Dette bør du vite om Samordningsfella

Statens underslag av offentlig ansattes
egen sparing av pensjonsmidler dersom
de arbeider lenger enn normal pensjonsalder

Bjarne Jensen professor emeritus
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2024
Tidligere ligningssjef i Halden, Svein Grindahl, har utarbeidet tallene i de konkrete eksemplene i artikkelen.

Pensjonsreformen i 2011 omformet opptjent tjenestepensjon for offentlig ansatte slik at den blir lavere og lavere jo lenger de arbeider i offentlig stilling etter normal pensjonsalder og dess mer de sparer og betaler til pensjonen. Systemet kalles Samordningsfella, fordi offentlige arbeidsgivere og de offentlige pensjonskassene ikke har informert om denne virkningen. Staten har underslått tjenestepensjon fra ca. 30 000 ansatte i ­staten, helseforetakene, kommunene og fylkeskommunene i aldersgruppene født fra 1944 til 1953. Tjeneste­pensjonen har de ansatte betalt og spart opp vanligvis i 30–45 år, stort sett etter samme prinsipper som gjelder for ansatte i private bedrifter som har slike ordninger. Hadde en privat bedrift underslått ansattes oppsparte pensjons­midler på denne måten, ville det vært økonomisk underslag og en sak for Økokrim.

Politisk ansvarlig for Samordningsfella var ledelsen i Arbeids- og sosialdepartementet i 2009/2010.¹ Den har ødelagt det økonomiske grunnlaget for en verdig alderdom for tusenvis av offentlig ansatte fordi de har arbeidet for lenge. Systemet er dumskap fordi mange av dem som har ønsket å arbeide lenger enn normal pensjonsalder, har – da de ble kjent med Samordningsfella – sluttet tidligere. Samfunnet har gått glipp av en arbeidsinnsats på anslagsvis 50 000 årsverk i perioden 2011–2023. Fram til 2023 har offentlige virksomheter underslått ca 4,6 milliarder kroner av pensjonssparing på grunn av Samordningsfella.

Tjenestemenn i Arbeids- og inklu­deringsdepartementet, og svært sentrale politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre,har fram til 2023/2024 benektet at ­Samordningsfella eksisterer. I januar 2024 måtte Arbeids- og inkluderingsminister Brenna legge fram informasjon om Samordningsfella fra Statens Pensjonskasse til Senterpartiets og Arbeiderpartiets representanter i Arbeids- og sosialkomiteen. Artikkelen bygger på denne informasjonen.

Hvordan oppstod Samordningsfella?

Prinsippet om alderspensjon på 66 prosent av sluttlønn etter 30 års offentlig tjeneste­tid har vært uendret siden ­Statens ­pensjonskasse ble opprettet i 1917 ­(OtPL-utvalget, 2009). Det ble også standard for de offentlige tjenestepensjon­ene i kommunene, fylkeskommunene og ­andre organisasjoner i offentlig virksomhet. Systemet i Statens pensjonskasse var lovbestemt, og innbetalt pensjonssparing hadde statsgaranti. De kommunale og fylkeskommunale systemene ble til ved forhandlinger mellom de ansattes organisasjoner og arbeidsgiverne, og pensjonssparingen er plassert i pensjonskasser kontrollert av Finanstilsynet. Tjeneste­pensjonen finansieres av medlemmene selv sammen med arbeidsgiverbidrag (pensjonsavgift) som en del av arbeids- og lønnsavtalene.

Da vi fikk allmenn alderstrygd og folke­trygd, ble det bestemt at de offentlige tjenestepensjonene skulle samordnes med disse for å unngå at offentlig ansatte fikk pensjon i «pose og sekk». Samordning har alltid vært komplisert. Det grunnleggende prinsippet i samordningsloven var at samlet pensjon fra samordningspliktige ytelser aldri kunne bli lavere enn nivået på den høyeste av ytelsene.

For eksempel er den offentlige tjenestepensjonen (66 prosent av sluttlønn) vanligvis høyere enn alderspensjon fra folketrygden. Standarden etter at vi fikk folketrygden ble derfor en bruttogaranti på 66 prosent av sluttlønn for offentlig ansatte, men nå var det summen av alderspensjon fra folketrygd og tjenestepensjon som skulle oppfylle garantien.

Stortinget vedtok i det såkalte ­Pensjonsforliket 26. mai 2005 følgende om tilpasning av offentlige tjeneste­pensjon til ny alderspensjon i folketrygden:

Tjenestepensjon tilsvarende to tredje­deler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres. Etter at det er vedtatt en ny modell for folketrygdens alderspensjon, må de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasses den nye folketrygdmodellen, uten at dette svekker de offentlige ­tjenestepensjonene, men slik at de også omfattes av delingstall og ny indeksering. Den endelige tilpasningen skal skje gjennom forhandlinger mellom partene i offentlig sektor.

(Forfatters utheving)

Høsten 2008 ble det såkalte OtPL-­utvalget (offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor) nedsatt. Et av formålene med dette utvalget var å finne løsning på hvordan pensjonsreformen og ny folke­trygd skulle tilpasses offentlig tjenestepensjon. Aldersgruppene født fra 1944 til 1953 skulle beholde den eksisterende ordningen med offentlig tjenestepensjon, og da måtte tjenestepensjonen tilpasses systemet med ny folketrygd. Stortinget vedtok høytidelig at det skulle skje uten at den offent­lige tjenestepensjonen de ansatte selv hadde spart opp skulle svekkes.

Utvalget var sammensatt av representanter fra arbeidstakerorganisasjonene og ­arbeidsgiverne i offentlig sektor, og ledet av statsråd Dag Terje Andersen. Mandatet bygget på Stortingets pensjonsvedtak, og ett viktig punkt var: «Offentlig tjeneste­pensjon skal, sammen med pensjon fra folketrygden og AFP, sikre et samlet pensjonsnivå fra 2010 i samsvar med stortingsforliket av 26. mai 2005». OtPL-­utvalgets rapport forelå 11. mars 2009.

