Regjeringens helse- og samhandlingsplan er et stort skritt i riktig retning

Odd Haldgeir Larsen er nestleder i Fagforbundet
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2024

Regjeringen la våren 2024 fram nasjonal helse- og samhandlingsplan for årene 2024–2027. Fagforbundet mener at mange av forslagene er store og viktige skritt i riktig retning. Og endringen er tydelig alt i undertittelen til planen. Mens Høyre og Bent Høie konsekvent snakket om pasientens helsetjeneste, ønsker denne regjeringen å bruke en beskrivelse som favner mye bredere – vår felles helsetjeneste.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan kan sees på som selve masterplanen for utviklingen av helsetjenesten vår de nærmeste årene. Det er derfor gledelig å konstatere at planen inneholder forslag som viser en satsing på fellesskapets helsetjeneste.

Fagforbundet stiller seg helt og fullt bak regjeringen når den innledningsvis konstaterer at «en sterk og offentlig helse­tjeneste, styrt og finansiert av fellesskapet, er avgjørende for å redusere sosiale og geografiske forskjeller og for å hindre en todeling av helsetjenesten».

Allerede i statsrådens sykehustale tidlig i januar kom signalene om betydelige endringer i finansieringen av sykehusene. Dette er også ett av hovedgrepene i planen. Den innsatsstyrte delen skal reduseres for å øke rammefinansieringen, noe Fagforbundet har argumentert for lenge. I tillegg skal sykehusene nå få dekket 100 prosent av kostnadsøkningene som følge av den demografiske utviklingen.

Rente­modellen endres tilbake til modellen som ble brukt før 2018 for alle lån, noe som vil gi lavere rentekostnader og sikre likebehandling av alle sykehusutbyggin­ger. Det innføres et rekrutterings- og samhandlingstilskudd. Midlene skal ­brukes etter enighet mellom helseforetak og aktuelle kommuner. Kravet til egenkapital på 30 prosent for større investeringer reduseres til 10 ­prosent. I sum bidrar disse endringene til en nødvendig styrking av sykehusenes økonomi.

Satsing på fagarbeideren

Et annet hovedgrep i planen er å rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse i vår felles helsetjeneste. Mange vil mene at dette er den viktigste utfordringen framover, og det er gledelig at ­mange av Fagforbundets forslag er med i helse- og samhandlingsplanen. Regjeringen ­erkjenner at fagarbeiderne har sin viktige og rettmessige plass i framtidas helse­tjeneste, og vil gjennomføre et fagarbeiderløft.

Vi er glad for at regjeringen legger opp til denne satsingen på fagarbeideren. Skal vi lykkes med å bemanne framtidas helse­vesen er det viktig at vi satser på alle som jobber der, og fagarbeideren vil etter vår mening ha en nøkkelrolle. Å styrke­mulighetene til formell kompetanse – også for yrkesfagene – har vært en kampsak for oss i mange år.

Det samme gjelder kjensgjerningen om at vi må ta hele laget i bruk. Det er tving­ende nødvendig å se på hvordan vi bruker helsepersonellet vårt. Jeg er overbevist om at en bedre oppgavedeling og systematisk kompetanseheving for alle yrkesgrupper i helsesektoren vil være avgjørende for å løse bemanningsutfordringene framover.

Her vil jeg spesielt peke på gode erfar­inger med TØRN-prosjektet i kommunene, som regjeringen nå også ber sykehusene om å innføre. Det er viktig at regjeringen understreker at arbeidet med en hensiktsmessig oppgavedeling mellom alle personellgrupper skal ha en systematisk tilnærming, pågå kontinuerlig og gi bedre organisering av arbeidsprosessene. Vi er enig i at dette arbeidet må foregå både systematisk og kontinuerlig.

