Torborg Igland førstelektor i medievitenskap, NLA Høgskolen Gimlekollen
Nina Skråmestø Nesheim førstelektor medievitenskap, NLA Høgskolen Gimlekollen
Bjørg M. Nyjordet førstelektor i medievitenskap, NLA Høgskolen Gimlekollen
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT
Nesten alle lokalpolitikere får positiv respons fra publikum etter medieeksponering. Dette kommer fram i en undersøkelse hvor 283 politikere fra hele landet har svart på spørsmål om hvordan det er å stå i medienes søkelys. Sammen med den positive responsen kan støtte fra andre politikere og en saklig og faktabasert journalistikk være avgjørende for politikernes motivasjon for å stå i krevende verv og bidra i lokaldemokratiet.
Det er godt kjent at det kan være krevende å stå i medienes negative søkelys i store mediesaker (Duckert & Karlsen, 2017; Hammarlin, 2019). Fire av ti politikere har opplevd hat og hets for arbeidet de utfører, ifølge en omfattende undersøkelse (Ipsos, 2019), og det har vært tilfeller der politikere har trukket seg fra sine verv på grunn av hets i sosiale medier. Men også i mindre saker og på lavere nivåer kan eksponering være utfordrende. Dette er lite undersøkt og er noe som forskning, utdanningsinstitusjoner og journalister kanskje ikke har så mye bevissthet rundt. Vi er interessert i hvilken rolle mediedekningen spiller for hvordan lokalpolitikere opplever å utføre sine verv.
Samfunnssystemet vårt er avhengig av at politikere er villige til å bidra, på både den politiske arenaen og i mediene (NOU 2022: 9). En av medienes sentrale oppgaver er å dekke politiske forhold, og en av journalistikkens primære funksjoner er å bidra til å styrke, opprettholde og granske demokratiet (VVP, 2023). Samtidig er det en trussel mot det samme systemet hvis lokalpolitikere kvier seg for å bidra, kanskje fordi mediedekning og eksponering oppleves for krevende og utfordrende. Pressens egen Vær Varsom-plakat legger vekt på hvor avgjørende det er med en offentlig arena der vi kan samtale om samfunnsspørsmål. Pressen er en av samfunnsaktørene (NOU 2022: 9, s. 240) som kan legge til rette for en grunnlovsfestet åpen, fri debatt (Grunnloven § 100), gjennom faktabasert og balansert journalistisk dekning (VVP, 2023).
Norge har en desentralisert samfunnsstruktur, og dette gjelder også medier og politiske systemer. Innsikt i lokalpolitikeres erfaringer som mediekilder er sentralt for å belyse dynamikken i samspillet mellom presse og politikk. En slik kunnskap kan bidra til mer nyansert forståelse av presseetiske utfordringer og journalistisk praksis, og dermed styrke refleksjonen rundt medienes rolle i det demokratiske landskapet. Journalister må sjonglere oppgaven med å både utføre kritisk journalistikk og å få kilder til å stille opp for å få fram vesentlig informasjon.
Vår overordnede problemstilling er å undersøke hvordan lokalpolitikere opplever medieeksponering, kontakten med mediene og responsen de mottar fra offentligheten.
Herunder spør vi: Hva spiller inn på lokalpolitikeres opplevelse og håndtering av medieeksponeringen? Hvilken rolle spiller politisk fartstid for politikernes opplevelse og håndtering av mediedekningen?
For å få et bredest mulig erfaringsgrunnlag, ba vi samtlige ordførere i Norge om å dele en spørreundersøkelse med sine kommunestyrer eller bystyrer, der vi undersøker lokalpolitikeres erfaringer med lokale medier. Et sentralt tema i analysen har vært å få innsikt i relasjonen mellom politikere, medier og publikum og hva dette har å si for opprettholdelsen av lokalpolitisk arbeid og lokaldemokrati.
Basert på flere politikeres egne fortellinger i medieoppslag og tidligere studier (Bjørnå et al., 2022; Duckert & Karlsen, 2017; Ipsos, 2019, 2020, 2023), ventet vi å finne at politikerne fikk mye negativ feedback fra publikum etter medieeksponering. Studien vår bekrefter også denne krevende delen av det politiske livet. Men et enda tydelig funn i vårt materiale er at de i stor grad også får positiv respons fra publikum. Fra å være bekymret for hvordan hat og hets kan skremme individer bort fra politikken, har oppmerksomheten i vår studie blitt rettet mot hvor mye positive tilbakemeldinger lokalpolitikerne får i offentligheten og hvor robuste og ikke minst villige de er til å bidra i mediene.
Bakgrunn: Lokalpolitikk og lokalmedier i Norge
Norge har 357 kommunestyrer (Bolstad, uå; KS, 2024) og rundt 9300 lokalpolitikere som behandler saker i ulike råd og utvalg. Norge er ledende når det gjelder innsyn (OECD, 2022), med åpenhet forankret i Grunnloven, offentlighetsloven (2006) og kommuneloven (2018). Offentlige politiske møter skal være åpne for å sikre transparens og gi tilgang til informasjon (kommuneloven § 11-5; Engan, 2019). De fleste kommuner dekkes av lokalmedier (Johansen, 2021), og lokalavisene har en sterkere stilling i Norge enn i mange andre land (Allern, 2019).
Studier viser at velgere foretrekker lokalavisene for å få informasjon før valg (Karlsen, 2009). Politikk og offentlig forvaltning er en hyppig dekket kategori i norske medier, ofte bare tangert eller slått av sport, viser flere undersøkelser1 (Allern, 2001, s. 127; Dahlstrøm et al., 2017, s. 9; Mathisen & Morlandstø, 2019, s. 76; Medietilsynet, 2022, s. 11).
Andelen politisk stoff har vært stabil over de siste tjuefem årene (Mathisen & Morlandstø, 2019, s. 76). Sjøvaag et al.s (2020) analyse av nærmere 850 000 digitale nyhetsartikler bekrefter lokalmedienes fortsatte sentrale rolle i det norske medielandskapet, og studien finner at lokalmediene utmerker seg ved stort mangfold i kildebruken.
En gjennomgang av tilstanden til det norske demokratiet konkluderer med at selv om Norge i internasjonalt perspektiv ligger helt på topp i verden på demokrati-indekser og at «… det norske demokratiet ikke bare er av høy kvalitet, men at det sannsynligvis også er ganske motstandsdyktig mot autoritære utfordringer av ulik karakter» (Knutsen et al. 2023, s. 4), så er det ikke usårbart. I studien er flere enn hundre eksperter på norsk politikk og demokrati intervjuet, og de anslår risikoen for demokratisk tilbakegang til fem prosent i løpet av tre år, og ti prosent i løpet av ti år (samme sted). Med dette som bakteppe, vil lokalpolitikeres resiliens og relasjon til mediene være viktig å følge med på.
Teori: Medier og offentlighet
Vår studie støtter seg på en medieteoretisk ramme om offentlighet, knyttet til begrepene borgerlig offentlighet (Habermas, 1971) og medialisering (Hernes, 1977; Hjarvard, 2008), og forstår lokalpolitikernes møte med mediene i lys av dette. I tillegg bruker vi begrepene taushetsspiraler (Noelle-Neumann, 1993) og resiliens (Friborg, 2005; Longstaff et al., 2010; Masten, 2014) for å belyse hvordan respondentene står i medieeksponering og opplever publikums respons.
Journalistikken som ideal er basert på Habermas’ begrep om en offentlig sfære (Habermas, 1971) – «et rom uavhengig av makt, staten og kapitalistiske interesser» (Habermas & Dunker, 2023, s. 105) – et sted borgerne kunne møtes uavhengig av private særinteresser. I sin beskrivelse av framveksten og forfallet til den borgerlige offentligheten var Habermas kritisk til medienes rolle, hovedsakelig fordi skillet mellom den private og offentlige sfæren ble visket ut (Aalberg & Elvestad, 2012, s. 32; Habermas, 1971, s. 164).