Nøytral og fleksibel folketrygd

Et sentralt element i pensjonsreformen i 2011 er fleksibel og nøytral folketrygd. Det betyr at folketrygden er omgjort til en slags kapitalbeholdning, og en kan når bestemte forutsetninger er oppfylt, selv velge når en tar ut folketrygd mellom 62 og 75 år. Tas folketrygden ut før 67 år (tidlig uttak), utbetales den over flere år enn før pensjonsreformen. Da blir årlig folketrygd lavere. Men den utbetales over flere år enn før 2011, slik at samlet folke­trygd over livsløpet skal bli det samme for en person med gjennomsnittlig levealder. Tas den ut sent (senere enn 67 år) kan årlig folketrygd bli betydelig høyere, men da utbetales den over færre år, slik at samlet folketrygd over livsløpet blir den samme som før pensjonsreformen; det vil si den folketrygden som tidligere ble utbetalt automatisk ved 67 år.

Det partssammensatte utvalget konkluderte med følgende når det gjaldt tilpasning av nøytral og fleksibel folketrygd til offentlig tjenestepensjon:

For å unngå at størrelsen på tjeneste­pensjonen avhenger av hvordan alders­pensjonen fra folketrygden tas ut, er det nødvendig at samordningen skjer mot en standardisert alderspensjon fra folketrygden. Det vil være ­naturlig at den standardiserte alders­pensjonen er den alderspensjonen som den enkelte ville fått dersom denne pensjonen ble tatt ut ved 67 år.

(OtPL-utvalget, s. 57)

Forhandlingene med de ansattes organisasjoner om ny tjenestepensjon endte med at systemet med offentlig tjenestepensjon skulle videreføres, dog slik at systemet skulle tilpasses ny folketrygd og bygge på de to andre hovedelementene i pensjonsreformen: Levealdersjustering – det vil si at en måtte arbeide lenger i takt med økt levealder for å få full pensjon – og at løpende pensjoner ikke skulle øke i takt med lønnsstigningen, men som et gjennomsnitt mellom lønns- og prisstigning, det vil si lavere enn i det gamle systemet.

Konklusjonen på forhandlingene om tilpasning av ny folketrygd kom i brev fra statsminister Jens Stoltenberg 04.06.2009 til Riksmeklingsmannen. Der ble leve­aldersjustering, ny indeksering og tilpasning til fleksibel folketrygd i samsvar med konklusjonen i OfTP-utvalget bekreftet. I punkt 5 i brevet formulerte Stoltenberg tilpasningen til fleksibel folke­trygd på følg­ende måte:

Beregning av tjenestepensjon – ­herunder samordning med alders­pensjon i folketrygden – skal skje slik at tjenestepensjonen ikke påvirkes av når den nye fleksible alderspensjon fra folketrygden tas ut. Det gis anledning til å kompensere for levealdersjuster­ingen av tjenestepensjonen ved å stå i stilling ut over 67 år.

Den samlede alderspensjonen offentlig ansatte mottar består av tjeneste­pensjonen som de selv sparer til og betaler for, og folketrygden som alle tjener opp. Fortolkningen av forhandlingsresultatets punkt 5 er at offentlig ansatte etter pensjonsreformen ville motta ­pensjon fra folketrygden i samsvar med ny folke­trygd og ­offentlig tjenestepensjon i samsvar med det eksisterende systemet, det vil si løsningen foreslått av OtPL-utvalget.

Det kom derfor som en stor overraskelse for organisasjonene for offentlig ansatte da fungerende statsråd Rigmor Aasrud ­sendte ut høringsnotat om hvordan hun fortolket forhandlingsvedtaket. (Høringsnotat. Oppfølging av avtale om offentlig ­tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor. Arbeids- og inkluderingsdeparte­mentet, 20.11.2009).

Hun foreslo at ved tidlig uttak av folke­trygd – før 67 år pluss levealdersjustering (67+)² – skulle samordningen skje ikke med faktisk folketrygd, men med den folke­trygden en kunne fått ved 67+. For dem som tok ut folketrygd og tjenestepensjon ved 67+ skulle samordningen skje med faktisk folke­trygd ved 67+ (folke­trygden ved 67 år før pensjonsreformen i 2011). Begge disse løsningene er helt i samsvar med konklusjonen fra det partssammensatte utvalget (OtPL-utvalget) og Stoltenbergs brev av 04.06.2009 til Riksmeklingsmannen.

Men så kom det som brøt fullstendig med forhandlings­resultatet og målene for pensjonsreformen. Dersom en offentlig ansatt fra aldersgruppene født fra 1944 til 1953 fortsetter å arbeide i offentlig stilling etter fylte 67+, skal samordningen av tjenestepensjon og folketrygd skje med den folketrygden hen kunne fått når hen slutter i offentlig tjeneste.

Det gjelder også dem som har tatt ut folketrygden før 67+. Det fører til at en hypotetisk høyere folketrygd ved arbeid ut over 67+ spiser opp tjenestepensjonen, og den blir gradvis mindre dess lenger hen arbeider, til den er null ved ca 72/73 år. Dette gjelder for aldersgruppene født fra 1944 til 1953.

Det fører til underslag av oppspart pensjonssparing dersom den offentlig ansatte  arbeider lenger enn 67+. Du får altså den pensjonen du har betalt for og spart opp om du slutter ved 67+. Men arbeider du lenger, blir den lavere og lavere dess lenger du arbeider i offentlig stilling. Dette står i sterk motsetning til Stortingets pensjonsforlik fordi tjenestepensjonen gradvis underslås om du arbeider lenger enn 67+ og jo mer du betaler for den.

I høringsnotatet var det imidlertid ikke gjort noen beregninger som belyste denne virkningen. Det er også et klart brudd på avtalen mellom arbeidstakerorganisasjonene og staten slik det partssammensatte OtPL-utvalget og Stoltenbergs brev til Riksmeklingsmannen konkluderte. Det er så utenkelige virkninger at når vanlige folk hører at de ikke får tjenestepensjon fordi de har arbeidet for lenge, tror de ikke at det er sant. Men vi skal senere vise dette gjennom helt ­konkrete eksempler.

I merknader til høringsnotatet fra Aasrud protesterte arbeidstakerorganisasjonene på denne løsningen, og skrev at den var i strid med den framforhandlede avtalen. De offentlige pensjonskassene, Finansnæringenes fellesorganisasjon, Pensjonskasseforeningen og Pensjonistforbundet protesterte også på forslaget til nye samordningsregler.

Men i hørings­notatet var det ingen beregninger av konsekvensene av forslaget til nye samordningsregler. Det ble heller ikke gjort i etterfølgende proposisjon om lovendringene for offentlige pensjonsordninger i forbindelse med pensjonsreformen (Prop. 107 L (2009–2010)). Det gjaldt:

•    Konsekvensen for medlemmene i de offentlige pensjonskassene av å ­arbeide ut over 67+ i offentlige stillinger.

