Hva betyr sosial bærekraft?

Har de ulike styrings- og kontrollmekanismene for effektivisering av offentlig sektor som er innført i Norge siden 1980-tallet ført til en bedre sosialt bærekraftig utvikling? Eller er det slik at disse reformene har gitt et dårligere utgangspunkt for samarbeid og sosial bærekraft?

Kristin Reichborn-Kjennerud - Hva er sosial bærekraft - Samfunn og økonomi 1/2024
Foto: AdobeStock
Kristin Reichborn-Kjennerud research professor/forsker 1 ved Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet storbyuniversitetet
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2024
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT

Hensikten med denne artikkelen om sosial bærekraft er å presisere og problematisere bærekraftsbegrepet og koble det opp mot styringen av offentlig sektor. ­Siden 1980-tallet har ulike regjeringskonstellasjoner innført nye styrings- og ­kontrollmekanismer i Norge for å effektivisere offentlig sektor. Disse ­reformene har gitt et dårlig utgangspunkt for samarbeid, og skapt utfordringer for en sosialt bærekraftig samfunnsutvikling. Istedenfor fokus på sosial bærekraft, kreativitet, innovasjon, og fleksibilitet, ser vi et stadig sterkere fokus på stykkpriser og kostnadskontroll, mens ytringsrommet og mulighetsrommet blir innsnevret.

Jeg vil i artikkelen vise hvordan dette har gjort fellesarenaer og demokrati ulønnsomme, samtidig som konkurranse og tidspress skaper barrierer for sam­arbeid. Offentlige organisasjoner kjøper også i større grad inn alt av tjenester og produkter, og blir dermed forpliktet til å håndtere kontrakter. Sammen med stadig nye standarder, «beste praksis»-veiledere, nøkkelindikatorer og rapporteringskrav, reduserer disse kontraktene fleksibilitet og genererer et økt administrasjonsbehov som legger seg som et lag av byråkrati over det gamle.

Første del av artikkelen går gjennom opprinnelsen til og den historiske utviklingen av bærekraftsbegrepet. Deretter problematiseres begrepet og settes i sammenheng med samfunnsplanlegging og samfunnsutvikling i kommunene. Videre går jeg i artikkelen mer spesifikt inn på hvordan vi kan forstå sosial bærekraft, og reflekterer rundt motsetningen mellom «silo-orientering», standardisering og målstyring, og det å tenke helhetlig og stedsbasert.

De siste 200 årene har samfunnene våre blitt formet av industrialisering, et stadig økende forbruk og fordeling av ressurser etter markedsprinsipper og betalings­evne. Denne utviklingen har varmet opp kloden, forurenset miljøet og skapt større sosiale ulikheter (Piketty, 2014). For å snu utviklingen, er regjeringens signal til norske kommuner å bruke FNs 17 bærekraftsmål i sin samfunns- og arealplanlegging.1 FNs medlemsland har, i ulik grad, forpliktet seg til disse bærekraftsmålene. Samtidig er bærekrafts­målene omfattende og vanskelige å forstå og gjennomføre, både for kommuner og bedrifter, og for organisasjoner generelt. Sosial bærekraft er samtidig kanskje den bærekrafts­dimensjonen som i minst grad blir tatt hensyn til og forstått.

Begrepet bærekraft fikk for første gang internasjonal oppmerksomhet i 1987 gjennom rapporten Vår felles framtid fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Verdenskommisjonen, ofte omtalt som Brundtland-kommisjonen, var en arbeidsgruppe nedsatt av FNs general­sekretær som ble ledet av tidligere statsminister i Norge, Gro Harlem Brundtland. Rapporten definerer bærekraft som «en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov». Denne definisjonen av bærekraft legger FN fremdeles til grunn.