Selv om Habermas beskrev en offentlighet i forfall, insisterer han på et ideal om dialog og fornuft. I sin siste utgivelse (Habermas & Dunker, 2023), hvor han reflekterer over den nye offentligheten med digitale halvoffentligheter og økende mistro til mediene, understreker han viktigheten av å legge til rette for en mediestruktur som muliggjør offentlig diskusjon og samtale (Habermas & Dunker, 2023, s. 56).
Til tross for Habermas’ tidlige kritiske syn på mediene, har offentlighetsidealet han beskrev informert forståelsen av medienes samfunnsrolle. Journalistikk henter sin legitimitet fra demokratiets og offentlighetens idealer, og en fri og uavhengig presse forventes å spille en nøkkelrolle i en velfungerende offentlighet (NOU: 9,
s. 240).
I et medialisert samfunn (Hjarvard, 2008), det vil si et samfunn der medier er til stede overalt og påvirker hvordan vi tenker, snakker og samhandler, er det mediene som har overtatt funksjonen til den borgerlige offentligheten. Det betyr at det offentlige rommet der folk diskuterer politikk og samfunnsspørsmål nå i stor grad finnes i og gjennom medier (Aalberg et al. 2015, s. 26).
I medieoffentligheten informerer mediene og gir folk mulighet til å delta i samfunnsdebatten. I et fungerende demokrati kan mediene utgjøre et «felles torg» (Mathiesen & Morlandstø, 2018, s. 22). Lokale medier bidrar til å dekke informasjonsbehovet i lokalsamfunnet, sette dagsorden og skape arenaer for meningsutveksling, og gi folk mulighet til å navigere i lokalsamfunnet, noe som er nødvendig for at de skal kunne delta i demokratiske prosesser (Mathiesen & Morlandstø, 2018, s. 23).
Når samfunn og diskurser medialiseres, skjer det noe. Hernes (1977) identifiserte tidlig fem kjennetegn for at budskap skal få gjennomslag i et medievridd samfunn: spissing, forenkling, polarisering, intensivering og konkretisering (Hernes, 1977, s. 188). Hernes’ poeng var at politikken tilpasses medienes logikk, en logikk som ofte forbindes med konflikt og journalistisk sensasjonalisme (Allern, 2002, s. 6).
Medielogikken bunner i at mediene konkurrerer om publikums oppmerksomhet og dermed gjerne prioriterer sensasjonelle og personfokuserte saker (Enli, 2015, s. 5). I dag finner politiske debatter også ofte sted på sosiale medieplattformer og deloffentligheter, som er enda lenger unna Habermas’ idealer. Sosiale medier spiller i sitt vesen på det personlige, og i et algoritmevridd samfunn (Brandtzæg, 2022, s. 67) favoriseres polarisert innhold og konflikt og kan påvirke ytringsklimaet.
I et polarisert ytringsklima kan det å stå opp for en upopulær mening være særlig utfordrende. Ifølge teorien om taushetsspiraler (Noelle-Neumann, 1993) avhenger folks vilje til å ytre seg av hvordan de oppfatter «meningsklimaet». Hvis man oppfatter seg selv i mindretall, vil man være mer tilbakeholden med å ytre seg, og en taushetsspiral oppstår hvis man i økende grad unnlater å uttrykke seg. Dette skjer først og fremst når konfliktfylte og kontroversielle saker diskuteres, som vist av Fladmoe og Steen-Johnsen (2017) om hvordan sosiale medier påvirker ytringer i saker om for eksempel innvandring og religion.
Taushetsspiraler kan føre til at enkelte synspunkter blir usynlige i offentligheten. I offentlige diskusjoner er i tillegg forskjellige «meningsklimaer» i spill; i noen tilfeller er det like viktig om man har støtte fra kolleger og venner, som hva man oppfatter som offentlighetens holdning. Et beslektet fenomen er spillover-effekten, en utilsiktet smitteeffekt, som innebærer at også personer uten negative erfaringer unngår å engasjere seg i visse saker hvis andre medlemmer av gruppa har blitt utsatt for kritikk eller hets, slik det har vært tilfellet for noen norske politikere (Ipsos, 2019, s. 32).
Sammenlignet med en vanlig arbeidsplass har ikke politikere på jobb i offentligheten en like klar leder eller kollegialt fellesskap, men motivasjonsfaktorene for det politiske arbeidet kan sammenlignes med annet arbeid. Ledelsesforskning interesserer seg for betydningen av feedback på en arbeidsplass, og selvbestemmelsesteorien (Ryan & Deci, 2000) handler om hva som skal til for at ansatte opplever motivasjon for arbeidet. I tillegg til autonomi, selvbestemmelse og bruk for egen kompetanse, er anerkjennelse en viktig faktor.
Når mennesker utsettes for krevende og uventede utfordringer, slik medieeksponering kan være, vil også ulike faktorer være med å avgjøre hvor resilient eller motstandsdyktig man er mot påkjenninger. Ifølge Longstaff et. al (2010, s. 3) er resiliens «… kapasiteten i et system til å absorbere forstyrrelser, endre seg og beholde de samme essensielle funksjonene, strukturen, identiteten og tilbakemeldingene» (vår oversettelse). Dette kan være en egenskap hos både individer, mindre grupper eller nettverk, organisasjoner eller store samfunnssystemer eller nasjoner.
Slike faktorer kan være individuelle egenskaper, men resiliensforskning løfter fram sosiale relasjoner og emosjonell støtte som like viktig (Friborg, 2006, s. 6; Masten, 2014, s. 147). Resiliensbegrepet er ikke entydig operasjonalisert i forskningen (Friborg, 2006, s. 4). I denne studien forstår vi resiliens hos lokalpolitikerene som deres utholdenhet, robusthet og evne til å tåle kritisk søkelys, samt betydningen av resiliensfaktorer som sosial støtte fra ulike nettverk.
Tidligere studier: Medieeksponering og påvirkning
De siste årene har det vært økende interesse for å finne ut hvordan stort mediepress kan påvirke enkeltpersoner. Det var særlig den såkalte Tønne-saken2 fra 2002 (Tvedt, 2024) som aktualiserte dette og førte til diskusjoner om norsk presseetikk og økt bevissthet rundt hva et samlet medietrykk over lengre tid kan bety.
Duckert og Karlsens (2017) studie av kilder utsatt for kritisk mediedekning gir innsikt i hvordan denne belastningen kan være, særlig i tilfeller der dekningen er ensidig og personlig. Hovedfunnet i Ronsons (2016) intervjuer av medieofre, er at offentlig ydmykelse og hat kan påvirke enkeltpersoner negativt i lang tid. Sosiale medier forsterker gjerne den kritiske mediedekningen (Duckert & Karlsen, 2017, s. 238; Enjolras et al., 2014, s. 67).
En fellesnevner blant mange informanter er følelsen av å miste kontroll over situasjonen, en faktor også Igland og Nesheim (2023) identifiserer hos vanlige mennesker som har vært kilder i personlige saker. Når journalisten gir kilden en form for kontroll over egen historie, skapes tillit og vilje til å dele informasjon (Igland & Nesheim, 2023).
Duckert og Karlsen (2017) finner at sosial og profesjonell støtte hjelper på hvordan kilder opplever mediedekningen, og at erfarne politikere håndterer mediepresset bedre enn da de var ferske. Likevel kan også erfarne politikere oppleve negativ mediedekning som svært krevende.
Bjørnå et al. (2022) har undersøkt påvirkningen fra sosiale medier på 24 lokalpolitikere. De mener sosiale medier spiller en rolle når det gjelder å polarisere den politiske debatten og fremme ekkokamre. Politikeres hovedmotivasjon for å bruke sosiale medier er å oppnå synlighet og vise personlighet på måter tradisjonelle medier ikke tilbyr (Bjørnå et al., 2022).
