i egenregi. Parkdrift i kommunal egenregi vil kunne ha en viss gunstig provenyvirkning. Samlet sett indikerer dette at en eventuell rekommunalisert parkdrift i Oslo kan være mer effektiv og gi lavere totalkostnader enn dagens ordning med kjøp av parkdrift fra private leverandører.

Ved kommunal drift kan kommunen ­lettere, og uten å gå veien om tilleggs­arbeider eller reforhandlede og fornyede ­kontakter, løpende tilpasse driften etter behov, prioriteringer og økonomi. Parkdrift i kommunal egenregi vil dessuten gjøre det lettere å løpende øke miljøkrav, det være seg på grunn av kommunale prioriteringer og vedtak eller muligheter som følger av ny teknologi. Kommunal drift av parkene vil kreve færre ledd for å følge opp publikums­henvendelser. Utbedringstiltak vil være lettere å ta tak i, og vil kunne gjennomføres raskere. Parkdrift i kommunal egenregi gir også større faglig miljø og faglig tyngde. Sist, men ikke minst, vil kommunal parkdrift redusere risikoen for ansvarspulveri­sering og utelukke sosial dumping.

Parkdrift i Oslo: Konklusjon og veien videre

Kommunale parker er fellesgoder, og ansvaret og håndteringen må som sådan ligge i kommunal regi. Når det gjelder selve driften, viser gjennomgangen i denne artikkelen at det ikke rent generelt og i utgangspunktet kan antas at anbudsutsetting er kostnads­effektivt. Tvert imot kan kommunal parkdrift gi lavere totalkostnader og medføre at viktige kvalitetsmål og samfunnsmessige hensyn kan ivaretas på en god måte.

Oslo kommune har selv grunnlags­materiale for å gå videre med vurdering av å ta tilbake parkdrift til kommunal egenregi. Ved at parkdriften i flere år og gjennom flere anbudsrunder har vært utført av private, har kommunene god oversikt over kostnadene (inkl. tilleggsarbeider!). Det vil således være enkelt for kommunen å lage ganske gode estimater på hva det vil koste å utføre parkdriften i det enkelte kontraktsområdet i kommunal egenregi. I forbindelse med dette kan det avklares hvilke områder og oppgaver som skal inkluderes og hvordan driften i egenregi bør organiseres.

Kontraktene om parkdrift med private leverandører har ulik utløpsdato. Kommunen kan dermed ta tilbake parkdriften i det tempoet som kontraktene med private leverandører utløper. Dette kan nok innebære at visse stordriftsfordeler ikke lar seg umiddelbart realisere, men på den andre siden kan kommunen gradvis opparbeide seg erfaringer ved igjen å utføre parkdriften selv.

REFERANSER

Gussgard, G. (2021). Privat eller kommunal drift av parkene i Oslo kommune. Rapport nr. 3, 2021. Kommunekonsult AS. Oslo.

Jensen, B., Antonsen, S., Berg Erichsen, A., Voldnes, F., Schade, S.M. & Høin, G. (2018). Kommersialisering av fellesgodene. Skriftserien. 2/2018. Høgskolen Innlandet.

Jensen, B. & Gussgard, G. (2020). ­Kommunal formuesforvaltning. Samfunn og økonomi, 1-2/2020, 42–49. Oslo.

Kishimoto, S., Steinfort, L. & Petitjean, O. – Ed. (2020). The Future is Public: Towards Democratic Ownership of Public Services. Transnational Institute (TNI). Amsterdam and Paris.

Korseberg, J.-E. & Solevåg, Ø. (2020). Konkurranseutsetting eller egenregi. Samfunn og økonomi, 1-2/2020, 9–23. Oslo.

KS (2014). Kostnader, besparelser og effektiv­isering ved konkurranse. KS-­rapport, februar 2014.

Leiren, M.D., Lindholst, A.C., Solfjeld, I. & Randrup, T.B. (2016). Capability versus efficiency: contracting out park and road services in Norway. Inter­national Journal of Public Sector Management, Vol. 29 No. 5, 474–487.

Leiren, M.D. & Solfjeld, I. (2016). Utsetting av lokale park- og veitjenester til private i stor skala: En norsk case-studie. TØI-rapport 1521/2016. Oslo.

Lindholst, A.C. (2017). INOPS Technical Report: A study of contracting out of park and road maintenance in Denmark, Sweden, Norway and United Kingdom. Department of Political Science, Aalborg University.

Lindholst, A.C. (2017). A review of the outcomes from contracting out urban green space maintenance: What we know, don’t know and should know. Urban Forestry and Urban Greening, 27, 50–58.

Lindholst, A.C. & Hansen, M.B. – Ed. (2020). Marketization in Local Government. Diffusion and Evolution in Scandinavia and England. Palgrave Macmillan, Cham.

NOU 2020: 13. Private aktører i velferds­staten – Velferdstjenesteutvalgets del­utredning I og II om offentlig finansierte velferdstjenester. Oslo: Nærings- og fiskeridepartementet. 

Oslo kommune (2021). Behovsplanen for idrett og friluftsliv 2021–2030.

Professional Management (2018). Utredning, Parkskötsel i egen regi, Södermalms stadsdelsförvaltning. Stockholm.

PwC (2020). Framtidig organisering av kommunale foretak i Stavanger kommune – vurderinger og anbefalinger. PricewaterhouseCoopers.

Statsbygg (2021). https://www.statsbygg.no/nyheter/pa-nye-stier-med-anleggsgartnerne

Stockholms stad (2018). Utredning om förutsättningarna för att driva skötsel och underhåll av parkmark i egen regi på Södermalm. Saksdokument til Södermalms stadsdelsnämnd fra Södermalms stadsdelsförvaltning. 2018-03-08. Dnr 1086-2016-2.2.2.