Fokus på Riksrevisjonen

Bjørn Røse tidligere kemner i Oslo og tolldirektør, nå styremedlem i folkeaksjonen Redd Ullevål Sykehus
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2024

Fokus på Riksrevisjonen: Riksrevisjonen utgjør et viktig element i det norske demokratisystemet og er Stortingets viktigste kontrollorgan overfor forvaltningen. Derfor bør Riksrevisjonens oppgaver og virkemåte diskuteres åpent i allmennheten, og ikke forbli en lukket diskusjon mellom Riksrevisjonen, presidentskapet og Stortinget. Har Riksrevisjonen tilstrekkelig uavhengighet fra partipolitikken? Har Riksrevisjonen stor nok åpenhet og kompetanse, og velger og utfører Riksrevisjonen sine revisjoner objektivt?

Omtrent det første landsfaderne gjorde i 1814, var å skrive inn i Grunnloven at Norge skal ha en Riksrevisjon: «Det tilkommer Stortinget å oppnevne 5 ­revisorer som årlig skal gjennomgå statens regnskaper … samt å treffe ­bestemmelser angående ordningen av desisjonsmyndigheten overfor statens regnskapsbetjenter». Riksrevisjonen er altså svært viktig, og derfor er det nødvendig å spørre om Riksrevisjonen opptrer tilstrekkelig uavhengig av de partipolitiske prosessene, om den opptrer objektivt og har tilstrekkelig åpenhet, samt om medarbeiderne har god nok kompetanse. Riksrevisjonsutvalgets ferske rapport og konkrete erfaringer, der noen er beskrevet nedenfor, tilsier at det er grunn til å stille disse spørsmålene.

Akkurat nå ligger et viktig dokument i Stortingets presidentskap, Dokument 19 (2023–2024) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede Riksrevisjonens virksomhet. Dette er Riksrevisjonsutvalgets 620-siders utredning som ble avgitt 30. november 2023, og inneholder forslag til ny riksrevisjonslov samt justering av Riksrevisjonens organisering og virkemåte.

Nedsettelsen av Riksrevisjonsut­valget ble gjort mot et dramatisk bakteppe. I 2017 oppstod det uenighet mellom Stortingets presidentskap og Riksrevisjonens kollegium, og stortingspresidenten sa nei til at Riksrevisjonen kunne gjennomføre revisjon av stortingsadministrasjonens arbeid med sikkerhet og beredskap, med begrunnelsen at Stortingets administrasjon ikke er en del av forvaltningen.

Riksrevisjonen bøyde unna. Det burde den ikke gjort, fordi en rasjonell fortolkning av lovgivningen tilsier at Riksrevisjonen kan utføre slik kontroll, og Riksrevisjonsutvalget sier på side 80 i sin rapport et krystallklart ja til at Riksrevisjonen kan gjennomføre forvaltningsrevisjon av Stortingets administrasjon. Hvis denne revisjonen hadde blitt gjennomført, er det mulig at svakhetene som førte til skandalene rundt stortingsrepresentantenes pendlerboliger i 2021 hadde blitt avdekket før de oppstod.

Riksrevisjonens historie, oppgaver, organisering og virkemåte

Riksrevisjonen er hjemlet i paragraf 75 bokstav k i Grunnloven. De første riksrevisorene, den gang benevnt «statsrevisorer» var på plass i 1816, og den første instruksen, som slo fast at «Statsrevisjonen» er Stortingets kontrollorgan, kom i 1821. I 1822 ble «Revisjonsdepartementet» opprettet, og helt frem til 1918, da de to enhetene ble slått sammen, hadde man altså både en «Statsrevisjon» og et «Revisjonsdepartement». Den første riksrevisjonsloven, «Lov om statens revisionsvesen», kom i 1918, og i 1938 ble navnet «Statsrevisjonen» ­endret til «Riksrevisjonen». Den nåværende riksrevisjonsloven trådte i kraft 1. januar 2005.

I dag består Riksrevisjonen av sju avdelinger og tre staber med til sammen 430 ansatte. Den opprinnelige oppgaven til Riksrevisjonen var å revidere statsregnskapet og regnskapene for statens ulike virksomheter. Fra en forsiktig oppstart på 1960- og 1970-tallet har Riksrevisjonens oppgave blitt utvidet til også å omfatte «forvaltningsrevisjon», som i § 9, tredje ledd i riksrevisjonsloven er definert som at «Riksrevisjonen skal gjennomføre systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger». Den internasjonale betegnelsen er «Performance Audit». Riksrevisjonen gjennomfører og rapporterer til Stortinget et sted mellom 10 og 20 forvaltningsrevisjoner per år. I tillegg kommer oppfølgingsrapporter.

