Tre tanker om slaktet av Lom

Paul Bjerke sosiolog og emeritus ved Høgskulen i Volda
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 2/2024

En massiv mobilisering, generalstreik og busstur til Hamar var ikke nok. 23. oktober 2024 vedtok fylkestinget i Innlandet å legge ned den videregående skolen i Lom. Hvordan og hvorfor kunne dette skje? Det er i alle fall tre mulige måter å forstå vedtaket på, som partitaktikk, som «prognosepolitikk» eller som en del av den norske styringsmodellen.

Formelt var det en allianse av Arbeiderpartiet, Høyre og MDG som stemte for nedlegging av skoler i Lom, Dokka, Skarnes, Dombås og Flisa. Men det avgjør­ende var Arbeiderpartiets manøvrering. Den er ledd i en lengre prosess der Støres fylkes­parti framstår som et laboratorium for et sentrum-høyreorientert «styringsparti» som «våger» å kjempe mot «uansvarlige populister» (les grasrotaksjoner og Senter­partiet). En viktig milepæl i prosessen var da Ap i 2023 så bort fra resultatet av folkeavstemninga og stemte mot oppløsning av det tvangssammenslåtte Innlandet fylke (gamle Hedmark og Oppland). (Se f.eks. artikkel i Samfunn og økonomi 2/2023).

Etter at det nye Innlandet for første gang valgte fylkesting i 2023, brøt Ap ut av det rødgrønne samarbeidet med Senterpartiet og gikk sammen med Høyre og MDG i noe de kalte et valg­teknisk samarbeid, og fordelte de politiske vervene seg imellom. Men alliansen var ikke bare teknisk. En viktig grunn til at Arbeiderpartiet valgte Høyre var nettopp skole­struktursaken. Senterpartiet «vil ikke legge ned noen skoler, verken her eller der», som fylkesordfører Thomas Breen (Ap) sa det.

Samtidig erklærte Breen, som tidligere har sittet to perioder på Stortinget, at Arbeiderpartiet burde vurdere å bryte samarbeidet med Senterpartiet også nasjonalt og danne regjering alene. Han er en av de foreløpig få som sier dette høyt. Men det partiinterne svaret på hvorfor det går så dårlig med Arbeiderpartiet på meningsmålingene er at Støre blir klistret til Senterpartiets («reaksjonære») politikk.

Endrer den norske distriktspolitikken

Thomas Breens politiske linje får dessuten massiv støtte fra First House-konsulentene og mainstream-mediene. De benytter enhver anledning til å skjelle ut Senterpartiet. Deres strategiske mål er å endre den norske distriktspolitikken og styrke makta til det geografiske og politiske «ekstremsentrum».

Denne alliansens politiske prosjekt er pussig nok helt i tråd med den dominerende EU-politikken. Den har ført til gule vester, sosialdemokratisk kollaps og en serie valgseire for høyrepopulistiske partier, for eksempel i Frankrike, Tyskland. Østerrike og Nederland.

Men hvis Arbeiderpartiet gjør det rimelig bra på de kommende meningsmålingene i de mer tettbygde områdene rundt Mjøsa, vil Gahr Støres tolkning likevel lett bli at det er riktig å kline seg opp til Høyre som «styringsparti» for å vinne velgere i byområdene. Da tar han kanskje sjansen på å presse Senter­partiet ut av regjeringen før valget i 2025­, for eksempel ved tilslutning til EUs fjerde energipakke – som er å krysse en rød linje for Vedum.

Overgang til prognosepolitikk

I en kronikk i Klassekampen i september beskrev regionforskeren Håvard Teigen hvordan poltikk var omgjort til prognose. Han tok utgangspunkt i regjeringas såkalte «perspektivmelding» som framstår som et dokument uten politiske tanker, men som en framskriving av samfunnsutviklingen basert på «ekspert»-kalkyler.  Politikk handler så bare om å tilpasse seg til denne uunngåelige «utviklingen».¹

Lom-nedlegginga er et stjerne­eksempel på denne formen for «politikk». Hele premisset for vedtaket i fylkestinget er utredninger fra «fagfolk» og kommunedirektører. De ser på hvor mange elever som fins i dag og hvor mange «ekspertene» tror vil være igjen i 2030 og 2040. Så «tilpasser» man skolestrukturene til disse framskrivningene.

Dette er for det første en selvoppfyllende profeti. Når man nedlegger en videregående skole, vil naturligvis folketallet rundt skolen synke. Elevene drar hjemmefra som 15-åringer. Da kommer de neppe tilbake til hjembygda. All historisk erfaring tilsier at ungdommen fra Lom heller ikke havner på Hamar. De drar til Oslo-området. Det samme skjer med lærerne. Hvis de ikke kan bo i Lom, kan de like gjerne flytte til Lillestrøm.