Selve begrepet bærekraft er en relativt ny idé som har røtter i sosial rettferdighet, internasjonalisme og andre tidligere bevegelser med en rik historie og ideer som har samlet seg i en oppfordring til en «bærekraftig utvikling» (Bindhulatha & Kumar, 2021; Kainzbauer & Ruangruang, 2019). Fokuset på det sosiale var imidlertid ikke like tydelig i Brundtland-kommisjonens rapport, som ble mest forbundet med hensynet til miljøet. Adjektivet bærekraftig er en oversettelse av sustainable som betyr at noe skal kunne opprettholdes over lengre tid. Leksikalsk betyr ordet «kraft til å bære», det vil si kraft til å holde fysisk i en stilling.2

Bærekraft kobles gjerne med ordet utvikling for å tydeliggjøre at vi må ivareta begrensede ressurser så de blir tilgjengelige også for framtidige generasjoner. Essensen i bærekraftsbegrepet er at alt henger sammen med alt. Vi må tenke både på naturen, på det sosiale livet og på økonomien når vi utvikler samfunnene våre. Uten naturen har vi et dårlig utgangspunkt for gode samfunn eller en økonomi i det hele tatt.3 Verden må derfor jobbe samtidig med klima og miljø, økonomi og sosiale forhold for å skape en bærekraftig utvikling. Det er sammenhengen mellom disse tre dimensjonene som avgjør om noe er bærekraftig.

Agenda 21

Rapporten ble fulgt opp i den første FN-konferansen om miljø og utvikling – Rio-konferansen i Brasil i 1992. Der møttes verdens toppledere for å enes om hvordan sosial og økonomisk utvikling skulle forenes med miljøhensyn. Rio-konferansen vedtok en uforpliktende handlingsplan for vern av biologisk mangfold og en konvensjon om utslipp av helsefarlige kjemikalier. Konferansen la opp et videre arbeid med fokus på sammen­hengen mellom miljø, fattigdom og vannforsyning i fattige land.

Det mest omfattende dokumentet som ble vedtatt på konferansen var Agenda 21. Dette er en ikke-bindende global arbeidsplan for regjeringer, organisasjoner og FN selv.4 Konferansen ga et oppdrag til lokale myndigheter verden over, hvor kommuner ble oppfordret til å gå i dialog med innbyggere, organisasjoner og næringsliv. Sammen skulle de lage handlingsplaner for bærekraftig utvikling i sine lokalsamfunn.5 I Norge utarbeidet kommuner, fylkes­kommuner og andre organisasjoner en avtale på en landskonferanse i 1998 i Fredrikstad, for å følge opp Rio-konferansens mål om å mobilisere innbyggere og organisasjoner i utviklingen av lokale handlingsplaner.

En oppfølgende konferanse ble organisert i Johannesburg i 2002, og deretter ble en ny konferanse gjennomført i Rio i 2012 (Hofstad, 2013). På FNs toppmøte i 2012 om bærekraftig utvikling var målet igjen å oppnå enighet om hvordan sosial og økonomisk utvikling best kan forenes med miljøhensyn. Konferansen resulterte i flere dokumenter, blant annet tre juridisk bindende Rio-konvensjoner: Klimakonvensjonen6, Konvensjonen om biologisk mangfold7 og Ørkenspredningskonvensjonen8.

FNs bærekraftsmål

For å gjøre bærekraftsbegrepet mer konkret, vedtok og operasjonaliserte FNs medlemsland høsten 2015 de tre bærekraftsdimensjonene videre til 17 mål for bærekraftig utvikling. Fram til de 17 bærekraftsmålene ble hovedfokuset, var dette arbeidet et samarbeid mellom stater og regjeringer. Med bærekraftsmålene er markedet i større grad enn tidligere valgt som potensiell løsning på problemet, både i måten målene er forhandlet fram på, i måten de er presentert på og i metodene de er tenkt fulgt opp gjennom (Machin & Liu, 2023).