Anslagsvis 40 prosent av Riksrevisjonens direkte revisjonsarbeid brukes på forvaltningsrevisjon og ca. 60 prosent på regnskapsrevisjon, og det hører med i bildet at det er forvaltningsrevisjonene som får oppmerksomhet og gir mulighet for Riksrevisjonen og riksrevisoren til å vise seg frem i mediene. Denne artikkelen handler kun om forvaltningsrevisjonene.

Riksrevisjonens øverste ledelse består av et kollegium på fem riksrevisorer, som velges av Stortinget for fire år av gangen ut ifra valgresultatet ved seneste stortingsvalg. I inneværende fireårs­periode har Arbeiderpartiet to medlemmer i ­kollegiet, Senterpartiet ett, Høyre ett og Fremskrittspartiet ett. Stortinget velger også leder og nestleder i kollegiet, og den valgte lederen for kollegiet er den faktiske riksrevisoren.

Med unntak for perioden 2014–2021 har Arbeiderpartiet hatt lederen i riksrevisjonskollegiet sammenhengende siden 1950. Vi kan betrakte kollegiet som styret for Riksrevisjonen. Den administrative ledelsen omfatter sju ekspedisjonssjefer, som leder hver sin avdeling, og med revisjonsråden – tilsvarende departementsråden i departementene – som faglig og administrativ leder for den administrative ledergruppen.

På ett punkt er ledelsen av Riksrevisjonen helt spesiell. Det gjelder dobbeltrollen til riksrevisoren. Han er nemlig både leder for kollegiet og samtidig daglig leder for Riksrevisjonen, noe som betyr at han er administrerende direktør og styreleder på én og samme tid. Dette med­fører en kombinert politisk og faglig styring av Riksrevisjonen, noe som gir riksrevisoren veldig stor innflytelse.

Dette er styringsmessig uheldig samt utfordrende når det gjelder uavhengigheten fra de partipolitiske prosessene. Derfor er det bra at Riksrevisjonsutvalget har foreslått at denne dobbeltfunksjonen skal oppheves, slik at riksrevisoren for fremtiden kun skal være leder i kollegiet og ikke også øverste administrative leder (Riksrevisjonsutvalget kap. 12.5, s. 101).

Det som er overraskende, er at flertallet i det nåværende kollegiet (4 av 5 medlemmer) langt på vei går imot forslaget om å oppheve riksrevi­sorens dobbeltrolle (Riksrevisjonens høringsuttalelse til Dok. 19 (2023–2024), s. 1–7). Dette flertallet mener at lederen i kollegiet fortsatt skal være den faktiske lederen av Riksrevisjonen og ansvarlig for selve revisjonene, og at det er riksrevisoren og ikke revisjonsråden som skal avgi innstilling til kollegiet i revisjonssakene. Av hensyn til Riksrevisjonens uavhengighet, må vi håpe at dette ikke blir Stortingets endelige beslutning.

Tidligere og nye vurderinger av Riksrevisjonens oppgaveløsning, særlig om forvaltningsrevisjon

Opp gjennom årene har det vært ganske mange utredninger omkring Stortingets kontrollfunksjon der Riksrevisjonen inngår i større eller mindre grad eller alene. De to siste er Harberg-utvalget (2021) og nå altså Riksrevisjonsutvalget fra november 2023. Riksrevisjonens arbeid og oppgaveløsning har jevnt over blitt positivt vurdert. Den siste evalueringen, Riksrevisjonsutvalget, er imidlertid overraskende kritisk når det gjelder sider av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjoner.

Riksrevisjonsutvalget er blant annet kritisk til at en del forvaltningsrevisjoner er sterkt orientert mot etterlevelse av ­spesifikt internregelverk i virksomhetene istedenfor å undersøke om selve målene for politikkområdet oppnås. Årsaken til en så snever angrepsmåte kan være at det da blir enklere for Riksrevisjonen å gjennomføre ­forvaltningsrevisjo­nene, sier ­Riksrevisjonsutvalget, som faktisk går så langt som til å spørre om Riksrevisjonen kan ha lagt seg til en praksis for gjennomføring som til dels avviker fra intensjonene med forvaltningsrevisjoner (Riksrevisjonsutval­get kap. 17.7.2.2, s. 179).

