Pauli ord: Penger og valg – om valgkampstøtte til partiene

Foto: AdobeStock

Paul Bjerke sosiolog og emeritus ved Høgskulen i Volda
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2025

Valgkampstøtte er gjenstand for tilbakevendende debatt i Norge. Mens de fleste politisk interesserte er opptatt av nye organisasjoner som samler inn hemmelige penger til de borgerlige partiene, er NHO-finansierte Kristin Clemet i tanke­smia Civita manisk opptatt av LOs støtte til Arbeider­partiet.

Foran høstens valg er det opprettet minst tre organisasjoner som samler inn penger til – og driver kampanje for – borgerlig valgseier. Disse er:

• Aksjon for Norsk Eierskap

• Aksjon for borgerlig valgseier

• Fellesaksjon for verdiskaping og privat norsk eierskap

Alle disse er initiert og drevet av høyre­­politikere og næringslivsledere. De er først og fremst opptatt av å fjerne formues- skatten – den eneste effektive måten å skattlegge Norges rikeste på.

Andre organisasjoner enn partier og arbeidsgiverorganisasjoner, og som er stiftet for å fremme kapitaleiernes interesser, er ikke noe nytt i Norge. De mer kjente av dem er gamle Libertas, og dets moderniserte utgave Civita.

Sistnevnte er formelt en «tankesmie», og driver omfattende «pre-politisk» påvirkning ved å utgi rapporter, arrangere møter og skape møteplasser for borgerlige politikere og kapitalinteresser. Pengene til virksomheten kommer nesten utelukkende fra arbeidsgiverorganisasjonen NHO, Rederiforbundet og et knippe av Norges rikeste menn og kvinner.

Valgkampstøtte: Høna og egget

Leder for Civita er Kristin Clemet, som både har egen blogg på tankesmias nettside og er fast spaltist i den penere borgerlighetens hofforgan Aftenposten. Clemet framstiller nokså konsekvent de rikes støtte til høyresidas partier som et «svar» på LOs støtte til Arbeiderpartiet¹.

Det er rimelig tøvete. Det har alltid vært slik at arbeidsgiverne og rikingene har støttet høyresida, mens fagbevegelsen og arbeiderklassen har støttet venstresida. Diskusjonen om «hvem som begynte» er en meningsløs høna-og-egget-­debatt. ­Politiske partier representerer ulike ­interesser, og det er derfor helt naturlig at disse interessene også finansierer «sine» partier.

Hvem har mest penger?

Det grunnleggende problemet er derfor ikke hvem som begynte, men hvem som har mest penger. Den ekstreme varianten ser vi i USA, hvor ulike kapitalfraksjoner og enkeltpersoner støtter de to store partiene med milliardbeløp ved hvert valg

Brødrene Koch – blant USAs aller rikeste industrieiere – finansierte republikanske tankesmier og politikere med milliard­beløp i Bush-periodene. Barack Obama nøt godt av Elon Musks milliarder inntil Musk ombestemte seg og støttet Trump i stedet. Mye av dette går til lavpannet, person­orientert tv-reklame. Særlig det republikanske partiet har frontet kampa­njer som utelukkende handler om å demonisere og latterliggjøre motkandidater – en praksis som har nådd sitt foreløpige klimaks med sjarmøren Donald Trump.

I Norge har vi heldigvis mindre av dette, blant annet fordi politisk tv-reklame heldig­vis er forbudt. Høyresidas propaganda er – i alle fall foreløpig – ­mindre hatsk og løgnaktig, selv om argumentasjonen mot formuesskatten i stor grad er usann (men det er en annen diskusjon).

Valgkampstøtte: Partipressa

Næringslivets og arbeidsgivernes støtte til høyresidas partier har gjennom ­årene blitt kanalisert på mange ulike vis. I nesten hundre år var den viktigste formen ­støtte gjennom høyreavisenes annonsemono­poler. De borgerlige partiavisene fikk storparten av annonseinntektene fra ­næringslivet, selv når arbeideravisene hadde langt flere lesere. Til gjengjeld (eller omvendt) fikk høyrepartiene bred støtte til sine politiske krav gjennom både lederartikler og reportasjer.

Arbeidsgiverorganisasjonen NHO støttet direkte de borgerlige partiene gjennom hele 1900-tallet. I 2000 ble det vedtatt å trappe ned denne støtten, og fra 2006 har organisasjonen ikke delt ut penger direkte. I stedet har en rekke rike enkeltpersoner overtatt denne rollen.

I 2023 fikk Høyre over 20 millioner i støtte, mesteparten fra næringslivsaktører som Stein Erik Hagen (2 mill.), Christen Sveaas (2,5 mill.) og Christian Ringnes (0,75 mill.). Ifølge partiloven skal slike gaver registreres, slik at velgerne kan se hva slags folk som finansierer Erna Solbergs og Sylvi Listhaugs valgkamper.

