En gjennomgang av LOs kritikk av Norges Banks rentesetting 2021–2024
Foto: LO
Roger Bjørnstad sjeføkonom og leder av Samfunnspolitisk avdeling i LO
Ebba Boye samfunnsøkonom i LO
Tiril Halvorsen samfunnsøkonom i LO
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 2/2025
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT
Allerede høsten 2021 gikk LO ut og advarte Norges Bank mot å gå for fort fram med sine renteøkninger (Bjørnstad, 2021). Siden har Norges Bank økt styringsrenta 14 ganger, og LO har kritisert flere av beslutningene og argumentene bak. Hvordan kunne LO være så tydelig så tidlig – ikke bare med at renteøkningene var feil, men også begrunnelsen for dem? Norges Bank har vært bekymret for at prisveksten vi opplevde skulle få feste seg i norsk økonomi. Mens LO har vært tydelig på at med koordinert lønnsdannelse er den bekymringen sterkt overdrevet. Frontfagsmodellen er basert på å unngå nettopp den dynamikken, og det har konsekvenser for pengepolitikken. Denne innsikten har ikke vært godt nok forstått. Her er en gjennomgang.
Rentedebatten og LOs kritikk
Norges Bank har et inflasjonsmål de styrer etter. Det har siden 2018 vært på to prosent. Da prisveksten utover i 2021 gikk over målet og en periode var oppe i sju prosent, begynte sentralbanken å øke styringsrenta. Argumentasjonen bak har endret seg noe underveis, fra press i norsk økonomi til faren for lønns- og prisspiraler og til svekket kronekurs, men renta har like fullt blitt satt opp.1
LO på sin side var ikke enig i at det var riktig å sette renta opp så mye og så fort. Kritikken har vært tredelt og dreid seg om:
1) At inflasjonen kom utenfra, som et importert kostnadssjokk, og ikke var drevet av innenlandsk etterspørsel. Dette var en dyrtid, ikke en jappetid. På slike sjokk vil renteøkninger ha begrenset effekt på innenlandske priser, og da kun gjennom en skadelig effekt på norsk økonomi.
2) At forståelsen for mekanismene bak frontfagsmodellen og dens stabiliserende effekt på norske priser og lønninger har vært svak. Modellen er innrettet mot å nettopp hindre at prissjokk får feste og utvikle seg til spiraler i Norge. Inflasjonen ville dermed gå ned av seg selv når sjokket etter hvert døde ut.
3) At renteøkninger, på toppen av allerede økende priser på helt nødvendige varer som mat og strøm, ville legge for tunge byrder på en befolkning med høy gjeldsgrad og som allerede hadde fått svekket sin kjøpekraft.
Det er lett å oppsummere i etterkant, men hvordan kunne LO være så tidlig ute med en så tydelig kritikk? Dette er det både faglige og historiske årsaker til, som vi vil vise det i denne artikkelen.
Og dette er heller ikke en særnorsk debatt, men en debatt som har pågått i hele verden – kanskje best oppsummert med debatten mellom det som har blitt kalt Team Transitory (Stiglitz, 2024) og Team Persistent (Summers, 2022). Var inflasjonen midlertidig og et resultat av et tilbudssidesjokk som ville gå over av seg selv, eller var vi vitne til et strukturelt problem på etterspørselssiden som måtte løses ved innstrammende økonomisk politikk og økt arbeidsledighet?
Den internasjonale og den norske debatten har mange likhetstrekk, men Norge og norsk økonomi og arbeidsmarked har også noen særtrekk. Særtrekkene påvirker hva som er optimal politikk i det vi kaller Den norske modellen. Det er derfor viktig at visse kjernemekanismer i norsk økonomi, som frontfagsmodellen, er godt kjent. Og derfor har LO engasjert seg såpass mye i den offentlige debatten.
Men det har vært lite rom for å dra de lange resonnementene, eller legge til historiske perspektiver. Målet med denne artikkelen er derfor å forklare LOs perspektiv i rentedebatten og vise at posisjonen har en lang historisk tradisjon og en omfattende faglig forankring. Vi vil oppsummere rentedebatten så langt, og til slutt beskrive hvordan en økonomisk politikk som tar utgangspunkt i norsk lønnsdannelse burde se ut.
Oppsummert mener vi at Norges Banks mandat om å bidra til høy sysselsetting tilsier at når Norge blir møtt av kostnadssjokk fra utlandet og opplever importert inflasjon, vil en tilstrekkelig lang tidshorisont for inflasjonsmålet tilsi at det ikke er nødvendig å reagere med overdrevent raske og store renteøkninger. Frontfagsmodellen vil uansett bidra til at inflasjonen kommer ned av seg selv når inflasjonen faller i utlandet.
Rente, inflasjon og sysselsetting fra etterkrigstida til i dag
Bryr LO seg om renta bare når den er høy?
Dette var påstanden fra en økonomiprofessor i et innlegg i Dagens Næringsliv (Natvik, 2024).. Han spør hvorfor «LO og meningsfellene» ikke brydde seg om rentepolitikken i 2010–2020, og skriver at det «er nærliggende å tolke det som at de bare ønsker seg lave renter. I forrige tiår lå inflasjonen svært lavt, og da tilsa inflasjonsstyring lave renter. I nåværende tiår ligger inflasjonen høyt, og da tilsier inflasjonsstyring høye renter. Ergo, de vil endre Norges Banks mandat i takt med inflasjonen».
Dette er en viktig misforståelse å rydde opp i. Det er ingenting nytt med LOs engasjement rundt inflasjon og pengepolitikk, og det handler ikke bare om å få renta ned. Denne diskusjonen har lange historiske røtter, og lenge før renteøkningene tok til i 2021 engasjerte LO seg i debatten knyttet til blant annet endringen av Norges Banks mandat i 2018. Som vi skal se, strekker engasjementet seg faktisk mange tiår tilbake i tid.
Lønnsdannelse og inflasjon er til syvende og sist et fordelingsspørsmål og derfor knyttet til klasseinteresser. For LO har målet om full sysselsetting og rettferdig lønnsvekst alltid blitt sett i sammenheng med inflasjonsspørsmålet, som i teorien ofte er i konflikt med hverandre. Allerede på 50-tallet ble frontfagsmodellen og den koordinerte lønnsdannelsen omtalt som inflasjonsmodellen, nettopp av denne grunnen.
Og da det ble tydelig utover høsten 2021 at det var faglig uenighet om egenskapene til lønnsdannelsen og samspillet mellom lønnsdannelsen og resten av den økonomiske politikken, ba LO sammen med NHO om et nytt Holden-utvalg, som blant annet skulle klargjøre hvilke egenskaper og rolle frontfagsmodellen hadde.
En av utvalgets konklusjoner var at frontfagsmodellen bidrar til at utenlandsk prisvekst ikke får feste seg i Norge og motvirker at det oppstår lønns- og prisspiraler: «Det bidrar til å minske behovet for innstramming i den økonomiske politikken, og gir et godt utgangspunkt for at vi kan få ned prisveksten uten betydelig oppgang i arbeidsledigheten. Med et godt samspill i den økonomiske politikken og en koordinert lønnsdannelse vil arbeidsmarkedet kunne tåle et høyt sysselsettingsnivå uten at det gir høy lønnsvekst som bidrar til varig høy prisvekst», skriver utvalget.
Likevel har mange fortsatt å forsvare Norges Banks renteøkninger, noen med en begrunnelse om at renteresponsen må til for å bringe lønnsveksten under kontroll.2 Vårt poeng har vært at når prisimpulsene kommer utenfra, er renter et lite effektivt virkemiddel, og unødvendige, tatt i betraktning den stabiliserende effekten den koordinerte lønnsdannelsen har. Økte energipriser, og etter hvert andre priser, bidrar i seg selv til en innstramming av folks kjøpekraft og redusert etterspørsel. Renteøkninger for å ytterligere redusere etterspørselen og øke arbeidsledigheten, kan potensielt gjøre stor skade for enkeltmennesker og for landets økonomi.
En diskusjon om hva politikken skal gjøre når prisimpulsene kommer utenfra, i en norsk kontekst, er sunt og viktig. LO mener heller ikke at økte renter alltid er feil. De svært lave rentene fram mot finanskrisen i 2008, og de lave rentene under koronapandemien, bidro til å bygge opp finansielle ubalanser og var skadelige for norsk økonomi. Konjunkturstyring er selvsagt noe vi skal drive med. Det kan være like feil med for lave renter som for høye.
Til syvende og sist handler det om hva som er en riktig forståelse av den konkrete situasjonen, i økonomien og i arbeidsmarkedet, og en tilstrekkelig fleksibilitet til å nå målet uten å påføre for store kostnader på veien. Dette perspektivet har alltid vært viktig for LO.
Målet om full sysselsetting
For LO har målet om arbeid til alle alltid stått helt sentralt. Økonomer har samtidig lang tradisjon for å argumentere for at strammere økonomisk politikk og økt arbeidsledighet er eneste virkemiddel mot inflasjon. Frykten for et «stramt arbeidsmarked» med påfølgende høye lønnskrav og inflasjonspress ligger bak når enkelte økonomer i dag argumenterer for å øke renta, slik det alltid har gjort.
I juni 1977 arrangerte OECD et seminar der inflasjonsutfordringen ble diskutert. Den svenske økonomiprofessoren Assar Lindbeck tok til orde for at kapasitetsutnyttelsen i økonomien måtte holdes nede for å få inflasjonen ned. Han ville ha lavere vekst og akseptere høyere arbeidsledighet, og mente det ville gi lavere prisstigning.