Det er lett å få assosiasjoner til historien om gutten som lette etter sitt mistede kronestykke under gatelampa: «Var det her du mistet den», spurte mannen. «Nei, det var der borte», svarte gutten, «men der er det så mørkt at jeg leter her isteden».

Riksrevisjonsutvalget kritiserer også den forsiktighetskulturen som har utviklet seg i Riksrevisjonen. Det kan synes som om Riksrevisjonen i sine forvaltningsrevisjoner er for redd for «å blande seg inn i politikken», sier utvalget, som skriver: «Riksrevisjonen bør ikke hindres i å uttale seg om både mangelfull eller uhensiktsmessig lovregulering eller om bevilgninger som ikke står i forhold til fastsatte målsettinger, der dette er treffende» (s. 179 i rapporten).

Det er også verdt å merke seg at utvalget konstaterer at det har vært og er betydelige svakheter i Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon når det gjelder etisk adferd, ansvarlighet og kompetanse, særlig når det gjelder finansiell revisjon (Riksrevisjonsutvalget kap. 9.2.2, s. 69).

Når det gjelder spørsmålet om hvilken nytte man har av forvaltningsrevisjonene, har Agenda Kaupang utført en spørre­undersøkelse for Riksrevisjonsutvalget blant stortingsrepresentanter. Hele 69 prosent av de spurte svarte at Riks­revisjonens rapporter er nyttige eller svært nyttige for politikkutviklingen i komitearbeidet.

Agenda Kaupang skriver også at undersøkelsen tyder på at anbefal­in­gene fra revisjonene bidrar til at feil og ­mangler blir rettet opp i virksomhetene. Det er bra, men spør man virksomhetene, er det min erfaring at de oppfatter det å bli forvaltningsrevidert som en ressurs­krevende og til tider frustrerende øvelse som virksomheten har beskjeden nytte av.

Et avgjørende spørsmål er Riksrevisjonens uavhengighet, i betydningen uavhengighet fra de partipolitiske prosessene. Undersøkelsen til Agenda Kaupang viser at godt over 80 prosent av de spurte stortingspolitikerne mener at Riksrevisjonen i stor eller svært stor grad opptrer uavhengig av de partipolitiske prosessene både når det gjelder konklusjoner, anbefal­inger og valg av revisjonsobjekter.

Dette er positivt, men samtidig overraskende fordi det finnes indikasjoner på at det motsatte forekommer. Det finnes også eksempler på ikke spesielt bra åpenhet og transparens, og Riksrevisjonsutvalgets endringsforslag når det gjelder allmennhetens innsyn tyder på at utvalget har registrert et forbedringspotensial (Riksrevisjonsutvalget kap. 9.2.4, s. 70 og kap. 28.3.6, s. 274).

Noen erfaringer når det gjelder faglig kompetanse, objektivitet, åpenhet og uavhengighet

Skatteinnkreving

Mellom 1999 og 2001 ble det gjennomført to forvaltningsrevisjoner av inn­kreving av skatt (Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende innfordring av skatter (Dokument nr. 3:12 1999–2000) og Riksrevisjonens undersøkelse av skatteoppkrevernes stedlige arbeidsgiverkontroll ­(Dokument nr. 3:5 2001–2002)).

Dette var viktige og relevante forvaltningsrevisjoner, men på kommunal side klarte man aldri å fri seg fra inntrykket av at disse undersøkelsene også var et element i kampen mellom stat og kommune om hvem som skulle ha ansvaret for skatteoppkrevingen. Dette var en dragkamp som hadde foregått i flere tiår, med Finansdepartementet som pådriver for å overføre ansvaret for skatteoppkrevingen fra kommunene til staten.

Når det gjelder arbeidsgiverkontrollen, var spørsmålet om det er kommunene eller staten som bør ha ansvaret for oppgaven ikke et revisjonskriterium i forvaltnings­revisjonen. Likevel er det i oppsummeringene gitt stor plass til Finansdepartementets beskrivelser av at resultatene hadde vært bedre om oppgaven hadde vært statlig.