Hele og faste stillinger

Fagforbundet mener at den raskeste måten å minske bemanningsutfordringene i helse­tjenesten på, er å tilby alt helsepersonell fulle og faste stillinger. Vi har i flere sammenhenger vist til medlemmer som opplever å få tilbud om en fast stilling helt ned i 13 prosent. Samtidig skyter bruken av innleie i været. Ingen kan leve eller få lån på en 13 prosent-stilling!

Det er ikke mulig å skrive om deltidsstillinger uten samtidig å ta opp den eksplosive økningen i bruken av innleie. Jeg er helt enig med Sissel M. Skoghaug, 1. nestleder i LO, når hun uttaler at det er absurd at vi både har en bemanningskrise og en deltidskrise i helsevesenet. Hun pekte på tall fra Fagforbundet som viser at kun 34 prosent av alle utlyste helsefagarbeiderstillinger i Norge i februar var heltidsstillinger.

Nylig kunne vi lese at en lege med spesialistutdanning sa opp jobben sin ved et sykehus i Finnmark. Få dager seinere ble sykehuset nødt til å leie inn den samme legen, som da var engasjert av et vikarbyrå. Som fast ansatt hadde han en årslønn på 1,5 millioner kroner. Som innleielege fra vikarbyrå kostet den samme legen 4,5 millioner i året. Dette er hodeløs bruk av fellesskapets penger.

Så var da også Fagforbundets viktigste krav til vår nye helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre at vi vil ha innstramming i Helse-Norges bruk av vikar­byråer. Vi forventer derfor at sykehusene og kommunene følger opp de klare styringssignalene om å intensivere og prioritere arbeidet med en heltidskultur og redusere deltid i helsesektoren.

Behovet for tillitsreform

Statsråden påpekte i sin sykehustale at vi ikke kan basere oss på å løpe fortere eller jobbe raskere. Det er derfor riktig at regjeringen nå vil intensivere arbeidet med arbeidsmiljø og arbeidsvilkår i sykehusene.

Det er også et viktig signal at ­sykehus og kommuner i arbeidet med oppgavedeling, heltidskultur, arbeids­miljø, arbeidsvilkår og redusert bruk av innleie skal legge til rette for partssamarbeid og medarbeiderinvolvering på alle nivåer.

Vi mener at dette samtidig kan være en del av arbeidet med å innføre en tillits­reform i helsetjenesten. Jeg er trygg på at de ansatte, våre medlemmer og tillitsvalgte sammen med ledere på alle ­nivåer vil finne de gode løsningene for sin virksomhet.

Ord er viktige. Derfor mener vi det er fornuftig at helseforetak nå skal endres til sykehus. Dette er en ordbruk som er mer i samsvar med vanlige folks språk, og et signal om å bevege seg bort fra markedstankegangen som var grunnlaget for helseforetaksreformen i sin tid. Det er imidlertid viktig at de faktiske tiltakene også beveger politikken på helseområdet bort fra en markedstankegang, og ikke bare blir bytte av ord.

Fellesskapets helsetjeneste under press

Regjeringen peker i helse- og samhandlingsplanen på det de mener er de tre største utfordringene for vår felles helsetjeneste. Den ene har jeg alt kommentert, og handler om tilgang på nok kvalifisert personell. De to andre er for dårlig sammenheng mellom tjenestene og likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester.

Fagforbundet savner imidlertid en grundigere analyse av det vi mener er den fjerde store utfordringen framover og som var temaet i min artikkel i forrige nummer av Samfunn og økonomi, nemlig at fellesskapets helsetjeneste er under press.

I nord etablerer Aleris sykehus i Bodø og Tromsø. Samtidig sliter Helse Nord med å få tak i fagfolkene til sine offentlige sykehus. Private helseforsikringer har eksplodert og danner et viktig grunnlag for ytterligere vekst av private kommersielle aktører. Bruken av innleie – i både kommuner og sykehus – synes å være ute av kontroll. Sykehusene betaler mer og mer til private for behandling de selv ikke rekker å utføre. De fire siste årene har utgiftene til sykehusene bare for fristbrudd-pasienter mer enn åttedoblet seg!

