Svend Morten Voldsrud nestleder i Fagforbundet
Kommentaren er publisert i Samfunn og økonomi 2/2025
Sosial boligsektor: Bolig er en grunnleggende menneskerett, og et trygt og stabilt hjem er avgjørende for både livskvalitet og samfunnsdeltakelse. Likevel opplever en del i Norge – og særlig unge, lavtlønnede og enslige – at boligmarkedet blir stadig mer utilgjengelig. Dagens system, hvor boligpriser drives opp av spekulasjon og investeringslyst, fører til økte sosiale og geografiske forskjeller og ekskludering. Derfor mener Fagforbundet at myndighetene må ta et større ansvar for å regulere markedet, prioritere boligsosiale tiltak, og sørge for en økt og bedre boligforsyning.
Fagforbundet støtter grunnleggende sett opp om eierlinja. For arbeiderbevegelsen i Norge har det vært og er et mål at boligpolitikken skal bidra til at også snekkeren, bussjåføren og vernepleieren skal kunne eie sin egen bolig. Og den norske staten bruker også hvert år milliarder av kroner over statsbudsjettet på å subsidiere boligeie, inklusive rentefradrag på boliglån, startlån og Boligsparing for ungdom (BSU). Dette har ført til at Norge er et av landene i Europa med den høyeste andelen som eier sin egen bolig. Imidlertid er det også noen ulemper med denne politikken.
For det første betyr den at staten bruker mye mer på dem som faktisk kommer i posisjon til å kjøpe og eie sin egen bolig enn på dem som leier bolig og som heller ikke har utsikter til noe annet. Det finnes for eksempel ikke noe tilsvarende skattefradrag for utgifter til husleie som det gjør for utgifter til boliglånsrenter. Når vi samtidig vet at de som har minst er de som leier, kan det sies å være en form for regressiv omfordelingspolitikk. Med andre ord omvendt Robin Hood.
For det andre er dette en politikk som er rettet inn mot å støtte boligkonsum og ikke produksjon, altså bygging av boliger. På den måten bidrar staten til å øke eller opprettholde etterspørselen etter boliger. Uten en boligproduksjon som holder tritt, kan dette bidra til å presse boligprisene ytterligere opp. Enkelt sagt, dersom flere får mulighet til å delta i budrundene uten at det samtidig blir flere boliger å by på, vil det bare bety økte priser, ikke at flere reelt får mulighet til eie sin egen bolig.
I europeisk sammenheng har Norge et av de mest liberaliserte boligmarkedene, og vi har et relativt beskjedent omfang av boligsosiale ordninger. Andelen kommunale og subsidierte boliger er liten sammenlignet med andre land, og de sosiale støtteordningene er avgrensede og behovsprøvde. Til sammenlikning bruker et land som Østerrike en mindre andel av sitt brutto nasjonalprodukt på boligrettede støttetiltak, men lykkes likevel bedre enn oss i å sikre alle trygge og gode boforhold, samt motvirke boligrelatert ulikhet. Det vitner om at Norges boligpolitikk kan bli smartere.
En sentral del av Fagforbundets politikk er å styrke den sosiale boligsektoren. Dette innebærer blant annet at kommunene må få bedre rammevilkår for å bygge og drifte kommunale boliger, og at Husbanken må ha større handlingsrom til å støtte utbygginger og utvikle tiltakskjeder som er tilpasset det at boligutfordringene ikke er ensartede over hele landet. Ulike geografiske områder har ulike behov, og trenger derfor skreddersydde tiltak der ulike virkemidler blir kombinert på forskjellige måter. Da må også Husbanken få større frihet til å eksperimentere og pilotere. Fagforbundet har også tatt til orde for å øke antall ikke-kommersielle boliger, slik at flere kan få et rimelig og trygt sted å bo.
