Gudmund Hernes og Øyvind Østerud er intervjuet av:
Fanny Voldnes statsautorisert revisor og spesialrådgiver i Fagforbundet
Paul Bjerke sosiolog og professor emeritus ved Høgskulen i Volda
Publisert i Samfunn og økonomi 2/2024

Demokratiets tilbakegang i verden. De sosialdemokratiske partienes oppløsning. De raskt økende ulikhetene i inntekt og helse. Framveksten av «politikerklassen». Medieteknologien og lobbyismen. Dette er noen av temaene professorene Gudmund Hernes og Øyvind Østerud ville studert hvis de skulle lede en ny maktutredning i dag.

De er to av Norges mest sentrale samfunnsforskere, og de har tidligere ledet hver sin omfattende utredning om makt i Norge. I dag er begge pensjonister, men bare på papiret. Statsviteren Øyvind Østerud (80) er fortsatt knyttet til Universitetet i Oslo som professor, mens sosio­logen Gudmund Hernes (83) er professor, med arbeidsplass på BI og LO-eide Fafo som han i sin tid var med på å bygge opp.

Østerud: «Internasjonale analyser ­peker samlet på at demokratienes stilling ­svekkes over store deler av verden. I 2024 er det gjennomført rundt 100 valg i verden, men få av dem er særlig demokratiske».

Østerud: «Velgerkartet endres i nesten alle europeiske land. Store deler av arbeiderklassen forlater sosialdemokratiet og stemmer på nasjonalkonservative partier som legger vekt på forsvar av velferdsordninger, motstand mot masseinnvandring og økt overnasjonal kriminal­i­tet. Ikke fordi de er rasister eller fascister (som noen av stifterne av disse partiene). Men fordi de ikke oppfatter seg sett av de gamle partiene».

Østerud: «Og ikke minst: Den galopp­erende økende ulikheten. I dag tjener en amerikansk bedriftsleder 370 ganger mer enn en vanlig ansatt. I 2000 var det ‘bare’ 20-gangeren. Her i landet tjener SAS-sjefen det samme på én uke som en kabin­ansatt tjener på ett år».

Dette er tre av områdene Øyvind Østerud nevner når han blir bedt om å svare på hvordan mandatet til en ny maktutredning burde se ut i dag. Han har tro på mer avgrensede analyser av slike delfenomener enn på et altomfattende studium.

Klassebegrepet

Gudmund Hernes vil derimot prioritere å lete etter hva som binder de ulike utviklingstrekkene og fenomenene sammen. Hva slags begreper kan gi nye og bedre forståelser av dagens samfunn? Han trekker fram «klasse» som en forståelse som (igjen) kan brukes.

I tillegg til Østeruds enkeltmomenter vil Hernes legge vekt på globaliseringen: «De store selskapene selger ikke bare varer og tjenester over grensene. De selger også ideologi».

Han vil kartlegge tendensene til en egen «politikerklasse», personer som etter noen på Stortinget går over til PR-byråene og gjerne lobbyerer for det motsatte av det de mente tidligere. Han peker videre på den økende makten hos slike konsulenter og kommunikasjonsbyråer samt forvitringen av partiene og fagbevegelsen som kollektiver, politiske verksteder og arena for politikkutvikling. Gamle kooperativer som samvirkelagene og boligbyggelagene er blitt til alminnelige markedsvirksomheter.

Hernes: «Et svært talende eksempel er at AOF (Arbeidernes Opplysningsforbund), arbeiderbevegelsens utdannings- og opplysningsorganisasjon, er gått konkurs og restene er solgt til et privat utdanningsfirma. Her har mange ikke skjønt betyd­n­ingen av ideologisk arbeid og heller ikke den symbolske betydningen av hvem som overtok».

Hernes nevner også endringene i den ­internasjonale politiske orden: Finland og Sverige er kommet med i Nato, til og med Rødt går inn for våpenhjelp til ­Ukraina. Kina og Asia er blitt vesentlig mer ­relevante for Norges interesser.

Hernes: «Og ikke minst: De demograf­iske utfordringene: Befolkningen blir eldre, mer urban og mer flerkulturell, noe som skaper store generasjonsforskjeller som må håndteres. I USA vokser for eksempel gruppa ‘blandingsbarn’ raskt. Det vil vi få se i Norge også. Hva betyr alt dette for makt og maktfordeling?».

