Foto: AdobeStock
Kristin Reichborn-Kjennerud research professor/forsker 1 ved Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet storbyuniversitetet
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 2/2025
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT
Det er utfordringer med trangboddhet, gentrifisering1 og segregering i de store byene i Norge. For å få opp boligproduksjonen, har fortettingspolitikk blitt brukt som et virkemiddel. Et argument for fortettingspolitikken er at den er bærekraftig (Reichborn-Kjennerud, 2025a, 2025b, 2025c). Men i disse prosessene kan mekanismer i byutvikling forsterke geografiske og sosiale ulikheter. Målet med sosial bærekraft, som har mye til felles med sosialt ansvar, er å motvirke dette og skape like muligheter for alle.
By- og boligpolitikk kan bidra til mer sosial bærekraft. Men selv om sosial bærekraft er en av tre dimensjoner i bærekraftsbegrepet, er det fremdeles et forsømt område. Kommunene har til nå lagt lite vekt på den sosiale bærekraften i samfunns- og arealplanlegging, og vi hører også lite om sosial bærekraft i politikkutviklingen generelt (Reichborn-Kjennerud, 2024b).
Mange sverger til medvirkning som virkemiddel for å løse problemene med manglende sosial bærekraft, men systemene, slik de er satt opp, gir ikke reell mulighet for medbestemmelse. Samtidig kan tidlig involvering av beboere i byutviklingsprosesser sikre bedre kvalitet på prosjektene. Forskning viser også at folk blir mer fornøyd hvis de opplever at de faktisk blir hørt (Reichborn-Kjennerud, 2025a, 2025b, 2025c; Reichborn-Kjennerud, McShane., Middha, & Ruano, 2021a).
Historisk sett handler medvirkning for byens del allikevel langt mer om å få bygd offentlige skoler, bad, biblioteker og tilby gode trygdeordninger. Driverne bak disse fellesgodene i byene har ikke vært folkemøter, men det trivielle organisasjonsarbeidet knyttet til kommunesystemets komiteer, i fagbevegelsen, i menigheter og i kultur-, hjelpe- og helseorganisasjoner. Samhold og fellesskap har oppstått gjennom allsidige organisasjonsmedlemskap og overlapping mellom disse. Det bygger sosial kapital.
Denne sosiale kapitalen har forvitret i de siste 50 årene. Dette er godt beskrevet av blant annet Robert D. Putnam (1995) i hans bok Bowling alone. Han viser til data på synkende medlemskap i frivillige organisasjoner, og forutser at denne trenden vil få negative konsekvenser for demokrati og samfunnsliv. Samtidig peker sosial kapital-litteraturen på positive effekter av sosiale bånd (Portes, 1998), og det er denne typen relasjoner som har degenerert de siste 50 årene.
I en norsk kontekst har Ottar Brox beskrevet hvordan sentraliseringspolitikk og markedsstyring har ført til en mindre bærekraftig stedsutvikling på mindre steder (Brox, 1966). Verken byene eller bygdene har klart å opprettholde den sosiale bærekraften og livskvaliteten som vi kunne ha sett hvis disse nettverkene hadde blitt opprettholdt eller utviklet seg bedre.
I stedet for at beslutninger blir informert av disse nettverkene som ivaretar den sosiale kapitalen, blir byene i stedet styrt av det globale behovet for stadig større profitt som også gir seg romlige utslag i byenes fysiske landskap (Harvey, 1978). Byene har gått fra å være administratorer av velferdsgoder til å opptre som markedsaktører som konkurrerer om investeringer for maksimal økonomisk vekst (Harvey, 1989). Denne markedslogikken gir seg utslag i byene ved at kapitalen søker de stedene med størst mulighet for profitt, investerer, driver opp prisene og presser beboere og uavhengige butikker ut i periferien, da de ikke lenger har råd til å betale de økende leieprisene (Smith, 1987).
I denne artikkelen diskuteres makt, styring og demokrati i byutviklingen med utgangspunkt i forskningsfunn fra DEMUDIG-prosjektet2. Artikkelen avgrenses, på grunn av datagrunnlaget i prosjektet, hovedsakelig til å diskutere styringen av byutviklingen. Hvordan maktforhold og ulike politiske konstellasjoner har innvirket på denne styringen, behandles i mindre grad.
I prosjektet undersøkte vi hvor godt deltakende demokrati fungerer i by- og lokal samfunnsutvikling. Vi stilte spørsmål som: Hvem har makten i byutviklingspolitikken? Hvem virker systemene til fordel for, og hvordan kan eventuelt beboere få mer innflytelse? (Hovik et al., 2022a; Hovik et al., 2022b; Legard, McShane & Ruano, 2022; Legard, Reichborn-Kjennerud & Skodvin, 2021). I prosjektet delte politikere, kommuneansatte og beboere sine oppfatninger om medvirkning og påvirkning i byutviklingen. De fem sentrumsbydelene i Oslo ble sammenliknet med sentrumsbydeler i Madrid og Melbourne (Hovik et al., 2022).
Sosial bærekraft i byutvikling
Det hersker generelt uklarhet rundt hva sosial bærekraft egentlig betyr i byutvikling. Ifølge Hofstad består sosial bærekraft av to hoveddimensjoner (Hofstad, 2021):
1. Sosialt rettferdig tilgang til goder og muligheter i lokalsamfunnet.
2. Høy grad av sosial kapital, engasjement, stabilitet, opplevelse av tilhørighet og trygghet.
Sosial bærekraft omfattes og påvirkes av svært mange faktorer. Derfor er kommunene ikke særlig glad i begrepet. Det er vanskelig for dem å operasjonalisere hva sosial bærekraft er, og de reduserer det gjerne – for seg selv – til gode arbeidsbetingelser. Det stemmer at sosial bærekraft har å gjøre med et inkluderende arbeidsliv, men det er mer krevende å få til et inkluderende nærmiljø der folk føler seg trygge og hvor de trives.
Bolig, transport, grønne lunger, sosiale arenaer, bærekraftig forbruk, sysselsetting og trivsel på jobben, mat og landbruk, det bygde miljø, planlegging, offentlige rom, kriminalitetsforebygging, bevaring, kultur og kreativitet, helse- og livskvalitet, visjonsskaping, sosial kapital, smartere byer, sosial aktivitet, relasjoner og tilgjengelighet til offentlige rom er noen av faktorene som bidrar til mer bærekraftige lokalsamfunn (Hofstad, 2021).