Det siste Riksrevisjonen skriver i den faglige delen av revisjonsrapporten gjelder også ansvarsfordelingen mellom staten og kommunene, og også riksrevisors avsluttende kommentar i oversendelsen til Stortinget gjelder spørsmålet om hvorvidt oppgaven skal være kommunal eller statlig, selv om dette spørsmålet altså ikke var et revisjonskriterium (Dokument nr. 3:5 2001–2002).

Forvaltningsrevisjonen av selve skatteinnfordringen var ikke faglig flatterende for Riksrevisjonen. Den største svakheten var at revisjonen ikke fokuserte på hvor stor del av utlignet skatt som skatteoppkreveren har fått inn (målet), men på hvor mange og hvilke innfordringstiltak som var iverksatt (virkemidlene). Revisjonen dreide seg altså mye om regeletter­følgelse og lite om faktisk måloppnåelse, og underbygger Riksrevisjonsutvalgets kritikk av forvaltningsrevisjonene på dette punktet.

Økonomisk kriminalitet

Denne revisjonen (Dokument 3:3 2008–2009 Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet omfattet Skatteetaten, ­­Toll- og avgiftsetaten, Arbeids- og ­velferdsetaten og Politiet. Revisjonskriteriene var greie nok, men det kom tydelig frem at forvaltningsrevisorene ikke hadde god kunnskap om og forståelse for fagområdet økonomisk kontroll, at etterlatt inntrykk ikke alltid var i samsvar med ­sakens ­realiteter, og at revisjonen syntes basert på at etatene hadde alle ressurser de trengte til denne oppgaven, hvilket ­aldri er tilfellet i virkelighetens verden.

Når det gjelder det siste, se for eksempel Dok. 3:3, kap. 5.4, første avsnitt om fokus på virksomhetskontroller. Når det gjelder kunnskap og forståelse, er det forunderlig at Riksrevisjonen mener det er uheldig at etatene har forskjellige beløpsgrenser for anmeldelser når det dreier seg om så forskjellige handlinger som personlig trygdemisbruk og storskala avgiftsunndragelser i næringslivet (Dok 3:3, s. 16).

Når det gjelder etterlatt inntrykk, var det tungt for ærekjære tolltjenestemenn å lese «Både av hensyn til likebehandlingsprinsippet og det forebyggende arbeidet er det uheldig at Tollregion Oslo og Akershus, som er den største Tollregionen, har så få politi­anmeldelser» (Dok. 3:3, kap. 5.4). Leserne oppfattet jo at tolltjenestemennene ikke gjorde jobben sin, mens sakens realiteter var en helt annen, nemlig at Oslo politidistrikt hadde så liten behandlingskapasitet at tollregionen hadde fått signaler om å ikke anmelde, men heller sanksjonere overtredelsene selv med administrativt gebyr. Sanksjonen heter da «gebyr» og ikke «bot» som hos politiet, men hadde saken blitt anmeldt, ville den bare blitt henlagt. Riksrevisjonen kjente godt til den reelle årsaken (rapportens kap. 7), men formulerte seg altså slik at det skapte stor frustrasjon.

Grensekontroll

Denne forvaltningsrevisjonen (Dokument 3:7 2013–2014) Riksrevisjonens undersøkelse av toll- og avgiftsetatens grensekontroll var så faglig svak at etaten ikke kunne la være å gi klar beskjed til Riksrevisjonen om dette i brev av 1. oktober 2014. Vanlig prosedyre er at etater som kontrolleres av Riksrevisjonen er forsiktig med sine kommentarer. Men hadde etaten innrettet seg etter Riksrevisjonens vurder­inger i denne revisjonen, er det ingen tvil om at etatens samlede måloppnåelse ville bli redusert. Samtlige ca. ti hovedfunn var etter etatens vurdering enten feilaktige ­eller unyanserte.

Ved behandlingen av denne forvaltningsrevisjonen i Kontroll- og konstitusjonskomiteen skjedde det da også noe helt uvanlig. Komiteen skrev nemlig rett ut i sin innstilling til Stortinget (Innst. 101 S 2014–2015) at det var uenighet mellom Tollvesenet og Riksrevisjonen, og at det var Tollvesenet som hadde rett.

Hovedvurderingen til Riksrevisjonen var nemlig at etaten ikke prioriterte arbeidet med å avdekke alvorlige overtredelser, men til dette sier Kontroll- og konstitusjonskomiteen enstemmig: «Komiteen har merket seg at det er uenighet mellom Riksrevisjonen og Tollvesenet, men mener ut i fra den informasjon komiteen har fått, så prioriterer etaten arbeidet med å avdekke alvorlige hendelser».

