Fanny Voldnes ansvarlig redaktør
Lederen er publisert i Samfunn og økonomi 2/2024
Vi lever i en tid hvor demokratiske verdier i vestlige land forvitrer. Makt konsentreres rundt sterke kapitalinteresser, bifalt av mange (privilegerte) politikere og en befolkning som mister både tillit og engasjement. I dette nummeret har vi intervjuet Gudmund Hernes og Øyvind Østerud, som har ledet de to maktutredningene vi har hatt i Norge om dette spørsmålet. For hvordan står det egentlig til med folkestyret i Norge?
Det regjeringsoppnevnte utvalget som evaluerte EØS-avtalen er litt uklar når det gjelder betydningen EØS har for demokrati og folkestyre, og mener i hovedsak at EØS-avtalen har tjent Norge godt.
Rapporten fra Nei til EUs folkestyreutvalg fra april 2024 viser imidlertid at EØS-avtalen har ført til at det norske demokratiet og folkestyret er sterkt utfordret. Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner – i Norge og i utlandet.
Det kanskje viktigste budskapet fra Nei til EU er at det ikke bare er direktiver og forordninger fra EU som er årsaken til at makt er flyttet vekk fra politisk nivå. Vel så viktig er påvirkningen fra den markedslogikken som EU bygger på. Det innebærer at både byråkrati, mange politikere og ledere er sterkt påvirket av tenkningen fra EU. Resultatet er at mange beslutninger som tas nasjonalt og lokalt i Norge ikke skjer på grunn av direkte pålegg gjennom EØS-avtalen, men indirekte ut ifra en aksept for markedslogikken.
Ifølge den krever effektiv drift konkurranse – ikke samarbeid, at sentralisering av oppgaver og befolkning er billigst og best – ikke nært og desentralt og ut ifra behov, og at stordriftsfordeler trumfer alt – også at det finnes mange smådriftsfordeler. Men det finnes altså alternativer til denne markedslogikken, til og med innenfor EØS-avtalen.
I dette nummeret viser vi også at verken NAV-reformen eller helseforetaksreformen har oppnådd målsettingene med reformene. NAV-reformens ulike tiltak skulle gi flere i arbeid og færre på stønad. Dessuten skulle det bli enklere for brukere med bare «en dør» inn til tjenestene.
Ingen av disse tiltakene har gitt resultat i tråd med målene. Forslaget fra forfatteren er at arbeidslinja, som NAV-reformen bygger på, bør omdefineres til «arbeid for alle» framfor «flere i arbeid og færre på trygd».
Mangel på politisk vilje til å gjøre nødvendige tiltak er i ferd med å ødelegge de offentlige sykehusene. Styringen av sykehusene skjer gjennom et forretningsorganisert system, hvor noen få direktører og ledere som ikke er folkevalgte har stor innflytelse. Sykehussektoren er fortsatt sterkt preget av markedslogikken. Nå mangler det både folk og penger i de offentlige sykehusene, mens de kommersielle aktørene gnir seg i hendene over å kunne «trå til».
Det paradoksale er jo at sykehustjenestene er til for noe annet enn økonomisk fortjeneste. Dette er oppgaver som samfunnet vårt så langt har valgt at skal styres ut ifra behov – og ikke ut ifra hva som er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er all grunn til å stille det litt retoriske spørsmålet om det ville vært nok helsepersonell hvis alt personellet, inklusive dem fra kommersielle aktører, ble samlet i de offentlige sykehusene.
En annen artikkel handler om offentlige innkjøp, blant annet innenfor sykehussektoren. Her vises at den samme markedslogikken har ført til store offentlige innkjøp som er «billigst mulig», men verken er bærekraftige eller tjener samfunnet og lokalt næringsliv.
Artikkelen om EUs fornybardirektivet viser hvordan kommunene vil pålegges kortere saksbehandlingstid. Slik forhastet saksbehandlingstid vil påvirke de demokratiske prosessene i kommunen direkte, og kan gå ut over folkestyret.
Gjennom dette systemet har også ledere fått mer makt. I artikkelen Lederismen framgår det at foretrukne ledere nå er selvsikre, ambisiøse, risikovillige, pragmatiske og hardtarbeidende. Samtidig har de presset ut de mer ydmyke, idealistiske og utforskende lederne.
Det lavest folkevalgte nivået i Norge er kommunene, styrt av valgte kommunestyrerepresentanter. I denne sammenhengen minnes det om at antall lokalpolitikere til kommunestyrer og fylkeskommuner er redusert med 5000 personer fra 1979 til 2023.
Kommunens historiske rolle fram til å bli en viktig del av velferdsstaten er belyst i to artikler. Her vises blant annet hvordan handlingsrommet for lokalpolitiske valg gradvis er blitt stadig mindre de siste årene, ikke minst på grunn av de økonomiske rammebetingelsene. Denne høsten har vi fått demonstrert at myndighetene omsider har tatt på alvor at kommunesektoren er i en svært vanskelig økonomisk situasjon.
Varslene har vært mange om kommuner som må kutte i tjenestetilbud, skolenedleggelser osv. Etter massivt press ga regjeringen etter, og bevilget i såkalt nysaldering av statsbudsjettet 5 milliarder kroner ekstra, fordelt på 4,3 milliarder til kommuner og 700 millioner til fylkene, flatt fordelt med 827 kroner per innbygger i inneværende år og også neste år.
Bevilgningen kom ikke minst etter tydelige signal fra KS som mente at sektoren trenger 15 milliarder kroner. Spørsmålet er om dette er nok til å roe gemyttene ute i kommunene. Der ser ut til å mangle både tillit og penger, og det blir ikke forstått hvordan politikere kan godta at kommunesektoren er så fattig mens staten er så rik.
Hensynet til det norske folkestyret tilsier er at det må satses mer ute i kommunene, hvor ressursene finnes og hvor folk faktisk bor.