Tidligere finansminister i Norge, Erik Brofoss, var svært uenig. I den påfølgende debatten svarte han at «en slik politikk er en kollektiv gjengjeldelse mot arbeiderne med et mål om å tvinge fagforeningene til underkastelse. Teppebombing skal forbys i krig, men beholdes og blir brukt aggressivt i økonomisk politikk. Det er ikke noe tilfredsstillende svar på klagene fra ofrene for dette at det fins systemer for kompensasjon av inntektstap gjennom trygdene; den store majoriteten av mennesker ønsker å leve et godt liv gjennom ærlig arbeid. Det er heller ikke noe svar å si at fem prosent arbeidsledighet er et lavt tall. Folk aksepterer ikke å bli behandlet som et tall i en statistikk».3
Erik Brofoss var en sentral økonomisk rådgiver for Einar Gerhardsen. Han var blant annet finansminister i Norge fra 1945 til 1947, sentralbanksjef fra 1954 til 1970 og styremedlem i IMF fra 1970 til 1973. På Erik Brofoss’ tid var renta politisk styrt, og målet om full sysselsetting var retningsgivende for mange av etterkrigstidas regjeringer. Vi skulle ikke ha et økonomisk system som var avhengig av at en viss andel av befolkningen til enhver tid var arbeidsledige.
I dag fastsettes ikke renta politisk, men etter et politisk bestemt inflasjonsmål. Det er satt slik at sentralbanken kan bruke noe tid på å nå målet, slik at pengepolitikken også skal kunne ta hensyn til og bidra til høy sysselsetting, og omtales derfor som et fleksibelt inflasjonsmål. Men interessemotsetningene eksisterer fortsatt, og selv om få i dag tar til orde for å styre renta politisk, har det lenge pågått en faglig diskusjon om hvordan sentralbankens mandat og formål bør formuleres og utføres i balansen mellom å bekjempe inflasjon og samtidig holde sysselsettingen høy.4
Det går en linje fra 1977 til dagens debatt. Hva som er en forventet eller akseptabel arbeidsledighet eller økning i arbeidsledighet, er ulikt avhengig av hvilket perspektiv man tar. For mange har den relativt lave arbeidsledigheten i Norge i dag (sammenlignet med andre land) blitt møtt med et skuldertrekk og et bevis for at LOs advarsler mot renteøkningene har vært overdrevne.
I praksis er fire prosent arbeidsledighet høyt for å være Norge.5 Da renteøkningene startet var ledigheten 3,2 prosent. Økningen er dessuten helt i tråd med det LO, basert på sine prognoser, advarte mot allerede høsten 2022 da renta begynte å stige kraftig (Samfunnspolitisk avdeling, LO, 2022, s. 10).
En økning på under ett prosentpoeng kan høres lite ut, men det tilsvarer titusenvis flere ledige.6 Det innebærer at det er ansatte i byggenæringen som blir kastet ut i usikkerhet og ytterligere inntektsfall. Det betyr at mange unge som ennå ikke har fått en fot innenfor arbeidsmarkedet må bli gående hjemme. Det betyr at ukrainske flyktninger som er ferdig med introduksjonsprogrammet ikke kommer ut i jobb. Uten regjeringens ekspansive statsbudsjett i perioden er det sannsynlig at ledigheten ville økt ytterligere.7
Full sysselsetting er ikke at absolutt alle er i jobb. Men i denne sammenhengen er det er et høyt nivå, der potensialet i arbeidsstyrken er maksimert, og det ikke lenger finnes en «reservestyrke» av ledige som har som eneste funksjon å holde priser og lønninger nede.
Frontfagsmodellen er skapt nettopp for å hindre inflasjon
At flest mulig er i arbeid anses som et sentralt gode for de fleste land. Å sikre full sysselsetting og prisstabilitet samtidig, og over lengre tid, er svært verdifullt, både sosialt og samfunnsøkonomisk. Men historisk har dette vist seg utfordrende å kombinere.
Under sin valgkampåpning i 1957 erklærte Einar Gerhardsen «massearbeidsledigheten» som avskaffet. «Ingenting er viktigere enn dette resultat, som betyr at produksjonsevnen er skikkelig utnyttet, og at hovedårsaken til nød og fattigdom er fjernet», sa han.8 Han understreket at full sysselsetting la grunnlaget for økt levestandard, sosiale reformer og utbygging av velferdsstaten.
Gerhardsen framholdt at det viktigste virkemiddelet for å oppnå full sysselsetting var å sørge for høy etterspørsel i økonomien (Thomassen & Øksendal, 2017, s. 23). Det betydde at aktiviteten skulle holdes høy, slik at folk hadde penger til å kjøpe varer og tjenester og at bedrifter kunne ansette flere og produsere mer.
Ledigheten holdt seg lav utover 1950- og 1960-tallet. Samtidig var flere politikere på den tida bekymret for økende prisvekst. Et rådende syn blant økonomene var at man sto overfor lønns- og prisspiraler. Økte lønnskostnader var årsak til prisveksten og etterspørselen var for høy og måtte dempes for å få kontroll med prisene. Lavere etterspørsel ville imidlertid føre til økt ledighet og noe man måtte akseptere, var holdningen.
Ap-regjeringen ble kritisert av den borgerlige opposisjonen for manglende kontroll med prisveksten. Men Gerhardsen nektet å gå bort fra målet om full sysselsetting. Og i 1965 tapte Arbeiderpartiet valget, og de borgerlige partienes løfte om å få ned prisveksten var en hovedårsak.
Det var knyttet stor spenning til hvordan Per Bortens regjering, bestående av Senterpartiet, Høyre, Venstre og KrF, skulle håndtere prisveksten videre. Ville Borten-regjeringen stramme inn den økonomiske politikken?
Overraskelsen var stor da målet om full sysselsetting ble adoptert av Borten-regjeringen (Thomassen & Øksendal, 2017). Full sysselsetting og stabil prisvekst skulle oppnås samtidig. Datidas politikere mente nøkkelen lå hos arbeidslivets parter og i inntektspolitikken – måten lønningene ble forhandlet og fastsatt på.
Lignende debatter ble ført i så godt som alle vestlige land utover på 1960-tallet. Spørsmålet om hvordan en kunne innrette lønnsdannelsen for å forhindre spiraler, stod i sentrum i alle land. (Meade, 1982). De politiske og økonomiske resultatene av disse prosessene ble svært forskjellige i for eksempel Storbritannia og Skandinavia.
I Norge satte Borten-regjeringen i 1965 ned et utvalg som skulle se nærmere på rammene for lønnsoppgjørene. Var det mulig å kombinere full sysselsetting med en fornuftig norm for riktig lønnsdannelse, slik at prisveksten ikke kom ut av kontroll? Det ble Odd Aukrust, daværende forskningssjef i SSB, som fikk oppgaven med å lede ekspertutvalget, som senere viste seg å gi grunnlaget for dagens frontfagsmodell.
Det var altså nettopp behovet for å finne ut hvordan lønnsdannelsen kunne brukes som virkemiddel for å hindre lønns- og prispress som var hele bakgrunnen for utviklingen av frontfagsmodellen. Er det mulig å sette en riktig lønn for landet som gjør det mulig å sikre full sysselsetting uten at dette fører til inflasjon?
Aukrust-utvalgets oppdrag var å fastsette et realøkonomisk grunnlag for inntektsoppgjørene og dermed samfunnsøkonomisk forsvarlig lønnsvekst: Hvor mye hadde økonomien vokst, og hvor mye kunne arbeidstakerne dermed kreve i lønnsvekst uten at det førte til at bedriftene måtte sette opp prisene mer enn sine konkurrenter og miste markedsmakt?
En slik tanke om et realøkonomisk grunnlag, var ikke ny. Flere OECD-land brukte slike normer (Thomassen & Øksendal, 2017, s. 30). At Per Borten foreslo en slik norm var nok påvirket av Finansdepartementet, der ekspedisjonssjefen i økonomiavdelingen, Hermod Skånland, nettopp hadde hatt ansvar for et OECD-arbeid med å kartlegge bruken av slike lønnsnormer som virkemiddel i ulike land.
Aukrust-utvalget studerte tallene fra tidligere lønnsoppgjør. Arbeidet viste at lønnsveksten ikke hadde et så stort ansvar for prisveksten som først antatt. Fordelingen mellom eiere og arbeidstakere hadde lenge vært ganske stabil. Og i lønnsforhandlingene ble det tatt hensyn til den økonomiske situasjonen i landet og til konkurranseevnen til bedriftene i den konkurranseutsatte industrien. I realiteten fulgte de allerede en etablert praksis (Aukrust, 1977). Aukrust sa at «forhandlingssystemet holdt ulike interesser i sjakk, og at dette hadde gitt en tilfredsstillende utvikling» (Thomassen & Øksendal, 2017, ss. 37–38).
Hvorfor var det slik? Det var viktig for både arbeidsgiverne og arbeidstakerne at industribedriftene ikke ble utkonkurrert og at eierne fikk sitte igjen med nok avkastning til at de fortsatte å investere i sektoren. Men verdiskapingen skulle fordeles rettferdig og arbeidstakerne skulle ha sin del av den. Konkurranseevne og rettferdighet var to bærende elementer i lønnsforhandlingene, og dannet grunnlaget for det Aukrust kalte hovedkursen for lønns- og prisutviklingen. Derav navnet hovedkursteorien.
I praksis var det selvsagt svingninger i lønnsomhet, lønns- og kapitalandeler og priser basert på konjunkturutvikling, endringer i arbeidsledighet og forhandlingsmakt. Men i lengden ville utviklingen stabilisere seg langs hovedkursen, mente Aukrust.
VG 7. mars 1967, ved offentliggjøringen av Aukrust-utvalgets innstilling. «Aukrust-utvalget forteller nå Regjeringen at den har små muligheter for å lede pris- og lønnsutviklingen i en annen retning enn det utvalget kaller «hovedkursen».
Dersom lønnsnivået i konkurranseutsatt sektor i noen år blir for høyt, sammenlignet med lønnsevnen, ville avkastningen på den investerte kapitalen bli for lav, investeringene falle og ledigheten øke. Ønsket om høy sysselsetting vil bidra til at arbeidslivets parter samarbeider om å holde lønnsveksten nede frem til konkurranseevnen er gjenopprettet og tilbake på hovedkursen.