Begrepsfesting av nye samfunnstendenser

I 2024 mener både Hernes og Østerud at noe av det viktigste som kom ut av forskergruppenes omfattende arbeid var begrepsfesting av nye samfunnstendenser. Maktutrederne lyktes best med å sette navn på utviklingstrekk og gjennom det bidra til å endre etablerte oppfatninger av hvordan samfunnet fungerer.

Hernes ble kjent for slående formuler­inger som «forhandlingsøkonomi», «blandingsadministrasjon» og «medie­vri». Østerud for «rettsliggjøring», øyeblikksorganisering» og «politikkens ­retrett», alle begreper som sammen­fattet hvordan kartet ikke lenger stemte med ­lærebøkene i samfunnsfag og – med Hernes’ ord – «syntetiserte og formulerte noe som mange hadde ant».

Hernes ledet Norges første maktutredn­ing. Forskergruppa ble utpekt av Trygve Brattelis første regjering, tre dager før folkeavstemningen om EF i 1972 som førte til Brattelis avgang. Utredningen holdt det gående i over ti år før sluttrapporten kom.

Østerud ledet den andre, som het Makt- og demokratiutredningen. Gruppa ble nedsatt av Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering, som besto av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, i 1998 og leverte sluttboka i 2003.

Nye begreper sprer seg

På enkelte områder fikk utredningene direkte politisk betydning, men først og fremst virket altså forskningsarbeidet indirekte – ved at de nye begrepene og forståelsene spredde seg organisk. Tekstene kom på pensum og ble lest av mange.

Ny forskning og nye utredninger ble utviklet i dialog med og i opposisjon mot utredningene. Ideene spredde seg på den måten ganske vidt, selv om de ikke direkte påvirket samfunnsforholdene. Utredningene lyktes med å beskrive og forklare de ­tunge samfunnstrendene. Men neppe å endre dem vesentlig.

Østerud: «Politikerne er mest opptatt av utredninger når de setter dem i gang. Når de er sluttført, passer de ofte ikke inn i de politiske programmene».

Maktutredningen av 1972

Hernes: «Selv om det fantes viktige unntak som Stein Rokkans studier av konfliktdimensjoner og partienes framvekst, hadde norsk samfunnsforskning gjennom 1960-årene og tidlig 70-tall i hovedsak vært opptatt av ‘svake grupper’. Et eksempel er tittelen på Thomas Mathiesens doktoravhandling Defence of the Weak. Den handler om fanger på Ila. Andre temaer var samer og fattige og sjøfolk. Vår utredning fikk derimot i mandat å se på de store samfunnsstrukturene, hvordan makt var forankret i dem og hvordan makten forskjøv seg».

Hernes og hans gruppe, som blant annet besto av organisasjonsforskeren Johan P. Olsen og venstremannen Håvard Alstadheim som også var bonde og dosent i sosial­økonomi, fant verken et «fritt marked» og eller uavhengige, valgte politiske organer som tok beslutninger ut fra overordnede samfunnsmessige hensyn.

Hernes: «Vi oppdaget tvert imot at de ­store enhetene i samfunnet, organisasjonene, forvaltningen og tilmed stortingsgruppene, var blitt vesentlig større og sterkere. De klumpet seg sammen – som klumper i grøten. Ett eksempel var landbruksorganisasjonene som var koblet tett til Landbruksdepartementet og Stor­tingets landbrukskomite – eller landbrukets stortingskomite, som noen sa».

Mektige næringslivsaktører

I disse koblingene ble landbrukspolitikken utviklet av dem som hadde sterkest ­interesser i akkurat denne delen av politikken. Slik var det også på andre områder. Næringslivsaktørene satt i de «tusen komiteer» de tok del i både politikkutformingen og i å sette politikken ut i livet.

Hernes: «Vi oppdaget søyler av statsmakt som kunne vært langt bedre ­samordnet. I en av publikasjonene var det spiss­formulert: ‘Hvis man vil vite hvor makten er i Norge, så er Stortinget det siste stedet man bør lete’».

Hernes: «Ideen om en maktutredning ble først lansert i Arbeiderpartiets 100-dagers valgprogram i 1969. Men Ap tapte valget. Først etter den borgerlige Borten-regjeringens nedsmelting i 1971 kunne Bratteli innfri valgløftet. Mandatet slo fast at målet med utredningen var at demokratiet skulle forbedres og utvikles på alle områder. Hensikten var altså utvidelse av demokratiet, også på det økonomiske området».