Selv om sosiale medier bringer politikere nærmere publikum, viser undersøkelser at publikum har lavere tillit til sosiale medier enn til tradisjonelle medier (EBU, 2022). De nordiske landene har høyest grad av tillit til tradisjonelle medier, og Norge er rangert som nummer to, kun slått av Estland (EBU, 2022). Likevel tilbyr sosiale medier kontroll over budskapet og en måte å omgå medielogikk på (Enli, 2015; Kelm, 2020).
Nyere, store studier fra Ipsos (2019, 2020, 2023), bestilt av Kommunesektorens organisasjon (KS), viser at en betydelig andel lokalpolitikere opplever hat og hets i arbeidet. Disse studiene dreier seg om det politiske arbeidet mer generelt, men funnene viser at medieeksponering ofte utløser hatefulle ytringer og negative tilbakemeldinger fra publikum.
Ipsos-studiene tar i bruk både store kvantitative spørreundersøkelser og kvalitative dybdeintervjuer med politikere og sentrale personer i lokalsamfunnet. Funn fra studiene understreker behovet for støtteordninger for kilder som utsettes for intens medieoppmerksomhet.
På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet undesøker Telemarksforskning lokalpolitikernes arbeidsvilkår og hva som motiverer til å stå i vervene (Brandtzæg et al., 2022). I en av rapportene (Jupskås, 2020) bekreftes bildet fra Ipsos-studiene i at mange opplever plagsomme henvendelser og hatytringer, og den vanligste konsekvensen er at lokalpolitikerne pålegger seg selv sensur og unnlater å engasjere seg i visse saksfelt (Jupskås, 2020, s. 7).
Ellers er det opplevelsen av å ha innflytelse og politisk handlingsrom som har mest å si for om politikerne er motivert, men Brandzæg et al. (2022) løfter også fram psykososial støtte fra partileder og partikolleger.
Undersøkelsene utført av KS og Telemarksforskning retter seg ikke spesifikt mot redaksjonelle medier, men tematiserer fenomenet hatytringer mot politikere på et generelt nivå. I denne studien er vi derimot opptatt av det lokale nivået, med særlig vekt på hvilken betydning mediedekning har for lokalpolitikeres opplevelse av å utføre sitt demokratiske oppdrag.
Metode og materiale
Den anonyme spørreundersøkelsen ble rettet mot lokalpolitikere innvalgt i kommunestyrer i forrige valgperiode (2019–2023). Totalt mottok vi 283 svar, et utvalg som utgjør tre prosent av den totale populasjonen på 9344 politikere som er den nasjonale representasjonen etter lokalvalget 2019 (Statistisk sentralbyrå, u.å).
Kommunenes administrasjoner er restriktive med å dele e-postlister, og utvalget er rekruttert ved at vi sendte e-post til alle ordførerne i Norges 3563 kommuner og ba dem dele undersøkelsen med representantene. Vi vet ikke hvem som faktisk delte undersøkelsen videre. Folkevalgte er vant til å bli stilt spørsmål ved sitt arbeid, og vi vurderer det som lite sannsynlig at videresending av en undersøkelse via ordførerne har hatt særlig innvirkning på hvilke svar politikerne har gitt.
Undersøkelsen hadde 34 spørsmål med svaralternativer, samt to åpne spørsmål. Vi har gjort kvalitative lesninger av over to hundre fritekstsvar på disse spørsmålene. En rekke spørsmål handler om lokalpolitikeres relasjon til medier og hvordan medieeksponering oppleves. I tillegg har vi stilt spørsmål om politisk tilhørighet, geografi, størrelsen på kommunestyret og tjenestetid.
Respondentene fikk mulighet til å nyansere svarene sine i to åpne spørsmål. Det første: «Har du noen andre innspill, erfaringer, eller hendelser som du tror er viktige for oss i arbeidet med å få innsikt i hvordan lokalpolitikere opplever mediene?» ga 60 svar. 144 respondenter besvarte det andre spørsmålet: «Hva er ditt beste råd til journalister?».
Siden både internasjonale og norske studier tidligere har framhevet at en betydelig andel politikere har negative erfaringer med mediene, forventet vi hovedsakelig negative erfaringer. For å redusere risikoen for skjevformulerte spørsmål, arbeidet vi med å balansere spørreskjemaet, slik at det ga muligheter for nøytrale, positive og negative erfaringer. Vi gjennomførte også en pilotundersøkelse til et utvalg lokalpolitikere fra forskjellige partier og justerte spørreskjemaet etter dette.
Av respondentene er 60 prosent menn og 40 prosent kvinner. Sett i forhold til populasjonen er kjønnsfordelingen representativ, men aldersfordelingen skjev (Statistisk sentralbyrå, 2023). Respondenter under 40 år er klart underrepresentert i vårt materiale (11 % mot ca. 27 % i populasjonen), og de over 60 år er overrepresentert (37,5 % mot ca. 20 %). Respondentene kommer fra alle regioner, partier og aldersgrupper.
Det er en skjevhet i representasjon, knyttet til partier. Fremskrittspartiet er underrepresentert (3,5 % mot 8,2 %), det samme er Høyre (13,8 % mot 20,1 %), mens Senterpartiet (20,5 % mot 14,4 %), Kristelig Folkeparti (7,4 % mot 4,0 %) og Miljøpartiet De Grønne (11,3 % mot 6,8 %) er overrepresentert. For de øvrige partiene er det små forskjeller.
Særlig det at de to partiene til høyre er tydelig underrepresentert, kan ha noe å si. Vi avstår fra å trekke slutninger knyttet til alder og partitilhørighet, da utvalget er for skjevt til å få et pålitelig bilde. Ettersom samtlige partier og landsdeler er representert, vurderer vi det slik at utvalget i sin helhet er bredt nok til å bidra til innsikt om lokalpolitikeres erfaring med den lokale pressen.
Av respondentene er 31 prosent førstegangsvalgte, det vil si at de ble valgt inn som kommunestyrerepresentanter for første gang i 2019. Disse omtales som uerfarne politikere i analysen, mens de øvrige betegnes som erfarne politikere. Dette skiller vi for å undersøke hvordan fartstid i politikken kan påvirke faktorer som mediekontakt og politisk robusthet.
Vi har brukt UiOs verktøy Nettskjema, undersøkelsen er anonym og samler ikke persondata.
Erfaring med medieeksponering og kontakt med publikum
De viktigste funnene i denne undersøkelsen av hvordan lokalpolitikere erfarer kontakten med mediene kan oppsummeres i syv hovedfunn:
• Lokalpolitikere får positive tilbakemeldinger fra publikum (90 %).
• Lokalpolitikere svarer nesten alltid ja til mediene (94 %).
• Lokalpolitikere er selv aktive inn mot mediene (80%).
• Flertallet sier de ikke blir påvirket av kritisk mediedekning (65 %).
• En betydelig andel får problematiske tilbakemeldinger (29 %).
• Jo lengre fartstid politikere har, jo mer aktive oppgir de å være og jo mer eksponerte oppgir de å være i forhold til mediene.
• Jo lengre fartstid politikere har, jo mer positive oppgir de å være
i forhold til mediene.
I tillegg bidrar fritekstsvar på to åpne spørsmål til å utdype og nyansere det overveiende positive bildet fra de lukkede spørsmålene i spørreundersøkelsen. De to åpne spørsmålene er som følger: Har du noen andre innspill, erfaringer eller hendelser som du tror er viktige for oss i arbeidet med å få innsikt i hvordan lokalpolitikere opplever mediene? Og Hva er ditt beste råd til journalister?
Fem momenter går igjen i fritekstsvarene: erfaring med at journalister har for lite kunnskap om politikk, opplevelse av at journalister og redaktører favoriserer enkelte partier eller politikere, frykt for negativ feedback som kan føre til selvsensur, opplevelse av at mediene er for opptatt av sensasjon, og at politikerne oppfordrer journalister til å ha respekt og å forsøke å skape trygghet og tillit.