Hemmelig valgkampstøtte

Svært mye oppmerksomhet fikk derfor Fremskrittspartiet da det ble kjent at partiet i 2023 mottok hele 12 millioner kroner fra organisasjonen «Aksjon for borgerlig valgseier». Årsaken til opp­styret var at ingen utenom aksjonen fikk vite hvem som gir penger til denne organisasjonen – noe som var en åpenbar om­­gåelse av loven. Derfor tok ikke Høyre imot penger fra den.

Dette hullet i loven blir nå forsøkt tettet gjennom en lovendring som krever at også givere til slike organisasjoner skal identifiseres. Frp motsetter seg denne lovendringa, fordi partiet mener at man ­heller (eller i hvert fall samtidig) burde «slå ned på» Arbeiderpartiets bånd til LO.

Frp krever også at den økonomiske verdien av LO-medlemmenes valgkamp må beregnes: «Ei heller de indirekte bidragene venstresiden mottar fra fag­foreningen gjennom for eksempel transport i valgkampbusser, fristilling av ansatte, kontorlokaler og verdien av annonsering, er adressert».² Vil partiet i neste omgang forby det?

Hvor kommer pengene fra?

At de rike bruker sine penger på å sikre valgseier for Høyre, er ikke overraskende – det er like naturlig som at arbeiderklassen bruker sine kontingentkroner på å hindre at Erna Solberg igjen flytter inn i statsministerboligen for å fortsette å ­bygge ned velferden.

Men alle penger er ikke like. De som jobber i Hagens selskaper og lager ­sjokolade, maling, såpe, pizza, kjeks og alt mulig annet, og dermed skaper verdiene han styrer, har ingen som helst innflytelse på hvem han finner det for godt å støtte økonomisk.

Kapitaleierne har i tillegg makt i kraft av å eie bedrifter, ­maskiner og butikkjeder – og de kan i tillegg bruke denne makta til direkte å påvirke politikk, både gjennom utpressing, trusler om utflagging og ved å plassere seg sjøl og formuene sine i Sveits for å slippe skatt.

Arbeiderklassen kan bare oppnå makt og innflytelse ved å være mange og stå sammen. Derfor bevilger fagforeninger og -forbund som representerer én million medlemmer noen kroner av deres kontingenter til politiske partier som i større eller mindre grad har samme mål. Disse bevilgningene gis dessuten etter demokratiske diskusjoner der medlemmene har full rett til å påvirke sin organisasjons praksis.

LO-medlemmene har innflytelse

Civita er svært opptatt av å ­bagatellisere det enkle faktum at både tankesmia sjøl og partiene den støtter er finansiert av Norges rikeste og av arbeidsgiverorganisasjoner. Det er kanskje ikke så rart – folk kunne jo (med god grunn) mistenke at dette speiler Kristin Clemets lojalitet.

Men samtidig er Clemet manisk opptatt av forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet: «Ingen andre organisasjoner i arbeidslivet har slike formaliserte eller finansielle bånd til noe politisk parti».³

Hun er særlig bekymret for at mange LO-medlemmer som ikke stemmer på Ap, likevel bidrar til partiets valgkamp. Men prinsipielt er dette ikke noe problem: LO er en medlemsstyrt organisasjon, og medlemmene kan når som helst stemme for å endre praksisen.

Flere av LOs medlemsforbund har også gjort nettopp dette. En rekke forbund gir ikke økonomisk støtte til partier. Blant disse er Norsk Tjenestemannslag, LOs femte største forbund. Andre viktige forbund har gitt støtte til flere partier – som Fellesforbundet, som også støtter SV og Senterpartiet og Rødt.

Tett samarbeid

Det har riktignok tatt lang tid for mange Ap-folk i LO å forstå at et altfor tett samarbeid mellom LO og Arbeiderpartiet kan skade LO. Og noen har dessverre ikke skjønt det ennå. Dette ble spesielt tydelig i strømsaken, hvor LO ikke forsvarte medlemmenes interesser, men Støres markedsstyrte politikk.

Men dette er en helt annen diskusjon. For mens et LO-medlem som jobber i et Hagen-eid selskap ikke har noen påvirkning på hvem Hagen gir penger til, kan vedkommende – i alle fall i prinsippet – være med på å velge Mimir Kristjansson til LO-leder.

NOTER

1. F.eks. Minerva 13.9.23: https://www.minerva.no/lo-norsk-politikk-partier/penger-og-politikk-lo-gar-over-streken/432080

2. Frps høringssvar til lovforslaget: file:///C:/Users/paul/Downloads/Fremskrittspartiets%20h%C3%B8ringssvar%20-%20Forslag%20til%20endringer%20i%20partiloven-1.pdf

3. Aftenposten, 6.4.25.