Paul Bjerke sosiolog og emeritus ved Høgskulen i Volda
Kommentaren er publisert i Samfunn og økonomi 2/2025
Økonomiske spørsmål avgjøres av EFTA-domstolen i Luxembourg. Politiske spørsmål avgjøres av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mens avgjørelser om sykehus og strøm overlates til hjemlige direktører. Slik setter folkevalgte organer bort en rekke beslutninger, og stemmeretten blir stadig mindre verdt.
Den nylig avdøde professor i statsvitenskap Øyvind Østerud ledet rundt årtusenskiftet en maktutredning som konkluderte med at «utviklingen de siste tjue årene har vært en langtrukken tilbaketrekning av politiske organers løpende beslutningsmakt». Utredningen ble satt i gang av Kjell Magne Bondeviks daværende «sentrumsregjering» (KrF, Sp og Venstre), som var reelt bekymret for folkestyrets framtid.
Da utredningen var ferdig, var sentrumsregjeringen avsatt, og de såkalte «styringspartiene» Høyre og Arbeiderpartiet sørget for at Østeruds innsikter ble lagt nederst i en skuff. Da maktutrederne Østerud og Gudmund Hernes ble intervjuet i Samfunn og økonomi 2/2024, slo de fast at utviklingen hadde forsterket seg de siste 25 årene. Det er åpenbart en riktig observasjon. La oss ta det systematisk.
EØS-avtalen
EØS-avtalen ble innført fra 1994. Norge ble lovet fri adgang til det indre markedet i EU – hvis vi til gjengjeld godtok alle EUs regler for økonomisk virksomhet, som overordnet sett innebærer fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft over grensene, «fri» konkurranse, etableringsfrihet og forbud mot statsstøtte. Et overvåkingsorgan (ESA) og en domstol (EFTA-domstolen) passer på at Norge følger reglene.
Avtalen er såkalt dynamisk. Det betyr at den hele tida endrer seg, og endringene har bare gått i én retning – den omfatter mer og mer. ESA og EFTA-domstolen kan dermed blande seg inn i stadig nye spørsmål – innleieregler i byggebransjen, drift av kommunale svømmehaller, arbeidsforhold på havnene, professorater reservert for kvinner, hjemkjøpsregler for kraftkonsesjoner, gradert arbeidsgiveravgift for å styrke distriktene og eierbegrensninger i banker og andre kredittinstitusjoner. For å nevne noe.
Når EFTA-domstolen mener at et demokratisk vedtatt tiltak er i strid med EØS-avtalen, er det domstolen som har siste ordet. Hva norske velgere og folkevalgte politiske myndigheter måtte mene om saken, har ingen som helst betydning.
Inntil høsten 2025 trodde de fleste at denne politiske abdikasjonen skulle sikre Norge markedsadgang til EU. Men der tok altså «de fleste» feil. EU begrenset i november importen av norske ferrolegeringer, og demonstrerte dermed at unionen etter eget forgodtbefinnende kan vise til en unntaksbestemmelse i avtalen og begrense norske industribedrifters markedsadgang.
Men fordi EØS-avtalen formelt gjelder og uansett er tuftet på frikonkurranse, er den fortsatt en motor for å styrke markedsliberalisme. Høyresida er derfor jublende tilhengere av avtalen.
EMK og EMD
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) er derimot mest populære på venstresida, fordi institusjonene blant annet hindrer folkevalgte organer å fatte politiske vedtak som rammer minoriteters rettigheter.
Det heter i konvensjonen at «utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status».
Prinsesse Caroline
EMK og EMD fungerer på sett og vis på samme måte som EØS-avtalen. Når domstolen fatter et vedtak, blir dette korrekt juss også i Norge. Derfor ble EMD svært populær i norske liberale mediekretser på grunn av noen avgjørelser rundt årtusenskiftet.
Bergens Tidende var felt av Høyesterett for å skrive stygt om en kosmetisk kirurg som hadde skamfert en rekke kvinner. Avisa Nordlys var dømt til å betale erstatning til selfangere for reportasjer om brutale avlivingsmetoder. EMD ga avisene medhold i at norske domstolers praksis i slike såkalte injuriesaker var i strid med menneskerettskonvensjonen.
Dermed måtte norske domstoler endre praksis, og det ble svært mye vanskeligere å vinne fram i rettssalen med påstander om injurier. Dette åpnet rommet for mer kritisk journalistikk. På den andre siden ble spekulativ kjendisjournalistikk vanskeliggjort av den samme menneskerettsdomstolen da prinsesse Caroline av Monaco fikk medhold i at omtale av hennes privatliv i utgangspunktet ikke var beskyttet av medienes ytringsfrihet.