Positive og aktive lokalpolitikere
Et slående funn er at nær alle lokalpolitikerne er positive til lokalpressen og nesten alltid svarer ja til journalister når de ber om intervju eller kommentarer. Hele 98 prosent av politikerne har blitt omtalt i mediene i løpet av siste valgperiode, og 80 prosent har aktivt fremmet politiske budskap. At de er positive, betyr ikke at de ikke også er kritiske. Dette kommer vi tilbake til under avsnittet Kunnskapsmangel, favorisering og sensasjonalisme.
Respondentene vurderer lokalmediene som svært relevante (72 %) eller relevante (26 %) for lokaldemokratiet. En respondent nyanserer imidlertid dette med å si at hen vurderer lokalmediene normativt som relevante, ikke nødvendigvis det lokale mediet på eget sted. Det kan nok gjelde flere av respondentene, men den høye svarandelen bekrefter nettopp lokalmedienes sterke stilling (Allern, 2019), i alle fall vurdert fra lokalpolitikernes side.
En politiker forklarer viljen til å bidra i mediene slik i fritekstsvar: «Har vært ordfører i 16 år og har stor respekt for den redaktørstyrte media. Vi har ulike roller – begge like viktige. Derfor stiller jeg opp når media kontakter – både i med- og motgang».
En annen respondent uttrykker forståelse for den gjensidige avhengigheten mellom politikere og medier, og at de har ulike roller i lokaldemokratiet. Politikeren er positiv til at mediene er til stede under formelle og uformelle møter i tråd med prinsippet om møteoffentlighet (Engan, 2019):
En viktig og vesentlig positiv erfaring har vært opplevelsen av hvor veletablert og akseptert det er blant politikere (i min kommune) at journalister kan være tett på de politiske debattene i kommunestyrene, eksempelvis at de får lytte på de ulike gruppene når det foregår gruppevise debatter i pauser under kommunestyremøtene (…).
Nesten alle politikerne (95 %) har blitt kontaktet av lokale medier minst én gang i løpet av siste valgperiode, 40 prosent har blitt kontaktet mer enn 20 ganger. Hele 94 prosent sier alltid eller som regel ja når en journalist ber om en kommentar eller et intervju, mens kun 2 prosent sjelden stiller opp.
Få (ca. 2 %) har aldri har vært kilde i lokale medier. Rundt en firedel (26,1 %) har vært eksponert i en mediesak mer enn 50 ganger i løpet av valgperioden, mens en omtrent like stor andel har vært kilder kun 1–5 ganger i perioden. De øvrige svaralternativene var 6–20 ganger (27,6 %) og 21–50 ganger (19,4 %). Andre studier bekrefter at politikere er en sentral kildegruppe i norske medier (Allern, 2001; Dahlstrøm et. al., 2017; Medietilsynet, 2022, s. 11).
Mange respondenter søker aktivt medieoppmerksomhet. 70 prosent har kontaktet mediene flere ganger i løpet av perioden, 75 prosent har sendt inn leserinnlegg eller kommentarer, 34 prosent snakker regelmessig uformelt med journalister, og rundt 25 prosent er aktive i lokalmedienes kommentarfelt. Bare 7 prosent sier de ikke har vært aktive for å fremme saker.
Flertallet (70 %) identifiserer seg med utsagnet: «Å bli publisert i mediene er stort sett positivt, og jeg kommer fram med viktige saker.» 27 prosent oppgir at de er enig i utsagnet: «Å bli publisert i mediene er stort sett krevende, men jeg stiller opp fordi det er viktig» (jf. Igland & Nesheim, 2023). Dette viser at politikerne er positive til å stille opp i mediene fordi de mener de har et viktig budskap.
På spørsmål om hvilken kanal som er viktigst for å fremme saker, svarer 45 prosent redaktørstyrte medier, 11 prosent sosiale medier, og 39 prosent at begge er like viktige.
Studier viser likevel at politikere ofte bruker sosiale medier, spesielt Facebook, for å dele meninger og oppklare misforståelser i nyhetssaker (Bjørnå et al., 2022; Enli, 2015; Kelm, 2020). 79 prosent av våre respondenter sier de har en åpen profil i sosiale medier. I samsvar med studien om medietillit (EBU, 2022), anser likevel bare 11 prosent av respondentene våre sosiale medier som den viktigste kanalen for å få politisk oppmerksomhet (Enli, 2015).
Eksponering henger sammen med erfaring
I vårt materiale er det 30 prosent nyvalgte politikere, 23 prosent sitter i sin andre periode, mens rundt 45 prosent sitter i sin tredje periode eller mer. Erfaring ser ut til å være en vesentlig faktor for medieeksponering.
Erfarne politikere er hyppigere eksponert i mediene, 38 prosent av disse mer enn 50 ganger i fireårsperioden, mot bare 7 prosent av de uerfarne. 43 prosent av uerfarne svarer at de har vært eksponert så lite som fem ganger eller færre i perioden. Erfaring spiller også en viktig rolle for hvilken uttelling politikerne får for sin aktivitet. De erfarne følges tettere på sosiale medier, og 41 prosent har opplevd at innleggene deres er blitt plukket opp av journalister, sammenlignet med 29 prosent av de førstegangsvalgte.
Uformell kontakt mellom politikere og journalister er også mer vanlig blant de erfarne, da 43 prosent av disse er i jevnlig uformell kontakt med journalister, mot 21 prosent av de uerfarne. De mest erfarne politikerne opplever også mest kritisk medieeksponering, likevel opplever de medieeksponeringen som viktig.
Lokalpolitikeres egen aktivitet overfor lokale medier og omfanget av medieeksponering henger sammen. Tilpasning til mediene er nødvendig, slik Hernes (1977) og Hjarvard (2008) viser i sine utredninger av den medialiserte politiske sfæren. Et stort flertall av respondentene, både erfarne politikere og førstegangsvalgte, oppgir at de aktivt henvender seg til mediene.
84 prosent av de erfarne tar selv kontakt, men også 71 prosent av de førstegangsvalgte gjør dette. Omtrent 70 prosent av både nyvalgte og erfarne sender leserinnlegg, og 29 prosent nyvalgte og 25 prosent erfarne er aktive i nyhetsartiklenes kommentarfelt.
På forskningsspørsmålet vårt om hvilken rolle fartstid spiller, finner vi at politikere med fartstid er mer eksponert, mer aktive og mer positive. De opplever mer kritisk medieeksponering, men er likevel tryggere overfor mediene (jf. Duckert & Karlsen, 2017).
Blant dem som er eksponert mer enn 50 ganger, har nesten alle kontaktet mediene flere ganger, 74 prosent har skrevet pressemeldinger og 58 prosent deltatt i uformelle samtaler med journalister. Blant de lite eksponerte har bare en tredel kontaktet mediene flere ganger, og kun en av ti har skrevet pressemeldinger eller snakket uformelt med journalister. Eget initiativ ser derfor ut til å være avgjørende for medieeksponering.
Blant de 131 som svarte på spørsmålet om hvorfor de ikke er aktive, eller i liten grad er aktive, oppgir 37 prosent at andre i partiet har hovedansvaret for mediekontakten. 28 prosent frykter konsekvenser på sosiale medier (jf. Bjørnå et al., 2022; Duckert & Karlsen, 2017; Enjolras, 2014).
For eksempel uttaler en respondent i fritekstsvar at han eller hun holder seg helt unna visse vanskelige diskusjoner, i både redaksjonelle og sosiale medier og at dette «… fremstilles av noen som at jeg, og andre som ikke er ute og uttaler seg, ikke bryr oss, selv om det jobbes knallhardt med de vanskelige sakene innad i kommunen».
24 prosent sier at de ikke har tid til å være aktive, mens 16 prosent, flesteparten førstegangsvalgte, er redde for å miste kontrollen over innholdet eller vinklingen. Andre grunner inkluderer ubehag ved eksponering (15 %).