2030-agendaen for bære­kraftig utvikling, med de 17 målene og 169 delmål, ble vedtatt på FNs topp­møte for bærekraftig utvikling i New York i september 2015. De er en videreføring av tusenårsmålene, gjelder for alle land, og fungerer som et veikart for en bærekraftig utvikling. Målene er ikke juridisk bindende. Land forplikter seg i ulik grad, men nasjonale regjeringer forventes å lage egne rammeverk for å nå målene.

Utfordringen med bærekraftsmålene og disse markedsløsningene, er imidlertid at de maskerer ulikhetsskapende systemer og sammenhenger som det kan være vanskelig for enkeltorganisasjoner alene å representere en løsning på. Metoden med å sette mål og be om rapportering på bærekraftsindikatorer kan forenkle komplekse sammenhenger og hindre reelle tiltak for å endre kurs (Telleria & Garcia-Arias, 2022). Markedsløsninger kan noen ganger bli for enkle.

Måten bærekraft måles på, er indikatorbasert. Det er derfor viktig å være bevisst på hva som ikke måles og på hva indikatorene består av (Mair et al., 2018). Markedet kan ikke redde verden alene. Status quo kan bevares og rådende interesser kan forsvares selv om rapporteringen ser bra ut. Det er mulig å prestere bra på indikatorer selv om praksis er uforandret (Merry, 2011).

Om å tenke helhetlig

Bærekraftig utvikling er et av de viktigste målene i plan- og bygningsloven av 2008 (Hansen & Aarsæther, 2018). Loven er i tråd med vedtaket av FNs 17 bærekraftsmål. Ifølge loven er bærekraft selve intensjonen med planleggingen. Gjennom en sosial bærekraftig utvikling skal kommunene ideelt sett fremme folkehelse, gode boliger, utjevning av sosiale helseforskjeller og oppvekstsvilkår.

Bærekraftsbegrepet inviterer oss til mer helhetlig tenkning. Alle dimensjoner ved våre moderne samfunn omfattes av bærekraft. For å tenke mer helhetlig. må vi vurdere konsekvensene av tiltak vi setter i verk på flere områder. Det skaper dilemmaer, noe som gjør det mer utfordrende å finne gode løsninger.

Bærekrafts­målene representerer en helhet, men det finnes målkonflikter både mellom målene og mellom delmålene. Ofte ender sosial bærekraft som stebarnet i bærekrafts­arbeidet. Organisasjonene fokuserer mest på miljøhensyn som gjerne også er økonomisk bærekraftige eller lønnsomme.

Å arbeide for å realisere bærekraftsmålene i praksis innebærer derfor å synliggjøre disse målkonfliktene og forsøke å skape synergier mellom målene.9 Selv innenfor en av hoveddimensjonene – miljømessig bærekraft – er det vanskelig å prioritere. Plastemballasje, for eksempel, en av vår tids store forsøplingsutfordringer, er ikke nedbrytbart. Samtidig kan bruk av plast redusere matsvinn ettersom innpakn­in­gen øker holdbarheten på maten.

Hva bærekraft i praksis betyr, vil avhenge av politikkområdet vi snakker om og av indikatorer, mål og måleteknikker vi velger. Indikatorer er ikke nøytrale, som de gjerne framstår som. De er derimot dypt politiske, fordi hva vi måler definerer verden og hva vi ser. En indikator som fokuserer på ett område, som reduksjon av plastemballasje, kan for eksempel påvirke indikatorer for matsvinn. Hvor stort behov det er for emballasje, vil i sin tur avhenge av hvor langt maten fraktes.

Å sikre en bærekraftig byutvikling er noe annet enn å iverksette tiltak for å produsere og kjøpe mat mer bærekraftig. Samtidig vil for eksempel bærekraftig produksjon og innkjøp av mat ha betydning for byutviklingen. Hvis kommunen stiller krav til bærekraft og kjøper lokal og fersk mat i sesong, vil lokale bedrifter blomstre. Byutviklingen kan på sin side tilrettelegge for dyrking av mat i byer, noe som igjen vil ha betydning for bærekraftig og kortreist produksjon av mat. Slike tiltak kan også kombineres med sosialt bærekraftige initiativer som inkludering i arbeidslivet.