Samtidig er det skrevet lite om hvordan strukturelle og styringsmessige prosesser skaper eller hindrer sosial bærekraft. Det er et manglende fokus på dette, og det er heller ikke forsket på i større grad. Eventuelt må vi lete i forskning på sosial kapital (Putnam, 1995) og den kritiske geografien (Harvey, 1978, 1989). Noe er skrevet om medvirkning, ledelse og deltakende budsjettering og bærekraftige innkjøp (Reichborn-Kjennerud, 2024a; Reichborn-Kjennerud & Ophaug, 2018; Ruano & Reichborn-Kjennerud, 2022), men litteraturen om dette er begrenset (Hofstad, 2021).
Beboeres mulighet for innflytelse i byutvikling
Hvilke muligheter har du som beboer for innflytelse i ditt nærmiljø? Vi kan ta et illustrerende eksempel fra et område i Oslo. På Skøyen bygges det tett og kanskje på en måte som ikke først og fremst setter beboeres og besøkendes trivsel i fokus. Det fredede, sjarmerende gamle huset Sofienlund, en tidligere lystgård, ser lite og sammenklemt ut foran de enorme kontorbyggene som ruver i bakgrunnen når du kjører Hoffsveien i retning Skøyen. Det høyeste kontorbygget stjeler solvarme fra mange boliger som ligger bak, og bygget må kjøles ned på grunn av manglende skyggeelementer. Tomteverdien var så høy etter at bensinstasjonen som sto på tomten ble revet, at utbygger måtte legge inn mange høydemeter med etasjer for å få god nok inntjening på prosjektet, ifølge beboere som debatterer saken på facebookgruppa «Byutviklere».3 De mange høye bygningene som er trykket sammen på et bittelite område overvelder den lille fredede bygningen visuelt. Dette er resultatet av fortettingspolitikken som skulle være miljømessig- og sosialt bærekraftig, men som kanskje endte opp med bare å bli økonomisk bærekraftig (Sørgjerd, 2018).
Et annet eksempel er Bjørvika. Vedtaket om utviklingen av Bjørvika ble fattet av bystyret i 1988, lenge før Fjordbyen ble vedtatt i år 2000.4 Byrådet gikk ut med vyer om et sosialt og miljømessig bærekraftig prosjekt med rimelige boligtilbud, men resultatet ble relativt annerledes enn de politiske bestillingene. Bjørvika bærer mer preg av å ha blitt designet for revisorfirmaer, advokatfirmaer og besøkende med god råd enn å være sosialt mangfoldig og åpen for alle.
I praksis ser vi at kommunen tar lite ansvar for planlegging, design og utbygging, og vi ender opp med løsninger definert av markedsaktørene som ikke gjenspeiler visjonen politikerne hadde i utgangspunktet (Andersen & Røe, 2017). Samtidig åpner utearealene på Sørenga, foran operaen og bak Munchmuseet opp arealene mot sjøen for befolkningen, så politikerne har lykkes med å skape noen fellesarenaer. Det nye Deichman i Bjørvika vant internasjonal pris for årets folkebibliotek i 2021 og har blitt hele Oslos storstue. Uteplassen bak det nye Munchmuseet, den offentlige stranda ved Sørenga og Operaen i Oslo er også fellesarenaer.
Den samme motsetningen mellom næringsvennlig versus beboervennlig byutvikling støtte vi på i forskningsprosjektet Demokratisk byutvikling i den digitale tidsalder (DEMUDIG). Som uttrykt av en beboer i hovedstaden: «Jeg bor i et område der trafikale og næringsmessige interesser erfaringsmessig veier tyngre enn befolkningens interesser. Vi har aktive lokale grupper og flotte ildsjeler som har engasjert seg gjennom flere tiår (fra 1970) uten noensinne å ha blitt hørt.»
De store beslutningene er gjerne allerede tatt for byutviklingen, og nedfelt i kontrakter mellom kommunen og eiendomsutviklerne, før det inviteres til medvirkning. Kontraktfesting kan sikre effektiv og rask boligbygging som byen trenger, men da ofte på bekostning av kvalitet og gode løsninger. Som en annen beboer uttrykte det: «Jeg synes mange politikere er altfor opptatt av profitt og kapital. De ser ikke hva gentrifisering og veldig tett bebyggelse gjør med boområder.»
Kontrakter som allerede er inngått er det vanskelig å reversere uten altfor store kostnader for kommunen. Slik blir medvirkningen vanskelig, og oppfattes ofte som skinndemokrati fordi det krever uforholdsmessig mye tid, kompetanse og et stort nettverk av innflytelsesrike personer for å få gjennomslag i viktige saker (Reichborn-Kjennerud, 2025a).
At det har blitt mulig å medvirke digitalt, har ikke åpnet det demokratiske rommet for flere grupper. I stedet må kompetente «superbrukere» anvende også den kanalen for å forsøke å nå fram med beboeres interesser i byutviklingssaker (Legard, Reichborn-Kjennerud & Skodvin, 2021). De fleste opplever medvirkningen som en legitimering av beslutninger som allerede er tatt. Makten er skjevfordelt. 75 prosent av politikerne og 65 prosent av de ansatte som jobber med byutvikling og medvirkning i Oslo kommune mener at utviklere og eiendomsbesittere har mest innflytelse over byutviklingen (Legard, Reichborn-Kjennerud & Skodvin, 2021; Dokk Holm, 2021). Medvirkning er samtidig utfordrende. Det er vanskelig å finne gode representanter for alle interesser i et område.
Bakgrunnen for markedsstyring i byutvikling
Høyreregjeringen Willoch åpnet for at markedsmekanismer ble tatt i bruk i staten fra tidlig på 1980-tallet og framover i alle sektorer, også i byutvikling. Denne politikken ble videreført av senere regjeringer på både høyre- og venstresida. Begrunnelsen var misnøye med det tidligere systemet – en offentlig sektor som ble oppfattet som rigid, byråkratisk og lite lydhør overfor innbyggerne. Det var stadig budsjettoverskridelser, og profesjonene styrte i stor grad hvordan ressursene skulle brukes i offentlige etater. New Public Management (NPM) skulle bryte ned denne makten til byråkratiet og profesjonene. Mindre sentralisering og dereguleringer skulle gjøre staten mer orientert mot brukerne.