En respondent uttrykker frustrasjonen slik: «Det er utrolig stress at jeg ikke får beskjed om når saker jeg er sitert i blir lagt ut med kommentarfelt. Det er umulig for meg å sitte på nettavisa hele dagen – og ofte vet jeg ikke om nettdebatten før den er avslutta». Rundt 10 prosent oppgir at medieeksponering påvirker familiene deres negativt.
Positive tilbakemeldinger har stor betydning
I samsvar med tidligere forskning (Ipsos 2019, 2020, 2023; Jupskås, 2020) forventet vi at politikere ville rapportere om en del negative medieerfaringer. Vi ble derfor overrasket over at hele 90 prosent av respondentene rapporterte positive tilbakemeldinger etter medieeksponering.
Dette betyr ikke nødvendigvis at det er en endring fra det tidligere studier har identifisert av negative erfaringer, men kanskje snarere at perspektivet med positiv respons ikke har vært løftet fram i disse undersøkelsene. Halvparten av informantene våre nevner til og med at familien har fått positive tilbakemeldinger etter medieeksponering.
Vi har ikke funnet andre studier som undersøker anerkjennelsens betydning for politikeres motivasjon, men våre funn viser at positive tilbakemeldinger fra publikum er en viktig del av deres arbeidsvirkelighet. Nesten alle respondentene oppgir at de og/eller deres familier mottar positive tilbakemeldinger fra lokalsamfunnet.
Vi vet ikke hva disse positive tilbakemeldingene betyr for den enkelte med tanke på resiliens, men i tråd med forskning på motivasjon (Ryan & Deci, 2000) er det grunn til å anta at de kan bidra til å styrke politikernes tro på at deres innsats blir verdsatt og at de faktisk gjør en forskjell i lokalsamfunnet. Basert på motivasjonsteori utleder vi at de positive tilbakemeldingene fra befolkningen er en vesentlig motivasjonsfaktor som gir politikerne opplevelse av at arbeidet de utfører er viktig.
Det er grunn til å tro at denne anerkjennelsen øker viljen til å tåle mediekritikk og dermed bidrar til å opprettholde lokalpolitikernes deltakelse i lokaldemokratiet. Vår påstand er at dette kan anses som en resiliensfaktor (jf. Friborg, 2005; Masten, 2014).
Interessant er det også å se på om tilbakemeldinger fra publikum oppleves som sak- eller personfokuserte, siden Duckert og Karlsen (2017) snakker om at belastningen er større når mediefokuset er personlig, og Ronson (2016) viser at offentlig ydmykelse kan påvirke enkeltpersoner negativt i lang tid. På vårt spørsmål: «Hvis du får reaksjoner fra lokalsamfunnet etter medieeksponering, er de hovedsakelig personfokusert eller sakfokusert?» uttrykker flertallet at reaksjonene de mottar fra lokalmiljøet er klart sakfokusert, og dette gjelder for både uerfarne og erfarne politikere.
49,6 prosent svarer at tilbakemeldingene hovedsakelig er sakfokusert, 41,5 prosent at de opplever begge deler, mens kun 8,8 prosent sier tilbakemeldingene hovedsakelig er personfokusert. Det at folk gir tilbakemeldinger kan være en indikasjon på at lokalpolitikere, gjennom mediene, gir innbyggerne mulighet til å orientere seg i lokalsamfunnet, noe som er en nødvendig forutsetning for deltakelse i demokratiske prosesser (jf. Mathisen & Morlandstø, 2018; Waldahl & Beyer, 2015).
Flertallet av respondentene (64 %) mottar tilbakemeldinger fra publikum via kommentarfelt eller sosiale medier, og 57 prosent får direkte tilbakemeldinger fra folk i det offentlige rom. Nær halvparten mottar tilbakemeldinger gjennom telefonsamtaler eller meldinger, 43 prosent rapporterer å få tilbakemeldinger på private sosiale medier, og en tredel gjennom leserinnlegg i lokale medier.
Politikere i større byer med over 100 000 innbyggere rapporterer høyest engasjement i kommentarfelt, i private sosiale medier og meningsinnlegg. De mottar også flere meldinger enn gjennomsnittet. I mindre kommuner får politikere flere tilbakemeldinger på gata og gjennom telefonsamtaler. Publikum utgjør med andre ord en tydelig stemme i det offentlige ordskiftet og i det politiske liv.
Konsekvenser av medieeksponering
257 respondenter besvarte spørsmålet «Hvis du har vært kilde i en kritisk mediesak, hvordan har medieeksponeringen påvirket deg?». 65 prosent svarer at de ikke er påvirket, mens 16 prosent sier de er positivt påvirket, og 18 prosent sier de er negativt påvirket. Det er kun et fåtall (18 %) som sier at journalister forbereder dem på hvordan kritisk medieeksponering kan påvirke dem.
Virkningen av medieeksponering avhenger av ulike faktorer. Nesten halvparten av respondentene våre oppfatter mediedekningen som faktabasert og balansert, en tredel har varierte erfaringer, og kun 6 prosent oppfatter dekningen som ensidig og partisk. Det er kjent at negativ publisitet er vanskeligere å håndtere når den er personfokusert (Duckert & Karlsen, 2017; Hammarlin, 2019).
Sosiale medier intensiverer ofte presset, og flere i vår undersøkelse opplever debatten i sosiale medier og kommentarfelt som mer utfordrende enn selve nyhetssaken. 29 prosent oppgir at debatten i sosiale medier generelt er det mest krevende. 16,1 prosent oppgir framstillingen i den journalistiske saken, mens 23,2 prosent mener det er vanskelig å skille hva som er mest krevende, fordi framstillingen i tradisjonelle medier og sosiale medier henger sammen.
Rundt 10 prosent oppgir at debatten i medienes kommentarfelt er det mest krevende. Vi har ikke undersøkt om våre informanter pålegger seg sensur og unnlater å engasjere seg i visse saksfelt (jf. Jupskås, 2020), men de er tydelig på hvilke saksfelt de opplever skaper mest negativ debatt, nemlig plan, bygg, eiendom, teknisk (64 %) og helse og omsorg (45 %).
Robuste politikere
Når det er kjent at mediedekning kan ha negative psykiske konsekvenser for enkeltindivider (Duckert & Karlsen, 2017), og i noen tilfeller kan utgjøre en trussel mot demokratiet ved at det reduserer motivasjon for politisk arbeid, er det viktig å identifisere det som kan bidra til politisk resiliens. Allerede har vi sett at positiv anerkjennelse fra publikum kan antas å fungere motiverende, det samme kan opplevelsen av saksorientert journalistikk. I det følgende skal vi se at også sosial og emosjonell støtte fra ulike nettverk kan fungere som resiliensfaktorer.
Over 50 prosent av politikerne diskuterer medieeksponering i sine partier og like mange mottar støtte fra andre politikere for å håndtere kritisk mediefokus. En uttaler i fritekstsvar: «Jeg opplever også mye støtte og oppmuntring fra politikere i andre partier». Støtte fra medpolitikere kan være årsak til utholdenhet ved kritisk mediedekning, som sett i andre studier (Brandzæg et al. 2022; Duckert & Karlsen, 2017; Ipsos, 2019).
Kvinner får noe mer støtte enn menn. 55 prosent av kvinnene sier de mottar støtte, mens 48 prosent av mennene sier det samme. 14 prosent av de mannlige respondentene sier de aldri får støtte, mens 3 prosent av de kvinnelige respondentene sier de aldri får støtte.
61 prosent av alle respondentene opplever at de har blitt tryggere i møte med mediene i løpet av den siste valgperioden, noe som tyder på at erfaring som politiker, og erfaring med mediene, spiller en avgjørende rolle i å styrke politikernes robusthet i håndteringen av offentlig eksponering. Når vi krysser variablene trygghet og fartstid, ser vi at uavhengig av hvor mange perioder politikerne har sittet, svarer et flertall at de er blitt tryggere i løpet av fireårsperioden.