Bærekraftsdimensjoner i konflikt

De tre bærekraftsdimensjonene kan stå i konflikt med hverandre. Klima og miljøhensyn kan overkjøre sosiale hensyn. I tillegg kan klima- og miljøhensyn også stå i konflikt med seg selv. For eksempel kan utbygging av vindmølleparker stå i motsetning til lokalmiljøets friluftsinteresser, ettersom vindmøller, på tross av at de produserer strøm klimavennlig, også kan forurense det visuelle landskapet og sperre naturlige bevegelsesmønstre for dyr og mennesker.

Miljømessig og sosial bærekraft kan også, i hvert fall på kort sikt, stå i konflikt med økonomiske mål om lavest mulig pris, for eksempel i offentlige innkjøp. Der kan økologisk husdyrhold og mat som er økologisk produsert være dyrere, men dersom befolkningen går over til mer plantebasert kost, vil den samlede prisen allikevel i lengden kunne gå ned.

Et annet eksempel er el-biler. Det koster miljømessig mye å produsere batterier og deler til el-biler, og sånn sett ville det være mer miljøvennlig å kjøre en ti år gammel dieselbil som brukes lite enn å kjøpe seg ny el-bil hvert tredje år. Samtidig gir det å kjøre el-bilene mindre klimaavtrykk, litt avhengig av hvordan elektrisiteten er produsert.

I byen Velenje, en times kjøretur fra hovedstaden Ljubljana i Slovenia, står et stort kullkraftverk som produserer elektrisitet. Denne elektrisiteten bidrar til å holde el-bilene på veien i vårt internasjonale strømsystem. For ikke å snakke om moderne slaveri, barnearbeid og menneskerettighetsbrudd i mineralutvinning til batterier, i tillegg til ødeleggelse av vann og miljø lokalt de stedene batteriene utvinnes.10 Med andre ord er avgjørelsen om elbiler bidrar til mer bærekraft eller ikke, en avveining mellom ulike hensyn.

Bærekraft er kontekstavhengig

Bærekraftsbegrepet er en invitasjon til å forstå verden mer helhetlig (Hofstad, 2021). Dette er vanskelig for kommuner og offentlig organisasjoner i dag fordi det ikke eksisterer noen felles forståelse av hva som kan ansees som bærekraftig. Selv om mer plantebasert kosthold og mindre matsvinn generelt vil være å anbefale, ­varierer hva som er mest bærekraftig ofte fra sted til sted. Det gjør det vanskelig å komme med generelle råd og tiltak.

Selv om enkelte tiltak isolert sett kan sees som gode, griper de kanskje ikke fatt i det underliggende systemiske problemet med måten vi organiserer samfunnet på rundt bruk og kast (Boye, 2019). Det er også fortsatt få føringer til at statlige og kommunale organisasjoner skal vektlegge bærekraft i sin drift. Organisasjoner og avdelinger har hver sine resultatmål og nøkkelindikatorer de skal levere på, og bærekraft står ikke sentralt i disse føringene. Spørsmålet er hvilken konsekvens det har for offentlige organisasjoners evne til å se samfunnsmessige problemstillinger helhetlig og på tvers av sektorer.

Bærekraftsbegrepet forutsetter ikke bare at offentlige organisasjoner ser oppgavene helhetlig og tverrsektorielt, men også at bærekraftsproblemstill­inger vurderes i en geografisk og kulturell sammenheng. Hvert eneste geografiske område har en egenart. Hva som er bærekraftig i Drammen, er noe annet enn det som er bærekraftig i Bardu. I Bardu vil det kanskje være bærekraftig å kjøpe mat fra lokale produsenter som selger kjøtt fra frittgående angusokser heller enn å kjøpe industriprodusert kjøtt fra Nederland eller Argentina. Frittgående husdyr holder vegetasjonen nede, og går ute nesten hele året. Slik skaper de sosial og miljømessig verdi.