Hernes: «De borgerlige var veldig redde for hva som skulle komme ut av arbeidet, så de passet på å sette inn både representanter for arbeidsgiverorganisasjoner og høyreorienterte politikere i Maktutredningens råd. Men det var bare bra for oss. Vi kunne bruke dem til å legitimere utredningen etterpå».

Innføring av arbeidsmiljøloven

Ideene om utvidelse av demokratiet var også en del av en allmenn strømning i tiden, som blant annet førte til at ansatterepresentanter fikk lovfestet plass i bedriftsstyrer og at Stortinget vedtok en radikal arbeidsmiljølov. Det ble også lansert planer om nasjonalisering av bankene.

Østerud, som den gangen var en ung stipendiat, oppfattet at den politiske bakgrunnen for den første maktutredningen var at Arbeiderpartiet hadde mistet flertallet på Stortinget. Spørsmålet var hvor makten da var blitt av. Svaret var mer fragmentering, noe som mange – kanskje særlig i AUF – trodde ville føre til at det private næringslivet ble mektigere.

Hernes: «Samfunnsforskningen førte en diskusjon med maktutredningen, kritiserte hva vi hadde oversett eller hvor vi tok feil. Noen mente vi ikke var radikale eller kritiske nok. Men den viktigste reaksjonen var kanskje at kvinneforskningen fikk et oppsving, blant annet som følge av at vi ikke tok halvparten av befolkningen på alvor».

Sentralt i denne motreaksjonen sto for øvrig Gudmunds daværende ektefelle, Helga Hernes: «Kvinneforskningen hadde kommet uansett, men kanskje ikke så kraftfullt», sier Gudmund Hernes nå.

Makt- og demokratiutredningen av 1998

Herfra går en direkte linje til Østeruds utredning to tiår år senere. I hans gruppe tok nemlig den altfor tidlig avdøde statsviteren Hege Skjeie dissens. Med nettopp Helga Hernes som støttespiller var Skjeie bekymret for Østeruds sterke fokus på «rettsliggjøring».

Arbeidet skjedde nemlig parallelt med at FNs kvinnekonvensjon skulle innlemmes i norsk lov, og Skjeie var redd for at utredningens konklusjoner kunne legge kjelker i veien for dette arbeidet som hun oppfattet som en «utvidelse» av demokratiet.

«På et vis fikk hun jo rett», innrømmer Østerud i dag. «For det ble nemlig en debatt om det var rett å implementere kvinnekonvensjonen. Prosessen var nettopp et eksempel på hvordan politisk valgte organer overførte makt til internasjonale avtaler som så skulle tolkes av overnasjonale domstoler».

Østerud: «Men vi i flertallet var ikke mot å implementere kvinnekonvensjonen i norsk lov. Vi var opptatt av å peke på de overordnede utviklingstrekkene og hvordan for eksempel EØS-avtalen fikk langt mer omfattende konsekvenser enn noen på forhånd hadde forestilt seg og diskutert».

Gjennombrudd for globalisering

Mens Bratteli ville ha en utredning for å lete etter hvor makten ble av, ­ville ­Bondevik ha en utredning som så på konse­kvensene av globaliseringen, en ­tendens som var omtalt, men ikke var noe sentralt tema hos Hernes.

For det var først etter at Maktredningen av 1972 var avsluttet på begynnelsen av 80-tallet at globaliseringen kom for fullt. Selve begrepet globalisering fikk sitt store gjennombrudd i tiåret etter, blant annet ble det offensivt brukt av den ­amerikanske presidenten Bill Clinton.

Østerud: «Willoch-regjeringen hadde allerede åpnet for frie kapitalbevegelser over landegrensene. Det var et symbol på den økonomiske globaliseringen. Du ­kunne flytte både kapital og bedrifter ut av landet med et tastetrykk. Politikerne kunne ikke lenger nekte en bedrift å ­flagge ut til et lavkostland. De hadde ­mistet et redskap i verktøykassen».

Østerud: «Tormod Hermansen sto i 1989 spissen for en stor utredning som het En bedre organisert stat. Her ble det argumentert for større grad av markedsretting og mindre direkte offentlig styring, fordi det siste var tungvint og dyrt. Og det var det. Markedsretting var effektivt, men betydde samtidig større makt til ikke-valgte organer, og den gamle industriministeren Finn Lied var jo rasende da hans parti delprivatiserte ­Statoil.