Dette er en av grunnene til at mål- og resultatstyring ble introdusert som styringsprinsipp i Norge fra 1990 og framover. Oppmerksomheten skulle rettes mot overordnede mål. Systemet skulle skape mer handlingsrom lokalt i offentlige organisasjoner og redusere detaljstyringen. Ønsket var en mer lydhør og brukerorientert offentlig sektor. Styring gjennom markedsmekanismer ble det nye styringsprinsippet.
Det var misnøye med markedslogikken som styringsprinsipp helt fra starten. Det ble hevdet at markedsorientering kan føre til at profitt blir vektlagt mer enn demokrati og likhet for loven (Innset, 2021; Voldnes, 2012). Dette gjenspeiles i retorikken til nykommere i det politiske landskapet, som Generasjonspartiet, som har mer og bedre demokrati som viktigste fanesak. Mye tyder på at NPM faktisk har ført til mer sentralisering og unødvendig arbeid med å kontrollere, måle og veie alt det de statlige ansatte gjør (Grund, 2019).
Denne utviklingen mot stadig mer styring og kontroll kan forstås gjennom begrepet governmentality (Foucault, 1975). Foucault beskrev i sin bok om panoptikon hvordan den moderne staten konstrueres som et overvåkningstårn i et fengsel. Tårnet står i midten av fengselet. Fangevokterne kan slik se alle cellene ettersom de er konstruert i en sirkel rundt tårnet. Fangene ser ikke overvåkeren, så de kan ikke vite når de blir sett. Fordi fangene vet at de blir overvåket, begynner de å selvkorrigere sin egen atferd for å unngå å bli straffet av fengselsvokterne. I det moderne og digitaliserte samfunnet foregår denne overvåkningen gjennom digital informasjonsinnsamling, kontrollsystemer og noen steder også overvåkningskameraer, i den smarte byen. Governmentality i sin essens blir dermed lik styring av sinnet, eller «governance of the soul» (Rose, 1999). Dette har bare blitt enda mer aktualisert med smarttelefonene som kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv, og som kan skreddersy salgsbudskap og politiske budskap til hver enkelt.
Byråkratiske og kapitalistiske systemer overvåker og styrer befolkningen slik at de skal føle seg fornøyde nok til ikke å gjøre opprør og lydige nok til å bidra på en måte som opprettholder systemets orden. Spørsmålet er om styringen og kontrollen kan bli for sterk slik at den føles ubehagelig i seg selv. Styringen kan bli så hemmende for den menneskelige utfoldelsen og trivselen at den kan få helsemessige eller andre negative atferdsmessige utslag. For selv om det går an å styre en befolkning effektivt med høyteknologiske virkemidler, er mennesket ikke en maskin. Mennesker har behov for kreativt utløp for sine evner og for fellesskap med andre, og det er her sosial bærekraft kommer inn. Trivsel bidrar på mange subtile måter til økt velvære og bedre folkehelse. Stadig mer styring og detaljert kontroll kan skape motsatt effekt, nemlig følelsen av å være isolert i konkurranse med andre. Det igjen kan gi stressutslag og opplevelse av tidsknapphet (Hari, 2020).
Demokrati i byutvikling
Byutvikling innvirker på menneskers levekår på mange måter, inkludert vår helse, velferd og sosiale liv. FNs begrep sosial bærekraft tar opp i seg disse verdiene og peker på hensyn som må tas for utviklingen av bomiljøer, fellesarenaer og områder. I tillegg vektlegger bærekraftbegrepet trekk ved lokalsamfunn som er relevante for demokratiet, som sosial kapital, sosial deltakelse, sosiale nettverk, gjensidighet og tillit mellom naboer. God byutvikling kan ha positive effekter på mange slike livsområder målt etter FNs bærekraftbegrep.
Rammene for byutvikling settes gjennom lov og føringer fra nasjonalt hold. Selve by- og lokalsamfunnsutviklingen gjennomføres lokalt, av kommunene, med sine folkevalgte organer. Innbyggere har enkelte muligheter til å påvirke kommunale beslutninger gjennom høringer og andre initiativer hvor de er invitert til å utrykke sin mening. Men det kan reises spørsmål ved hvor effektivt og demokratisk dette er i virkeligheten og også ved hvem som i praksis får muligheten til å gi innspill.
En byutvikling som faktisk ivaretar beboeres perspektiv, også i politiske prioriteringer, er like viktig som deltakelse. Prioriteringer uttrykkes i planstrategier som politikerne har gått til valg på. Disse planene og strategiene ivaretar program for byutvikling i kommuneplanens areal- og samfunnsdel. De ivaretar også mer prinsipielle politiske spørsmål som: Hva slags samfunn og hva slags by ønsker vi å leve i og skape for framtidige generasjoner? Deltakelse er derfor uansett ikke tilstrekkelig.
Bærekraftstiltak blir ikke alltid like godt ivaretatt gjennom lokal deltakelse. Begrensninger på bilbruk og tilrettelegging for felles møteplasser kan for eksempel være mindre populært blant enkelte beboere. Samtidig kan organisasjoner som taler lokalmiljøets sak bidra til at mer beboervennlige løsninger, som lokale parker, blir prioritert framfor tettere og høyere bolig- og næringsbygg. Isolert sett gir tette og høye bygninger bedre inntjening for utbyggerne, men skaper samtidig dårligere sosial bærekraft.
Prioritering av estetikk i bygde omgivelser har også betydning for bærekraft, men passer ikke inn i markedslogikken. Våre bygde omgivelser påvirker trivsel. Det roper Arkitekturopprøret varsko om. Opprøret er et initiativ av arkitekter og innbyggere som føler seg fremmedgjort av blanke, høye fasader og døde uterom.5 Å bygge stygt er ikke bærekraftig. Hvis det ikke tas menneskelige hensyn og det bygges for tett, vil bygningene med tiden bli revet. Det er byfornyelsen på Grünerløkka, der indre bygårder ble revet, et eksempel på. Hensyn til bevaring, gode uterom og møteplasser, lys, luft, bodplass og kjøkken er under press fra markedskreftene da som nå.