For Drammen vil det kanskje være bærekraftig å kjøpe cateringtjenester fra flyktninger som har startet sitt eget selskap. Vi kan derfor ikke spørre en «ekspert» på bærekraft hva som er generelt bærekraftig. Det må hver og én kommune og offentlig organisasjon selv resonnere seg fram til og begrunne, med utgangspunkt i bærekraftsdimensjonene og kjennskapen de har til sin egen kommune. Bærekraft er med andre ord kontekstavhengig.

Bærekraftige kommuner

Kommunene er ofte organisert i etater som reflekterer hvilket samfunnsoppdrag og formål de har. Næringsavdelingen skal stimulere til lokal næringsutvikling. ­Helse- og sosialavdelingen skal bidra til gode oppvekstforhold og omsorg for ­eldre. Miljø- og samferdsel har ansvar for sykkelstier og veier, osv.

Bydelene i Oslo har organisert tjenestene sine etter formål på samme måte, men i motsetning til etatene har bydelene en geografisk inndeling. De er, i tillegg til bystyrene og administrasjonssjefene, den ene enheten i kommunen som har et tverrsektorielt fokus innenfor et geografisk område. Selv om bydelene i Oslo har ansvar for egne tjenester, er etatsorienterte og på størrelse med store kommuner, har de allikevel i større grad et blikk for sine egne beboere og det som foregår i bydelen enn det de kommunale etatene og selskapene har.

Mindre kommuner har i likhet med større kommuner etater med sektoropp­gaver og -kompetanse, men kommer – som bydeler – ofte nærere på beboernes ønsker og behov enn det større kommuner gjør med sin mer byråkratiske oppbygging. Der er det lenger mellom toppen der beslutningen tas og bunnen i hierarkiet der frustrasjonen føles. På mindre steder sitter ansatte gjerne på kontorer ved siden av hverandre og kan stikke innom for å diskutere utfordringer. De er nærere på lokalmiljøet.

Et slikt ståsted gir kanskje et bedre utgangspunkt for å se problemstillingene i kommunen mer helhetlig, med utgangspunkt i borgernes perspektiv. En slik organisering kan motvirke silotendenser og skape bedre og mer sosialt bærekraftige løsninger. Som en av deltakerne i Arbeidsforsknings­instituttets prosjekt om bærekraftig innkjøp av mat uttrykte det:

Noen ganger er det lettere å få til ting i en mindre kommune. Det er kort vei til ledelsen og vi vet mer om hvem vi skal spørre og hvem vi må pushe litt på. I større kommuner har de en større organisasjon, og da bli veiene tyngre.

Samfunnsplanleggingen og utviklingen i kommunene forventes nå å gå i mer bærekraftig retning. Det innebærer en organisering av offentlig sektor med ­tanke på økt samarbeid på tvers av sektorer og avdelinger, og står i konflikt med mål­styring slik den blir praktisert i dag. Målstyring er knyttet til en markedslogikk som er kvantitativ målbar, som brukes i styringen av den enkelte sektoren, og som også fremmer konkurransen mellom kommuner.

Hvis offentlige virksomheter i stedet hadde blitt styrt ut ifra systemer som er laget for offentlige virksomheter og ikke ut ifra markedslogikk og konkurranse, ville helhetlig styring og trolig også «bærekraft» være enklere å innarbeide.

En organisering for å sikre bærekraft vil på mange måter stå i motsetning til silo-pregede organisasjoner som konkurrerer på kvantitative parametre som mål på resultater. Hver offentlig virksomhet har sine spesialiserte oppgaver og sine mål de styrer etter. Noe spesial­isering er nødvendig i organiseringen av tjenestene, men hvis spesialiseringen blir for sterk, vil det kunne gå på bekostning av helhetstenkningen.