Østerud: «Når mandatet spurte om hvor makten til folkevalgte organene er blitt av, så sier vi at mye av makten er overført til domstolene og særlig til ­internasjonale domstoler som ikke står til ansvar for noen i valg. EØS skulle jo være et venterom til fullt medlemskap i EU som var Gro Harlem Brundtlands hovedsak. Men EØS-avtalen førte til en vesentlig endring i maktforholdene. Nå kunne internasjonale domstoler fastslå hva som skulle være retningsgivende for samfunnsutviklingen i Norge».

Rettigheter, minoritetsbeskyttelse og flertallsdemokrati

Østerud: «Også menneskerettighetsspørs­mål er internasjonalisert, blant annet gjennom den europeiske menneskerettsdomstolen. Politikerne kan mene hva de vil om mulla Krekar og om han skal ut av Norge. Men dette er et internasjonalt rettighetsspørsmål, så politikerne kan mene akkurat hva de vil uten at det har betydning».

Østerud: «Debatten rundt ‘rettsliggjør­ing’ har vært omfattende, blant annet i 2014 da domstolenes prøvingsrett ble grunnlovsfestet, noe som igjen har ført til at miljøbevegelsen har gått til rettssak mot staten».

Diskusjoner om avveininger mellom rettigheter, minoritetsbeskyttelse og flertallsdemokrati er fortsatt et omfattende tema både i forskning og politikk.

Østerud: «Vi var derimot mindre fornøyd med at det var så lite interesse for vår påstand om et brudd i ‘styringskjeden’ fra folket i valg til politiske vedtak. Mindretalls- og koalisjonsregjeringer førte til fragmentering og at den enkelte statsråd fikk mye større råderett over sitt departement. Når Venstre fikk styre et departement, fikk partiet også kontrollere politikken på feltet, selv om den ikke var i tråd med valgresultatet».

Skandinavisk tradisjon

Østerud: «Det var to partiledere som var særlig opptatt av å utrede makt: Jan Petersen i Høyre og Thorbjørn Jagland i Arbeiderpartiet. Men vår utredning var først og fremst en kopi av den danske maktutredningen. Danske forskere hadde fått fem år og 80 millioner til å forske for. Så fikk vi også fem år og 80 millioner til å utrede maktforhold i Norge».

Hernes: «Norsk politikk er ofte importert fra nabolandene, vanligvis Sverige. Den norske folketrygden var en kopi av den svenske. Vår maktutredning var derimot laget etter norsk lest».

Østerud: «Store samfunnsutredninger er et nordisk fenomen. Det er ikke tenkelig at land som Spania eller Frankrike eller Italia ville satt i gang en generell maktutredning og latt akademikere styre det hele».

Medienes makt

Begge utredningene var opptatt av medienes økende makt. På 1970-tallet hadde vi partiaviser og et politisk styrt NRK. Med markedsreformene og fristillingen av mediene fra de politiske partiene og deres krav, får vi en helt ny situasjon. Det var for eksempel helt slutt på at Stortinget ­diskuterte enkeltprogrammer i NRK. Mediene blir mektigere, selvstendige aktører.

Gudmund Hernes «oppfant» begrepet «medievri», at mediene har sin egen logikk og bruker bestemte teknikker som tilspissing, forenkling, motsetningsfylt, dagsaktuelt, konkret og personifisert. Mediene kan sette dagsorden, de gir mest plass til topplederne, men også til deres tabber og privatliv – og gir mer oppmerksomhet til opposisjon og misnøye i organisasjoner og virksomheter.

Det ble utgitt en egen NOU om medienes makt, men konklusjonene i utred­ningens hoved­rapport var forsiktige:

Kapitlet om massemedienes makt gir ikke de endelige svar på disse spørsmål. Altfor mye forskning gjenstår innenfor dette feltet. Men det gis en del svar, og det stilles en del nye spørsmål. Massemediene er en sentral institusjon dersom en skal forstå ­styringen og maktutøvelsen i samfunnet (NOU 1983: 3, s. 10).

I løpet av perioden mellom maktutredningene ble medieforskningen institusjonalisert som eget akademisk felt, med konferanser, tidsskrifter og universitetsinstitutter i både Oslo og Bergen. Det var oslomiljøet som fikk ansvaret for medieforskningen i Østeruds utredning.

Oppsummeringen i sluttrapporten i 2003 var mer entydig:

Massemediene er blitt den sentrale arena for kampen om politiske makt og spiller en viktigere rolle i kamp om økonomisk makt. De setter dags­orden, regisserer spillet, kroner eller detroniserer aktørene. De som vil ha innflytelse, må tilpasse seg medienes form (…) Mediene er blitt mer personfokuserte, mer intimiserende og mer pågående maktkritiske.