Vi mener at det offentlige må sterkere inn på boligforsyningssiden, og at det derfor bør vurderes opprettet et statlig tomteselskap for å skaffe og tilrettelegge tomter til boligbygging. Innenfor en rekke andre sektorer har staten i dag et betydelig engasjement. Det bør den også kunne ha i boligsektoren, med henblikk på å komme inn der markedet alene ikke leverer på menneskers og lokalsamfunns behov.
Boligmangel, og kanskje især mangel på egnede utleieboliger, er for eksempel i distriktene et betydelig hinder for nyrekruttering av kompetanse og arbeidskraft, noe som igjen hindrer næringsutvikling og gjør det vanskeligere å opprettholde kvaliteten på offentlige tjenester. Et statlig selskap vil kunne gi et stort fagmiljø som kan støtte opp om den enkelte kommunes arbeid med å tilrettelegge for økt og riktig boligbygging.
Et annet viktig standpunkt for Fagforbundet er kampen mot boligspekulasjon. Fagforbundet ønsker konsesjonsregulering av utleie, samt strengere skattlegging av sekundærboliger. Dette vil bidra til å redusere presset på boligmarkedet og gjøre det lettere for vanlige folk å komme inn på markedet. Forbundet er tydelig på at boliger først og fremst skal være hjem – ikke investeringsobjekter. Derfor er vi også skeptiske til høyresidas kutt i eiendomsskatt, da dette ikke tjener noe allmennyttig formål samtidig som det svekker en allerede presset kommuneøkonomi.
Fagforbundet har også gått tungt inn for å styrke rettighetene til leietakere. I dag er det nær en million mennesker som leier bolig i Norge. Og det er flest leietakere blant aleneboende, men også grupper som aleneforeldre og innvandrere er overrepresentert. Fra 2015 til 2023 har antallet leietakere økt dobbelt så mye som befolkningsveksten, og det anslås at om lag 183 000 husholdninger er langtidsleietakere. Andelen langtidsleietakere vokser dessuten i alle befolkningsgrupper.
Det å bo i leid bolig kan derfor ikke lenger behandles kun som noe som er en overgangsfase i folks liv. For stadig flere blir det permanent. Da kreves det at lovverket følger med og tilpasses dette. Derfor har vi sammen med LO gått i front for å få plass en ny og sterkere husleielov, og regjeringa har varslet at forslag til ny lov skal foreligge i 2026. Vi tar blant annet til orde for at minstetida i leiekontrakter må økes, at leietakeres rett til å si opp et leieforhold må gjøres uomtvistelig, samt en rekke andre styrkinger.
Vi vil også være med og løfte debatten om virkemidler i den økonomiske politikken som i større grad enn i dag kan bidra til å utjevne forskjellene mellom dem som leier og dem som eier. Fordi vi vet at det er mange på leiemarkedet i Norge som har høy boutgiftsbelastning, spesielt blant husholdninger med lave inntekter. Og fordi det vil kunne gjøre eierlinja oppnåelig for flere.
Unge og førstegangskjøpere sliter ofte mest med å komme inn på boligmarkedet. Fagforbundet etterlyser derfor ordninger som gir denne gruppa bedre muligheter, for eksempel økt bruk av startlån for flere enn bare økonomisk vanskeligstilte. Forbundet mener også at det bør bygges flere boliger for studenter og borteboende lærlinger og yrkesfagelever, slik at unge voksne får gode rammer rundt opplæring og utdanning og en reell sjanse til å etablere seg.
Fagforbundet ser boligpolitikken som et viktig verktøy for å motvirke sosial ulikhet, segregering og for å oppnå andre viktige samfunnsmål. Ved å sikre tilgang til rimelige boliger for alle, og ved å prioritere de mest utsatte gruppene, kan vi bygge et samfunn med sterkere fellesskap og mindre forskjeller.
Fagforbundets standpunkter handler om å gi folk flest trygghet, muligheter og likhet. Det er på tide å utvikle en smartere norsk boligpolitikk som bedre ivaretar fellesskapets og arbeidslivets behov. Tilstrekkelig boligforsyning og fordeling av boligverdier må sikres gjennom velferdsstaten.