Spesielt sosial bærekraft vil typisk ofte falle mellom to stoler når offentlige virksomheter iverksetter tiltak som fortetting og bygging nær trafikk-knutepunkter, fordi en for tett utbygging kan gi vanskeligere tilgang til parker og grøntområder for beboerne. Derfor må de tre bærekraftsdimensjonene sees mer i sammenheng i samfunnsplanleggingen (Hansen, Hofstad & Saglie, 2015).

Om sosial bærekraft

Det finnes ulike definisjoner av sosial bærekraft. Innebygd i de fleste definisjonene finner vi bekymringer for sosial rettferdighet og økonomisk utvikling. Begrepet handler også om universelle og grunnleggende menneskerettigheter for alle mennesker, slik som tilgang til nok ressurser for å holde familiene og lokalsamfunnene sunne og trygge. Definisjonen av bærekraft er imidlertid bred, og verden er et stort og mangfoldig sted. Skal bærekraft forbli et relevant og nyttig verktøy, er det viktig at det tilpasses den lokale konteksten. Sosial bærekraft i norske kommuner må være noe annet enn sosial bærekraft i utviklingsland.

Forskjellige aspekter rundt menneskers levekår og livskvalitet omfattes også av sosial bærekraft. Det inkluderer et trygt og godt sted å bo, utdanningsmuligheter, anstendig arbeidsforhold, sosial tilhørighet, fravær av diskriminering og muligheten til å delta i beslutningsprosesser som påvirker folks hverdag. Bærekraftig utvikling av byer og lokalsamfunn er ­viktig for sosial bærekraft fordi omgivelsene våre har betydning for både helse og trivsel.

I byutvikling handler sosial bærekraft om hvor vi bygger, hva vi bygger og hvordan vi kan skape gode og trygge bomiljøer. Her er kommunene nøkkelaktører fordi de bestemmer den konkrete arealbruken og setter langsiktige mål for samfunnsutviklingen. Gjennom inkluderende planprosesser kan kommunene legge til rette for brukermedvirkning og invol­vering av ulike grupper. Dette kan bidra til å skape tilhørighet. Videre kan kommunene planlegge for gode levekår, sosiale møteplasser, samt mestring for både yngre og eldre.11

Samskaping med innbyggerne

Begrepet «Kommune 3.0», er et forsøk på å beskrive en framtid der innbyggerne er mer aktive bidragsytere for å løse framtidas velferdsutfordringer. Felles styring mellom kommunen og selvorganiserte, frivillige organisasjoner er gammel praksis trukket fram som et nytt ideal i offentlig styring etter at New Public Management (NPM), med store kommersielle innslag, ikke har fungert godt. Det var større innslag av frivillige før NPM, og tanken er at innbyggernes egne initiativer igjen skal stå mer i sentrum.

Samstyring kan ta ulike former, og omfavner måter å jobbe på som har samskaping (co-creation på engelsk) og innovasjon som utgangspunkt (Reichborn-Kjennerud & Ophaug, 2018; ­Røiseland & Vabo, 2008). Disse ideal­ene omfavner måter å jobbe på som har samskaping (co-creation på engelsk) og innovasjon som utgangspunkt.

Sentralisert styring, organisering, beslutningstaking og måling, som er gjennomført innenfor NPM-regimet siden 1980-tallet, rimer dårlig med denne måten å tenke på. Overordnet (det finnes en rekke ulike definisjoner) handler samskaping om å identifisere problemet sammen med den/dem det gjelder, for så å velge eller designe en løsning og produsere den sammen med dem ­(Røiseland, 2019).