Fortettingspolitikk
NPM-reformer slår ut på likeartede måter i ulike sektorer. Felles i mange sektorer er at mer makt gis til det private markedet. Det er også tilfellet i byutvikling. En grunn til at for eksempel Oslo kommune har gitt et større spillerom til private utbyggere er at Oslo er i vekst og at stadig flere trenger boliger. Derfor føres det en fortettingspolitikk for å samle mennesker rundt trafikknutepunkter, og bevare markagrensen og dyrkbar mark. I tillegg bygges tidligere industriområder, som Nydalen og Kværnerbyen, om til boområder. Samtidig blir det vanskeligere å planlegge helhetlig fordi så stort ansvar gis til private utbyggere.
Byutviklingen i Norge er svært deregulert. Utbyggere har fått ansvaret for mesteparten av den detaljerte planleggingen i de innledende fasene og i utføringen av byggeprosessene. Dermed får markedsaktørenes profittbehov relativt stort spillerom i utformingen av byrommet; dette kan og har ført til lite beboervennlige løsninger (Andersen & Røe, 2017; Legard, Reichborn-Kjennerud & Skodvin, 2021).
Sosial bærekraft sett fra beboernes ståsted
Det er ikke bare i Norge det er vanskelig for beboere å påvirke byutviklingen, som et sitat fra forskningsprosjektet DEMUDIG viser. Her deler en beboer hvordan hun opplever muligheten til å påvirke byutviklingen i en sentrumsbydel i Melbourne:
Jeg ser bare nedriving av vakre ting, selv om det bare er snakk om en fin, liten romslig parkeringsplass, som de erstatter med noe forferdelig, stygt og massivt, mindre praktisk, i profittens navn (erstatte hus med leilighetskomplekser som har null personlighet og maksimere antall rom per leilighet), eller de gjør det for personlig vinning gjennom å si at de har gjort noe miljøvennlig som en stygg asfaltparkeringsplass laget av gjenbruksmateriale. Ingen konsulterer noen eller spør om dette er noe lokalmiljøet ønsker. Folk i administrasjonen eller i politiske utvalg bare har ideer og vil gjøre det på sin måte fordi de misliker innbyggerne.6
Oppleves byutviklingen slik sitatet over illustrerer? I så fall er det grunn til å spørre hvor godt demokratiet, og dermed den sosiale bærekraften, ivaretas i byutvikling. Hvis den politiske makten tillater en utbyggerstyrt byutvikling, kan det føre til at medvirkning og nærmiljøvennlig byutvikling blir skadelidende.
Makten i systemene
I Norge er byutvikling mer utbyggerstyrt enn i de andre nordiske landene (Nordahl m.fl., 2008, 2011). Samtidig ligger det vesentlig makt i selve gjennomføringen av byutviklingsprosjekter. Spørsmålet blir dermed hvordan lover og demokratiske vedtak egentlig blir operasjonalisert gjennom de systemene vi har i dag.
Norges styringssystem er nedfelt i økonomiregelverket i staten. Styringen spesifikt for byutvikling skjer gjennom plan- og bygningsloven og kommuneloven, og iverksettes mer detaljert gjennom kommunens samfunns- og arealdel, overordnede planer og reguleringsplaner. Reguleringsplanene er altså kommunepolitikernes ansvar, i og med at de vedtas av kommunestyrene. Men reguleringsplanene foreslås av private utbyggere i omtrent 90 prosent av tilfellene i Norge. Dette gir utbyggerne stor praktisk innflytelse på hvordan de faktiske løsningene blir seende ut, til tross for at kommunene har ansvaret for medvirkning i planprosesser, inkludert arbeidet med reguleringsplaner (§ 5-1 i plan- og bygningsloven (pbl.)). Dette er i tråd med framveksten av det Veggeland beskrev som den norske «reguleringsstaten» (Veggeland, 2010), og som andre har beskrevet i global kontekst (Kuldova, 2022).
Kommuneplanen er overordnet, og reguleringsplanene mer konkrete. Det er på reguleringsplanstadiet at det kan bli tydelig for beboere hva planene faktisk vil innebære i deres område. § 5-1 i plan- og bygningsloven understreker at kommunene har en plikt til å sikre reell medvirkning, ut over bare å oppfylle minstekravene. Kommunen skal aktivt tilrettelegge for at berørte parter kan delta, også tidlig i prosessen, noe som kan innebære mer enn bare kunngjøring og høring.
Teoretisk sett skal derfor beboere kunne komme med sine innspill tidlig i en planleggingsprosess og før viktige beslutninger blir tatt. Selv om høringsfasen kommer sent, kan innspill i denne fasen fortsatt føre til endringer. I praksis kommer høringsfasen imidlertid for sent, og beboerne får sjelden mulighet til å påvirke planresultatet vesentlig (Hansen, 2013). Dette tyder på at reguleringsstaten fungerer mer som retorikk enn det som er hensikten etter loven.
En av våre beboerrespondenter uttrykte mangelen på muligheten til innflytelse for beboere slik:
De formelle kanalene er for fragmenterte og utilgjengelige. Jeg har vært i ledelsen i en høringsinstans i 3 år og skjønner fortsatt ikke hva som er hva. Det er lagt opp så mindre ressurssterke folk ikke er i stand til å bli hørt.
Sitatet illustrerer hvor vanskelig det er, selv for folk som har erfaring med systemet, å forstå hva man må gjøre for å få innflytelse gjennom høringsinstituttet. Da er det heller ikke å forvente at de såkalt «stille stemmene» som ikke har ressurser og kompetanse på systemet, blir hørt i byutviklingssaker. Men det er kanskje heller ikke sannsynlig at høringssvar fra enkeltindivider blir tillagt vekt, sammenliknet for eksempel med lange, detaljerte og profesjonelt utførte høringssvar fra interesseorganisasjoner, lobbyvirksomheter, osv.
Det er kommunen som har det overordnede ansvaret for å sikre og tilrettelegge for medvirkning i planprosesser. I praksis får imidlertid utbyggerne ofte oppgaven med å gjennomføre også medvirkningsaktiviteter. Da oppfylles imidlertid stort sett bare lovens minstekrav. Det er gjerne også ressursmessige begrensninger til å følge opp hvordan medvirkning faktisk blir ivaretatt av utbyggerne, og ingen sanksjonsmuligheter. Mangel på arenaer for tidlig medvirkning fra lokalsamfunnet er en av de største demokratiske utfordringene i dagens byutvikling her i landet (Hanssen, 2013).