Oslo universitetssykehus

Planleggingen av sykehusutbyggingen som dreier seg om Oslo universitetssykehus, har pågått helt fram til nå (mai 2024). Det foreligger utredninger og vurderinger fra uavhengige fagmiljøer som viser at planleggings- og beslutningsprosessen ikke har fulgt regelverket, at de økonomiske kalkylene for utbyggingen er urealistiske, og det finnes alternativer til den vedtatte utbyggingen som er både bedre og billigere enn løsn­ingen som er vedtatt, men helsefore­takene har ikke villet vurdere ­alternativene (Samfunn og økonomi 2/2023).

På denne bakgrunnen henvendte Fagforbundet Oslo, Norsk Sykepleierforbund, Den norske legeforening og Norsk Psykologforening seg til Riksrevisjonen i oktober 2021, med anmodning om å se nærmere på planleggingsprosessen for sykehusutbyggingen i Oslo. Henvendelsen ble positivt mottatt av Riksrevisjonens administrasjon, det ble gjennomført et utdypende møte med Riksrevisjonen 14. desember 2021 og det ble startet informasjonsinnhenting. Men så ble det helt stille, før Riksrevisjonen meldte tilbake i mai 2022 at «Riksrevisjonen har besluttet at undersøkelsen utsettes til etter at investeringsbeslutningen for OUS er tatt. Dette skyldes at vi ikke ønsker å komme i en situasjon der vi potensielt kan blande oss inn i en politisk beslutningsprosess» (e-post fra Riksrevisjonen i mai 2022). Senere har det kommet frem at dette var en beslutning som ble fattet i februar 2022 av det nye riksrevisorkollegiet som tiltrådte i januar 2022.

Endelig investeringsbeslutning for sykehusutbyggingen i Oslo ble truffet av styret i Helse Sør-Øst RHF 16. desember 2022. Med henvisning til at den aktuelle revisjonen var utsatt til «etter at investeringsbeslutningen for OUS er tatt», ­henvendte ansattes organisasjoner seg 9. mai 2023 på nytt til Riksrevisjonen, og anmodet igjen om gjennomgang av beslutningsprosessen vedrørende sykehusutbyggingen i Oslo. Denne henvendelsen er ikke besvart, men spørsmålet ble behandlet på nytt i riksrevisorkollegiet 14. november 2023, og revisjon ble ikke igangsatt.

Folkeaksjonen Redd Ullevål Sykehus ba i e-post av 1. desember 2023 om innsyn i saksfremlegget og i protokollen fra møtet. Men innsynsbegjæringen ble avvist med referanse til at «innsyn i en sak som Riksrevisjonen vurderer å legge frem for Stortinget som ledd i den konstitusjonelle kontroll, jf. riksrevisjonsloven § 18, andre ledd, første og tredje punktum, først er offentlig når saken er mottatt i Stortinget eller vedkommende forvaltningsorgan (her Oslo Universitetssykehus HF) er ­varslet om at saken er ferdigbehandlet uten å bli sendt til Stortinget» (e-post fra Riks­revisjonen 15. januar 2024).

Dette fremstår som en besynderlig begrunnelse: Å begrunne nekting av innsyn i saksfremlegg og protokoll med at innsyn må vente til Riksrevisjonen har fremlagt eller avsluttet en sak/revisjon som ikke eksisterer og som man heller ikke har vedtatt å starte, kunne verken Franz Kafka eller Joseph Heller formulert bedre.

Det hører med i bildet at riksrevisoren sier blant annet følgende om saken i Dag og Tid 20. januar 2023: «Riksrevisjonen skal ikke gå inn i politiske beslutningsprosesser. Det er en fare for at vi kunne bli oppfattet som en politisk aktør dersom vi gikk inn i denne saken før investeringsbeslutningen var tatt. Beslutningen om hvorvidt vi skal gjennomføre denne undersøkelsen er utsatt til endelig beslutning er tatt i saken. Dette ble bestemt av Riksrevisjonens kollegium».