Den koordinerte lønnsdannelsen har vært et viktig og stabiliserende element i norsk økonomi. Ved å følge hovedkursen tettest mulig kunne man unngå store og langvarige korrigeringer i økonomien som ville innebære skadelige svingninger i ledighet og økonomisk vekst.
Selv om mange av prinsippene i norsk lønnsdannelse var etablert før Aukrust-utvalgets arbeid, bidro hovedkursteorien til å beskrive sammenhenger som i dag oppfattes som sentrale i begrunnelsen for frontfagsmodellen. Den ble det sosiologene kaller en virkelighetsmodell for det tekniske beregningsutvalget, og dermed en felles forståelsesmodell for lønnsfastsetterne fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Slik kom den til å spille en unik koordinerende funksjon i den norske lønnsdannelsen.
Pris- og lønnsmekanismer i den norske frontfagsmodellen
For å forklare LOs standpunkt i dagens rentedebatt, må vi vise hvordan priser og lønninger dannes innenfor den norske modellen.
Også her er det nyttig å begynne med Aukrust. Det som var nytt med Aukrust-utvalgets arbeid var at de skilte økonomien inn i to ulike sektorer etter hvordan prisene ble satt. Konkurranseutsatt sektor (industrien) selger varene sine på et internasjonalt marked i konkurranse med bedrifter fra hele verden. Ikke-konkurranseutsatt sektor (skjermet sektor som består av de tjenesteytende næringene i privat og offentlig sektor) selger varene og tjenestene sine på det norske markedet.
Konkurranseutsatt sektor må forholde seg til prisene slik de dannes på den store og internasjonale markedsplassen, for eksempel for verkstedprodukter, trevirke og mineraler. En eksportør av aluminium eller skipsskrog kan ikke justere prisen nevneverdig på varen de selger, selv om deres egne kostnader øker, uten å miste markedsandeler. De vil bli utkonkurrert dersom de setter høyere priser enn sine konkurrenter. Det må lønnsdannelsen ta hensyn til.
For bedriftene i den ikke-konkurranseutsatte delen av økonomien stiller det seg annerledes. Kostnadsøkninger kan tas igjen ved å øke prisene ettersom alle konkurrenter opplever samme kostnadsøkning.
Aukrust viste at på tross av denne forskjellen er det viktig at lønnsveksten i de to sektorene er relativt lik. For sektorene konkurrerer om den samme arbeidskraften, og arbeidskraften går dit lønnsveksten er høyest. Siden den ikke-konkurranseutsatte delen kan dekke lønnskostnadene ved prisøkninger til konsumentene, vil det være dem som vinner kampen om arbeidskraften. Konsekvensen vil være at konkurranseutsatt industri svekkes, og dermed svekkes også norsk eksport, og tilgang på internasjonal valuta.9
Tap av konkurranseevne er ikke til å leve med på lengre sikt. Det kan imidlertid forhindres dersom lønnsdannelsen innrettes slik at industrien forhandler først og setter rammen for lønnsutviklingen. Deretter følger ikke-konkurranseutsatt sektor den samme lønnsutviklingen. Da følger begge sektorer hovedkursen. En slik koordinering sørger for at vi kan unngå at lønnsveksten i økonomien kommer ut av kurs.
I land uten koordinert, kollektiv lønnsdannelse må arbeidsledighet brukes for å holde inflasjonen under kontroll (Nickell, 1990). Uten koordineringen ville alternativet vært å holde arbeidsledigheten så høy at lønnsveksten likevel ble dempet i tråd med hovedkursen. Hovedkursen er altså noe alle land beveger seg rundt, enten de har koordinert lønnsdannelse eller ikke. Med koordinert lønnsdannelse kan den følges tettere og med lav ledighet, land uten koordinert lønnsdannelse må via perioder med høy ledighet før de beveger seg tilbake mot hovedkursen.
Det er partene i frontfagene som skal sørge for at hovedkursen holdes. Det vil i praksis si at bedriftenes lønnskostnadsandel skal holdes stabil over lengre tid. Historisk har dette ligget på rundt 80–85 prosent av verdiskapingen i industrien. På denne måten sikrer partene at bedriftene og eierne sitter igjen med en akseptabel avkastning på sine investeringer og at arbeiderne får en rettmessig andel av overskuddet de har vært med på å skape.
Her ønsker vi å oppklare en misforståelse knyttet til frontfagsmodellen. Hovedkursteorien viser ikke at lønnsveksten settes mekanisk etter forhåndsdefinerte størrelser. Som vi ser av figur 1, så svinger den. I hvert enkelt lønnsoppgjør forhandles det ut ifra den faktiske konkurranseevnen til norsk industri. I tillegg er det et mål å i lengden sikre riktig fordeling, og hovedkursen oppnås over lengre tid som et resultat av disse mekanismene.
Frontfagsmodellens rolle når inflasjonen er importert (2021–2024)
Lønnsoppgjørene i 2023 og 2024 ga nominelle tillegg på over fem prosent, 4,4 prosent i 2025, samtidig som prisveksten var høy. Det kan være kontraintuitivt, slik LO har argumentert for, at lønnsvekst godt over inflasjonsmålet ikke bør møtes med renteøkninger.
En helt sentral del av denne debatten handler om hvor vidt det er nødvendig å øke renta for å hindre at økende og importerte priser gir grobunn for økte lønnskrav som vil sette i gang en spiral der priser og lønninger øker som følge av hverandre. LO har ikke lagt skjul på at ja, høyere lønn vil kunne veltes over i økte priser, men at dette er naturlig og ønskelig, og noe helt annet enn at det oppstår en selvforsterkende lønns- og prisspiral. Derfor er dette heller ikke noe vi burde prøve å stoppe med innstrammende pengepolitikk. En slik spiral er nettopp det frontfagsmodellen er utformet for å hindre, og empirien tilsier at den gjør det.
Frontfagsmodellen bringer utenlandske prissjokk inn til Norge, men hindrer at pris- og lønnsspiraler fester seg
Frontfagsmodellen innebærer at inflasjonen (pris- og lønnsvekst) i Norge er på linje med inflasjonen i utlandet. Det er slik konkurranseevnen med utlandet opprettholdes. Lønnsveksten baseres ikke på innenlandsk prisvekst og behov for kompensasjon for å bevare kjøpekraft, men på lønnsomheten i industrien. Og det er lønnsevnen som angir den normen og den faktiske lønnsveksten. Dermed settes det ikke i gang en dynamikk som skaper pris- og lønnsspiraler i norsk økonomi.
Det frontfagsmodellen derimot ikke gjør er å hindre at internasjonale prisimpulser stanser ved riksgrensen. Som en liten, åpen økonomi, har vi lite å stå imot på et globalt marked. Disse prisimpulsene må derfor håndteres i Norge. Inflasjon i utlandet vil smitte over på norsk økonomi, men når inflasjonen kommer ned i utlandet vil den også komme ned i Norge.
Nærmere forklart: Hvilket lønnsnivå industrien tåler, avhenger av lønnsomheten – som igjen avhenger av prisveksten i utlandet og produktivitetsveksten i bedriftene. Dersom bedriftene får gode priser på det de selger, eller øker sin produktivitet, går lønnsomheten opp. Prisveksten på varer og tjenester hos utenlandske konkurrenter påvirkes av lønnsveksten hos handelspartnerne. Hva som blir resultatet av lønnsforhandlingene i konkurranseutsatt sektor avhenger altså (blant annet) av lønnsveksten i utlandet. Vi kan med andre ord ha høyere lønnsvekst i Norge enn i utlandet kun når produktivitetsveksten er høyere enn den er hos bedriftene vi konkurrerer med, eller at prisene vi selger for er høyere enn prisene vi kjøper for.10
Økt produktivitetsvekst i industrien gir dermed økt lønnsvekst i konkurranseutsatt sektor. Frontfagsmodellen bidrar til at den samme lønnsveksten sprer seg til hele økonomien, også ikke-konkurranseutsatt sektor. Dette vil føre til økte kostnader, og mange bedrifter vil måtte sette opp prisene for å dekke inn de økte lønnskostnadene. Denne mekanismen forklarer hvordan Norge har utviklet seg til et velstående land, men også et høykostland med relativt høye lønninger og priser sammenlignet med mange andre land. Produktivitetsvekst i konkurranseutsatt sektor bidrar til en velstandsøkning i hele økonomien, også i arbeidsintensive yrker med mindre mulighet for teknologisk utvikling, som for eksempel restaurantbransjen og helsesektoren. I sum får vi økt kjøpekraft, men må betale relativt mer for en del tjenester som restaurant og renhold sammenlignet med andre land.
Et sentralt punkt er at selv om lønnsvekst vil bidra til prisvekst på linje med utlandet i første runde, gir ikke dette i seg selv grunnlag for høyere lønnskrav i industrien ved neste runde med lønnsforhandlinger. De forhandlingene vil bli basert på lønnsomhet, og økte priser i ikke-konkurranseutsatt sektor påvirker ikke industribedriftenes lønnsomhet i nevneverdig grad.
Dersom frontfagsmodellen klarer å holde på koordineringen, settes det dermed ikke i gang pris- og lønnsspiraler. Prisene kan ikke i lengden øke dersom ikke lønningene følger etter. Da vil profitten i næringslivet øke i det uendelige, og inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital faller til slutt ned mot urealistiske nivåer.
Uten drahjelp fra lønnsveksten blir det altså ingen spiral, og inflasjonen vil gå ned uten at man trenger å øke arbeidsledigheten. Det er dette LO mener med at frontfagsmodellen hindrer innenlandske lønns- og prisspiraler.
At den nominelle lønnsveksten har vært over fem prosent skyldes altså at lønnsomheten i industrien har vært veldig god, ikke at innenlandsk prisvekst har vært høy.