Det er lovens intensjon at medvirkning skal ligge til grunn for all planlegging og byutvikling (Hanssen, 2013). Det betyr at det er lovens ånd som skal følges, og ikke lovens bokstav, slik praksis er nå. Denne mangelen på organisering for innflytelse til innbyggerne kan sammenliknes med utviklingen av bedriftsdemokratiet. Liknende dynamikk kommer til syne gjennom mer markedsorientering, mål og resultatstyring i statlige arbeidsorganisasjoner.
Produktivitet får forrang for demokrati (Falkum, 2022), og medbestemmelse erstattes i praksis med medvirkning – noe som svekker bedriftsdemokratiet betraktelig. Fagforeningsrepresentanters rolle blir redusert til å delta og legitimere valg ledelsen tar, noe som gjerne kalles for «skinndemokrati» av kritiske tillitsvalgte (Kuldova m.fl., 2020; Falkum, 2008). Samtidig er utbyggere, til forskjell fra statlige arbeidsgivere, markedsaktører med særinteresser. De prioriterer ikke demokrati, og kan heller ikke forventes å ta ansvar for demokrati. Det ansvaret burde eventuelt offentlige etater og organisasjoner ta tilbake.
Entreprenøriske byer
Store bykommuner forholder seg til et globalt marked. For å skaffe seg ressurser har de blitt entreprenøriske med økonomisk profitt som primært motiv. De bygger opera- og kulturhus for å tiltrekke seg investeringer, attraktive arbeidstakere og ressurssterke beboere, av Richard Florida kalt den kreative klassen (Florida, 2012). Økende bolig- og utleiepriser kan bli konsekvensen av en slik utvikling. Den driver gentrifiseringsprosessene som skyver beboere og mindre virksomheter ut i periferien (Lees m.fl., 2016).
Ifølge Lees et al. er denne utviklingen global. Globalt driver lokale myndigheter en aktiv investeringspolitikk for å tiltrekke seg hovedkontor og de riktige befolkningsgruppene. Felles for både styringen av offentlige virksomheter og for planlegging og styring av byer er at markedshensyn blir førende for prioriteringene, foran hensyn til kvalitet, brukere eller beboere (Lees mfl 2016). Den sosiale bærekraften,og den sosiale kapitalen, blir i en slik byutvikling skadelidende fordi eksisterende beboere blir presset ut i periferien, vekk fra sine eksisterende nettverk.
Både politikere og beboere blir fanget og bundet av allerede framforhandlede utbyggingsavtaler og planforslag i den entreprenøriske byen (Hanssen, 2013). Utbyggernes planer får forrang framfor beboeres interesser og framfor interessene til innbyggerne og samfunnet som helhet.
De kommuneansatte har heller ingen sanksjoner de kan bruke mot utbyggere som ikke tar ansvar for medvirkning i byutvikling, med mindre de nekter å behandle reguleringsplanen som er fremmet uten medvirkning. Og de har kanskje enda færre virkemidler for å motvirke gentrifiseringen (i.e. markedskreftene) som presser innbyggere og mindre selvstendige virksomheter ut av byen og ut i periferien (Lees m.fl., 2016).
Men retten til å bo i byen må også være en rett for flere enn de økonomisk bemidlede.7 Arbeidere, sykepleier, lærere og andre lønnsarbeidere bør også kunne bo i byen med den inntekten de har slik at de ikke må bruke store deler av dagen til å pendle fram og tilbake. Fenomenet med at byen blir for dyr for arbeidere, kalles «gentrifisering». Økede eiendomsverdier i tidligere arbeiderklasseområder priser ut leietakere med middels til lave lønninger, så de til slutt blir tvunget til å flytte ut. Dette er et fenomen som vi ser over hele kloden (Lees et al., 2016). Det er ikke sosialt bærekraftig å fremme en utvikling som vi ser i byer som San Francisco, hvor mange reiser opptil flere timer hver dag for å komme seg på jobb.8
Fenomenet med at byen blir for dyr for arbeidere, kalles «gentrifisering».
Gentrifiseringsteorien beskriver hvordan kunstnere og den kreative klassen flyttet inn og bidro til økte priser i rimelige områder med levekårsutfordringer (Glass, 1964). Deretter lanserte Neil Smith (1979) en konkurrerende teori om at gentrifisering egentlig skyldes rentegapet, det vil si potensiell profitt for utviklere ved å kjøpe opp eiendom i utsatte områder med forventning om framtidig gevinst. Lees et al. (2016) argumenterer i sin bok Planetary Gentrification for at offentlige organisasjoner også bidrar til gentrifiseringen med sine investeringer i infrastruktur, som t-bane, tog og oppgradering av bygninger og parker. Slike investeringer øker igjen tomteverdien i de aktuelle områdene. I lys av alle disse tre gentrifiseringsteoriene kan det være både utviklere, offentlige investeringer og etterspørsel etter nye trendy bo-områder som driver prisene på både leie, kjøp og eie av bolig opp, og presser beboere ut.
Siden Glass satte navn på fenomenet, har gentrifiseringen bredt om seg globalt. Eksempler på områder som er blitt gentrifisert er Latinerkvarteret i Paris, Prenzlauer Berg i Berlin og Grünerløkka i Oslo. Endringene som gentrifiseringsteorien beskriver, begynte med den verdensøkonomiske krisen i 1973 og den nyliberale vendingen som fulgte ved inngangen til 1980-tallet, mot et fritt marked og en svak stat. Stater kuttet i økonomiske overføringer til kommunene, og industriell produksjon ble flyttet til lavkostland. For mange byer innebar det tap av inntekter og arbeidsplasser, som igjen førte til at byene begynte å markedsføre seg selv for å tiltrekke seg investeringer og attraktive lønnsarbeidere (Huse, 2012).
Mulighet til å sikre fellesområder og fysiske møteplasser
Fellesområder og offentlige rom i byer er slikt som felles parker, biblioteker og andre offentlige rom inne eller ute der det ikke koster noe å oppholde seg, men der folk kan møtes. Slike rom, som ikke er kommersielle, kommer under press i den entreprenøriske byen. Ekte offentlige rom må ha visse særtrekk, som mangfold og fravær av hierarki, for at de skal kunne være for alle og bidra til trivsel og demokratisk utfoldelse (Sennett, 2005; Amin, 2008).