Hvordan disse ideene settes ut i livet, vil imidlertid påvirke om utslaget blir reell lydhørhet. Det er viktig at samskaping løses uten sterk involvering av kommer­sielle krefter, ellers tilrettelegger vi for nye markeder som i praksis hind­rer samskaping. Ekte samskaping krever at offentlige organisasjoner bygger tilbudene sine rundt initiativer som tas av innbyggere, ansatte og beboere. I praksis blir imidlertid spørsmålet hvem som har makt, penger og tid til å delta i alle disse utvalgene. Det blir i realiteten fort utbyggerne. Og deres initiativer kan legitimeres ved at noen stakkars borgere også sitter i de samme møtene (men ble overhørt).

Samskaping gjennomført på en god måte har allikevel potensial til å hjelpe fram den sosiale bærekraften i samfunnet og sikre gode lokalsamfunn. Det innebærer at myndighetene i større grad tar et bruker- og borgerperspektiv, for eksempel ved å spørre hva som oppleves som frustrerende for borgerne og hvilke bærekraftsinitiativer de kan ha som kommunen kan omfavne. Det kan være en god idé å begrense kommersielle løsninger og i større grad samarbeide med ideelle og frivillige organisasjoner (Reichborn­Kjennerud & Ophaug, 2018).

Oppsummering sosial bærekraft

Poenget med denne artikkelen har vært å reflektere rundt motsetningen mellom silo-orientering, standardisering og målstyring og det å tenke helhetlig og stedsbasert. Som alle store organisasjoner har også offentlige virksomheter behov for å fordele ansvar og oppgaver. I tillegg må myndighetene rettferdiggjøre måten de bruker skattebetalernes penger på, slik at de setter mål for pengebruken og prøver å måle resultatene. Dette skaper en situasjon der den ene hånden ikke vet hva den andre gjør, og der alle samtidig prøver å måle samfunnsmessige resultater av innsatsen sin, noe som er umulig å gjøre på en enkel måte.

I iveren etter å ha kontroll, være flinke og ikke forskjellsbehandle, standardiserer offentlige myndigheter tjenestene sine og innfører rapporteringsregimer som krever masse arbeid av folk som ellers kunne brukt denne tiden til å levere tjenester. Det er viktig å ikke overdrive betydningen av kvantitative resultatmålinger, men i stedet rette oppmerksomheten mot ressursene som puttes inn, og i etterkant følge opp gjennom både kvantitative og kvalitative metoder for å undersøke om politiske mål ble nådd (Voldnes, 2012)

Jo mer oppdelt de offentlige organisasjonene er, jo mindre ser de resultatene av sin samlede innsats, og jo mindre kommuner og offentlige organisasjoner er i stand til å se innsatsen sin samlet, jo dårligere blir resultatet. Ofte blir det ­verken sosialt eller miljømessig bærekraftig. Overordnet sett blir da ikke skattepenger brukt for best mulig resultat.

Det er selvfølgelig viktig å måle, men på en måte der både kvalitative og kvantitative politiske mål sees i sammenheng, opp mot ressursene som er investert. Dette er imidlertid store diskusjoner som har foregått lenge. Ambisjonen med denne artikkelen er ikke å gå i dybden på forskningen på dette feltet.

Bærekraftig er uansett synonymt med helhetlig tenkning. Skal noe være bærekraftig, må vi tenke lokale løsninger tilpasset ulike steder med egne utfordringer og forutsetninger. De styringssystemene vi har i dag, kanskje til og med selve bærekraftsindikatorene, kan slå bena under reelt bærekraftsarbeid. En ny tilnærming forutsetter mer reell samskaping med innbyggere.

