Kraft som ressurs for industri og samfunn

Foto: AdobeStock

Atle Tranøy styremedlem i Industriaksjonen og tidlegare konserntillitsvald Aker ASA
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2026

Overgangen til fornybarsamfunnet krev enorme mengder energi, nye material, nye produksjonsprosessar og nye verdikjeder. For Noreg, med rein kraft, høg kompetanse og sterke industrielle tradisjonar, skapar dette store moglegheiter for nye industrieventyr.

Industriaksjonen

Ei rekke fagforeiningar skipa i 2019 «Industriaksjonen» med fremme av aktiv industripolitikk som føremål. Hurdalsplattforma til Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2021 skapte optimisme gjennom grep som peika opp og fram: Foredling av våre naturressursar innanlands, fornybar kraft som konkurransefortrinn, satsing på karbonfangst (CCUS), hydrogen og ammoniakk, storstila satsing på havvind, vidareutvikling av oljeindustrien og utvikling av havbasert oppdrett.

Valspråket var aktiv industripolitikk: Nasjonal strategi for industriparkar med internasjonalt konkurransefortrinn, program Industri 4.0 og styrking av arbeidet med robotisering og automatisering, i tillegg til aktivering av vår finansformue gjennom betra finansieringsordningar via statlege instrument. Ja, det var endåtil tale om etablering av eit statleg grønt investeringsselskap for realisering av ambisjonane.¹

Status

Vel seks år seinare ser me at vår finansielle formue har dobla seg i Oljefondet, medan dei industripolitiske ambisjonane fortonar seg som fjerne førestillingar. Medan landa rundt oss satsar offensivt gjennom statleg engasjement, risikodeling og direktestøtte, overstyrer økonomisk skrivebordsteori fullstendig langsiktig ­industripolitisk tenking her heime. Avkastning på våre aksjeinvesteringar ute har høgare prioritet i den politiske debatten enn industriutvikling her heime.

Men klimakrisa er framleis like trugande, og den teknologiske utviklinga med kunstig intelligens skyt fart. Så behova for ny industriutvikling er like presserande.

Den nye storforbrukaren av straum blir datasenter. Dagstøtt dukkar det opp nye initiativ for slike, og nær 100 stå for tida i kø med søknader for nær 70 TWh. Til samanlikning forbrukar summen av norske hushaldningar ifølge SSB om lag 40 TWh, medan samla nasjonalt straumproduksjon i 2025 var på 162 TWh, der 90 prosent av dette – 146 TWh – var vasskraft.

At «fyrst til mølla»-prinsippet gjeld, er alarmerande for andre potensielle industriprosjekt sidan vurdering av samfunnsnytte ikkje har prioritet. Så alle planane om datasenter nærast ropar på politisk rammeverk og styring. Me treng datasenter, ikkje for kryptovaluta og kattevideoar, men for viktig og strategisk industri for landet.

Våre kraftressursar og kalde klima gir gode føresetnader for dette. Men spørs­målet er korleis me sikrar at samfunnsnytte, kontroll over data og bruk og kopling mot industriell og teknolog­isk utvikling blir premiss for prioriter­ing. For senter for prosessering av data for industri, helseinstitusjonar, forsvar og liknande er viktig, og med betydeleg arbeidsplasspotensial.

Behovet for energi

I energinasjonen Norge er paradoksalt nok mangel på kraft og nettkapasitet, kombinert med ekstreme og uføreseielege straumprisar, ofte den viktigaste flaskehalsen for ny industriutvikling. Om ikkje «Meir av alt – raskare» slik Energikommisjonen la opp til er svaret, så er det utvilsamt trong for meir energi. Og Riksrevisjonen slo i 2025 fast at kapasitetsmanglar i dagens straumnett er eit stort hinder for næringsutvikling, og bremsar omstillinga til fornybarsamfunnet.²

At Norge i fjor eksporterte rekordhøge 22,8 TWh endrar ikkje dette faktumet. Vårt nasjonale overskot tilslører store regionale skilnader. I Vestland, fylket som produserer mest kraft, blir industriprosjekt stoppa av regional kraftmangel. Nord for Ofoten opplevde samtlege aktørar i 2023 avslag på søknader om meir kraft.³