33 prosent av hele utvalget sier at de verken har blitt tryggere eller mer utrygge. 6 prosent, 16 politikere, oppgir «på grunn av erfaringer er jeg blitt mer utrygg». Vi har også krysset variablene trygghet og alder. På grunn av lave tall er det vanskelig å trekke noen sikre konklusjoner, men vi ser at det er i gruppen 20–39 år at flest oppgir at de er blitt tryggere i løpet av perioden (24 av 30). Dette samsvarer med Duckert & Karlsens (2017) funn om at erfaring hjelper politikere å håndtere mediepress bedre.
Nesten alle politikerne anser medieeksponering som viktig, men det varierer hvor utfordrende de opplever det er. Mens flertallet opplever medieeksponering positivt, rapporterer omtrent 20 prosent at de til en viss grad har fått negative psykiske reaksjoner. Eksponering for hatytringer representerer en særlig alvorlig utfordring i samfunnet. Ifølge Ipsos (2019, s. 28) oppgir halvparten av politikere som har vært utsatt for hatytringer og ubehagelige episoder at de har vurdert å trekke seg fra sine verv.
Det er likevel treffende at vår studie viser at nesten ingen av politikerne ønsker å slutte med politikk på bakgrunn av medieerfaringer. På det direkte spørsmålet «Har du vurdert å trekke deg fra politikken på grunn av medieeksponering?» svarte hele 87 prosent at de aldri har vurdert å trekke seg. 11 prosent av utvalget har vurdert det, og kun 2,5 prosent oppgir at de har bestemt seg for å trekke seg etter inneværende periode.
Når vi spør om følgende tenkte tilfelle: «Se for deg en opphetet nettdebatt med usaklige kommentarer, hvordan vil du si at andre politikere som oftest opptrer?», svarer rundt halvparten at de fleste medpolitikere er respektfulle, men at enkeltpersoner kan dominere debatten negativt. Rundt en tredel sier at andre politikere som regel forsøker å få debatten inn på et mer saklig spor, mens bare 9 prosent sier at andre politikere bidrar til en negativ eskalering. Det virker å være en opplevelse av et relativt godt debattklima politikerne imellom.
Vi finner at en stor andel respondenter opplever mediedekningen som stort sett faktabasert og balansert, og debattklimaet som stort sett godt. Dette er faktorer vi tror har betydning når vi prøver å forstå lokalpolitikernes positive holdning. I tillegg mener vi den betydelige anerkjennelsen fra publikum og støtte fra andre politikere og øvrige nettverk kan forklare politikernes motivasjon og utholdenhet og at de framstår så robuste som de gjør i denne undersøkelsen.
At de lokale politikerne har utholdenhet i det politiske arbeidet, er vesentlig også for lokaldemokratiets resiliens. Det finnes likevel forhold som kan utfordre politikernes motivasjon og positive holdning til mediene, og respondentene uttrykker dette selv, i fritekstsvar som vi analyser i neste avsnitt.
Kunnskapsmangel, favorisering og sensasjonalisme
Når politikerne deler sine medieerfaringer i åpne spørsmål, er det fire sentrale momenter som trer fram, som bidrar til å utdype og nyansere det overveiende positive bildet respondentene gir av relasjonen til mediene i de lukkede svaralternativene.
Flere respondenter løfter fram det de opplever som mangel på kunnskap og ressurser i lokalmediene og at det undergraver tilliten til mediene. De oppfatter også at mediene skriver stadig mindre om politikk. En sier: «Lokalmediene er generelt svært lite opptatt av politikk – hvilket er svært synd», en annen at «journalistene setter seg for lite inn i de politiske sakene». En tredje uttaler: «Jeg opplever at manglende kunnskap og ressurser i lokalavisa er en trussel for lokaldemokrati», og en fjerde at journalister kan være «… ubalanserte med mangelfull bakgrunnsinformasjon/kildekontroll».
En femte peker på at nedbemanningen i de lokale mediene merkes godt, og at de er blitt svært klikkfokuserte. Respondenten mener dette skyldes at det er for få journalister som dekker lokalpolitikk, og at det er for få av dem som jobber lenge nok til å få inngående kjennskap til de enkelte politikkområdene. En respondent har dette rådet til journalister: «Sett dere godt inn i sakene, og se saken fra både posisjon og opposisjon.»
Svarene antyder også at politikerne opplever at journalister og redaktører kan favorisere visse politikere og partier. Nær en tredel av respondentene føler at deres politiske saker får utilstrekkelig mediedekning sammenlignet med andre. En uttaler: «Min erfaring med redaktører og journalister er at de favoriserer noen politikere framfor andre.
Det kan undergrave demokratiet og skaper unødvendige frustrasjoner», mens en annen sier: «Mediene er mest opptatt av frittalende politikere og de store partiene». Flere løfter fram viktigheten av å også lytte til «(…) de unge folkevalgte som gjerne ikke er like høylytte som de gamle», og anbefaler: «Gå gjerne til små partier også og snakk med dem, og ikke bare følg etter de eldste garva politikerne».
Funnene våre viser at noen politikere frykter konsekvensene av medieeksponering, som for eksempel negative tilbakemeldinger fra publikum, slik også Fladmoe og Steen-Johnsen (2017) har identifisert. I andre tilfeller oppfattes ikke medieeksponeringen som viktig (15 %). Og rundt 10 prosent oppgir at medieeksponering påvirker familiene deres negativt. En sier: «Politikere tør ikke å gå ut med enkelte meninger i frykt for negative konsekvenser ute i lokalsamfunnet, mot seg selv og ikke minst familien sin. Fryktkultur påvirker ytringsfriheten».
En annen uttrykker at han eller hun unngår å diskutere politikk på sosiale medier fordi det er utmattende når andre er veldig harde på tastaturet, og hopper over folkeskikk og fakta. En uttrykker bekymring: «Jeg var redd for hets på grunn av det andre får, men har ikke opplevd noe negativt». Disse sitatene belyser spillover-effekten, som også er identifisert som et problem i det politiske debattklimaet (Ipsos, 2019).
Sensasjonalisme er et fjerde tydelig moment som trekkes fram. Selv om politikerne svarer at de i stor grad opplever den kritiske mediedekningen som saksorientert, kritiserer flere medienes måte å framstille nyheter på, og da særlig konfliktorienterte vinklinger og såkalte «klikkagn».En respondent skriver: «… det stadige ønsket om å polarisere og skape debatt overskygger innbyggeres behov om saklig opplysning om temaer som angår dem».
En løfter fram at journalister oftest siterer de som kommer med «dumme kommentarer», mens fakta og fornuftige uttalelser sjelden blir framhevet. To andre sier: «Jeg opplever mange ganger at det er mer sensasjonsbasert enn opplysningsrett og det gagner ikke folket». og «For mye fokus på overskrifter og vinklinger som gir klikk, framfor saklig framstilling. Lokalmediene mister sin relevans for lokaldemokratiet og kan i verste fall bidra til villedning».
Nettopp ‘polarisering’ og ‘tilspissing’ er trukket fram som særlige effekter av medialisering, og dette gjenspeiles i disse politikernes frykt for medielogikken. Vi har ikke undersøkt selve mediedekningen, og vet derfor ikke hvorvidt det stemmer om vinklingene er klikkbaserte eller at enkelte partier favoriseres, men dette er politikernes subjektive opplevelser som virker inn i politikernes oppfatning av mediene.
Når politikerne i et av fritekstsvarene får anledning til å gi råd til journalister, finner vi at rådene nettopp gjennomsyres av oppfordringer til å være saklige og unngå sensasjon. Av totalt 144 fritekstsvar handler omtrent halvparten om saklighet, som for eksempel disse tre svarene: «Skriv på sak, ikke på klik», «Sakleg og hyggeleg er aldri feil:) Men ikkje for snill», og: «Ikkje dyrk sensasjoner og feite overskrifter, men gje lesarane fakta frå alle partane i aktuelle saker».