Det er ikke høye nominelle lønnstillegg som er årsaken til prisveksten. Som vi ser av figur 1, har lønnkostnadsandelen falt kraftig de siste årene. Om LO skulle tatt igjen dette på ett år, og fått lønnsandelen tilbake på hovedkursen, ville kravene vært mye høyere, og de nominelle tilleggene likeså. Samtidig, dersom kravene hadde vært lavere, ville konsekvensene vært enda lavere lønnsandel og økt ulikhet, og et betydelig brudd med hovedkursen. Pengene fra industrien var allerede tjent og hadde allerede kommet inn i norsk økonomi – lønnsforhandlingene fordeler inntektene, skaper dem ikke.
Holden 4-utvalget skriver: «Høy internasjonal prisvekst og svak kronekurs reduserer kjøpekraften til husholdningene, men bidrar samtidig til høy lønnsomhet i frontfaget. Frontfagsmodellen bygger på at denne lønnsomheten danner grunnlaget for lønnsvekst i alle sektorer. Dersom partene skulle holde lønnsveksten tilbake av hensyn til inflasjon og rente, vil det gi lav lønnsandel og høy lønnsomhet. Dersom det i neste runde skulle føre til økte bonusutbetalinger og økte lederlønninger i sektoren, kan det skape spenninger og utfordre oppslutningen om frontfagsmodellen» (Frontfagsmodellutvalget, 2023).
Dette betyr at Norges Bank kunne hatt mer is i magen og latt prisimpulsene «gå gjennom økonomien». Da vil prisveksten komme ned av seg selv når prisimpulsene i utlandet forsvinner, uten de negative konsekvensene høyre renter har for folks økonomi.
Teorien om lønns- og prisspiraler
Internasjonal forskningslitteratur tar av åpenbare grunner ikke utgangspunkt i en frontfagsmodell. Her tas det i stedet utgangspunkt i det som også var bekymringen i Norge i mellomkrigstida, nemlig at tilnærmet full sysselsetting kan gi høyere lønns- og prisvekst enn hva et land tåler over lengre tid.
Høyere arbeidsledighet blir da sett på som et virkemiddel i den økonomiske politikken – et «nødvendig onde» for å holde økonomien i balanse og disiplinere arbeidstakere fra å stille for høye lønnskrav.
Mange økonomiske lærebøker vil hevde at det derfor ikke er mulig å sikre full sysselsetting. Sentralbanklitteraturen har viet stor plass til disse teoriene, og adoptert analyser som tilsier at det oppstår lønns- og prisspiraler dersom ledigheten er lavere enn det som er forenlig med prisstabilitet – såkalt likevektsledighet.
Likevektsteorier innenfor økonomifaget antar at økonomier som får operere i frie markeder helst vil befinne seg i eller bevege seg mot en slags balanse. I denne balansen er det like stort tilbud som det er etterspørsel etter varer, tjenester og arbeidskraft, og det finnes et gitt arbeidsledighetsnivå som opprettholder denne balansen. Det innebærer at et visst nivå av ledighet er nødvendig for å holde økonomien i likevekt (holde priser, lønninger og arbeidstakere i sjakk). I slike modeller er økt ledighet det eneste som kan stabilisere økonomien dersom priser og lønninger øker.
Hva som er nivået på likevektsledigheten avhenger av strukturelle forhold, som hvor sterke incentivene til å søke arbeid er, hvor effektivt arbeidsledige og ledige stillinger matches, forhandlingskraften til partene i lønnsforhandlingene, etc. Bare politikk som påvirker de strukturelle forholdene vil kunne gi effekt på ledigheten på lengre sikt.
Andre forsøk på å stimulere til et lavere arbeidsledighetsnivå, som økt offentlig pengebruk eller lav rente, vil kun sette i gang pris- og lønnsspiraler. Og ledigheten vil til slutt ende tilbake i sitt naturlige likevektspunkt (Friedman, 1968).11
Hva sier Norges Bank om pris- og lønnsspiraler?
Hos Norges Bank vil vi finne igjen denne tankegangen som et produksjonsgap, som måler graden av kapasitetsutnyttelse i økonomien i forhold til et normalnivå. Dette normalnivået betegnes ofte som «potensiell produksjon», og er den produksjonen som er forenlig med stabil vekst i priser og lønninger (Norges Bank, 2024). Når økonomien opererer over potensialet, er det et positivt produksjonsgap. Dette omtales ofte som en høykonjunktur. Ifølge banken innebærer dette som regel at også sysselsettingen er over potensialet, og med raskt økende sysselsetting relativt til arbeidsstyrken skriver de at det er en tendens til økende pris- og lønnspress (Norges Bank, 2022).12
Om Norges Bank ser at prisveksten er over målet på to prosent, vil de normalt søke å lukke produksjonsgapet ved hjelp av en stram pengepolitikk. Perioder med negativt produksjonsgap indikerer lavkonjunktur. Da «ser vi rom for at sysselsettingen kan øke uten risiko for at lønns- og prisveksten skyter fart» (Norges Bank, 2022).
Dette viser at nivået på arbeidsledigheten har blitt et styrende element og et viktig virkemiddel i den økonomiske politikken.
Politikkens rolle blir å minimere fluktuasjoner rundt det naturlige ledighetsnivået, eller produksjonsgapet – og ikke prøve å holde verken ledigheten under dette nivået eller produksjonen over. Det vil bare tyte ut i inflasjon. Det er dette teoretiske utgangspunktet som ligger bak argumentet for at pengepolitikken skal følge et fast mandat formulert som et inflasjonsmål.13
Med andre ord: Lav arbeidsledighet eller full sysselsetting kan ikke oppnås uten høy inflasjon. Når de fleste land i verden har et inflasjonsmål de styrer pengepolitikken sin etter, innebærer det at det finnes et gulv for hvor lav ledigheten tillates å bli.
Har vi lønns- og prisspiraler i Norge?
Men hva er det empiriske grunnlaget for å benytte denne teorien på norske forhold? En rekke studier basert på norske data viser at det ikke er arbeidsledigheten som styrer lønnsveksten i Norge. Derimot finner de at lønnsevnen i industrien har en klar signifikant påvirkning på lønnsdannelsen i hele økonomien, noe som betyr at frontfagsmodellen faktisk setter normen for resten av økonomien og at koordineringen fungerer (Gjelsvik, Nymoen, & Sparrman, 2015), (Nymoen, 2017).
På lengre sikt er det dermed ikke en sammenheng mellom sysselsettingsnivået og inflasjon i Norge. På kort sikt må vi påregne en viss sammenheng mellom endring i arbeidsledighet og lønnsvekst, men den dør ut når ledigheten stabiliserer seg. Denne sammenhengen er enda svakere enn i mange andre land på grunn av den samordnede lønnsdannelsen.
En tilhørende teori går ut på at det er folks forventninger til framtidig prisvekst, som er drivkraften bak pris- og lønnsspiraler. En forventning om økte priser vil for eksempel gi økte lønnskrav ifølge teorien. Men forskerne finner ikke støtte for en slik sammenheng, verken for Norge (Boug, Cappelen, & Swensen, 2011) eller OECD-området (Bjørnstad & Nymoen, 2008).
Layard, Nickell og Jackman var pionerer innenfor det økonomiske arbeidet med å inkludere fagforeninger og arbeidsmarkedsinstitusjoner i sine modelleringer av pris- og lønnsdannelsen. De konkluderte riktignok med at det eksisterer en likevektsledighet, og at full sysselsetting dermed ikke er mulig i lengden (Layard, Nickell & Jackman, 1991). Forskningen som fulgte, har imidlertid vist at dette endres når man utvider med en kollektiv – eller koordinert – lønnsdannelse, knyttet til lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor (Kolsrud & Nymoen, 2014).
Ved å inkludere en slik representasjon av kollektiv lønnsdannelse, forsvinner også lønns- og prisspiralene fra økonomiens virkemåte. Videre viser de at denne størrelsen typisk har vært utelatt i analyser av lønnsdannelsen som sentralbankene har benyttet seg av eller referert til.
Ragnar Nymoen ved UiO har i de senere årene brukt disse resultatene til å lage virkelighetsnære simuleringer av norsk økonomi, der lønnsveksten knyttes til lønnsevnen. Senest i oppdrag for Frontfagsmodellutvalget (2023), viser han og Dag Kolsrud at priser og lønninger stabiliserer seg når de utsettes for et kostnadssjokk tilsvarende det vi har opplevd (Kolsrud & Nymoen, 2023).
Videre har disse modelleringene flere ganger vist at det ikke oppstår pris- og lønnsspiraler, selv ikke i situasjoner der ledigheten er lav, men inflasjonen avtar og pris- og lønnsveksten stabiliseres av seg selv (Benedictow, 2019), (Benedictow, Kordt & Nymoen, 2022).
Kolsrud og Nymoens analyse illustrerer at det ikke er noen entydig sammenheng mellom arbeidsledighet og lønnsvekst. På bakgrunn av dette skriver Frontfagsmodellutvalget at dersom ledigheten blir svært lav, vil høy lønnsvekst kunne medføre at prisveksten er over inflasjonsmålet i en periode, men at frontfagsmodellen har selvkorrigerende mekanismer.
Det innebærer at høy lønnsvekst ikke behøver å være en indikasjon på at arbeidsledigheten er lavere enn det som er opprettholdbart på lengre sikt. Derfor er det viktig at den økonomiske politikken tar høyde for at det vil ta tid å få inflasjonen ned til målet uten en markert oppgang i ledigheten (Frontfagsmodellutvalget, 2023, kap. 3.7 ).
Det er altså mekanismene i frontfagsmodellen som gjør det mulig å oppnå og opprettholde den høye sysselsettingen. Dermed kan vi styre mot full sysselsetting uten at inflasjonen skyter fart og fester seg på høye nivåer.