•    Konsekvensene for arbeidsdeltakelse og verdiskapning, og for pensjonskassenes økononomi.

Dette er beskrevet nærmere i rapporten Samordningsfellen fra Pensjonistforbundet (Jensen, Farstad & Dahl, 2019,
s. 52–57). Det er et soleklart brudd på på utredningsinstruksen. Arbeiderpartiets nye statsråd, Hanne Bjurstrøm, fortsatte å benekte virkningene av å arbeide ­lenger enn normalt i offentlig stilling.

Standardkommentaren fra Arbeids- og sosial­departementet var: «En får ikke høyere pensjon ved å arbeide lenger i offentlig stilling». De fleste tror at denne formuler­ingen betyr at de får samme pensjon, slik det fungerte før pensjonsreformen. Men slik er det altså ikke. Tjenestepensjonen blir lavere og lavere dess lenger de arbeider etter 67+ til den blir null ved 72/73 år.

Samordningsfella – en nærmere belysning

Hvor mye taper en offentlig ansatt på å arbeide etter 67+?

Tabell 1 viser Arbeids- og inkluderingsdepartementet beregninger av hvor mye offentlig ansatte taper på å arbeide lenger enn 67+. Slutter du ved vanlig sluttalder 67 år i offentlig stilling, får du utbetalt en årlig tjenestepensjon på 121 110 kroner.

Lever du til 86 år, som omtrent er forventet levealder, blir det utbetalt en samlet tjenestepensjon over livsløpet på vel 2,4 millioner kroner. Årlig pensjon faller gradvis til null jo lenger du arbeider. ­Arbeider du til 73 år, er all tjenestepensjon tapt, det vil si at du har tapt over 2,4 millioner i pensjon om du lever til 86 år fordi du har arbeidet for lenge.

Pensjonen fra 67 år er finansiert av denne personens egen pensjonssparing. Arbeids- og innvandringsdepartementet har forklart det på denne måten i svaret på spørsmål fra Senterpartiets medlemmer i Arbeids- og sosialkomiteen:

Det trekkes to prosent av lønn i medlemspremie for ansatte i offentlig sektor. For de som står tre år lenger i jobb, så betales det altså tre ekstra år med medlemspremie. Hva som ­betales i premie fra arbeidsgiver beregnes etter forsikringstekniske regler
(avhenger av lønn, alder, kjønn osv.). For de som har full opptjening vil den årlige premien som går til dekning av alderspensjon være lav (hovedsakelig reguleringspremie).

Oversatt til vanlig norsk betyr dette at den pensjonen som utbetales ved 67 år har personen selv betalt for og spart opp gjennom sin lønns- og pensjonsavtale med staten. Fortsetter vedkommende å arbeide etter 67 år, betaler denne personen fortsatt medlemspremie på to prosent av lønna, men den pensjonsavgiften som betales av arbeidsgiver er lav fordi denne personen har spart opp nødvendig kapital til pensjonen allerede ved 67 år i Statens pensjonskasse.

Men selv om denne personen allerede har spart og betalt for den pensjonen vedkommende kunne motta ved 67 år, halveres nesten årlig pensjon til 77 103 kroner dersom hen fortsetter i offentlig stilling til 70 år. Staten har samtidig spart ca. 365 000 kroner i pensjonsutbetalinger ved at vedkommende har arbeidet til 70 år.

Over livsløpet reduseres beregnet tjenestepensjonen ifølge departementets eksempel med 1,2 millioner kroner. Dersom oppspart pensjonskapital ble konfiskert på denne måten i en privat bedrift, ville det vært en sak for Økokrim.

Fortsetter vedkommende å arbeide videre, blir den pensjonen vedkommende får utbetalt ytterligere lavere. Ved 72 år er den redusert til vel 20 000 kroner per år, og beregnet tap over livsløpet er nærmere 2,2 millioner kroner. Ved ca. 73 år blir årlig tjenestepensjon null, og beregnet tap over livsløpet – sammenlignet med å slutte ved 67 år – er på over 2,4 millioner kroner.

Figur 1 viser systemet med tjenestepensjon før 2011. Det grunnleggende før 2011 var at vedkommende får oppfylt bruttogarantien på 66 prosent av sluttlønn fra tjenestepensjon og folketrygd når hen slutter, enten det er 67, 70 eller 75 år. Vedkommende får ikke høyere årlig pensjon ved å arbeide lenger enn ­vanlig aldersgrense, men heller ikke lavere årlig pensjon. Hen får den samme årlige ­pensjonen basert på bruttogarantien på 66 prosent av sluttlønn.

Samordningsfella belyst ved ­eksempler

Fordi Samordningsfella er vanskelig å forstå og direkte ulogisk, viser vi her tre ­eksempler på hvordan den har virket.

Eksempel 1: Uttak av folketrygd ved 67 år/67+ og fortsatt arbeid i offentlig stilling etter 67+ (fig. 2)

Denne typen samordningsfelle kan ­belyses med eksempelet maskinfører ­Steinar Evensen, født i 1944. Han arbeidet i Drammen kommune i årene 1985–2020, det vil si i 35 år. Hans samlede årlige pensjon da han sluttet i ordinær stilling ved 73 år i 2017 var 265 000 kroner. Sluttlønna var 505 000 kroner, det vil si en pensjon på 52 prosent av sluttlønn. Tjenestepensjonen var null kroner. Etter systemet før 2011 ville han fått ca. 348 000 kroner årlig, altså fikk han et pensjonstap på 83 000 kroner.

Steinar har spart Drammen kommunale pensjonskasse for ca. 400 000 kroner i pensjonsutbetalinger i seks år, og innbetalt ekstra til sparing i Pensjonskassen fordi han arbeidet i sin offentlige stilling fra 67 til 73 år. Resultatet er at han årlig får ca. 83 000 kroner i lavere pensjon – sammenlignet med systemet før 2011 – fra han sluttet i ordinær offentlig stilling og så lenge han lever, fordi han ­arbeidet for lenge.

Det kan nevnes at hverken Drammen kommunale pensjonskasse eller Drammen kommune kjente til Samordningsfella. Da de forstod at de negative effektene for de ansattes pensjon ved å arbeide for lenge var reelle, iverksatte de umiddelbart tiltak for å forhindre at ansatte for framtida skulle rammes av Samordningsfella.

