Fanny Voldnes ansvarlig redaktør
Leder publisert i Samfunn og økonomi 1/2024
Hvordan har det egentlig gått med styringen av offentlige virksomheter etter de utallige reformene siden 1990-tallet? Med trusselbildet om enormt store utgifter framover, er det gjennomført mange såkalte markedstilpasninger av offentlig sektor.
Noen av resultatene er mange høytlønte direktører og byråkrater, at offentlige virksomheter styres og kontrolleres av forenklede resultatmål, og at pensjonen til vanlige arbeidstakere er blitt uforutsigbar og individualisert.
På toppen er driften av sykehusene og mange kommuner underfinansiert. Tjenester er konkurranseutsatt, og har gitt vanlig ansatte dårligere lønn og arbeidsforhold. Tall fra SSB viser også at forskjellene i Norge har økt og er økende.
Innbyggerne har forstått dette, og regjeringen ble valgt i 2021 for å snu denne utviklingen. Det er naturlig at krigene i Ukraina og i Gaza nå tar både tid og oppmerksomhet, men interne forhold må også følges opp. Tilliten til politikerne er avhengig av at retorikken om bedring følges opp i praktisk politikk.
For mange flere enn før er det merkbart økonomisk vanskeligere tider, og de svakere gruppene i samfunnet er blitt større. Små forskjeller i befolkningen er en del av samfunnskontrakten i det norske velferdssamfunnet. Det som kreves nå er en sterkere omfordelingspolitikk og politisk klokskap.
Som ny redaktør i Samfunn og økonomi vil jeg med det første nummeret i 2024 rette oppmerksomheten mot en av dagens store politiske utfordringene, nemlig at regjeringen virker å ha klokkertro på at markeder og ulike markedsløsninger kan løse det meste. Når det gjelder strømsituasjonen i Norge er alle regjeringens tiltak basert på markedsløsninger, enten det dreier seg om fastprisavtaler, eierskap til vannkraftverk eller omsetningsleddet av strøm.
Når dette synet blir utfordret, som gjennom forslaget om å innføre makspris på strøm, er svaret at EØS-avtalen står i veien, til tross for at flere fageksperter og Høyesterett mener at dette er feil.
Et annet stridsspørsmål er vedtaket om nedleggelse av Ullevål sykehus. Norske sykehus har siden 2002 vært drevet som forretningskonserner der direktører og styrer har stor innflytelse – på bekostning av fagpersoner og politikere.
Men er det slik at Ullevål sykehus nå faktisk ikke kan legges ned, slik styret i Folkeaksjonen Redd Ullevål Sykehus skriver i Klassekampen 20. april 2024? Bakgrunnen er at styret ved Oslo Universitetssykehus 19. mars 2024 innrømmet at det i de nye planene for Oslo-sykehusene ikke er plass til alle nødvendige sykehusfunksjoner.
I Samfunn og økonomi 1/2024 tar vi også opp de rigide reglene som gjør det ulønnsomt for friske offentlig ansatte å jobbe etter fylte 67 år pluss levealdersjustering – den såkalte Samordningsfella.
Det må være mulig å hindre at dette skjer, og samtidig sikre at arbeidstakere med tunge yrker eller som er syke blir ivaretatt på en god og økonomisk sikker måte.
En forutsetning for å finne bedre løsninger på disse viktige områdene er i imidlertid at politikerne våre ikke bare lytter til byråkrater og konsulenter som foretrekker analyser basert på forretningstenkning, men også vurderer ut ifra en mer langsiktig forvaltningstenkning som er utformet nettopp for å løse offentlige oppgaver. Da kan satsinger på områder som sikrer et mer likhetsskapende samfunn framover prioriteres.
For det er økonomisk rom for det. Norge har en svært god økonomi. I statsbudsjettet for 2024 ble det sagt at 2,7 prosent skal tas fra Oljefondets avkastning. Det samme legges det opp til i revidert statsbudsjett. Dette er under den korrigerte handlingsregelen på 3 prosent.
For å få til en nødvendig kursendring, må politikerne prioritere ut ifra sine politiske målsettinger, slik de har vist at de kan når det gjelder forsvar, sikkerhet og beredskap. Det gjenstår å se om regjeringen i det siste året fram til valget høsten 2025 velger å gjøre dette.