Begrepet «full sysselsetting» avhenger altså av hvilken forståelse som legges til grunn for hvordan økonomien fungerer og hvilken rolle lønnsdannelsen har.
Legger vi en forståelse om likevektsledighet til grunn, er høyeste mulig sysselsetting det nivået der prisene og lønningene ikke tiltar. Men som vist i forskningen referert ovenfor, er det ikke empirisk dekning for dette. Likevel er likevektsledighet en integrert del av modellene til Norges Bank. Legger vi frontfagsmodellens virkemåte til grunn, er høyeste mulig sysselsettingsnivå det nivået der LO og partene evner å opprettholde koordineringen og den normgivende effekten av frontfagsrammen.
Frontfagsmodellen med flytende valutakurs
En vesensforskjell fra tidligere tider er at Aukrusts modell ble utmeislet i en tid da Norge hadde fast valutakurs og styrte pengepolitikken med mål om å holde verdien av norske kroner festet til ulike valutaer eller en valutaindeks som skulle reflektere våre handelspartneres valutakurs.
I dette regimet var det eksplisitt at hovedkursen fungerte som et «anker» som skulle sikre stabile priser, lønninger og valutakurs og konkurranseevnen til norsk økonomi. Gjennom koordinerte lønnsforhandlinger med utgangspunkt i industriens konkurranseevne kunne man effektivt hindre tilfeller av sterk inflasjon, ved å sikre at lønnsnivået ikke følger den sterke innenlandske prisveksten. Dermed ble tilløp til ustabilitet brutt.
Utover 1990-tallet gikk Norge gradvis bort fra fastkursregimet, og i 2001 ble det formelt innført et inflasjonsmål for pengepolitikken. Endringen i det pengepolitiske regimet kunne potensielt, og teoretisk sett, rokke ved ansvarsforholdet mellom pengepolitikken og frontfagsmodellen, og rollen frontfaget har som ankeret i norsk økonomi. Det var nettopp argumentet til Norges Bank, som for eksempel skrev i 2002 at det er «inflasjonsmålet, ikke lønnsveksten ute, som danner utgangspunkt for hvilken lønnsvekst som over tid vil være forenlig med stabil lønnsvekst i næringslivet» (Norges Bank, 2002).
Et inflasjonsmål skulle gi aktørene i økonomien et (nytt) anker for inflasjonsforventningene, og ikke lenger hovedkursen. Forutsetningen var en uavhengig sentralbank med et sterkt mandat til å holde prisveksten stabil. Her spiller både rentesetting og forventninger om å være «tough on prices» inn, og holder økonomien i sjakk.
Men på tross av denne debatten som gikk rundt århundreskiftet, fikk ikke dette konsekvenser for frontfagsmodellen og dens rolle i å stabilisere norsk økonomi. Den empiriske forskningen på feltet slår fast at lønnsdannelsen ikke har blitt endret etter politikkomleggingen fra valutakurs- til inflasjonsregime, hverken formelt eller reelt (Boug, Cappelen & Swensen, 2011).
Forskning på pris- og lønnsdynamikken i Norge konkluderer med at lønnskoordinering fortsatt spiller en viktig rolle i makroøkonomisk stabilisering og at lønnslederne i frontfaget har vært førende for lønnsutviklingen i resten av økonomien uavhengig av endringene i det pengepolitiske regimet i 2001 (Gjelsvik, Nymoen & Sparrman, 2020).14
Rent teoretisk er dette også logisk og i tråd med Aukrusts tenkning om forholdet mellom valutakursen og konkurranseevnen til et land: Ved fortsatt å sette en lønnsvekst som er i tråd med det den konkurranseutsatte industrien kan tåle, blir pris- og lønnsveksten over lengre tid den samme som hos våre handelspartnere.
På lang sikt sier økonomisk teori at et lands valuta styres mot at prisene er like i ulike land, justert for en eventuell forskjell i produktivitet mellom landene.15 Innenlandske priser stabiliseres således mot internasjonale priser gjennom valutakursdannelsen. Det betyr at både valutakursen og den norske lønnsdannelsen kjennetegnes av de samme stabiliserende faktorene, nemlig at begge knytter norsk lønns- og prisvekst til den i utlandet. Flytende kronekurs innebærer at det vil være fluktuasjoner i kronekursen, men da med tilbakevending til kjøpekraftsparitet.
Dermed har ikke overgangen til flytende kronekurs utfordret lønnsdannelsen rolle som «ankeret» i norsk økonomi. Som vi viser under, vil heller ikke store svingninger i valutakursen «destabilisere» lønnsdannelsen og skape lønn- og valutakursspiraler.
Frontfagsmodellen setter ikke i gang kronekurs-spiraler
Med den stadig svakere kronekursen samtidig med høy inflasjon de siste årene har flere tatt til orde for at pengepolitikken også bør brukes for å styre kronekursen, selv i et regime med inflasjonsmål. Særlig fordi svekkelsen var en av grunnene til at inflasjonen i Norge en kort stund holdt seg på et høyere nivå enn hos våre handelspartnere.
Det har vært to hovedargumenter: én, at rentedifferansen påvirker valutakursene og dermed at Norges Bank til en viss grad måtte styre kronekursen for å styre norsk prisvekst (Wolden Bache, 2024). Og to, at en svak norsk krone bidrar til å øke overskuddene i industrien og dermed legger til rette for høye nominelle lønnstillegg, som ville holde prisveksten oppe.
Det ble videre hevdet at fordi en svakere valutakurs vil øke industriens lønnsevne, kan en lønns- og prisspiral få næring via valutakurskanalen (Røisland, 2023). I den offentlige debatten ble dette argumentet dratt enda lenger, med påstander om at dette kunne sette i gang helt egne lønns- og valutaspiraler, som det var pengepolitikkens oppgave å stoppe.16
I praksis betyr det at renta blir et virkemiddel for å styre kronekursen også i et regime med inflasjonsmål. Men selv om rentedifferanser i seg selv kan påvirke valutakursen, som en av mange ulike faktorer, så betyr ikke det at renta kan kompensere for andre drivkrefter som påvirker kronekursen. Det er dermed ikke empirisk dekning for at det er mulig å aktivt styre kronekursen ved hjelp av renta. Dette på tross av at denne sammenhengen vies stor plass i introduksjonskurs i økonomi (Holden, 2016).
Det er klart at i en liten, åpen økonomi kan ikke det norske rentenivået avvike mye og lenge fra andre rentenivåer uten at dette vil påvirke kronekursen. Men valutakursen kjennetegnes først og fremst av en såkalt «random walk», noe som betyr at den vanskelig kan predikeres (Nymoen, 2024).
I forhold til de store kronekursbevegelsene vi har sett i det siste har renteendringene kun hatt marginale effekter på kronekursen. Dette kan illustreres ved å vise utviklingen i svensk og norsk kronekurs og rentenivå i 2024. Norges Banks uventede renteheving i desember 2023 bidro riktignok til å styrke kronekursen på svært kort sikt, men siden har den svenske sentralbanken satt ned renta så den ligger to prosentpoeng under den norske. Også andre viktige handelspartnere som EU har kuttet renta langt mer enn i Norge, uten at dette har ført til noen automatisk styrking av den norske krona.
Når det gjelder påstanden om lønn- og valutakursspiraler, er det ikke tilfellet at valutakursen spiller en avgjørende rolle i lønnsforhandlingene, og dermed påvirker LOs krav. Som nevnt over skiller partene mellom produktivitetsgevinster og overskudd som skyldes kortsiktige endringer i valutakursene, fordi også framtidsutsikter og usikkerhet vektlegges. Under lønnsforhandlingene gjøres det anslag på lønnsomheten for industrien i helhet og alle vet at valutakursen potensielt kan svinge motsatt vei året etter.
Skulle LO ha «tatt ut» hele gevinsten fra de siste års overskudd i industrien, ville kravene vært betydelig høyere enn de har vært. Dersom kronekursen er på vei mot en mer varig svekkelse, stiller det seg selvsagt annerledes, og bedriftseierne kan ikke forvente å få hele valutagevinsten alene.
Men selv da blir det feil å anta at frontfagsmodellen kan skape lønns- og valutaspiraler, slik blant annet Norges Banks analysedirektør gjør i en teoretisk modell (Røisland, 2023).
Skal det bli spiraler ut av kronesvekkelsen, må lønnsveksten også påvirke kronekursen, og slik skape en feed back-effekt mellom de to. Som forklart over, er det krefter både i valutamarkedet og i lønnsdannelsen for å knytte norsk pris og lønnsvekst til den i utlandet. Det betyr at både valutakursen og den norske lønnsdannelsen kjennetegnes av de samme stabiliserende faktorene.
Dermed er det teoretisk feil å anta en særnorsk inflasjon under frontfagsmodellen. Derfor er det ikke tilfeldig at det empirisk ikke har vært slike spiraler og at den norske frontfagsmodellen har bestått i flere tiår med flytende valutakurs.
Det vil ikke være vanskelig å konstruere slike spiraler i en teoretisk, statisk modell slik Røisland (2023) gjør, ved å anta at likevekten i valutamarkedet endres uten at likevekten i lønnsdannelsen gjør det. Men i virkeligheten er altså disse to likevektene knyttet sammen, og et varig skifte i det ene kan ikke ses uavhengig av det andre.
Dessuten viser (Nymoen, 2025) gjennom analytiske resultater og numeriske simuleringer at inflasjonsmålet og frontfagsmodellen i praksis kan sameksistere uten å skape lønns- og prisspiraler. Han konkluderer med at dette trolig er årsaken til at inflasjonsmålet har kunnet eksistere i 25 år uten å bryte ned frontfagsmodellen.