Figur 2 viser systemet slik det ble etter pensjonsreformen 2011 for dem som tok ut folketrygd ved 67 år. Den viser at arbeider du etter 67+, vil årlig tjenestepensjon synke etter hvert som du arbeider lenger, til den blir null ved ca. 73 år. Tjenestepensjonen er konfiskert, og du mottar bare folketrygd. Årlig pensjon av sluttlønn utgjør under 50 prosent.

Eksempel 2: Uttak av folketrygd før 67 år (tidlig uttak) og fortsatt arbeid i offentlig stilling etter 67+ (fig. 3)

Et sentralt element i pensjonsreformen i 2011 er en fleksibel og nøytral folketrygd. Det betyr at folketrygden er omgjort til en slags kapitalbeholdning og en kan selv velge når en tar ut folketrygd mellom 62 og 75 år. Tas folketrygden ut før 67 år (tidlig uttak), utbetales den over flere år. Da blir årlig folketrygd lavere. Men den utbetales over flere år enn før 2011 slik at samlet folketrygd over livsløpet skal bli det samme for en person med gjennomsnittlig levealder.

Tas den ut sent (senere enn 67 år) kan årlig folketrygd bli betydelig høyere, men da utbetales den over færre år slik at samlet folketrygd over livsløpet blir den samme som før pensjonsreformen i 2011 eller ved uttak 67 år.

Alderspensjon i folketrygden utbetales uavhengig av den arbeidsinntekt du har. For å unngå at tjenestepensjonen skal kompensere for lavere folketrygd ved tidlig uttak (uttak før 67 år), ble det bestemt at den offentlige tjenestepensjonen ikke skal samordnes med folketrygden ved tidlig uttak, men med den folketrygden du kunne fått ved 67+. Samordningsfella for slike tilfeller blir den samme som i eksempel 1, dersom du fortsetter å arbeide i offentlig stilling etter 67+. Da blir tjeneste­pensjonen samordnet med den folketrygden du kunne fått utbetalt ved senere uttak.

Det fører for dem som har tatt ut folketrygd ved tidlig uttak til at tjenestepensjonen blir lavere og lavere jo lenger de står i offentlig stilling etter 67+ uten at årlig utbetalt folketrygd øker. Disse personene får derfor årlig lavere folke­trygd på grunn av tidlig uttak, og årlig lavere tjenestepensjon fordi de har arbeidet lenger enn 67+. Arbeider de lenge nok og tar ut folketrygden ved 62 år, kan årlig samlet pensjon bli ned mot 30 prosent av sluttlønn.

Dette tilfellet er eksemplifisert med Elisabeth Jacobsen, født i desember 1951. Hun har arbeidet i offentlig stilling i til sammen 43 år, i de siste (og fleste årene) ved Klinikk for Sikkerhetspsykiatri Helse Bergen. Hun sluttet 31. desember 2023. Hun tok ut folketrygd ved 62 år, og mottar derfor en årlig folketrygd på ca. 200 000 kroner.

Hadde Elisabeth sluttet ved 67+, som for henne ville vært ved fylte 68 år, ville hun fått en tjenestepensjon på ca. 100 00 kroner i tillegg til folke­trygden, men hun fortsatte å arbeide til 72 år. KLP opplyser nå at hennes årlige tjenestepensjon blir ca. 16 000 kroner fordi hun har arbeidet i fire år etter fylte 68 år. Dermed vil hennes samlede årlige pensjon fra folketrygd og tjenestepensjon utgjøre ca. 216 000 kroner. I systemet for tjenestepensjon som gjaldt fram til 2011 ville hennes tjenestepensjon årlig vært over 100 000 kroner. Hun får altså 84 000 kroner lavere årlig tjenestepensjon enn hun ville fått i det tidligere systemet.

Samtidig har hun bidratt i arbeidslivet i fire år mer enn om hun hadde sluttet ved 68 år. Det har spart KLP for ca. 350 00 kroner i pensjonsutbetalinger, og hun har i disse fire årene tilført KLP ca. 400 000 kroner i pensjonssparing. Resultatet av disse gevinstene for Pensjonskassen er at hennes pensjon for resten av livet reduseres med ca. 84 000 kroner per år, og hun får etter 43 års arbeid og sparing i offentlig tjenestepensjon en pensjon hun ikke kan leve av. 

Figur 3 viser årlig pensjon om du tar ut folketrygden ved 62 år. Den illustrer konse­kvensene for årlig pensjon ved å arbeide lenger enn vanlig og ha tatt ut folke­trygd tidligere enn du kunne før pensjonsreformen i 2011. Da vil du om du arbeider lenge nok og tar ut folketrygden så tidlig som mulig, få en samlet pensjon så vidt over 30 prosent av sluttlønn.

Mange offentlig ansatte slutter ved 67 år, og tar da ut folketrygd og full tjeneste­pensjon. Noen føler at de etter en pause kan tenke seg å gjenintre i en offentlig stilling. Det kan gjelde sykepleiere, leger, lærere, prester osv., og årsaken er gjerne mangel på personell med denne kompetansen der de bor. Da virker systemet med tjenestepensjon etter 2011 slik at når de trer inn i offentlig stilling igjen, stoppes tjenestepensjonen og de får i stedet lønn for arbeidet.

Men hva skjer når de senere slutter igjen ved 73/74 år eller senere? Da forventer disse selvsagt å få den tjenestepensjonen de fikk utbetalt da de opprinnelig sluttet ved 67 år. Men slik er det ikke. For når de nå går av, må tjenestepensjonen samordnes med den folketrygden de kunne fått om de tok den ut ved 72/73 år, og da blir tjenestepensjonen nesten alltid redusert til null resten av livet. Eller som gjerne standardsvaret fra den offentlige pensjonskassen er: «Din tjenestepensjon etter samordning er kroner 0 før skatt».

Statens pensjonskasse opplyser at i alt 172 personer hos dem fra aldersgruppene født 1944–1953 er rammet av denne bisarre Samordningsfella. Vi må også påregne at personer i de andre offentlige pensjonskassene er rammet av denne versjonen av Samordningsfella. Det virkelige antallet er nok minst 350 personer.