Lokalt er det kommunens ansvar, på vegne av oss alle, å ivareta og forvalte slike fellesverdier. Offentlige rom er steder som kan trene folk i toleranse for mangfold og i hva det vil si å være borger. Offentlige plasser er fellesgoder vi skal forholde oss til som borgere (og ikke bare som individer og forbrukere med private interesser). De er arenaer for sosial læring (Amin & Thrift, 2002). Målet med den gjeldende organiseringen av offentlig sektor var imidlertid ikke å ivareta fellesarenaer, men å øke effektiviteten. Myndighetene skal produsere raskere og gi bedre offentlige varer og tjenester. Spørsmålet er derfor om fellesverdier og demokrati blir ivaretatt godt nok innenfor et slikt system, hvor vilkårene for å vektlegge denne typen hensyn kanskje i utgangspunktet er dårlige (Hermansen, 2013).
Fellesområder, som er gratis og åpne for alle, har vært under press i en god stund. Don Mitchell beskrev i sin bok The Right To The City fra 2003 hvordan sikkerhetstiltak i New York har gjort flere og flere fellesområder og parker utilgjengelige fordi sikkerhetstiltak har begrenset adgangen til dem. I Norge har vi også store områder som er eid og driftet privat, som Avantor i Nydalen og deler av Bjørvika som er kjøpt av et amerikansk investeringsselskap.9
En privatisering av ute- og fellesområdene gir mulighet til å håndheve bruken av områdene på en måte som kan utestenge enkelte grupper. Mitchell gir flere eksempler på hvordan det skjer, med sikkerhet som begrunnelse. Han argumenterer for hvorfor vi må bygge offentlige plasser, og forklarer at det sikrer sosial rettferdighet at alle får tilgang til offentlige rom i byer (Mitchell, 2003).
Enkelte sikkerhetstiltak kan samtidig bidra til at offentlige rom blir tilgjengelig for flere, spesielt på kveldstid. Vi kan argumentere for at en plass ikke er reelt offentlig tilgjengelig for alle hvis det for eksempel foregår mye narkotikasalg der. Samtidig kan sikkerhetstiltak ha negative konsekvenser hvis de fører til at personer som oppholder seg i det offentlige rommet blir sett på som en potensiell trussel heller enn medborgere. «Fiendtlig arkitektur» eller «disiplinær arkitektur» («hostile architecture») motvirker sosialt engasjement og gjør lengre opphold i det offentlige rom vanskelig. Slike sikkerhetsdrevne tiltak baserer seg til dels på antakelser om kriminalitet. Enkelte kriminologer har påpekt at denne tendensen gjenspeiler individualiseringen i samfunnet (Raymen, 2015).
Skinnmedvirkning i by- og lokal samfunnsutvikling
Beboerne har stor kompetanse på å bo der de bor. Hvis de ansvarlige for beslutningene i byutviklingen hadde trukket mer på denne kunnskapen, kunne de lettere skapt bedre steder. I en medvirkningsprosess kan vi ikke bare tilby mulighet til å kommentere på forelagte planer, i høringer. Vi må også innlemme konkrete handlinger for å forstå og ta med beboerne i planleggingen. Samtidig bør det kreves fra politikere at de ivaretar større helhet og fokuserer på samfunnsutvikling.10 En visjon for hele fellesskapet og samfunnet mangler i disse «tekniske» prosessene som byutviklingen har gått i retning av.
For å få et helhetlig grep om utviklingen med flere felles møteplasser og offentlige rom, har enkelte bydeler begynt å henvende seg direkte til entreprenørene for å prøve å sikre en mer helhetlig utvikling av områder. DEMUDIG-prosjektet viste hvordan innbyggere, kommuneansatte og politikere navigerte innenfor et slikt system, og fant at intensjonene var gode på begge sider av bordet og frustrasjonen med situasjonen likeså, ettersom mulighetene for å styre byutviklingen er begrenset.
Beboernes mulighet for medvirkning
Markedsstyrt byutvikling kom som en reaksjon på endrede økonomiske rammevilkår for byene, men også som et alternativ til 1960-tallets planleggertunge byutvikling som ikke alltid ble oppfattet som like vellykket. Denne planleggingstradisjonen ble beskrevet av Jane Jacobs i hennes banebrytende bok The Death and Life of Great American Cities (1961). Her kritiserer hun planleggingspraksisen som tar for lite hensyn til bylivet slik det utspiller seg på en mikroskala. Hun viser hvordan levende byområder fungerer som en sosial og dynamisk organisme som ivaretar sikkerheten og trivselen til dem som bor der.
På grunn av at planleggerne jobbet i et teoretisk univers og planla byer ovenfra og ned, var de gjerne lite oppmerksomme på det levende bylivet slik det utspant seg. De endte ofte med å bygge bomaskiner som virket ødeleggende på det sosiale livet og samholdet i byområdene (Jacobs, 1961).
Patsy Healey, som selv er planlegger, skriver i sin bok Urban Complexity and Spacial Strategies fra 2007, at det samme fremdeles er problemet under det nyliberale styringsregimet. Det er få som tar hensyn til, eller bringer inn, beboernes interesser eller kunnskap i planleggingen. Problemet nå er sektoriell fragmentering og at det ikke finnes noen overordnet strategi.
Et ensidig fokus på byenes evne til å trekke til seg kapital skaper heller ikke gode byer å leve i fordi prioritering av økonomisk lønnsomhet ikke tar opp i seg viktige verdier som rettferdig fordeling, livskvalitet og miljø.
Noen personer har samtidig mer innflytelse enn andre. Et funn fra forskningsprosjektet DEMUDIG er at noen norske, høyt utdannede og ressurssterke personer med kjennskap til måten offentlig planlegging er organisert på, opplever at de får innflytelse på politikken. De bruker mye tid og jobber på flere fronter, via kommunens digitale og tradisjonelle kanaler for medvirkning og påvirkning, men også gjennom egne kanaler som sosiale medier, aviser og TV. Det de opplever som mest effektivt er direkte kontakt med politikere og ansatte i kommunen. Få opplever at kanaler satt opp av kommunen for å invitere til medvirkning og påvirkning alene gir innflytelse. Måten medvirkning og deltakelse er organisert på framstår dermed, for mange, som lite demokratisk i praksis (Reichborn-Kjennerud m.fl., 2021).
Få opplever at kanaler satt opp av kommunen for å invitere til medvirkning og påvirkning alene gir innflytelse.