Oppsummert mener vi at lønnsdannelsen har en mer sentral rolle i å balansere pris- og lønnsveksten i Norge enn det inflasjonsmålet har. Frontfagsmodellen bringer pris- og lønnsvekst inn til Norge, men forhindrer samtidig at det utvikles pris- og lønnsspiraler. Denne prosessen skjer i utgangspunktet uavhengig av rentepolitikken. Hva som da utgjør rollen til pengepolitikken, er tema i neste del.
Konsekvenser for pengepolitikken
Hvilken forståelse og analyse som legges til grunn for virkemåtene i norsk økonomi, har også konsekvenser for hvilken politikk som bør føres. Særlig har pengepolitikken vært diskutert. Når og hvordan skal sentralbanken gripe inn og bruke rentevåpenet for å stabilisere økonomien?
Ved inflasjon som drives av høyt press som stammer fra for høy etterspørsel i norsk økonomi, vil en innstrammende pengepolitikk (økte renter) være nødvendig. Det er også LOs syn at sentralbanken skal bidra i konjunkturstyring. Men når det er riktig å gripe inn, avhenger av om vi legger likevektsledighet eller frontfagsmodellen til grunn. Forskjellen er illustrert her:
Hvor lav kan ledigheten bli før det er nødvendig å gripe inn med økonomisk politikk i den norske modellen? Likevektsteori tilsier inngripen innenfor det gule området, men frontfagsmodellen gjør det mulig å oppnå ledighet ned mot rosa nivå før det kan bli nødvendig med inngripen fra den økonomiske politikken (kilde: Samfunnspolitisk avdeling, LO).
Dersom det er fare for at frontfagsmodellen ikke evner å holde igjen lønnsveksten i deler av eller hele arbeidsmarkedet, vil det være nødvendig å gripe inn. Det er derimot ikke nødvendig så lenge koordineringen holder.
Målet om full sysselsetting handler dermed om å føre en politikk som opprettholder et høyt etterspørselsnivå i økonomien uten å ødelegge koordineringen i lønnsdannelsen. I pengepolitiske vurderinger er det derfor viktig at det gjennomføres grundige analyser av den aktuelle arbeidsmarkedssituasjonen og hvorvidt det eksisterer et press på frontfagsmodellens normgivende rolle. Koordineringen i frontfaget utfordres for eksempel når det er stor grad av mismatch i arbeidslivet, det vil si at noen sektorer opplever mangel på arbeidskraft mens andre melder om økende ledighet.
I en situasjon med stor mangel på sykepleiere er det for eksempel naturlig at dette fører til et økende press for å øke lønnsnivået for enkelte grupper ut over frontfaget, med mål om å rekruttere flere til sektoren. En slik mismatch kan ikke løses med en generell innstramming i pengepolitikken. Det krever grundige analyser av lønnsdannelsen i ulike næringer, og målrettede arbeidsmarkedstiltak for å sikre omskolering og etter- og videreutdanning. For den økonomiske politikken er det viktig å finne ut når presset i økonomien utfordrer frontfagsmodellen og når den ikke gjør det. Det holder ikke med generelle ledighetstall.
Tidshorisont og fleksibilitet
Hvorvidt det er en konflikt mellom pengepolitikken og frontfagsmodellen handler i stor grad om hvilket tidsperspektiv som legges til grunn. Det er den pengepolitiske forskriften som operasjonaliserer målet for pengepolitikken. Forskriftens § 3 lyder:
«Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst. Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser» (vår utheving).
Fleksibel inflasjonsstyring betyr at sentralbankene avveier hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting mot stabilitet i prisene (Sentralbanklovutvalget, 2017). Fordi det er selvkorrigerende mekanismer som bringer inflasjonen tilbake etter et sjokk, kan det være ønskelig å se langt fram for å redusere mulige negative virkninger på produksjon og sysselsetting. En raskere måloppnåelse krever sterkere renteendring og får større konsekvenser for produksjon og sysselsetting.
Holden 4-utvalget skriver: «For å opprettholde et høyt sysselsettingsnivå, er det viktig at den økonomiske politikken praktiseres fleksibelt og framoverskuende slik at de tilbakevendende egenskapene for lønns- og prisveksten som skjer gjennom lønnsdannelsen, får tid til å virke. Samtidig har sentralbanken både et ansvar og en sentral rolle i å sikre lav og stabil inflasjon over tid, og politikken må utformes slik at inflasjonen kan komme ned på målet innen en rimelig tidshorisont» (Frontfagsmodellutvalget, 2023).
Diskusjonen om rentesettingen til Norges Bank handler derfor i stor grad om hva slags tidsperspektiv som legges til grunn, og hvor fort de selvkorrigerende mekanismene fungerer. De som argumenterer for at sysselsetting skal sidestilles med prisstabilitet, vil i mange tilfeller mene at rentepolitikken bør ses i et lengre perspektiv, slik at vi ser effekten av innledende renteøkninger før Norges Bank fortsetter opptrappingen. Og for at mekanismene i lønnsdannelsen kan få tid til å håndtere prisøkningenes gang gjennom norsk økonomi.
Om Norges Bank hadde praktisert et mindre fleksibelt inflasjonsmål, kunne de satt opp renta mye kraftigere enn de har gjort, og sannsynligvis utløst mye høyere arbeidsledighet. Men de kunne også ha praktisert det mindre strengt og satt opp renta mindre. Argumentet fra LO er at frontfagsmodellen tilsier at tidshorisonten burde vært enda lenger, og at en sidestilling av målene om sysselsetting og stabil pengepolitikk i mandatet vil være et slikt styringssignal (se neste kapittel).
Dette gjelder særlig i en situasjon med importert inflasjon. Med en lengre tidshorisont for rentesettingen er vår analyse at den importerte inflasjonen ville kommet ned av seg selv når sjokkene døde ut. Det norske inflasjonsmålet er helt bevisst lagt på linje med inflasjonsmålene hos våre handelspartnere. Hvis inflasjonen i utlandet kommer tilbake til målet, vil frontfagsmodellen bidra til at inflasjonen også kommer ned i Norge.
Høy inflasjon i utlandet vil gjennom frontfagsmodellen ikke bare gi prisvekst gjennom økte importpriser, men også bidra til lønnsvekst i Norge, og dermed til prisøkninger i tjenestenæringene. Men når inflasjonen i utlandet kommer ned vil også smitten over til norsk økonomi forsvinne, og den kollektive lønnsdannelsen gjør at lønnskravene ikke bidrar til at inflasjonen biter seg fast eller skyter fart.
Det krever imidlertid at tidshorisonten for måloppnåelsen til inflasjonsmålet er så fleksibel at den tar høyde for at dynamikken i lønns- og prisdannelsen kan ta noe tid. En slik tidshorisont sikrer at det ikke er konflikt mellom pengepolitikken og lønnsdannelsen.
Premisset om at pengepolitikken må være såpass fleksibel at det ikke skaper spenninger mellom inflasjonsmålet og frontfagsmodellen, legger altså føringer for praktiseringen av pengepolitikken. Praktiseringen av frontfagsmodellen er imidlertid ikke et felt det uten videre kan legges føringer for. Det er ikke én beslutningsenhet som bestemmer praktiseringen og utfallet. Den er et resultat av et kompromissfellesskap og titalls, hundretalls og kanskje tusentalls beslutningstakere. Slike prosesser tar tid og er ikke alltid perfekte. Derfor er det langt på vei pengepolitikken som må tilpasse seg frontfagsmodellens dynamikk mot den felles målsettingen om full sysselsetting og stabil prisvekst (Bjørnstad, Gran, Kostøl, & Nymoen, 2017).
Hvordan ville norsk økonomi utviklet seg med en mer fleksibel praktisering av pengepolitikken? Vi er enig om at renta måtte opp fra det svært lave nivået den var på i 2021, men spørsmålet er hvor høyt det var nødvendig å sette den opp.
Samfunnsøkonomisk analyse har gjennomført en modellering av hvordan norsk økonomi ville utviklet seg med en mer fleksibel praktisering av pengepolitikken – altså en moderat renteøkning, i møte med et utenlandsk inflasjonssjokk (Benedictow, Bjøru, Kordt, & Nymoen, 2024). Deres analyser viser at lavere rente ville gitt noe høyere inflasjon, men økningen er svært liten. Og på litt sikt ville inflasjonen vært nede igjen, altså ingen pris- og lønnsspiral, ifølge analysen. Konklusjonen kommer av at de tar i bruk en økonomisk modell basert på norsk økonomi der frontfagsmodellen beskriver lønnsveksten (NAM-modellen).
Forskerne har sett på ulike scenarier, deriblant også et scenario med en sterk renteøkning og et scenario med mer stabil rentebane. Analysen viser at sterke endringer i renta gir svært store svingninger i husholdningenes disponible inntekt. Renteøkninger gir også en større økning i arbeidsledigheten. Forskerne skriver avslutningsvis at «en tolkning av disse modellsimuleringene er at dersom en endrer vektingen av de ulike hensynene som skal tas i pengepolitikken, og reduserer vektleggingen av inflasjon til fordel for økt vektlegging av sysselsetting, får en midlertidig noe høyere inflasjon, men også lavere ledighet, og på lang sikt er forskjellene små» (Benedictow, Bjøru, Kordt & Nymoen, 2024, s. 27).
Det er dette poenget LO har lagt fram i debatten – at det er en avveining mellom arbeidsledighet og inflasjon på kort sikt, men at dersom Norges Bank stoler på at mekanismene i Frontfagsmodellen får fungere, vil inflasjonen komme ned når sjokket dør ut, og da uten en økning i arbeidsledigheten.
Uklarheter rundt Norges Banks mandat
Pengepolitikk er også politikk. Og Norges Banks mandat er fastsatt av Stortinget. Den sterke uavhengigheten til Norges Bank gjør at mandat og utførelse bør diskuteres jevnlig og ved behov revideres, slik det ble påpekt av Sentralbanklovutvalget (2017).17 Utvalget dannet grunnlaget da Stortinget reviderte sentralbankloven og ga Norges Bank et nytt mandat i 2018.
