Bjarne Jensen ansvarlig redaktør
Leder publisert i Samfunn og økonomi 2/2023
Høsten 2023 er det kommunestyre- og fylkestingsvalg. Kommunestyrene og fylkestingene er sammen med Stortinget de institusjonene som ivaretar vårt folkestyre. I valgene til kommunestyrer og fylkesting velges representanter som på borgernes vegne skal ha det overordnede ansvaret for mange av våre viktigste fellesoppgaver og mye av det vi etter hvert
har valgt å benevne som velferdsstaten – til utvikling og styring
i lokalsamfunnene.
Formannskapslovene i 1837 ble starten på at valgte representanter for innbyggerne i kommunene og fylkeskommunene fikk hovedrollen. Vi hadde selvsagt kommunelignende organisasjoner i Norge før 1837. De hadde helt sikkert også et utbredt selvstyre, men de som bestemte var lokale embets- og tjenestemenn som fogder, prester og amtmenn (senere benevnt som fylkesmenn og i dag statsforvaltere). Og ordninger med borgerforsamlinger, kommuneråd og rådmenn hadde røtter i middelalderen.
Historien om tilblivelsen av formannskapslovene i 1837 er som en spennende kriminalroman. Det dreide seg om å flytte makten fra enkeltpersoner utnevnt av staten til at innbyggerne selv kunne utvikle lokalsamfunnene ut ifra hva som er best for innbyggerne.
Mest radikalt i 1837 var endringen i det som ble benevnt som herredskommuner. Bykommunene hadde allerede styringsorganer bestående av borgerne – eller representanter for dem – med betegnelser som borgerforsamling og eligerte menn. Riktignok under oppsyn og med deltakelse fra borgermestre. De var opprinnelig utnevnt av staten. De beholdt tittelen til 1938. Da ble de rådmenn. I den nye kommuneloven iverksatt fra 2019 ble tittelen endret til kommunedirektør.
Kommunenes og fylkeskommunenes betydning for den gode utviklingen av det norske samfunnet fra da valgte representanter for borgerne lokalt fikk en hovedrolle i 1837, mener jeg er grovt undervurdert. I historieverker som leses mer generelt er kommunene knapt omtalt (se Jansen & Jensen, 2016, Folkestyre eller elitestyre, side 33–40).
Kommunenes rolle utviklet seg gradvis, og det tok tid før de store resultatene kom. Men mye av «driven» i utviklingen av det norske samfunnet fra midten av 1800-tallet og utover kom fra kommunene. Det gjelder både næringsutvikling og vårt velferdssystem.
Ett godt eksempel var det fantastiske systemet for produksjon og distribusjon av elektrisitet. Det ble i hovedsak bygget ut og drevet av kommuner og fylkeskommuner fram til 1992. Da var det hverken forsyningskriser eller prisvanvidd som i dagens system.
Det var også i kommunene de ideelle organisasjonene og mange viktige kulturelle tiltak ble utviklet. Mønsteret – særlig innenfor sosial omsorg og helse, men også i infrastruktur og næringsliv – var at gode ordninger nær innbyggerne ble utviklet i og av enkeltkommuner. Ordningene spredde seg til mange andre kommuner før staten tok tak i dem. Mange opplevde nok staten mer som en brems enn pådriver for den gode utviklingen.
Det er viktig å understreke at i et folkestyre må så mange som mulig delta, og alle må høres. Alminnelig stemmerett også for kvinner ble først vedtatt i 1910, og helt fram til 1919 kunne stemmeretten suspenderes for innbyggere som mottok fattighjelp.
Men også det gode samspillet mellom kommune-, fylkes- og riksnivået er avgjørende for å skape et velfungerende og effektivt samfunn. Det ivaretas gjennom mange ordninger. I «gamle dager» – før 1980 – var det nok vanlig at de fleste som ble valgt til Stortinget hadde erfaring som ordfører eller fra andre sentrale politiske posisjoner i kommunestyringen.
Den siste norske statsministeren med sterk bakgrunn i kommunepolitikken var Oddvar Nordli. I dag er rekrutteringen til de politiske posisjonene på sentralt nivå – Stortinget og det politiske regjeringsapparatet – annerledes. Jeg tror imidlertid at erfaringene fra lokalpolitikken er godt å ha i ryggsekken også i styringen av landet.
Det kan bli et spennende og kanskje også skjebnefylt kommune- og fylkestingsvalg i 2023. Det store ordførerpartiet etter andre verdenskrig har vært Arbeiderpartiet og til dels også Senterpartiet. Ved kommunevalget i 2019 fikk Arbeiderpartiet 148 ordførere og Senterpartiet 131. Arbeiderpartiet var selv med ca. 25 prosent oppslutning det største kommunepartiet.
Går vi tilbake til Arbeiderpartiets storhetstid i kommunepolitikken hadde partiet gjerne over 200 ordførere, og da det var flere kommuner hadde de til og med over 300. Arbeiderpartiets oppslutning i kommunevalgene var da på mer enn 40 prosent. Senterpartiet har stort sett vaket rundt 100 ordførere. For Senterpartiet var oppslutningen i 2019 den høyeste ved siden av kommunevalget i 1995.
Rikspolitikken har de siste to årene vært påvirket av mange skandaler som har reist spørsmål om den viktige tilliten til vårt politiske system. En ting har vært de økonomiske forholdene for våre folkevalgte. Jeg tror at forhold av typen NAV-skandalen, hvor flere urettmessig har fått fengselsstraff og ødelagte liv, er verre. Det gjelder også mer generelt at løfter og lovnader gitt før valg blir neglisjert når en kommer i maktposisjoner eller at et politisk flertall tvinger gjennom løsninger det er bastant folkevilje mot.
Et grelt eksempel er den vedtatte utbyggingen av Oslo Universitetssykehus på Gaustad og Aker og nedleggelsen av Ullevål sykehus. Bjørn Røse har i sin artikkel i Samfunn og økonomi 2/2023 dokumentert at det vedtatte prosjektet vil koste minst 20 milliarder kroner mer enn å utvikle Ullevål sykehus. Og det alternativet staten har valgt vil samtidig kreve større innsparinger i driftsutgiftene og føre til lavere sykehuskapasitet, større miljøutfordringer, langt større risiko og forstyrrelser i driften av Rikshospitalet i den lange utbyggingsperioden. Alle ansattes organisasjoner er imot prosjektet.
I Samfunn og økonomi 2/2023 er søkelyset satt på temaer i kommunene og helsesektoren som kan bli viktige i valgkampen, og som ikke minst blir store utfordringer for dem som blir valgt til å representere innbyggerne i kommunestyrer og fylkesting.
Norge trenger gode kommuner og fylkeskommuner.