NOTER

1 Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019 på regjeringen.no

2 NAOB. Det norske akademis ordbok. https://naob.no/
ordbok/b%C3%A6rekraft.

3 Bærekraftig utvikling, 28.10.2021, FN-sambandet.
https://www.fn.no/tema/fattigdom/baerekraftig-utvikling

4 https://snl.no/Rio-konferansen

5 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/md/bro/1999/0003/ddd/pdfv/127676-rettkurs.pdf

6 Klimakonvensjonen, 9.05.1992. https://www.fn.no/om-fn/­avtaler/miljoe-og-klima/fns-klimakonvensjon

7 Konvensjon om biologisk mangfold, 05.06.1992.
https://www.fn.no/om-fn/avtaler/miljoe-og-klima/konvensjon-om-biologisk-mangfold

8 Ørkenspredningskonvensjonen, 16.10.1994. https://www.fn.no/om-fn/fn-dager-kalender/kalender/verdens-dag-for-aa-
bekjempe-oerkenspredning-og-toerke

9 https://www.veiviseren.no/planlegge-lede-og-utvikle/baerekraftsmalene-og-kommunal-planlegging/sosial-baerekraft

10 https://www.theguardian.com/environment/2021/jan/03/child-labour-toxic-leaks-the-price-we-could-pay-for-a-
greener-future

11 https://www.veiviseren.no/planlegge-lede-og-utvikle/baerekraftsmalene-og-kommunal-planlegging/sosial-baerekraft

LITTERATUR

Bindhulatha, S., & Kumar, A. (2021). Green Pilots–Walking Those Green Miles – A Review. PalArch’s Journal of Archaeology of Egypt/Egyptology, 18(4), 5719–5727.

Boye, E. (2019). Sirkulær framtid – om skiftet fra lineær til sirkulær økonomi. Framtiden i våre hender. Rapport august 2019. 5-59.

Hanssen, G.S. & Aarsæther, N. (2018). Pbl (2008) – en lov for vår tid? Universitets­forlaget.

Hanssen, G.S., Hofstad, H. & Saglie, I.L. (2015). Kompakt byutvikling. Mulig­heter og utfordringer. Universitetsforlaget.

Hofstad, H. (2021). Sosialt bærekraftige lokalsamfunn – en litteraturstudie.

Hofstad, H. (2013). Håndtering av «wicked pro» i kommunal planlegging. Lokal oversettelse av målsettingene om bærekraftig utvikling og bedre folkehelse i ulike planleggingspraksiser.

Kainzbauer, A. & Rungruang, P. (2019). Science mapping the knowledge base on sustainable human resource management, 1982–2019. Sustainability, 11(14), 3938.

Machin, D. & Liu, Y. (2023). How tick list sustainability distracts from actual sustainable action: the UN 2030 Agenda for Sustainable Development. Critical Discourse Studies, 1-18.

Mair, S., Jones, A., Ward, J., Christie, I., Druckman, A. & Lyon, F. (2018). A critical review of the role of indicators in implementing the sustainable development goals. Handbook of sustainability science and research, 41–56.

Merry, S.E. (2011). Measuring the world: Indicators, human rights, and global governance. Current anthropology, 52(S3), 83–95.

Reichborn-Kjennerud, K. & Ophaug, E. (2018). Resident Participation in an Era of Societal Self-Organisation: The Public Administrative Response in Tøyen. Scandinavian Journal of Public Administration, 22(2), 65–87.

Røiseland, A. & Vabo, S.I. (2008). Governance på norsk. Samstyring som empirisk og analytisk fenomen. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 24(1-2), 86–107.

Røiseland, A. & Lo, C. (2019). Samskaping – nyttig begrep for norske forskere og praktikere? Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 35(1), 51–58.

Telleria, J. & Garcia-Arias, J. (2022). The fantasmatic narrative of ‘sustainable development’. A political analysis of the 2030 Global Development Agenda. Environment and Planning C: Politics and Space, 40(1), 241–259. https://doi.org/10.1177/23996544211018214

Piketty, T. (2014). «Capital in the twenty-first century». I T. Piketty. Capital in the twenty-first century. Harvard University Press.

Voldnes, F. (2012). Folkevalgt styring eller markedsstyring? Fagbladet Samfunn og økonomi. 2/2012, 6–27.