Den nye formålsparagraf ser slik ut:
(1) Formålet for Norges Banks virksomhet er å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem.
(2) Banken skal bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting.
I høringer og debatten før dette nye mandatet ble vedtatt, var det særlig ett ord som fikk mye oppmerksomhet. I det opprinnelige forslaget hadde ordet «ellers» kommet inn i punkt 2: Banken skal ellers bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting.
Både NHO og LO var mot at ordet «ellers» sto der. LO påpekte at det ikke må «fremstå som legitimt for sentralbanken å overdrive faren for en mulig inflasjonseffekt på bekostning av sysselsettingen, som er det overordnede målet for den økonomiske politikken. Utvalget understreker selv at det ikke er meningen at hensyn til sysselsettingen skal underordnes, og da må formålsparagrafen avspeile dette på en utvetydig måte».18
NHO påpekte det samme i sitt høringssvar; de mente ordet ellers måtte strykes slik at høy og stabil produksjon og sysselsetting ble vektlagt tydeligere.19 De påpekte at feilslått politikk kan gi langvarige tilbakeslag og forringe både realkapitalen og humankapitalen.
Ordet ble fjernet da loven ble vedtatt i 2018. Men uenigheten om hva mandatet egentlig betydde dersom det skulle oppstå en målkonflikt mellom stabile priser og høy og stabil produksjon og sysselsetting, var fortsatt der. At det er behov for å presisere målene har blant annet blitt påpekt av forskere i SSB (von Brasch & Sletten, 2022). Hvordan skal Norges Bank agere når slike målkonflikter oppstår, for eksempel når prisene øker som følge av et kostnadssjokk fra utlandet?
Norges Bank selv tolker mandatet til at «lav og stabil inflasjon» er pengepolitikkens overordnede mål, mens «høy og stabil produksjon og sysselsetting» og «å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser» kan betraktes som hensyn de må ta utover det. De er eksplisitte på at målene ikke er likestilte (Norges Bank, 2022).
Norges Banks tolkning av mandatet er at de skal legge stor vekt på sysselsetting, men med det mener de at banken skal styre mot det nivået på arbeidsledighet som er nødvendig for å holde økonomien i likevekt. Denne sammenhengen formuleres slik i den pengepolitiske strategien:
«Samtidig må pengepolitikken ta hensyn til at hvis aktivitetsnivået i økonomien blir for høyt, vil priser og lønninger kunne skyte fart og komme i konflikt med målet om lav og stabil inflasjon. Dersom vi ikke strammer til i pengepolitikken, vil det kunne kreves en periode med enda strammere pengepolitikk og økt arbeidsledighet senere for å gjenopprette prisstabilitet. I pengepolitikken søker vi derfor å stabilisere sysselsettingen rundt det høyeste nivået som er mulig å opprettholde over tid» (Norges Bank, 2024).
I teorien kunne en slik tolkning av mandatet være forenlig med LOs syn, så lenge sysselsettingsnivået det ble siktet mot var høyt nok, eller i samsvar med hva de sysselsettingsnivåene det er mulig å oppnå innenfor rammen av frontfagsmodellen. Men Norges Bank har i den pågående debatten argumentert med at arbeidsmarkedet er stramt, og at lønnsveksten er høy. Stikk i strid med hva vi vet om egenskapene til frontfagsmodellen.
Dette var bakgrunnen for at LO i desember 2023 mente at Norges Bank feiltolker mandatet, og ba Stortinget presisere mandatet for å sikre lav arbeidsledighet.20
En slik presisering vil dessuten bli enda viktigere framover. I denne perioden har Norges Bank møtt et tilbudssidesjokk med å sette renta opp. Framover vil geopolitisk uro med deglobalisering og tollbarrierer, i tillegg til kostnader knyttet til et grønt skifte, kunne gi store forstyrrelser på tilbudssiden i økonomien.
Slike sjokk vil prege befolkningens økonomi og trygghet på en negativ måte. Skal vi fortsette med å møte en slik verden med ytterligere press på folks lommebøker eller skal vektlegging av og forståelsen av det todelte mandatet gjøres på en annen måte, avhengig av typen sjokk vi møter?
Samspillet med finanspolitikken
De siste årene har det vært diskusjoner om hvilken rolle finanspolitikken burde ta i en situasjon med importert inflasjon og dyrtid, og hvilken betydning offentlig pengebruk ville ha for videre prisvekst. Burde også finanspolitikken strammes inn når pengepolitikken gjorde det? Eller kunne politikerne bruke penger for å kompensere folk for at prisene hadde skutt i været og kjøpekraften var redusert?
Sentralbanklovutvalget diskuterer dette, og skriver at selv om de ikke vil likestille inflasjonsmålet med målet om høy og stabil produksjon og sysselsetting, så vil de «understreke at dette ikke betyr at hensynet til en god utvikling i produksjon og sysselsetting generelt sett underordnes et mål om stabile priser i den samlede økonomiske politikken».21
Det er nettopp fordi finanspolitikken er «av større betydning» for å sikre produksjon og sysselsetting. Med andre ord skriver de at finanspolitikken ikke skal underordne seg et mål om stabile priser, selv om stabile priser selvsagt er viktig for å sikre generell stabilitet.
Det har derfor vært riktig av regjeringen å føre en noe ekspansiv finanspolitikk gjennom perioden for å avlaste hardt prøvede husholdninger.22 LO har bedt om et ekspansivt statsbudsjett nettopp for å kompensere for de negative effektene av økte renter. Uten renteøkningene ville det trolig ikke vært behov for dette. Tatt i betraktning de sterke negative konsekvensene for folks økonomi hadde mindre renteøkninger og et mindre ekspansive statsbudsjett vært å foretrekke.
Hva står på spill?
I denne artikkelen har vi vist hvordan LOs interesse for den økonomiske politikken og bekjempelse av inflasjon ikke bare har vært til stede de siste par årene, slik det ble påstått i DN (Natvik, 2024). Selve kjernen i den norske modellen er frontfagsmodellen, som er bygget på ønsket om å kontrollere prisveksten gjennom å koordinere lønnsveksten og knytte den til lønnsomheten i industrien.
Det er viktig at myndigheter og beslutningstakere har en god forståelse av frontfagsmodellens virkemåte og betydning for norsk økonomi. LOs engasjement i denne saken handler om å få en sterkere bevissthet rundt modellen, og dermed få alle de tre delene av den økonomiske politikken til å virke godt og mest mulig effektivt sammen.
LO har derfor bedt om en gjennomgang av mandatet til Norges Bank, slik at inflasjonsmålet er tilstrekkelig fleksibelt og framoverskuende, særlig med tanke på at vi trolig bare har sett begynnelsen på tilbudssidesjokk i den globale økonomien. Hvordan vi skal møte slike sjokk, er viktig å få klarhet i.
Lønnsdannelsens rolle og ansvar er å sette en fornuftig lønnsvekst som vil gjelde alle gjennom sterk koordinering. Den lønnsveksten frontfagsmodellen gir kan være forenlig med et inflasjonsmål, men det forutsetter at pengepolitikken er tilstrekkelig fleksibel og framoverskuende. Det er bare LO som er stor og sterk nok til å styre lønnsdannelsen på en slik måte. Det sørger for at det ikke settes i gang pris- og lønnsspiraler.
Frontfagsmodellen innebærer at man i frontfaget ikke forhandler lønn kun på vegne av seg selv og sin bransje. Det er helheten og det beste for samfunnet som ligger til grunn: konkurranseevnen til industrien og rettferdig fordeling mellom arbeid og kapital, og arbeidstakerne imellom. Det er kun gjennom å gi avkall på makta til å maksimere egen lønn i de bransjevise forhandlingene at lønnsdannelsen gjør det mulig å oppnå full sysselsetting og stabil prisvekst samtidig.
Det betyr at enkelte grupper isolert sett kunne tjent mer enn det de gjør i dag, målt i forhold til andre, men de lar være å bruke denne makten fordi gevinstene ved å la være er store. Tilbake får vi blant annet en politikk som skal sørge for arbeid til alle. Dette er altså en fundamental forutsetning for at arbeidstakerne skal se verdien av å støtte opp om den koordinerte lønnsdannelsen.
Samfunnsøkonomisk Analyse har gjennomført en modellering av hvordan norsk økonomi ville respondert på et utenlandsk inflasjonssjokk i ulike scenarioer (Benedictow, Bjøru, Kordt & Nymoen, 2024). De finner at dersom koordineringen i lønnsdannelsen svikter, og store grupper ikke følger rammen som fastsettes av frontfaget, blir resultatet at lønnsveksten blir betydelig høyere på kort sikt. Det øker inflasjonen og motsvares med økte renter. Dette gir i sin tur betydelig høyere arbeidsledighet, sammenlignet med et scenario der lønnsdannelsen fortsatt er koordinert og kollektiv.
En viktig del av LOs kritikk av Norges Bank de siste årene er at vi frykter at pengepolitikken bidrar til å true mekanismene i frontfagsmodellen, og dermed svekker det viktigste virkemiddelet vi har for å hindre lønns- og prissipraler i Norge. Kraftige renteøkninger kan undergrave frontfagsmodellen. Hvis ikke myndighetene gjør sin del av jobben, ved å styre mot høy sysselsetting, kan det redusere arbeidstakernes aksept for lønnsmoderasjon.
Med andre ord er frykten at Norges Banks rentepolitikk kan bidra til å øke, framfor å svekke, lønnskravene til fagbevegelsen. Høye renter på toppen av økte utgifter i dyrtid gir en sterk svekkelse av husholdningenes kjøpekraft. Om fagbevegelsen i tillegg ser at myndighetene ikke styrer mot målet om full sysselsetting, er argumentet for å holde tilbake på lønnskravene blitt svekket.