Den økte etableringen av private kommersielle aktører er, sammen med bemanningsutfordringene, den største trusselen mot fellesskapets helsetjeneste. Fagforbundet er derfor enig med statsråden i at den viktigste oppgaven nå er å redusere de økende ventetidene. Dette er også bakgrunnen for at statsråden, sammen med de sentrale partene i helse­tjenesten, presenterte ventetidsløftet i midten av mai.

Dette er en forpliktelse mellom partene om å arbeide for å få ned ventetidene i helsetjenesten med finansiell bistand fra staten. «Fagforbundet og våre tillitsvalgte er glade for at helseministeren deler vår bekymring rundt økte ventetider og at han ser til partene i arbeidslivet for å finne løsninger. Dette er et viktig nasjonalt partnerskap», uttalte Mette Nord i forbindelse med lanseringen.

Noen svake løsninger i nasjonal helse- og samhandlingsplan

Vi mener at nasjonal helse- og samhandlingsplan leverer for svake løsninger når det gjelder styring av sykehusene. Flere utvalg har pekt på svakheter ved dagens organisering og styring av spesialist­helsetjenesten, og det har vært pekt på at handlingsrommet innenfor helseforetaksmodellen ikke er tilstrekkelig utnyttet. Tiltakene som presenteres for å sikre en sterkere demokratisk regional og lokal politisk innflytelse er etter vår mening utilstrekkelige.

Helsefellesskapene får nå en viktigere funksjon for både disponeringen av det varslede rekrutterings- og samhandlingstilskuddet og ved at Helse­fellesskapene skal kunne løfte saker til det nye årlige innspillmøtet. Fagforbundet peker på at de ansatte er den eneste store aktøren som ikke har en formalisert rolle i Helsefellesskapene, noe vi mener er en betydelig svakhet ved modellen.

Videre beklager vi at regjeringen ikke har fulgt opp Sykehusutvalgets anbefaling om å gi representanter for de ansatte i de regionale helseforetakene observatør­status i de felleseide helseforetakene. Mye av kritikken mot helseforetaksmodellen handler om konsentrasjon av makt – særlig i de regionale helseforetakene. Det er derfor skuffende at regjeringen ikke følger opp sykehusutvalgets forslag til begrens­ninger i styreverv for direktører, ledere og ansatte.

Pågående kommersielle aktører

Avslutningsvis vil jeg peke på en inter­nasjonal problemstilling, nemlig at ­kommersielle aktører utfordrer vår nåværende balanse mellom fellesskaps- og private løsninger for velferdsordningene innenfor helse og omsorg med grunnlag i markedsreglene i EØS. Det står i meldingen at stat og kommune skal ­styre og bestemme, men det kommuniseres ikke at det i rettsprosesser nå pågår ­flere saker som kan påvirke balansen i gal retning.

Kommersielle aktører er svært pågående for å fortrenge ideelle aktører, blant annet gjennom å skape usikkerhet om lovlig­heten av å reservere kontrakter for ideelle. Dette er helt i strid med et uttalt politisk mål om at det primært er ideelle aktører som skal bidra til mangfold og en god balanse mellom private- og fellesskapsløsninger.

Selv Helse Sør-Øst RHF har gitt et bidrag som svekker de ideelles posisjon, basert på et høyst diskutabelt rettslig grunnlag, noe Fagforbundets ansatte­representant i styret har påpekt i en protokolltilførsel. Det er viktig at departementet mer aktivt følger opp det klart uttalte målet fra regjeringen om å styrke bruken av handlingsrommet i EØS-avtalen for å unngå en uønsket endring av balansen i retning av mer private løsninger.

Samlet sett mener vi denne utviklingen er en alvorlig trussel mot målet som vi oppfatter at det er tverrpolitisk enighet om: bevaring og styrking av fellesskapets helsetjeneste.