Trenger vi en ny maktutredning?

Det er gått over 40 år siden den første utredningen og snart 25 år siden den andre. Hva ville være temaer for en tredje runde? Både Øyvind Østerud og Gudmund Hernes mener at medieteknologier, techgigantenes makt og influensernes betydning vil være helt sentrale forskningstemaer, alt dette er «veldig dramatisk forstørret og forsterket» i forhold til situasjonen i forrige århundre.

Hernes: «Ett tema er omfanget av distraksjon. Vi blir hele tiden opptatt av noe ­annet, enten det er Temptation Island eller noe annet som man kan fascineres av. Alt dette gir mindre tid til grundig tenkning, om både politikk og andre sentrale spørsmål. Hva er det som fyller dagene våre? Hvor henter vi tankene våre fra? Dette kan være en spesialutredning for å gå i dybden».

Hernes: «Men så er det viktigste spørsmålet om vi kan knytte dette sammen. For selv om mye av det som skjer, skjer uavhengig av andre prosesser, er det også noe som gjør at det henger sammen. Her er akademia litt bakpå. Forskerne er på mange måter innelåst i sine institutter ved universitetet».

Hernes: «Dessuten har de politiske partiene på mange måter overlatt tenkningen til de akademiske miljøene og venter på at innspillene skal komme derfra. Men akademisk virksomhet er alltid partiell. Vi beskriver deler av samfunnet. Den syntetiserende, overgripende politiske tenkningen skulle jo skje i regi av partiene. Og der skjer det heller ikke noe. Det er veldig sjelden vi hører fra et politisk parti hvordan vi skal se på samfunnet og at partienes tilbyr forståelse av sammen­hengene og kreftene som virker i samfunnet».

Lobbyistenes makt

Hernes’ 72-utredning pekte på at staten trakk representanter for næringslivet og andre private organer inn i komiteer og offentlige utredninger der man diskuterte seg fram til løsninger som alle kunne akseptere. Det er dette som er kalt korporative trekk ved det norske statsskikken. Østerud-gruppa fant at større makt var gått til lobbygruppene og de store informasjonsbyråene. Begge er enige i at lobbymakten er betydelig forsterket siden i dette årtusen. Hernes bruker lakselobbyen som eksempel:

Hernes: «Det var en ‘gammeldags’, bredt sammensatt utredning som foreslo å innføre en grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen. Men næringen har senere brukt store ressurser og kommunikasjonsbyråer for å stanse og senere omgjøre eller svekke beslutningen. Gjennom digitaliseringen av kommunikasjonen, har lobbyistene gratis tilgang til allmennheten gjennom sosiale medier».

Ulikhet, klasse og Clinton

Men det aller viktigste temaet for en ny maktutredning vil være den økende ulikheten.

Østerud: «Økt ulikhet finner vi i absolutt alle land i verden, fra Kina til USA, i andre deler av Asia, i hele Europa, uansett hva slags regjering: Ulikheten har bare økt. En ny utredning må spørre hva som er mekanismen i dette? Hvor langt er det kommet? Hvilke implikasjoner har det? Dette forskningsområdet er helt vesentlig».

Østerud: «De politiske implikasjonene er jo enorme. Noe av bakgrunnen for oppslutningen om Trump i rustbeltet i USA er at den økonomiske ulikheten er økt dramatisk, og det er så lett for Trump å si at disse demokratiske politikerne i Washington gjør ingen verdens ting. ‘De har ofret den amerikanske arbeiderklassen til fordel for den kinesiske’ eller noe sånt? Det er sånt man sier, og det slår an. Også i for eksempel Frankrike har vi sett en avindustrialisering, et betydelig tap av arbeidsplasser og en ­internasjonalisering som går på bekostning av ‘våre’ arbeidstakere. Det største arbeiderpartiet i Frankrike de siste ti årene har vært Nasjonal Front – eller Nasjonal Samling som de kaller seg nå».

Hernes: «Men når vi snakker om ulikhet, gjelder det ikke bare ulikheten på arbeidsmarkedet og ulikheter i inntekt. Vi finner også voksende ulikhet på andre markeder. Mange er helt stengt ute fra noen av dem, som for eksempel boligmarkedet. Befolkningens helse er også svært skjevt fordelt».