Prognosepolitikk: Tilpasning til en «uunngåelig» utvikling

Men for det andre betyr jo denne prognosepolitikken at man ikke driver politikk basert på hvor man vil, men tilpasning til «unngåelige trender»

En reell politisk tilnærming ville vært å spille på lag med den sittende regjeringens Hurdalsplattform og bruke midler på å beholde skolen som en viktig hjørnestein i bygda for å opprettholde bosettingen i «hele landet» i stedet for å spille på lag med Erna Solbergs plan om å restarte sentraliseringsprosessene fra hennes åtte første år som statsminister. Altså: Å forsøke å styre samfunnsutviklinga framfor å tilpasse seg til en «uunngåelig» kapital- og markedsstyrt utvikling.

Og kanskje har Erling Dokk Holm et poeng når han foreslår å bruke midlene som regjeringen i dag vil bruke på individuelle tiltak som å sponse studielånet til dem som tar jobb i distriktene. Problemet er kanskje at deler av Arbeiderpartiet ikke har noe egentlig ønske om å drive distriktspolitikk. De ser ikke bare på sentralisering som «uunngåelig», men som riktig politikk. 

Den norske styringsmodellen

Arbeiderpartiet sentralt har det siste året toet sine hender og vist til at skolestruktur er et ansvar for fylkeskommunene og sagt at de «ikke blander seg i den». Prinsipielt har de et poeng. Realpolitisk er det ansvarsvegring. Også Ap griper inn mot sine lokalpolitikere hvis de finner det for godt og nødvendig (tenk for eksempel på folkeavstemninga i Søgne og Songdalen som ble gjennomført i full konfrontasjon med kommunestyret). ­Breen kunne på samme måte fått klar beskjed om at denne typen sentraliseringspolitikk er i strid med partilinja.

Men når Støre holder kjeft og viser til at dette er «fylkets ansvar», er det på mange vis lett å forstå. Hele den norske styringsmodellen bygger på at lokalpolitikerne får ansvaret for upopulære tiltak. De fleste velferdstilbudene i Norge er styrt av kommunene, mens pengene kommer fra statskassa. Det gjør dermed også de økonomiske rammene for kommunene. Så må de prioritere innenfor disse rammene: Skole eller eldreomsorg? Veier eller kultur?

Når overføringene fra staten er for knappe, lager kommunedirektøren kuttlister som lokalpolitikerne normalt vedtar og som de derfor må ta støyten for. SV må nedlegge skoler, Høyre må innføre eiendomsskatt, mens Frp må akseptere bompenger.

Men de følger med på ferden og sørger for å holde budsjettene og blir gjerne tilgitt av velgerne. I de aller fleste av Norges 357 kommuner kjenner velgerne personlig mange av sine representanter direkte eller indirekte, og vet at de er skikkelige folk som vil det beste for lokalsamfunnet.

Underskuddet i kommunene øker

I storfylket Innlandet fungerer neppe denne mekanismen. «Fylkeshovedstaden» er flyttet til Hamar, og fylkesordføreren er fra Folldal i Nord-Østerdal, 15 mil og en fjellovergang unna Lom. Fylkesvaraordføreren er for sikkerhets skyld dansk. Innbyggerne i Lom har ingen tro på at de vil det beste for dem, og denne forståelsen ble styrket av at kommunedirektøren og det politiske flertallet ikke har brydd seg med å utrede hva en skole­nedlegging i Lom vil bety for lokalsamfunnet.

Den tverrpolitiske kommuneorganisasjonen KS klager hvert år over stramme rammer, uansett om Ap eller Høyre styrer Finansdepartementet. I år er det verre enn på lenge. Kommunene går mot et samlet underskudd i 2024 på 15 milliarder kroner. NRK har samlet inn tall som tyder på at 80 barne- og ungdomsskoler vil bli nedlagt til neste år.

Høyreordførerne i Lier, Asker og Drammen skriver i et felles leserinnlegg at «det virker ikke som regjeringen har kontroll på situasjonen eller fingeren på pulsen i kommunene. Vi har en søkkrik stat som nå helt bevisst sulteforer kommunene. Dette gir skolekutt, nedleggelse av barnehageplasser og kutt i eldreomsorg og andre velferds­tjenester».

Men det fins vel ingen som på alvor tror at en Høyre-regjering ville foreslått mer penger til kommuner og fylkeskommuner enn Støre og Vedum har gjort?

NOTER

¹ Her har Hallvard Bakke og Sindre Farstad skrevet artikkelen Synspunkter på Perspektivmeldingen 2021: Vi har råd til velferdsstaten i Samfunn og økonomi 2/2021.