Men investeringsbeslutningen ble truffet 16. desember 2022, én måned før riksrevisorens avisinnlegg, og investeringsbeslutningen er ikke en politisk beslutning, fordi den ble truffet av foretaksstyret i Helse Sør-Øst RHF. Da skulle man tro at det nå bare er å gå i gang med revisjonen. Det gjenstår å se om det blir gjort. Om det kan være noen sammenheng mellom stemmegivningen i kollegiet og hvordan regjeringen og partiene i Stortinget stiller seg til sykehusutbyggingen i Oslo, finner man nok ikke ut av, fordi det altså er nektet innsyn på ubestemt tid.

Hva bør forbedres i Riks­revisjonen – hvorfor og hvordan?

Riksrevisjonsutvalget har levert en ­imponerende og fremtidsrettet utredning. Hvis utvalgets forslag fremmes av ­presidentskapet og vedtas av Stortinget, vil dette være et langt skritt i riktig ­retning. Imidlertid bør det vurderes å gå lenger enn utvalget foreslår når det gjelder Riksrevisjonens uavhengighet fra de parti­politiske prosessene.

Det gjelder for det første funksjonen som riksrevisor. Riksrevisoren bør, slik utvalget foreslår, kun være leder av kollegiet og ikke i tillegg daglig leder. Spørsmålet er også om riksrevisoren for fremtiden bør være en ikke-politiker, i betydningen en person som ikke velges på kvoten til noen av de politiske partiene i Stortinget. Undertegnede har tvilt seg frem til at det for fremtiden bør være slik.

Riksrevisoren må selvfølgelig fortsatt være en person med høy anseelse, høy kompetanse på relevante fagområder, konstitusjonell kunnskap, forvaltningskunnskap og kunnskap om politiske beslutningsprosesser, og det bør selvfølgelig ikke være diskvalifiserende om vedkommende har personlig politisk erfaring. Funksjonen som Stortingets ombudsmann for forvaltningen kan være en relevant rollemodell. At alle kollegiemedlemmer fortsatt skal utpekes av Stortinget, er en selvfølge.

Den andre uavhengighetsforbedringen som bør gjennomføres, er å etablere mindretallsrettigheter også i riksrevisor­kollegiet, slik det er i for eksempel ­Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Der kan en tredel av komitemedlemmene kreve å få en sak behandlet. I riksrevisorkollegiet har regjeringspartiene for tiden tre av fem medlemmer og dermed flertall i kollegiet. Når det altså ikke er mindretallsrettigheter i riksrevisorkollegiet, og Riksrevisjonen skal føre kontroll med ­forvaltningen, som jo ledes av regjeringen, ser det ikke helt bra ut.

På ett punkt går imidlertid Riksrevisjonsutvalget etter undertegnedes mening for langt. Det gjelder lovforslaget om at det bare er «i særlige tilfeller Stortinget kan pålegge Riksrevisjonen å sette i gang bestemte revisjoner». Det representerer ikke noen fare for Riksrevisjonens uavhengighet at Stortinget kan be Riksrevisjonen om å gjøre en revisjon, når det gjøres åpent og transparent gjennom et plenumsvedtak.

Det som derimot representerer en fare er dersom partiene på Stortinget i det skjulte påvirker «sine» kollegiemedlemmer i avgjørelsen av hvilke revisjoner som skal/ikke skal utføres. Etter min oppfatning bør altså stortingsflertallets mulighet til å be Riksrevisjonen gjøre en under­søkelse ikke innskrenkes. Riksrevisjonen er jo Stortingets kontrollorgan, og i Stortinget bestemmer flertallet.

Et annet svært viktig spørsmål er hvem som skal revidere Stortingets administrasjon. Her er Riksrevisjonsutvalget både klokt og fremsynt. Etter en grundig beskrivelse og vurdering på sidene 76–83 i rapporten konkluderer Riksrevisjonsutvalget med at Riksrevisjonen, og altså ikke private revisjonsselskaper, bør være ekstern revisor for Stortingets administrasjon. Det gjelder både regnskapsrevisjon og forvaltningsrevisjon, og utvalget konstaterer også at de aller fleste landene i Europa har det slik.

Et annet uavhengighetsspørsmål der man bør lytte til Riksrevisjonsutvalget, er rådet om at Riksrevisjonen bør være litt mindre redd for å kommentere politiske beslutningsprosesser. Et beslektet spørsmål er at Riksrevisjonen i dag knapt gjør forvaltningsrevisjoner i departementene, men bare i underliggende virksomheter. Det er forståelig at Riksrevisjonen kvier seg for å gjøre dette, fordi departementene er politisk styrt, men ut ifra risiko og vesentlighet er det lite forståelig.