Den norske frontfagsmodellen modellen gjør at ambisjonen om arbeid til alle er et oppnåelig mål. I tillegg til frontfagsmodellen forutsetter det en regjering som gjennom en aktiv kompetanse- og sysselsettingspolitikk legger til rette for full sysselsetting. I en slik situasjon blir lav arbeidsledighet, eller såkalt «press i arbeidsmarkedet», en motor for produktivitet og inkludering av flest mulig i arbeidslivet. Den norske modellen er rigget slik at vi kan ha lav ledighet over lengre tid uten at det går ut over konkurranseevnen for norsk næringsliv eller at det slår ut i inflasjon.
NOTER
1 Det har gjennomgående blitt argumentert for at høyere rente «bidrar til å redusere etterspørselen etter både arbeidskraft og varer og tjenester, slik at lønns- og prisveksten dempes» (Wolden Bache, 2022). Et mye brukt argument har vært at det var «press i arbeidsmarkedet», altså for lav arbeidsledighet og mangel på arbeidskraft, noe Norges Bank mente ville føre til økt lønnsvekst (Norges Bank, 2022).
2 F.eks. Harald Magnus Andreassen til VG i april 2023: Høy lønnsøkning vil gi høyere rente. https://www.finansavisen.no/makro/2023/04/18/8001530/sjefokonom-hoy-lonnsokning-vil-gi-hoyere-rente
3 Erik Brofoss` kommentarer til Assar Lindbecks innlegg Economic dependence and interdependence in the Industrialized world på OECDs Marshall Plan commemoration Conference i Paris 2.–3. juni 1977. Sitert i biografien om Erik Brofoss: Strateg og samfunnsbygger, Helge Røed, Gyldendal (2024).
4 Se for eksempel Sentralbanklovutvalget (2017), og Bjørnstad og Nymoen: Den norske modellen for lønnsdannelse: Endaviktigere etter ny politikk (2007). For et referat av diskusjonen om forholdet mellom fronfagsmodellen og inflasjonsmålet tilbake i 2002, se Bjørnstad, Gran, Kostøl, og Nymoen (2017).
5 AKU-ledigheten i desember 2024.
6 Ett prosentpoeng tilsvarer ca. 30 000 flere ledige.
7 Samlet virkning av finanspolitikken fra 2023 til 2025 er i Nasjonalbudsjettet 2025 anslått til 2,3 prosent.
8 Einar Gerhardsens valgkampåpning 15. september 1957: https://www.regjeringen.no/contentassets/65d5e446a5a247238ef387391271786a/1957-09-15-valgkampapning.pdf
9 I dag er vi sikret valutainntekter gjennom Oljefondet.
10 I økonomisk litteratur beskrives disse mekanismene blant annet i Balessa-Samuelsen-modellen. Se beskrivelse i samfunnsnotat nr. 2/2023, LO: Den norske modellen: Mål om full sysselsetting og betydningen for den økonomiske politikken.
11 Et ofte brukt begrep er naturlig ledighet, eller «NAIRU» som står for Non-Accelerating Inflation Rate of Unemployment. Se ellers Steinar Holden: Makroøkonomi (2016) for en teoretisk gjennomgang av begrepet likevektsledighet.
12 I Pengepolitisk rapport 2/2024 står det f.eks. at den registrerte ledigheten har økt noe, men er «fortsatt under nivået vi anslår er forenlig med normal kapasitetsutnytting».
13 Se f.eks. Pablo Kurlat: A course in Modern Macroeconomics (2020), s. 296–303).
14 For perioden 1980–2014.
15 Såkalt kjøpekraftsparitet mellom land (PPP)
16 Se f.eks intervju med Knut Anton Mork i DN 1. april 2024: Kronen faller – analytiker frykter «ond spiral».
17 Sentralbanklovutvalget foreslo at mandatet bør vurderes med jevne mellomrom, for eksempel hvert femte år (kapittel 1.1.2).
18 LOs høringssvar til NOU 2017: 13 Ny sentralbanklov.
19 NHOs høringssvar til NOU 2017: 13 Ny sentralbanklov.
20 TV2 14.12.2023: Mener Norges Bank feiltolker mandatet – ber politikerne gripe inn. Une Solheim og Lars Joakim Skarvøy. https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/mener-norges-bank-feiltolker-mandatet-ber-politikerne-gripe-inn/16304105/
21 Sentralbanklovutvalget, avsnitt 20.4.4.4, s. 295.
22 Basert på beregninger fra Finansdepartementet har budsjettene i perioden 2023–2025 samlet sett vært ekspansive (tabell 3.4 i Nasjonalbudsjettet 2025).
REFERANSER
Aukrust, O. (1977). «Inflation in the Open Economy. An Norwegian Model». I L. B. Klein & W. S. Sâlant, World Wide Inflation. Theory and Recent Experience. Washington D.C. Brookings.
Benedictow, A. (2019). Hvordan bør sentrale mekanismer i Den norske modellen reflekteres i makroøkonomiske modeller? Rapport nr. 8. Samfunnsøkonomisk analyse.
Benedictow, A., Bjøru, E., Kordt, A. & Nymoen, R. (2024). Den norske pris- og lønnsdannelsens betydning for pengepolitikken ved et utenlandsk inflasjonssjokk. Samfunnsøkonomisk Analyse.
Benedictow, A., Kordt, A. & Nymoen, R. (2022, 3). Naturlig ledighet og den norske modellen for lønnsdannelse. Samfunnsøkonomen 3.
Bjørnstad, R. (2021, 21. sep.). LO advarer mot rentehopp. (J. Sættem, intervjuer). NRK.
Bjørnstad, R. & Nymoen, R. (2007). Den norske modellen for lønnsdannelse: Enda viktigere etter ny politikk. Økonomisk forum 7/2007, 4–13.
Bjørnstad, R. & Nymoen, R. (2008). The New Keynesian Phillips Curve Tested on OECD Panel Data. Economics, 2008(23), 1–18.
Bjørnstad, R., Gran, B., Kostøl, F. & Nymoen, R. (2017). Pengepolitikk med sterkt koordinert lønnsdannelse. Samfunnsøkonomisk analyse, Senter for lønnsdannelse.
Boug, B., Cappelen, Å. & Swensen, A. (2011). The New Keynesian Phillipscurve: Does it fit Norwegian Data? SSB Discussion Paper No. 652.
Friedman, M. (1968). The role of monetary policy. The American Economic Review.
Frontfagsmodellutvalget (2023). NOU 2023: 30 Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi.
Gjelsvik, M. L., Nymoen, R. & Sparrman, V. (2015). Have inflation targeting and EU labour immigration changed the system of wage formation in Norway. Discussion papers no. 824, Statistisk Sentralbyrå.
Gjelsvik, M., Nymoen, R. & Sparrman, V. (2020). Cointegration and Structure in Norwegian Wage Price Dynamics. Econometrics 8(3):29.
Holden, S. (2016). Makroøkonomi. Cappelen Damm Akademisk.
Kolsrud, D. & Nymoen, R. (2014). Macroeconomic Stability or Cycles? The Role of the Wage-Price Spiral. Australian Economic Papers.
Kolsrud, D. & Nymoen, R. (2023). Lønns- og prisdannelsen som stabiliseringsmekanisme i en frontfagsmodell. SSB 2023/46.
Layard, R., Nickell, S. & Jackman, R. (1991). Unemployment: Macroeconomic Performance and the Labor Market. Oxford University Press.
LO, Samfunnspolitisk avdeling (2022). Samfunnsnotat nr. 3. Konjunkturutsiktene. Hentet fra LO. https://www.lo.no/globalassets/samfunnsnotater/samfunnsnotat-nr-3-konjunkturutsiktene-2022.pdf
Meade, J. (1982). Wage Fixing. London: George Allen & Unwin.
Natvik, G. (2024, 10. jan.). Besatt av lave renter. Dagens Næringsliv.
Nickell, S. (1990). Inflation and the UK Labour Market. Oxford Review of Economic Policy, 6(4), 26–35.
Norges Bank (2002). Inflasjonsrapport 2/2002.
Norges Bank (2022). Norges Banks håndbok i pengepolitikk.
Norges Bank (2022). Pengepolitisk rapport med vurdering av finansiell stabilitet 2/2022.
Norges Bank (2024, mai). Pengepolitisk strategi.
Nymoen, R. (2017). Between institutions and Global forces. Norwegian Wage Formation Since Industrialisation. Econometrics 5(1), 6.
Nymoen, R. (2024, 28. juni). Valutakursens gang gjennom lønnsdannelsen.
Nymoen, R. (2025, 4. februar). Pattern bargaining, exchange rate volatility and inflation stabilization. Presented at the 46th annual meeting for Norwegian economists (Forskermøtet) in Trondheim, NTNU, 29th of November 2024.
Røisland, Ø. (2023). Når kan lønns- prisspiraler oppstå? Om samspillet mellom pengepolitikken og lønnsdannelsen. Samfunnsøkonomen, 3/2023.
Sentralbanklovutvalget (2017). NOU 2017: 13 Ny sentralbanklov. Organisering av Norges Bank og Statens pensjonsfond utland.
Stiglitz, J. (2024, 4. jan.). Time for a victory lap? The American Prospect.
Summers, L. (2022, 17. mars). The Fed Must Do Much More to Fight Inflation. TIME Magazine.
Thomassen, E. & Øksendal, L. F. (2017). Modellbyggere – Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene 1967–2017. Oslo: Pax.
von Brasch, T. & Sletten, P. (2022, 20. sep.). Hva er det overordnede målet for pengepolitikken? Hentet fra Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/bgzGBl/hva-er-det-overordnede-maalet-for-pengepolitikken
Wolden Bache, I. (2022). En noe raskere renteøkning. Foredrag på Arendalsuka 18. august 2022.
Wolden Bache, I. (2024, 15. august). Behov for å holde renten oppe. Foredrag på Arendalsuka 15. august 2024. Hentet fra Norges Bank.