En av de rammede er professor emeritus ved NHH, Victor Norman. Han tok ut pensjon fra Statens pensjonskasse ved 70 år. Da han ble engasjert av Risør kommune for å skrive byens historie, syntes han det var mest redelige å motta lønn fra Risør kommune under arbeidet. Han stoppet da sin tjenestepensjon fram til arbeidet med historien var ferdig.

Da ba han igjen om å få utbetalt sin tjeneste­pensjon. Svaret fra KLP var da at han fikk 0 i tjenestepensjonen fordi han hadde arbeidet til 75 år. Norman karakteriserte det som statlig landeveisrøveri i en ­artikkel i Dagens Næringsliv (Norman, 2022).

Eksempel 3: Slutter i stilling og tar ut tjenestepensjon ved 67 år/67+, men gjeninntrer i offentlig stilling senere (fig. 4)

Vi skal illustrere dette tilfellet med ­eksempelet sykepleier Marie Roen Harstad. Marie er født i 1944, og arbeidet som sykepleier fra 1967 til 2017. Hun tok ut folketrygd ved 67 år med et årlig beløp på 228 000 kroner, og fikk utbetalt offentlig tjenestepensjon fra KLP med et årlig beløp på 76 000 kroner, det vil si til sammen 304 000 kroner i årlig pensjon. Imidlertid var det behov for hjelp på sykehjemmet, og Marie stilte opp og tok vakter der. Etter hvert ble lønna for stor. Hun ble igjen innmeldt i KLP, og tjeneste­pensjonen ble stoppet.

I 2017 forespurte Marie igjen KLP om størrelsen på tjenestepensjonen. Hun hadde da jobbet i ytter­ligere seks år. Svaret var at nå var den gått ned fra 76 000 kroner til null fordi hun hadde arbeidet lenger enn 67+. Det har spart KLP for utbetaling av tjeneste­pensjon på ca. 335 000 kroner i seks år, og hennes arbeidsgiver hadde betalt omtrent det samme beløpet i økt pensjonssparing.

Marie trodde ikke at det hun fikk beskjed om var riktig. Hun hadde innbetalt mer og mer til pensjonskassa og spart KLP for utbetaling av tjenestepensjon. Resultatet av dette er at tjenestepensjonen er null, og pensjonen er redusert til 270 000 kroner. Dette er helt uforståelig. Pensjonen i prosent av sluttlønn er 46 prosent. Etter systemet før 2011 ville hun fått 66 prosent.

Figur 4 viser det som er omtalt som samtidig uttak av folketrygd og tjenestepensjon. Da får du oppfylt bruttogarantien på 66 prosent av sluttlønn når du arbeider lenger enn 67+. Men det skyldes at folketrygden utbetales over færre år, og da blir årlig folketrygd høyere. Også i dette tilfellet taper du din oppsparte tjeneste­pensjon ved å arbeide lenger enn vanlig sluttalder.

Økonomiske virkninger av Samordningsfella

Redusert arbeidsinnsats fra arbeids­takere over 67 år pluss levealders­justering i offentlig tjeneste

Figur 5 viser hvor stor prosentandel av årgangene fra 1935 til 1953 som fort­satte å arbeide etter normal pensjonsalder, og hvor stor del som sluttet ved normal pensjonsalder.⁴ I ­aldersgruppene fra 1935 til 1943 har det vært en noe økende ­andel som har fortsatt å ­arbeide ­etter normal pensjons­alder på 67 år. Men fra aldersgruppene født fra 1944 har andelen som arbeider lenger i offentlig stilling falt kraftig – fra nesten 30 prosent (1942-årgangen) til under 12 prosent (1953-årgangen).

Samordningsfella har blitt stadig bedre kjent, og kan være hoved­årsaken til denne negative utviklingen når det gjelder arbeidsdeltakelse i ­offentlige stillinger etter å ha nådd ­alderen 67+ og pensjonstapet som følge av Samordningsfella inntreffer.

Statens pensjonskasse har beregnet hvor mange som er rammet av Samordningsfella ved å arbeide ut over 67+ i aldersgruppene 1944–1953. I alt har 103 000 personer i disse aldersgruppene sluttet i offentlig tjeneste og tatt ut tjenestepensjon. Av disse hadde 88 000 sluttet og tatt ut tjenestepensjon ved 67 år/67+, mens 15 000 personer arbeidet videre. Gjennomsnittlig hadde 14,7 prosent i aldersgruppene 1944–1953 arbeidet lenger enn 67+.

I 1944-årgangen fortsatte over 17 prosent å arbeide videre i offentlig stilling. Dette ble gradvis redusert, sannsynligvis etter hvert som stadig flere ble kjent med Samordningsfella. Av 1953-årgangen hadde bare 11,7 prosent arbeidet videre etter 67+ (kilde: svar fra SPK på spørsmål fra Senterpartiet).

Om vi som et regneeksempel antar at ca. 25 prosent av de offentlig ansatte i aldersgruppene 1944–1953 ville ha arbeidet etter normal pensjonsalder om Arbeids- og sosialdepartementet ikke hadde laget Samordningsfella, hvor mye arbeidskraft har offentlig sektor da ­mistet på grunn av Samordningsfella? Da dreier det seg om en reduksjon på ca. 10 000 ansatte med medlemskap i SPK.

Siden alle offentlig ansatte, også ansatte i helse­foretakene, kommunene og fylkeskommunene rammes, dreier det seg om ca. 20 000 ansatte om avgansmønsteret er det samme som i regneeksempelet for SPK-tallene. Gjennomsnittlig avgangs­alder for dem som har arbeidet lenger enn normalalder er ca. 70 år, det vil si ca. 2,5 år i forhold til 67+.

Samlet betyr det at Samordningsfella kan ha redusert sysselsettingen i offentlige stillinger for eldre som ellers ville ønske å arbeide lenger i offentlige stillinger enn 67+, med 50 000 årsverk i perioden 2011–2023.

Dersom alle offentlig ansatte som ønsket å arbeide videre etter 67+ hadde blitt informert om at de da ville miste sin tjenestepensjon, ville tallet vært betydelig høyere. Dersom det for eksempel hadde gjeldt for alle, ville det betydd at 30 000 hadde arbeidet ca. 2,5 årsverk kortere i offentlig stilling. Da hadde tapet blitt 75 000 årsverk. Men da hadde sannsynligvis flere av dem benyttet seg av mulighetene til å «lure» Samordningsfella, slik at det reelle tallet ble lavere.