Når det gjelder selve gjennomføringen av forvaltningsrevisjonene, er det forbedringsbehov. Det gjelder blant annet behovet for økt kompetanse, demping av den sterke regelverksorienteringen, at revisorene ikke må formulere seg slik at det blir «sprik» mellom fakta og etterlatt inntrykk, og at de heller ikke må gå til oppgaven med mål å finne feil nesten for enhver pris, men for å finne ut om det er god måloppnåelse og effektivitet, og fravær av alvorlige feil.

REFERANSER

Aftenposten samleside (2021, 3. desember). Stortingets pendlerboliger. Aftenposten.

Aglen, T.S. (2021, 17. november). Hva er det egentlig å misforstå? Om Stortingets pendlerboliger. VG, Kommentar. Hentet fra https://www.vg.no

Carr Ekroll, H. (2021, 29. november). Smutthullet som ga gratis pendlerbolig ble tettet i 2006. Aftenposten.

Finansdepartementet (2008). Merk­nader til Riksrevisjonens utkast til ­hovedanalyserapport om myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet (13. august 2008).

Foss, P.K. (2021, 4. november). Vi skal ikke opptre politisk. Innlegg vedrørende Stortingets pendlerboliger. Stat & Styring.

Harberg-utvalget (2021). Dokument 21 (2020–2021) Rapport fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (1. februar 2021).

Helse- og omsorgsdepartementet (2011). Brev fra statsråden til Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Svar på spørsmål knyttet til omstillingen ved Oslo Universitetssykehus HF (18. november 2011).

Johnsen, A.B., Røsvik, E., Sfrintzeris Sollerman, Y., Lode, S.C., Husby Sandnes, Å. & Rosef, T. (2021, 18. november). Oslo-politiet åpner etterforskning av bruk av pendlerleiligheter. VG. Hentet fra https://www.vg.no

Kontroll- og konstitusjonskomiteen (2009). Innst. S. nr. 151 (2008–2009). Innstilling fra Kontroll- og konstitusjons­komiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet (17. februar 2009).

Kontroll- og konstitusjonskomiteen (2014). Innst. 101 S (2014–2015) Dokument 3:7 (2013–2014). Innstilling fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av toll- og avgiftsetatens grensekontroll (4. desember 2014).

Langved, Å., Venli, V., Selbo Torset, N., Gjerde, R., Gausen, S. & Carr Ekroll, H. (2021, 9. oktober). Kunne Riksrevisjonen ha avdekket pendler­bolig-saken? Aftenposten.

Lovdata (2004). Lov om Riksrevisjonen (7. mai 2004).

Lovdata (2004). Instruks om Riksrevisjonens virksomhet (7. mai 2004).

Lovdata (2016). Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleg­lova) (19. mai 2006).

NOU (1993). NOU 1993: 1 Reorganiser­ing av skatte- og avgiftsadministrasjonen (1. juli 1993).

NTB (2021, 18. november). Ett ord kan bli avgjørende i pendlersaken. Om stortingspresident Eva Kristin Hansen og pendlerbolig. Bergens Tidende. Hentet fra https://www.bt.no

Riksrevisjonen (2000). Dokument nr. 3:12 (1999–2000) Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende innfordring av skatter (30. mai 2000).

Riksrevisjonen (2001). Dokument nr. 3:5 (2001–2002) Riksrevisjonens undersøkelse av skatteoppkrevernes stedlige arbeidsgiverkontroll (9. november 2001).

Riksrevisjonen (2001). Møte med riksrevisor Bjarne Mørk-Eidem m.fl. ifm. Riksrevisjonens undersøkelse av arbeidsgiverkontroll og skatteinnfordring (2001).

Riksrevisjonen (2004). Dokument nr. 3:7 (2003–2004) Riksrevisjonens undersøkelse av toll- og avgiftsetatens virksomhetskontroll (12. februar 2004).

Riksrevisjonen (2004). Brev fra Riks­revisjonen til toll- og avgiftsdirektoratet om myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet (3. april 2008).

Riksrevisjonen (2007). Dokument nr. 3:10 (2006–2007) Riksrevisjonens undersøkelse av Skatteoppkrevernes innkreving og stedlige arbeidsgiverkontroll – oppfølging av Dokument nr. 3:12 (1999–2000) og Dokument nr. 3:5 (2001–2002) (1. juni 2007).

Riksrevisjonen (2008). Myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet. Referat fra møte 03.03.2008 (3. april 2008).