Hernes: «Det er nødvendig å finne en samlebetegnelse for dette. Det kan for eksempel være klasse. Et interessant trekk ved demokratenes kongress i USA sensommeren 2024 var at man igjen begynte å snakke om arbeiderklasse. Man har de senere årene stort sett snakket om ‘the middle class’. Men nå er det faktisk slik at demokratene igjen snakker om arbeiderklassen, og det er jo nettopp den som har følt seg oversett og usynliggjort, og som Hilary Clinton ulykkeligvis omtalte som ‘deplorables’».

«Deplorables» kan best oversettes med «ynkverdige», og ordet ble brukt da hun på et møte for å samle inn penger fra homofile og lesbiske, sa at «halvparten av Trumps velgere kan plasseres i den kategorien».

Hernes: «Betegnelsen demonstrerer en form for blindhet som kan følge med når man innehar visse posisjoner. Da er det noe som forsvinner ut av synsfeltet. Det skjerper problemet at politikerne har ordnet seg så godt økonomisk at det i seg selv er blitt et problem. Dermed er det veldig attraktivt å nå disse vervene. De melder på en måte overgang fra velgerne til politikken».

Østerud: «Den amerikanske feministen Nancy Fraser karakteriserte Hilary Clinton som en syntese av finanskapital og kulturradikalisme – arbeiderklassen liker ingen av delene».

Det er altså nok av temaer å ta fatt på hvis statsviteren Jonas Gahr Støre vil følge i sporene til bygningsarbeideren Bratteli og presten Bondevik og utrede makten i Norge på nytt.

BAKGRUNNSFAKTA

MAKTUTREDNINGEN AV 1972

Nedsatt av regjeringen Trygve Bratteli (Arbeider­partiet) i ­september 1972. Ledet av ­professor Gudmund Hernes ­(leder), dosent Håvard Alstadheim og professor Johan P. Olsen.

I mandatet het det at «demokratiet skal videreutvikles og gjøres gjeldende på alle områder av samfunnet». Utredningen skal derfor «skaffe til veie et best mulig kjennskap til de reelle maktforhold i det norske samfunn. Regjeringen ser det som prinsipielt viktig at de faktiske maktforhold klarlegges og legges åpne for offentlig debatt og kritisk analyse».

Sluttrapporten fra utredningen ble lagt fram i januar 1982 som NOU 1982: 3.

MAKT- OG DEMOKRATIUTREDNINGEN AV 1998

Vedtatt av regjeringen Kjell Magne Bondevik (Kristelig Folkeparti) i desember 1997. Forskergruppe på fem medlemmer utpekt i mars 1998. Gruppa besto av professorene Øyvind Østerud (leder), Per Selle (Bergen), Fredrik Engelstad (Oslo), Hege Skjeie (Oslo) og Siri Meyer (Bergen).

I mandatet het det blant annet: «Hovedtemaet er vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse. Dette utgjør utredningens bærende ide og sentrale tilnærming».

Østerud, Selle og Engelstad sto samlet bak utredningens hovedbok Makten og demokratiet (2003). En kortere versjon av denne ble publisert i august 2003 som NOU 2003: 19, der det også ble trykket særuttalelser fra henholdsvis Siri Meyer og Hege Skjeie som ikke kunne stille seg bak flertallets konklusjoner.

Gudmund Hernes (født 1941)
•  Doktorgrad i sosiologi ved Johns Hopkins University i USA (avhandling: Interest, ­Influence and Cooperation. A Study of the Norwegian ­Parliament 1966–1969).
•  Universitetslektor ved Universitetet i Bergen (UiB) 1969–1971.
•  Professor ved UiB fra 1971.
•  Ledet Maktutredningen 1972–1979.
•  Forskningsleder Fafo 1983–1988.
•  Statssekretær Planleggings­sekretariatet 1980–81.
•  Kirke-, utdannings- og forskningsminister 1990–1995.
•  Helseminister 1995–1997.
•  Direktør UNESCO 1999–2005.
Kilde: Store norske leksikon

Øyvind Østerud (født 1944)
•  Doktorgrad ved London School of Economics and Political Science (LSE) i 1974 (avhandling: Agrarian structure and peasant politics in Scandinavia – a comparative study of rural response to economic change).
•  Amanuensis/førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO) 1973–80.
•  Professor i freds- og konfliktforskning ved UiO 1980–85.
•  Professor i internasjonale ­konfliktstudier/statsvitenskap ved UiO fra 1985.
•  Leder Makt- og demokratiutredningen 1998–2003.
•  Professor II ved Høgskolen i Agder 1996–2003.
•  Professor II ved Forsvarets forskningsinstitutt 2003–2005.
Kilde: Store norske leksikon