Medvirkning er et grep som mange forstår at kan fremme sosial bærekraft. Samtidig er vi på ingen måte i nærheten av idealet om reell medvirkning, ifølge Dokk Holm. Tiltakene er små og kontrollerte, og med begrenset rekkevidde og verdi. «Forsøkene på reell medbestemmelse vi har sett, foregår på et så lite område at det mest likner på avlat når vi ser mengden av prosesser som ikke tar hensyn til beboerne i et område», skriver han (Dokk Holm, 2021; Reichborn-Kjennerud, Ruano de la Fuente & Sorando, 2021b).
Superbrukere med høy kompetanse, stort nettverk og mye tid er de som i størst grad lykkes i å påvirke de viktige beslutningene i et område. At medvirkningsverktøy har blitt digitale, har ikke bidratt vesentlig til mer demokrati og deltakelse. I stedet har det blitt en tilleggsarena som må beherskes (Hovik et al., 2022). Beboere må spre tid og energi på alle tilgjengelige arenaer for å bli hørt.
I undersøkelsen DEMUDIG var det ildsjelene som faktisk opplevde å få innflytelse. Det var fordi de brukte veldig mye tid, og bygget nettverk og kompetanse for å påvirke utviklingen i sitt nærområde. Det at ildsjelene bruker tiden sin for felleskapets sak, er ikke et demokratisk problem i seg selv, men det kan være et problem hvis enkeltpersoner som er effektive påvirkere og som jobber for spesielle gruppers egeninteresser, gjennomgående får mer innflytelse enn andre. Dette forsterkes hvis byen er segregert slik at ressurssterke personer bare jobber for god byutvikling der de selv bor.
Det er samtidig en viss skjevhet i at beboerrepresentanter må bruke fritiden sin på påvirkningsarbeid, mens profesjonelle aktører jobber med påvirkning i betalte stillinger. En bærekraftig byutvikling kan derfor ikke baseres kun på medvirkning og deltakelse. Politikerne må også veie ulike hensyn og argumenter opp mot hverandre, og politiske føringer må følges opp i praktisk gjennomføring (Hovik, Legard, McShane, Middha, Reichborn-Kjennerud & Ruano, 2022).
Konkluderende refleksjoner
Byutviklingen i Norge ser ikke ut til å fremme reell medbestemmelse. Det er hensyn til entreprenørenes rammebetingelser som er førende for utviklingen. For å motvirke ulikhet og ivareta sosial bærekraft, bør kommunene organisere byutviklingen annerledes og samarbeide bedre. Det er mange ulike virkemidler som kan brukes. Det offentlige kan ta mer ansvar for styring av byutviklingen. Myndighetene kan se på det tiltaksapparatet de har, og samordne alt fra NAV til bymiljøetaten, bydeler og næringspolitikk. Det krever en dreining bort fra grønn vekst over på sosial- og grønn sirkulær transformasjon, en annen form for vekst, som er triveligere og bedre for miljøet.
Plan- og bygningsloven har blitt evaluert som et godt verktøy for å ivareta bærekraft, men markedskreftene ser ut til å være for kraftige til å la seg korrigere. I ytterste konsekvens kan myndighetene derfor eventuelt revurdere den sterke markedsstyringen av bolig- og byutviklingspolitikken.
I artikkelen har jeg i hovedsak belyst styringen av byutviklingen. Hvordan maktforhold og ulike politiske konstellasjoner har innvirket på denne styringen, har ikke vært analysert. Dette er noe som bør undersøkes nærmere i framtidig forskning, for å finne ut om det primært er markedsstyringen eller politiske preferanser som fører til suboptimale resultater sett fra et nærmiljø- og demokratiperspektiv.
NOTER
1 Gentrifisering er en prosess hvor mennesker som tilhører middelklassen eller har høyere utdanning flytter inn i en bydel dominert av arbeiderklassen eller andre underprivilegerte grupper. Skritt for skritt endres bydelens befolkningssammensetning og boligprisene øker, mens den opprinnelige befolkningsgruppen presses ut eller får problemer med å etablere seg der. https://snl.no/gentrifisering
2 Demokratisk byutvikling i den digitale tidsalderen – DEMUDIG – OsloMet
3 Se https://www.dagsavisen.no/debatt/2019/01/14/utbygging-av-skoyen-ta-vare-pa-sjoen-og-strandomradene/
4 https://www.oslo.kommune.no/slik-bygger-vi-oslo/fjordbyen/bjorvika/
5 https://www.aonorge.no/
6 I only ever see the knocking down of beautiful things, even if it’s just a nice spacious dirt car park, and replacing it with something awful, hideos, massive, less convenient, in the name of either profit (replacing houses with apartment buildings where the apartments have no personality and maximise the number of rooms per apartment) or personal gain via saying they made something ‘environmentally friendly’ like a horrible asphalt car park built out of recycled crap. No one consults anyone, asking if these things are what the community wants, people in councils or in the administration just have ideas and want to do it their way because they resent the residents.
7 https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/BBP8v/politikerne-maa-kjempe-for-en-mindre-delt-by-kristin-reichborn-kjennerud
8 ‘A 2:15 Alarm, 2 Trains and a Bus Get Her to Work by 7 A.M.’, The New York Times, Conor Dougherty & Andrew Burton, 17 August 2017, https://www.nytimes.com/2017/08/17/business/economy/san-francisco-commute.html
9 https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2004/11/21/nydalen-en-privat-bydel-med-diktatorisk-makt/ og https://www.vartoslo.no/alessandro-marchi-arctic-securities-boligmarkedet/et-amerikansk-eiendomsfirma-kontrollerer-lokalene-til-de-fleste-butikkene-og-restaurantene-i-bjorvika/307971
10 ‘https://magasin.oslo.kommune.no/byplan/medvirkning-nodvendig-nar-byen-bygges#gref
LITTERATUR
Andersen, B. & Røe, P. G. (2017). The social context and politics of large scale urban architecture: Investigating the design of Barcode, Oslo. European Urban and Regional Studies, 24(3), 304–317.
Amin, A. (2008) Collective culture and urban public space, City, 12(1), 5–24.
Amin, A. & Thrift, N. (2002). Cities: reimagining the urban. Polity Press.
Brox, O. (1966). Hva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk.
Dokk Holm, E. (2021). «Lengselen etter å delta». I K. Dahlgren, T. Linderud & K. Schreiner (Red.). Forankring fryder: En bok om medvirkning i byutvikling og arkitektur (s. 35–47).
Falkum, E. (2008). Makt og opposisjon
i norsk arbeidsliv. Cappelen Damm
Akademisk.