De etterlyser mer politisk analyse og balansert informasjon om konsekvenser politikken kan ha for borgerne. Uttalelsene antyder at lokale politikere verdsetter den klassiske ideen om en informert offentlighet (Habermas, 1971), der offentlige meninger utvikles gjennom logiske argumenter.
Flere informanter oppfordrer journalister til å vise respekt og arbeide for å skape en atmosfære preget av trygghet og tillit. Dette gjelder både medienes behandling av kildene og deres håndtering av saker som involverer sensitive og komplekse temaer. En respondent peker på viktigheten av at mennesker er forskjellige og tåler negativ omtale ulikt: «Glem ikke at det er mennesker dere skriver om, mennesker med ulike forutsetninger og strategier for å takle negativ omtale. For noen betyr fillesakene lite. For andre kan sakene få stor betydning og være til stor mental belastning».
Positiv respons, støtte og saklighet
Et sentralt tema for denne studien har vært hvilken rolle mediedekning spiller for hvordan lokalpolitikere opplever å utføre sine verv. Vi har også vært interessert i hvilken betydning relasjonen mellom politikere, medier og publikum har når det gjelder å utvikle og opprettholde lokaldemokratiet. Lokalpolitikerne i vår undersøkelse er svært positive til å stille opp i mediene. Sammen med svaret om at lokalpressen er relevant i demokratiet, tolker vi viljen til å stille opp som at lokalpolitikerne grunnleggende sett har tillit til mediene.
I empirien vår har vi indentifisert tre hovedfaktorer som spiller inn på lokalpolitikeres villighet og robusthet til å stå i medieeksponeringen.
Det mest oppsiktsvekkende funnet i vår empiri er at nesten alle respondentene mottar positiv respons fra publikum. På samme måte som hatytringer kan være et demokratisk problem da det gjør politikernes arbeidsforhold uholdbare og kan føre til at noen trekker seg fra sine verv, kan positive tilbakemeldinger være en demokratisk mulighet. Denne faktoren kan bidra til at politikere holder ut og fortsetter å bidra til lokaldemokratiet. På denne måten er borgernes deltakelse med på å legitimere det politiske arbeidet og bidra til et sterkere og mer velfungerende demokrati.
Tilbakemeldinger fra innbyggere, gjennom dialog, debatter og andre kanaler, gir anerkjennelse, motivasjon og støtte i det politiske arbeidet. Sammen med den andre faktoren, støtte fra andre politikere, bidrar dette til at politikere blir rustet til å stå i den krevende jobben og tåle annen negativ tilbakemelding. I tråd med motivasjons- og resiliensforskning mener vi tilbakemeldingene også styrker politikernes opplevelse av å være verdsatt og gjøre en forskjell i lokalsamfunnet.
Det at framstillingen av saker oppleves faktabasert og saklig erden tredje faktoren lokalpolitikerne framhever som viktig for å bygge tillit til mediene og samtidig sikre at lokalmediene kan opprettholde sin rolle som en sentral institusjon i lokaldemokratiet. Politikerne understreker betydningen av en balansert framstilling, advarer mot sensasjonalisme og klikkagn og oppfordrer til fokus på sak framfor person. Dette er avgjørende for å sikre at innbyggerne får et korrekt bilde av lokale saker, noe som igjen legger grunnlag for informerte beslutninger og diskusjoner i lokalsamfunnet.
Dette må ikke forstås som at journalistikken skal være tannløs; det ville være en fallitterklæring for samfunnsoppdraget og heller ikke i tråd med lokalpolitikernes ønske. Ønsket om saklighet og dybde er likevel enklere sagt enn gjennomført, i en medievridd og algoritmevridd hverdag der medielogikken nettopp gjør at personifisering og polarisering er foretrukne framstillingsmåter.
Videre forskning bør søke en dypere forståelse av hva som bidrar til å opprettholde tillitsbaserte forbindelser mellom politikere, medier og publikum i lokale demokratier. Vår undersøkelse viser at forholdet mellom lokalpolitikere og lokalmedier i utgangspunktet er godt, men det er også et sårbart forhold som hele tiden må røktes.
NOTER
1 22 prosent i Allern 2001, s. 127; 15 prosent i Dahlstrøm et. al., 2017, s. 9; 12 prosent i Mathisen & Morlandstø (red.) 2019,
s. 76. Allerns undersøkelse fra 2001 viser en andel på 22 prosent dersom «Politikk og offentlig forvaltning» slås sammen med «Helse, utdanning og miljø», siden sistnevnte i praksis handler mest om forhold knyttet til offentlig forvaltning (Allern, 2001, s. 127).
2 En tidligere statsråd tok sitt eget liv etter massiv mediedekning da det ble kjent at Økokrim ville ta ut tiltale for grovt uaktsomt bedrageri.
3 Det var 356 kommuner i Norge på det tidspunktet undersøkelsen ble gjennomført. Fra 1. januar 2025 er det 357.
LITTERATUR
Allern, S. (2001). Nyhetsverdier: om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.
Allern, S. (2002). Journalistiske og kommersielle nyhetsverdier. Nyhetsbedrifter som institusjonsforvaltere og markedsaktører. Nordicom Information 24(1).
Allern, S. (2019). «Lokaljournalistikk som et kollektivt gode». I B. R. Mathisen & L. Morlandstø (Red.). Blindsoner og mangfold – en studie av journalistikken i lokale og regionale medier. Orkana Akademisk.
Bjørnå, H., Steinveg, B. & Hernes, H-K. (2022). Local politicians in the age of new media. Frontiers in Political Science 4:917716. DOI:10.3389/fpos.2022.917716
Bolstad, E. (u.å.). Kommuner i Norge. Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. oktober 2025 fra https://snl.no/kommuner_i_Norge
Brandtzæg, P. B. (2022). «Politisk påvirkning i det algoritmevridde samfunnet». I H. Bergsjø & K. Friis (Red.). Digitalisering og internasjonal politikk (s.61–80).
Brandtzæg, B. A, Magnussen, E., Heian, M. T., Vike, H. V., Jupskås, A. R. & Ruud, S. S. (2022). Lokaldemokrati og lokalpolitikeres arbeidsvilkår. Motivasjon og deltakelse i lokalpolitisk arbeid. Telemarksforskning: Rapport nr. 636/2022. https://www.telemarksforsking.no/publikasjoner/lokaldemokrati-og-lokalpolitikeres-arbeidsvilkar/4078/
Dahlstrøm, H. K., Nesheim, N. S. & Nyjordet, B. M. (2017). Barn og eldre marginaliseres som kilder i mediene. Norsk medietidsskrift, 24(4), 1–22. https://doi.org/10.18261/issn.0508-9535-2017-04-04
Duckert, F. & Karlsen, K. E. (2017). I medienes søkelys: eksponering, stress og mestring. Gyldendal Akademisk.
EBU. (2022). Trust in Media 2022. Public Version. Media Intelligence Service, October 2022. European Broadcasting Bureau. Trust in Media 2022 (ebu.ch)
Engan, B. (2019). «Jo lavere opplag, jo større andel politikk». I B. R. Mathisen. & L. Morlandstø (Red.). Blindsoner og mangfold – en studie av journalistikken i lokale og regionale medier. Orkana Akademisk.
Enjolras, B., Rasmussen, T. & Steen-Johnsen, K. (Red.). (2014). Status for ytringsfriheten i Norge. Hovedrapport fra prosjektet. Institutt for samfunnsforskning. http://hdl.handle.net/11250/2442534
Enli, G. (2015). Politisk logikk eller medielogikk. Norske partilederes strategier, imagebygging og autentisitet i sosiale medier. Norsk medietidsskrift. Vol. 22, no.3, p. 1–19. https://doi.org/10.18261/ISSN0805-9535-2015-03-02
Fladmoe, A. & Steen-Johnsen, K. (2017). «Taushetsspiraler i norsk offentlighet? Villighet til å ytre seg om publisering av karikaturer». I Midtbøen (Red.). Offentlighetens grenser (Status for ytringsfriheten i Norge 2017:07). Institutt for samfunnsforskning, 2017.