Hvor mye har SPK spart i årlige ­pensjonsutbetalinger på Samordningsfella?

Statens Pensjonskasse har allerede spart milliardbeløp på å konfiskere tjenestepensjon fra offentlig ansatte i ­aldersgruppene fra 1944 til 1953 fordi de har arbeidet lenger enn 67 år og fått lavere tjenestepensjon når de har sluttet. Fra 2024 og framover til 2031 «sparer» SPK årlig litt over 500 millioner kroner på lavere utbetaling av pensjon på grunn av Samordningsfella. Deretter faller beløpet i takt med at aldersgruppene født 1944–1953 dør ut (kilde: svar fra SPK på spørsmål fra Senterpartiet).

Hva blir årlige utgifter for SPK om ­Samordningsfella oppheves for framtida?

Dersom alle kompenseres slik at de får oppfylt bruttogarantien, er det årlige ­beløpet 378 millioner kroner i 2024. Årlige utgifter ligger på dette nivået fram til 2033. Deretter faller tallet raskt og i takt med at aldersgruppene 1944–1953 dør. Vi må kunne anta at noen også vil ­kunne begynne å arbeide i offentlige stillinger dersom Samordningsfella oppheves. Det vil i tilfelle kunne gi noen innsparinger i disse utgiftene. Dersom alle for framtida skal få tapet i tjenestepensjonen kompensert, blir det årlige beløpet ca. 150 millioner kroner høyere.

De offentlige pensjonskassene selv har relativt entydig ønsket at Samordningsfella ikke burde vært etablert (jf. høringsuttalelser fra KLP, SPK og ­Pensjonskasseforeningen). De økonomiske konsekvensene av å oppheve den er beskjedne i forhold til pensjonskassenes økonomi. Det er mer negativt for dem at tilliten til de offentlige pensjonskassene svekkes på grunn av Samordningsfella.

Aldersgruppene 1954–1962

Aldersgruppene 1954–1962 vil også rammes av Samordningsfella – riktignok i en litt mildere form enn aldersgruppene fra 1944 til 1953. Virkningen er foreslått å bli gradvis mildere fra nesten det samme som har rammet aldersgruppene 1944–1953 for 1954-aldersgruppa, til nesten ingen virkning for 1962-årgangen (Prop. 37 L (2023–2024)). 1963-årgangen får skyhøy tjenestepensjon om de arbeider lenge.

Stortinget ble informert om Samordningsfella fra Arbeids- og inkluderings­departementet i desember 2023, og ytterligere informasjon kom i januar 2024. Det systemet som departementet har foreslått for dem som arbeider lenger enn 67+, er altså at tjenestepensjonen ikke bestemmes av hva du har spart til pensjon, hvor lenge du har arbeidet, eller din inntekt. Hva du får i pensjon, avhenger av hvilket år du er født i.

Hvordan unngå Samordningsfella og fortsette å arbeide i offentlig tjeneste etter 67+?

Et ekstra problem med Samordningsfella er at den ikke har vært allment kjent. Det skyldes at Arbeids- og inkluderingsdepartementet fram til årsskiftet 2023/2024 har benektet Samordningsfella og ikke lagt fram opplysninger til Stortinget som belyser den. Muligheter til å unngå Samordningsfella er belyst her.

Pensjonistlønn

Departementet trekker i Prop. 37 L (2023–2024) fram at offentlig ansatte kan benytte seg av pensjonistlønn for å fortsette å arbeide etter 67+ uten å tape pensjon. Det er imidlertid i strid med ­reglene for pensjonistlønn om dette brukes til å videreføre ansettelsesforhold i ordinære offentlige stillinger. Pensjonistlønn er ikke en rett den enkelte har – det er opp til arbeidsgivernes konkrete vurdering av behov og kompetansekrav.

Dette er også tydelig presisert i SPKs egen pensjonsveileder, og utdypet i Statens personalhåndbok. Blant annet presiseres det at arbeid på pensjonistvilkår ikke skal være en forlengelse av tidligere arbeidsforhold.

Dagens ordning for pensjonistlønn er ikke attraktiv nok for å utnytte den store arbeidskraftreserven offentlige pensjonister representerer. Lønnsmessig er det langt mer attraktivt for dem å arbeide i privat virksomhet, leie ut sine tjenester til offentlige virksomheter som konsulent­bistand, eller å arbeide i offentlig virksomhet gjennom vikarbyråer (Rønning, 2024).

Levere sitt arbeid som konsulentbistand mot honorar

Dette har fått en betydelig utbredelse blant annet for å unngå Samordnings­fella. I mange tilfeller er de ordningene som har vært praktisert ikke lovlige i ­offentlige virksomheter. De ansatte kan da få både full tjenestepensjon og sam­tidig den økonomiske godtgjørelsen de tidligere fikk som lønn.

Det fins eksemp­ler på at en del offentlige ledere og -virksomheter har tatt ansvaret for at de ansatte ikke skal tape sin pensjon og ­likevel kunne fortsette å arbeide etter 67+. Det er kjent at Statkraft og Fylkeslegen i Østfold benyttet seg av dette for å bruke medarbeidere som ­ønsket å arbeide etter 67+.

Mange offentlige ledere har fortalt at de manglet kunnskaper om Samordnings­fella. Det er mange eksempler på at de oppfordret sine ansatte til å fortsette i sine stillinger ut over 67+, og derved påførte dem store pensjonstap. Mange føler et tungt ansvar og bebreider seg selv fordi de ikke hadde den kunnskapen de skulle hatt om Samordningsfella.

Eksplisitte lovvedtak om unntak under koronapandemien

I forbindelse med koronapandemien oppsto det en mangel på personale til helse­tjenestene. Det er en betydelig personal­reserve blant pensjonerte helse­arbeidere som er eldre enn 67+. Det gjelder leger, sykepleiere og annet helsepersonell. ­

Regjeringen Solberg innså at en ikke ­kunne ta disse inn i offentlige stillinger fordi de da ville bli rammet av ­Samordningsfella. Tjenestepensjonen måtte da stoppes, og når disse pensjonistene senere sluttet, ­ville deres tjenestepensjon bli ­betydelig ­lavere enn den de tidligere har hatt og til og med bli null.