Falkum, E., Nordrik, B., Wathne, C. T., Drange, I., Hansen, P. B., Dahl, E. M., Kuldova, T. & Underthun, A. (2022). Måling og styring av arbeidstid. Medbestemmelsesbarometeret2021. AFI-rapport 2022, 01.
Florida, R. L. (2012). The rise of the creative class: revisited. Basic Books.
Foucault, M. (1975). Surveiller et punir. Naissance de la prison. Editions Gallimard.
Glass, R. (1964). London: aspects of change. (No. 3). MacGibbon & Kee.
Grund, J. (2019). Mål og resultatstyring – balansens kunst. Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter.
Hanssen, G. S. (2013). Medvirkning – med virkning? Plan, 45(3), 18–23.
Harvey, D. (1978). The urban process under capitalism: a framework for analysis. International journal of urban and regional research, 2(1-3), 101–131.
Harvey, D. (1989). From managerialism to entrepreneurialism: the transformation in urban governance in late capitalism. Geografiska Annaler: series B, human geography, 71(1), 3–17.
Healey, P. (2007). Urban Complexity and Spatial Strategies: Towards a Relational Planning for Our Times. Routledge.
Hermansen, T. (2013). Ble det en bedre stat? Stat & Styring, 23(2), 24–25. https://doi.org/10.18261/ISSN0809-750X-2013-02-10
Hofstad, H. (2021). Sosialt bærekraftige lokalsamfunn – en litteraturstudie.
Hovik, S., Legard, S., McShane, I., Middha, B., Reichborn-Kjennerud, K. & Ruano, J. M. (2022). «Participation and Influence in Urban Development: Does City E-Participation Strategy Matter?» In Citizen Participation in the Information Society (pp. 25–47). Palgrave Macmillan, Cham.
Huse, T. (2010). Tøyengata: et nyrikt stykke Norge. Flamme.
Innset, O. (2020). Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge. Fagbokforlaget.
Jacobs, J. (1961). The Death and Life of Great American Cities. Random House.
Kuldova, T. Ø. (2022). Compliance-Industrial Complex: The Operating System of a Pre-Crime Society. Palgrave Pivot. https://doi.org/10.1007/978-3-031-19224-1
Lees, L., Shin, H. B. & López-Morales, E. (2016). Planetary gentrification. John Wiley & Sons.
Legard, S., Reichborn-Kjennerud, K. & Skodvin, A. E. (2021). «Medvirkning og påvirkning i Oslos byutvikling». I K. Dahlgren, T. Linderud & K. Schreiner (Red.). Forankring fryder: En bok om medvirkning i byutvikling og arkitektur
(s. 94–110). Oslo: Universitetsforlaget.
Mitchell, D. (2003). The right to the city: Social justice and the fight for public space. Guilford Press.
Nordahl, B., Barlindhaug, R., Havnen, E., Nørve, S. & Aamo, A. S. (2011). Utbyggerstyrt byutvikling?
Portes, A. (2024). Social capital: Its origins and applications in modern sociology. New critical writings in political sociology, 53–76.
Putnam, R. D. & Goss, K. A. (1995). Robert D. Putnam. Bowling alone: America’s declining social capital. Journal of Democracy, 6(1), 65–78.
Raymen, T. (2015). Designing-in Crime by Designing-Out the Social: Situational Crime Prevention and the Intensification of Harmful Subjectivities. The British Journal of Criminology, 56(3), 497–514.
Reichborn-Kjennerud, K. (2025a). Sustainable Urban Transitions and New Public Management. Springer Books.
Reichborn-Kjennerud, K. (2025b). Sosial bærekraft i kommunen. Planlegging, innbyggerinvolvering og lokal innovasjon. Kommuneforlaget AS.
Reichborn-Kjennerud, K. (2025c). Byutvikling, demokrati og sosial bærekraft: Medvirkning. Plan, (4), 34–41.
Reichborn-Kjennerud, K. (2024). Offentlige innkjøp organiseres miljøfiendtlig – på en måte som hindrer lokal bærekraft – Samfunn og økonomi. Samfunn og økonomi, 2/2024.
Reichborn-Kjennerud, K. (2024). Hva betyr sosial bærekraft? – Samfunn og økonomi. Samfunn og økonomi, 2/2024.
Reichborn-Kjennerud, K., McShane, I., Middha, B. & Ruano, J. M. (2021a). Exploring the relationship between trust and participatory processes: Participation in urban development in Oslo, Madrid and Melbourne. Nordic Journal of Urban Studies, 1(2), 94–112. https://doi.org/10.18261/issn.2703-8866-2021-02-01
Reichborn-Kjennerud, K., Ruano de la Fuente, J. & Sorando, D. (2021b) Ways to gain influence for residents in two gentrifying neighbourhoods: a comparison between Tøyen in Oslo and Lavapiés in Madrid. Papeles de Población, 27(110), 109–137. https://rppoblacion.uaemex.mx/article/view/16158
Reichborn-Kjennerud, K. & Ophaug, E. (2018). Resident Participation in an Era of Societal Self-Organisation: The Public Administrative Response in Tøyen. Scandinavian Journal of Public Administration, 22(2), 65–87.
Rose, N. (1999). Governing the Soul: The Shaping of the Private Self. Free Association Books.
Ruano, J. M. & Reichborn-Kjennerud, K. (2022). «Inside the Black Box: Perspectives and Attitudes of Civil Servants on Citizen Participation». In Citizen Participation in the Information Society (pp. 71–95). Palgrave Macmillan, Cham.
Sennett, R. (2005). «Capitalism and the City: Globalization, Flexibility, and Indifference». In Y. Kazepow (Ed.). Cities of Europe: Changing contexts, local arrangements, and the challenge to urban cohesion (pp. 109–122). Blackwell Publishing.
Smith, N. (1979). Toward a theory of gentrification a back to the city movement by capital, not people. Journal of the American planning association, 45(4), 538–548.
Sørgjerd, C. (2018). I omstridte byggesaker går byrådet til Frp og Høyre for å få flertall. Aftenposten, 9. juli 2018. https://www.aftenposten.no/oslo/i/bK2ogA/i-omstridte-byggesaker-gaar-byraadet-til-frp-og-hoeyre-for-aa-faa-flertall
Veggeland, N. (2010). Den nye reguleringsstaten: Idébrytinger og styringskonflikter. Gyldendal Akademisk.