Friborg, O. (2005). Validation of a scale to measure resilience in adults. [Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Tromsø.
Grunnloven. (2018). Kongerike Noregs grunnlov. Lovdata. Menneskerettar. Lovdata.
Habermas, J. (1971). Borgerlig offentlighet. Dens framvekst og forfall. Henimot en teori om borgerlige samfunn. Gyldendal Norsk Forlag.
Habermas, J. & Dunker, A. (2023). Den nye offentligheten. Strukturendring og deliberativ politikk. Cappelen Damm Akademisk.
Hammarlin, M.M. (2019). Exposed. Living with Scandal, Rumour, and Gossip. Lund University Press.
Hernes, G. (1977). Det mediavridde samfunn. Samtiden, Vol 1, pp. 1–14. Aschehoug.
Hjarvard, S. (2008). En verden af medier. Medialisering af politik, sprog, religion og leg. Samfundslitteratur.
Igland, T. & Nesheim, N. S. (2023) Vanlige folk møter journalister. Opplevd tilkobling og forhandling om åpenhet. Norsk medietidsskrift, Vol. 30, no. 3. s. 1–13. https://doi.org/10.18261/nmt.30.3.3
Ihlen, Ø., Skogerbø, E. & Allern, S. (Red.). (2015). Makt, medier og politikk. Norsk politisk kommunikasjon. Universitetsforlaget.
Ipsos. (2019): Hat og trusler mot folkevalgte. Oslo: KS. Ipsos for Kommunesektorens organisasjon: Hat-og-trusler-mot-folkevalgte.pdf (ks.no)
Ipsos. (2020): Hatefulle ytringer og trusler mot lokale folkevalgte. Rettslige rammer, rettspraksis og kommunesektorens praksis. FoU-prosjekt nr. 204030. Oslo: KS. Ipsos for Kommunesektorens organisasjon: https://www.ks.no/contentassets/87ce0e5d6454422dadfdd51b860f8a3c/Hatefulle-ytringer-og-trusler-mot-lokale-folkevalgte.pdf
Ipsos. (2023). Hatytringer, trusler og desinformasjon. Oslo: KS. Ipsos for Kommunesektorens organisasjon: Hatytringer-trusler-og-desinformasjon-mot-folkevalgte.pdf (ks.no)
Johansen, A. Ø. (2021). Det er flere enn 200 lokalaviser i Norge. Hva skriver de om, alle sammen? Journalisten. Read 06.28.2024 Det er flere enn 200 lokalaviser i Norge. Hva skriver de om, alle sammen? (journalisten.no)
Jupskås, A. R. (2020). Norske lokalpolitikeres erfaringer med trusler, hatytringer og plagsomme henvendelser. (C-REX RESEARCH REPORT NO. 2 / 2021). Universitetet i Oslo.
Karlsen, R. (2009). «Nasjonalt fokus i lokalvalgkamp? Om velgernes lokalpolitiske mediemiks». I J. Saglie (Red.). Det nære demokratiet. Lokalvalg og lokal deltakelse (s. 117–135). Abstrakt Forlag.
Kelm, O. (2020). Why do politicians use Facebook and Twitter the way they do? The influence of perceived audience expectations. Studies in Communication and Media. http://dx.doi.org/10.5771/2192-4007-2020-1-8
Knutsen, C. H., Dahlum, S., Haugsgjerd Allern, E., Bjønness Hagfors, S., Klausen, J. E., Søyland, M. & Wig, T. (2023). Tilstandsanalyse av det norske demokratiet. Universitetet i Oslo. [Rapport]. Publisert 17. august 2023. tinde_2023_rapport_endelig_versjon.pdf
Kommuneloven. (2018). Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven). Lovdata. LOV-2018-06-22-83. Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) – Kapittel 5. Kommunal organisering. Folkevalgte organer – Lovdata
KS. (2024). Status Kommune 2024. Kommunenes Sentralforbund. Hentet fra: Status Kommune 2024 – KS
Leirset, E. (2019). Er norske kommuner for åpne? Nytt Norsk Tidsskrift, 36(1), 21–30. DOI: http://doi.org/10.18261/issn.1504-3053-2019-01-03
Leirset, E. (2021). Do Open Meetings Affect Deliberation? A Comparative Study of Political Meetings In Two Institutional Settings, Journal of Deliberative Democracy 17(1), 1-8. doi: https://doi.org/10.16997/jdd.966
Longstaff, P. H., Armstrong, N. J., Perrin, K., Parker, W. M. & Hidek, M. A. (2010). Building resilient communities: A preliminary framework for assessment. Homeland security affairs, 6(3), 1–23. https://securitypolicylaw.syr.edu/wp-content/uploads/2012/09/Building-Resilient-Communities.pdf
Masten, Ann S. (2014). Ordinary Magic: Resilience in Development. Guilford Press.
Mathisen, B. R. & Morlandstø, L. (Red.). (2018). Lokale medier. Samfunnsrolle, offentlighet og opinionsdanning. Cappelen Damm Akademisk.
Mathisen, B. R. & Morlandstø, L. (Red.). (2019). Blindsoner og mangfold – en studie av journalistikken i lokale og regionale medier. Orkana Akademisk.
Medietilsynet. (2022). Mediemangfoldsregnskapet. Mediemangfold i et innholdsperspektiv. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/mediemangfoldsregnskap/221116_mediemangfold_innholdsperspektiv_2022.pdf
Noelle-Neuman, E. (1993). The Spiral of Silence. Public Opinion. Our Social Skin. (2nd ed.) University of Chicago Press.
NOU 2022: 9. En åpen og opplyst offentlig samtale — Ytringsfrihetskommisjonens utredning. Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 14. februar 2020. Avgitt til Kultur- og likestillingsdepartementet 15. august 2022. NOU 2022: 9 – regjeringen.no
OECD. (2022). Drivers of Trust in Public Institutions in Norway. Building Trust in Public Institutions, OECD Publishing, Paris. https://doi.org/10.1787/81b01318-en
Offentleglova. (2006). Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova). LOV-2006-05-19-16. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2006-05-19-16
Ronson, R. (2016). Uthengt. Ydmykelse og skam på nettet. Mime forlag AS.
Ryan, R. M. & Deci E. L. (2000). Intrinsic and Extrinsic Motivations: Classic Definitions and New Directions. Contemporary Educational Psychology 25(1), 54–67. https://doi.org/10.1006/ceps.1999.1020
Sjøvaag, H., Pedersen, T. A. & Lægreid, O. M. (2020). Journalism and the political structure. The local media system in Norway. Nordicom Review. Journalism and the political structure. The local media system in Norway (unit.no)
Statistisk sentralbyrå. (2023). Valgresultat for kommunestyre- og fylkestingsvalget. https://www.ssb.no/valg/kommunestyre-og-fylkestingsvalg/statistikk/valgresultat-for-kommunestyre-og-fylkestingsvalget
Statistisk sentralbyrå. (u. å.) Kommunestyre- og fylkestingsvalget, kandidater og representanter. https://www.ssb.no/statbank/table/04964/tableViewLayout1/
Tvedt, K. A. (2024). Tore Tønne. Store norske leksikon. https://snl.no/Tore_T%C3%B8nne
VVP. (2023). Vær Varsom-plakaten. Presseforbundet. https://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/
Waldahl, R. & Beyer, A. (2015). «Offentlig opinion og politisk kommunikasjon». I Ø. Ihlen, E. Skogerbø & S. Allern (Red.). Makt, medier og politikk: Norsk politisk kommunikasjon (s. 34–46). Universitetsforlaget.
Aalberg, T. & Elvestad, E. (2012). Mediesosiologi. Det Norske Samlaget.
Aalberg, T., Elvestad, E. & Skogerbø, E. (2015). «Demokrati og offentlighet». I Ø. Ihlen, E. Skogerbø & S. Allern (Red.). Makt, medier og politikk: Norsk politisk kommunikasjon (s. 22–33). Universitetsforlaget.