Stortinget valgte derfor ­etter forslag fra regjeringen å lovbestemme at pensjonert helsepersonell som arbeidet i forbindelse med koronapandemien både kunne beholde sin tjenestepensjon og unngå å bli rammet av Samordningsfella. Disse bestemmelsene var tidsbegrenset. De ble forlenget av Stortinget én gang, men opphevet høsten 2022.

Lovforslaget ble lagt fram i 2020 i Prop. 53 LS (2019–2020) med tittelen: Endringer i skatteloven og skatte­betalingsloven mv. Altså underslås det i overskriften at dette har noe med Samordningsfella og offentlig pensjon å gjøre. Men proposisjonen inneholder et kapittel 7 med tittelen Tids­begrenset unntak fra avkorting av pensjon for helsepersonell. I innledningen skriver Finansdepartementet:

Felles for de pensjonsordningene som her foreslås endret, er at arbeidsinntekt kan medføre avkorting eller bortfall av pensjon. Departementet legger i denne proposisjonen frem forslag som innebærer at disse reglene ­suspenderes på nærmere angitte vilkår og for en begrenset periode i forbindelse med utbrudd av koronavirus.

Deretter legges det fram flere midler­tidige lovendringer i flere pensjonsordninger for offentlig ansatte hvor Samordningsfella midlertidig oppheves for at pensjonert helsepersonell skal kunne gå inn i offentlige stillinger uten få avkortet eller underslått den tjenestepensjonen de allerede har.

Det denne proposisjonen viser er at Finansdepartementet kjenner godt til at offentlig ansattes pensjon underslås om de arbeider etter normal pensjonsalder. De bruker ikke ordet underslås, men at den avkortes om du arbeider etter normal pensjonsalder.

Samordningsfella – et demokratisk problem

Samordningsfella kan også være et ­demokratisk problem. Dersom en pensjonist eldre enn 67+ blir valgt til et ­politisk verv som gir opptjening og medlemskap i offentlig pensjonskasse, kan vedkommende bli rammet av Samordnings­fella. Forutsetningen er at hen er fra aldersgruppene 1944–1953. Det ville også kunne komme til å gjelde 1954–1962-årgangene. Det ville være grovt urimelig om Samordningsfella fører til at grupper ikke kan la seg velge til politiske tillitsverv med medlemskap i ­offentlige pensjonskasser.

Stortinget vedtok allerede i 2011 en ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter med tilbakevirkning til 2009 hvor det ikke er noen Samordningsfelle. Det ble i 2014 utarbeidet regler slik at ord­førere kan unngå å bli rammet av Samordningsfella.

Vi kjenner til to tilfeller som har berørt ordførere. Det ene gjelder en som med offentlig tjenestepensjon ble valgt til ordfører i Spydeberg kommune. Vedkommende fikk unntak fra den vanlige ordningen at ordføreren skulle være medlem i KLP og opptjene pensjon der. I stedet fikk han lønn eller honorar som ordfører, og kunne motta både full offentlig tjenestepensjon og ordførergodtgjørelse. Derved unngikk han Samordningsfella.

Det andre tilfellet gjelder en ord­fører i Hamar kommune. Han hadde full opptjening som ordfører (20 år) og også opptjening av tjenestepensjon fra andre stillinger. Han arbeidet som ordfører tre år lenger enn 67+, og var medlem i KLP til han sluttet som ordfører. Ingen fortalte at han i disse årene skulle ha tatt ut ­tjenestepensjon ved 67+, og deretter fortsatt i ordførerjobben med lønn eller honorar uten medlemskap i KLP om han skulle få noen særlig tjenestepensjon.

Avslutningskommentar

Hovedmålet for pensjonsreformen var at den skulle stimulere til at folk ­arbeidet ­lenger. Det blir da vanskelig å gå ut med melding om at en tredel av alle arbeids­takere i Norge i aldersgruppene født 1944–1953 etter pensjonsreformen i 2011 får lavere og lavere pensjon jo lenger de ­arbeider etter normal pensjonsalder, og dess mer de sparer til tjenestepensjon. Det ble derfor ikke informert hverken til dem som kunne bli rammet, ledelsen i de ­offentlige virksomhetene eller til Stortinget.

Arbeids- og sosialdepartementet/Inkluderingsdepartementet har brutt ut­redningsinstruksen og informasjonsplikten til Stortinget (Grunnlovens § 82). Statsråder har feilaktig opplyst at Samordningsfellas virkninger ikke eksisterer, og at den var resultat av forhandlingene med organisasjonene til de offentlig ansatte i 2009. At de ansattes organisasjoner ­protesterer, har ikke hatt virkning.

Vi må anta at dette er hovedårsaken til at Stortinget har nedstemt forslag om å oppheve Samordningsfella – fire forslag fra Senterpartiet og ett fra Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet med støtte fra Høyre har stoppet alle forslagene. Rødt og SV har alltid støttet disse forslagene. Saken har mye til felles med den store Nav-skan­dalen samme departement er ansvarlig for.

Den fremste forsvareren av Samordningsfella har, helt siden hun foreslo den, vært Rigmor Aasrud. Hun har påstått at det blir for dyrt å betale tilbake de pensjonene som staten har underslått fra de ansatte. Videre hevder hun nå at Samordnings­fella bare rammer personer med svært høye inntekter. Det er beviselig feil.

Å rette opp Samordningsfella for dem som er rammet, vil koste staten årlig rundt 400 millioner kroner samt erstatning for ­underslåtte ­beløp. Det pensjonsforliket Stortinget vedtok i mars 2024 koster i årlige utgifter ca. 30 milliarder kroner.

Da flertallet i regjeringen i desember 2023 valgte å videreføre Samordningsfella for aldersgruppene 1944–1962 til tross for forslag fra Senterpartiets ­stortingsgruppe om å oppheve den, valgte Per Olaf Lundteigen å synliggjøre dette i følgende presse­melding:

Samordningsfella må rettes opp for alle
Ansatte i offentlig sektor (stat og ­kommune) har en trygg og god offentlig tjenestepensjonsordning, men ­betalinga for arbeidet er ikke lønns­ledende.

Tjenestepensjonen er derfor en viktig motivasjonsfaktor for arbeid i offentlig sektor.

Etter pensjonsreformen i 2011 har alle statsministre sagt at det skal lønne seg å fortsette å arbeide ut over pensjons­alderen på 67 år+. Slik er det ikke. Det er feilinformasjon.