Innvandring
Mens motstanden mot EØS-avtalen kommer fra venstre, er motstanden mot EMD i dag i hovedsak høyrepopulistisk. For eksempel har EMD slått fast at ikke alle «kriminelle utlendinger» uten videre kan utvises. Ytre høyres ideer om «remigrasjon» er åpenbart i konflikt med EMK. Men kritikken mot domstolen samler nå bredere støtte.
Danmarks statsminister Mette Frederiksen er en av ni statsledere som i et brev kritiserer EMD for å gå utover sine fullmakter i saker som angår innvandrere. De hevder at domstolen har vært aktivistisk og gitt asylsøkere og flyktninger for omfattende rettigheter, noe som gjør det vanskelig å regulere innvandringen. Frp har naturligvis sluttet seg til denne kritikken.
Det vakte også oppsikt, særlig i klimaskeptiske kretser, da EMD åpnet for at klimapolitikk kunne være tema for domstolen, begrunnet med at innbyggere har krav på «effektiv beskyttelse fra statlige myndigheter mot alvorlige negative effekter av klimaendringer på deres liv, helse, velvære og livskvalitet» (min overs.).
På ganske omfattende områder som reguleringer av økonomi og næringsliv og (iblant) en ganske vid forståelse av menneskerettigheter har altså flertallet av norske politikere frivillig underlagt seg europeiske domstoler som de overhodet ikke kan kontrollere, og der det i praksis er umulig å endre regelverket.
Direktørene
Som om ikke det var nok, har de samme «styringspartiene» outsourcet politiske avgjørelser på en rekke andre områder til et ikke-valgt direktørsjikt.
De mest kjente og omtalte eksemplene finnes i helsesektoren. En av høstens debatter handlet om lønnsnivået i Helse Nord. En kommunikasjonsdirektør var blitt ansatt uten utlysning, men fikk til gjengjeld 1,8 millioner i lønn, fri bolig og pendlertillegg, og to uker ekstra ferie. Helseministeren, som i prinsippet eier Helse Nord, toet sine hender og svarte VG at han «forutsetter at Helse Nord har fulgt prinsippene om moderasjon i ansettelsen».
En annen, noe mer lokal debatt foregår på Sørlandet, der ledelsen i Sørlandet sykehus, en del av Helse Sør-Øst, ser helt bort fra politiske føringer om at Flekkefjord sykehus skal ha akuttberedskap – og får lov til det av den samme helseministeren. Redaktøren i avisa Agder skriver at «dette handler ikke bare om et lokalsykehus – det handler om tillit til demokratiet».
Ullevål sykehus
Mest sykehusbråk er det likevel i Oslo. Ledelsen i Oslo universitetssykehus (en annen del av megaforetaket Helse Sør-Øst) har bestemt at Ullevål sykehus skal nedlegges, kremtomta selges til høystbydende boliginvestor, og virksomheten flyttes til Rikshospitalet på Gaustad der det ikke er plass.
Alle de ansattes organisasjoner og det politiske flertallet i Oslo kommune er/var mot prosjektet. Men hva de valgte Oslo-politikerne mener om sykehuset som skal betjene byen, har ingen betydning. Da bypolitikerne nektet å omregulere Ullevål-tomta til boliger, grep regjeringa inn på helseforetakets side og vedtok en statlig reguleringsplan.
Slik må det faktisk være når tanken bak outsourcing av helsepolitikken til «frittstående» helseforetak nettopp er at sykehusene skal styres av økonomer og jurister, ikke av politiske beslutninger.
Det samme ser vi i energisektoren, der det i hovedsak statseide Statoil/Equinor uten politisk innblanding får sløse bort pengene våre på mislykte prosjekter i USA, og der det helstatlige monopolselskapet Statnett tillates å drive energipolitikken på egen hånd, bygge ut eksportkabler til England og Tyskland, og tidoble strømprisene i Sør-Norge. Bra for Statnett, mindre bra for alle andre.
På denne måten er ytterligere to helt sentrale politikkområder – helse og energi – satt bort til høytlønte direktører som ikke skal ta helhetshensyn.
Konsekvensen av denne systematiske «bortsetting av politikk» er at velgerne mister tillit til det politiske systemet og søker trøst i høyrepopulistiske partier som lover å ordne opp – men som i hovedsak meler sin egen kake.