Riksrevisjonen (2008). Dokument nr. 3:3 (2008–2009) Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet (4. november 2008).

Riksrevisjonen (2012). Dokument 3:2 (2012–2013) Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statlige selskaper for 2011 (27. november 2012).

Riksrevisjonen (2014). Dokument 3:7 (2013–2014) Riksrevisjonens under­søkelse av toll- og avgiftsetatens grensekontroll (22. mai 2014).

Riksrevisjonen (2024). Riksrevisjonens høringsuttalelse til Dokument 19 (2023–2024) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede Riksrevisjonens virksomhet (2024).

Riksrevisjonen (2024). Riksrevisjonens nettsider, blant annet om Riksrevisjonens organisering, Riksrevisjonens historie mm. (april 2024).

Riksrevisjonsutvalget (2023). ­Dokument 19 (2023–2024) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede Riksrevisjonens virksomhet (30. november 2023).

Røse, B. (2021, 4. november). Riksrevisorens ansvar. Innlegg vedrørende Stortingets pendlerboliger. Stat & Styring.

Røse, B. (2023). Historien om statens sykehusutbygging i Oslo. Samfunn og økonomi 2/2023.

Schjøtt-Pedersen, K.E. (2023, 20. januar). Om Riksrevisjonen og Ullevål sykehus. DAG OG TID.

Selbo Torset, N., Venli, V., Langved, Å. & Carr Ekroll, H. (2021, 18. november). Riksrevisjonen går inn i pendler­bolig-saken. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no

Stortingets presidentskap (2021). Mandat for ekstern gjennomgang av ­Stortingets pendlerboligordning (9. og 22. september 2021).

Toll- og avgiftsdirektoratet (2010). Tollvesenets presentasjon ifm. riksrevisor Jørgen Kosmos besøk i Toll- og avgifts­direktoratet (27. august 2010).

Toll- og avgiftsdirektoratet (2011). Tollvesenets presentasjon ifm. Riksrevisjonens gjennomgang av halvårsrapport 2011 og risikovurderinger av hovedmål (7. september 2011).

Toll- og avgiftsdirektoratet(2012.) Skatte- og avgiftsmyndighetenes kontroll­arbeid på merverdiavgiftsområdet. Brev til Finansdepartementet (26. mars 2012).

Toll- og avgiftsdirektoratet (2014). Brukerundersøkelse om forvaltningsrevisjonen av toll- og avgiftsetatens grensekontroll. Brev til Riksrevisjonen (1. oktober 2014).

Toll- og avgiftsdirektoratet (2014). Tollvesenets presentasjon ifm. kontroll- og konstitusjonskomiteens befaring på Svinesund tollsted (6. november 2014).

Toll- og avgiftsdirektoratet (2015). Tollvesenets presentasjon ifm. oppstart av Riksrevisjonens finansielle revisjon (8. august 2015).

Tverberg, A.L. (2024). Svar fra Riksrevisjonen på innsynsbegjæring fra Redd Ullevål sykehus, protokoll fra møte i kollegiet 14.11.2023 – sak 135 (15. januar 2024).

Urstrømmen, S.E., Wang ­Førland, A.M., Wølstad-Knudsen, B. & Anderaa, B. (2021). Henstilling til Riksrevisjonen om utvidet kontroll av beslutningsprosessen i Oslo Universitetssykehus (25. oktober 2021).

Venli, V. (2021, 16. desember). Stortingets advokat mener gutterom-pendling er skattefritt. Aftenposten.

VG samleside (2021, 17. november). Om Stortingets pendlerboliger. VG. ­Hentet fra https://www.vg.no

Wallace, K.H. (2022). Svar fra Riksrevisjonen på henstilling om utvidet kontroll av beslutningsprosessen i Oslo Universitetssykehus (mai 2022).

Wang Førland, A.M. (2023). Ny henstilling om utvidet kontroll av beslutningsprosessen i Oslo Universitetssykehus vedrørende planer for nye fremtidige sykehusbygg på Rikshospitalet og Aker (9. mai 2023).

Wikipedia (2024). Liste over Norges regjeringer 1814–2021 (april 2024).

Wikipedia (2024). Riksrevisjonen (april 2024).

Wikipedia (2024). Norges finansråder 1952–2023 (april 2024).

Wikipedia (2024). Norges finansministre 1814–2021 (april 2024).