Som følge av manglende og feilaktig informasjon til den enkelte, er konsekvensen for offentlig ansatte som har stått i offentlig jobb ut over ­pensjonsalderen at de har gått i den såkalte samordningsfella. Det betyr at offentlig tjenestepensjon samordnes med folketrygden slik at tjeneste­pensjonen reduseres til ingenting dersom den ­offentlig ansatte fortsetter i jobben til ca. 73 år.

Dette har rammet vanlige offentlig ansatte som gravemaskinførere, ­kontormedarbeidere, sykepleiere, ­sosionomer, leger, tannleger, lærere, prester og professorer. De har fått opptil 230 000 kr. lavere årlig tjeneste­pensjon enn de ville fått i pensjonssystemet før 2011.

Konsekvensen for svært mange er fortvilelse når de slutter i jobben og oppdager konsekvensene, med en langt lavere pensjon enn det de hadde forutsatt å leve av resten av livet. Samordningsfella omfatter folk som er født 1944–1962. Aldersgruppene 1944–1953 blir hardest rammet.

Senterpartiets stortingsgruppe har siden 2018 arbeidet for å få opphevet samordningsfella og derved også få rettet opp den uretten for de mange som allerede er rammet.

Vi har hatt full støtte fra alle arbeidstakerorganisasjonene i offentlig sektor (LO, YS, Unio og Akademikerne), og ikke minst fra Pensjonistforbundet.

Senterpartiets stortingsgruppe har foreslått at ansatte i aldersgruppene født fra 1944 til 1953 skal få den pensjonen de har betalt for og avtalt med sin arbeidsgiver, og at ingen i aldersgruppene født fra 1954 til 1962 skal rammes av samordningsfella.

Det er med beklagelse vi nå må erkjenne at vi så langt ikke har nådd fram med vårt syn i regjeringa når den i dag legger fram stortingsmelding og lovproposisjon om pensjon og samordningsfella.

Statsminister Støre uttalte så sent som i sin tale til Aps landsmøte i mai 2023 om pensjonsreformen: «Da vi innførte pensjonsreformen i 2011, var også det for å styrke arbeidslinja. Vi har gått fra å straffe folk som står lenger i jobb til å belønne dem som jobber lenger enn de må. Helt nødvendig for å sørge for at vi har folk nok i jobb. Og helt nødvendig for å sikre fremtiden til pensjonssystemet».

Forestillingen om at før pensjonsreformen ble folk som arbeidet lenge straffet med lavere pensjon, er selvsagt feil. Nå må Støre gjennom Brennas svar på spørsmål fra Senterpartiet til Stortinget være kjent med at tusenvis av offentlig ansatte i aldersgruppene 1944–1953 er straffet med vesentlig lavere pensjon fordi de arbeidet for lenge. Det minste han kan gjøre er å legge misforstått prestisje til side og sørge for at dette blir rettet opp for dem som er eller vil bli rammet.

NOTER

¹  Fungerende statsråd Rigmor Aasrud, statsråd Hanne Bjurstrøm og statssekretær Jan-Erik Støstad.

²  67+ defineres som alderen hvor en har arbeidet så lenge at en akkurat har kompensert for levealdersjusteringen.

³ Kilde: Konkrete tall og beregninger som er foretatt av AiD og SPK etter forespørsel fra Senterpartiets fraksjon i Arbeids- og sosialkomiteen.

⁴  For dem født før 1944 var normal pensjonsalder 67. For dem født fra 1944 til 1953 er det 67 år pluss levealdersjustering.

Litteraturliste

Amundsen, B. (2017). Pensjonsreformen i Norge. Funn fra evalueringer av reformen (2011–2018). Forskningsrådet.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2009): Rapport 11.03.2009. Offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2009). Høringsnotat 20.11.2009 Oppfølging av avtale om offentlig tjeneste­pensjon og AFP i offentlig sektor. 

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2024). Presentasjon svar på spørsmål fra Senterpartiet om Samordningsfella.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2023). Meld. St. 6 Et forbedret pensjonssystem med styrket sosial profil (2023–2024.)

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2023). St.prp. nr. 37 Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (2023–2024).

Arbeids- og sosialdepartementet (2018). Representantforslag 46 L (2018–2019) om endring av lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser. Brev av 10.12.2018 til Arbeids- og sosialkomiteen i Stortinget.

Dokka, A.G. (2018). Godt pensjonssystem for de fleste som går av senere. SSB.

Dahl, R.D., Farstad, S., & Jensen, B. (2019). Samordningsfellen. Pensjonistforbundet.

Espeli, H. (2017). Pensjonsløftet. Statlige tjenestepensjoner gjennom 200 år. Pax Forlag.

Farstad, S. (2022). Pensjonsfondets opptur. Samfunn og økonomi 2/2022.

Finansdepartementet. Statsbudsjettet 2020 Prop. 1 S Gul bok (2019–2020).

Fredriksen, D. (2015). Langsiktige utfordringer i offentlig tjenestepensjon. Rapporter 2015/22. Statistisk sentralbyrå.

Fredriksen, D. & Stølen, N.M. (2018). Reform av offentlig tjenestepensjon. Rapporter 2018/33. Statistisk sentralbyrå.

Halvorsen, B. (2024). Omstilling i arbeidslivet og utstøting av seniorer. Samfunn og økonomi 1/2024.

Halvorsen, B. (2022). Pensjonsutvalgets rapport. Stigende aldersgrenser for pensjon. Samfunn og økonomi 2/2022.

Hernæs, E.S., Markussen, J. & Røed, K. (2016). Pension reform and Labor supply. Journal of Public Economics, 142 (2016).

Jensen, B. (2022). Pensjonsreform til besvær. Samfunn og økonomi 2/2022.

Kommunal Rapport. Flere gir seg når pensjonen er på topp. 19. juni 2019.

Lundteigen, P.O., Gjelsvik, S. & Toppe, K. (2018). Representantforslag 46 L (2018–2019). Oslo.

Pedersen, A.W. (2017). Historien om en samordningsfelle. Institutt for samfunnsforskning. Oslo.

Pensjonspolitisk arbeidsgruppe (2019). Arbeid, pensjon og inntekt i den eldre befolkningen. SSB.

Rønning, R. & Liv Johanne Solheim (2024). Seniorer med pensjon – en stor arbeidskraftreserve. Samfunn og økonomi 1/2024.

Stoltenberg, J. (2009). Brev til Riksmeklingsmannen. Regjeringen.no. 4.6.2009.