Regjeringa varsla i mai 2022 at deira fremste tiltak for meir fornybar kraft var storstila satsing på havvind – 30 GWh innan 2040. Resultatet til no er magert, og medan landa rundt oss satsar tungt på havvind, blir me akterutsegla. På tross av Hurdalserklæringa har både regjering og operatørselskap neglisjert konkrete initiativ frå industrien om elektrifisering av sokkelen ved utbygging av små havvindparkar på allereie konsesjonsutgreia områder for olje- og gassutvinning. Kostnadsmessig er dette konkurransedyktig med eksisterande gassturbinar, og bør difor dekkast av operatørselskapa.

Elektrifisering

Elektrifisering er slett ikkje symbolpolitikk. Ja, gassen blir likevel brent, men effekten i europeiske gasskraftverk er det doble av gassturbinane på sokkelen og utsleppa langt mindre og kan handterast med karbonfangst. At elektrifiseringa skjer med kraft frå land er derimot eit tragisk døme på manglande evne til å sjå klimatiltak, teknologi og industriutvikling i samanheng. Føremonene er mange og openberre, og har brei støtte frå miljø­rørsla.

•    Utvikling og testing av teknologi og kompetanse i småskala for læring og kostnadsreduksjon før satsing på stor­skala havvindparkar som t.d. Utsira Nord.

•    Opprettheld og utviklar kompetanse og kapasitet i leverandørindustrien og bidreg til utvikling av ny, eksportretta industri.

•    Kombinerer klimakutt med teknologi og industriutvikling utan store statlege subsidiar.

•    Avlastar krafttapping frå land og tilfører ny kapasitet til industriutvikling.

•    Eliminerer behov for konfliktfylt vindkraft på land.

Utsleppsfri kraftproduksjon og industrielle samanhengar

Etter mønster frå etableringa av Statoil, burde regjeringa etablert eit statleg havvindselskap med eigarskap i lisensar på havvind. Slik oppnår me nasjonal kontroll, sysselsetting, teknologisk og indu­striell utvikling og framtidig finansiell avkastning for fellesskapen.

I sin ideologisk baserte motstand mot statleg medverknad kallar høgrepartia dette for sløsing med fellesskapen sine skattepengar og at staten ikkje skal plukka vinnarar. Vel, det er jo nettopp gjennom statleg medverknad og styring at vår ressurs- og energibaserte industrielle utvikling har skjedd.

Skal me nå våre klimamål er kjøp av klimakvotar alternativet, der EU nyttar inntektene til subsidiering av industrielle klimatiltak. Konsekvensen blir dermed at våre utanlandske konkurrentar nyt godt av norske klimakvotekjøp medan norske bedrifter tapar.

Slik kastar Frp vrak på det store potensialet for kraftproduksjon ved havvind og neglisjerer at dei om lag 550 norske bedriftene som satsar innanfor havvind ser store moglegheiter dersom myndigheitene viser vilje til offensiv satsing framover.

Nasjonane rundt oss ser dette. Til dømes har Storbritannia etablert eit statleg selskap, Great British Energy, med føremål å byggja ei komplett nasjonal verdikjede innanfor havvind, mellom anna ved felles investeringar med privat kapital i konkrete prosjekt. Medan andre forstår at ein må så for å kunna hausta, er det marknadsfundamentale skrivebordsteoriar som styrer her heime.

Hadde me tidleg etablert eit aktivt Statvind etter mønster frå Statoil, kunne Norge no vore verdsleiande. I staden sakkar me stadig lengre akterut grunna nøling, berøringsangst og seindrektigheit frå statleg hald.

Den vedtekne ordninga for støtte til havvind på Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord er tragiske dømer på manglande evne til å sjå klimakamp, teknologi og industriutvikling i samanheng. I staden for kvalitative kriteria med klare industripolitiske mål, vel regjeringa passiv støtte gjennom auksjonsrundar der pris overstyrer langsiktig industriell utvikling. Og paradoksalt nok blir all støtte gitt til energi­selskapa.

Leverandørindustrien, som står for teknologiutvikling, sysselsetting og verdi­skapinga, får ingenting, medan energiselskapa skvisar dei til siste blodsdrope i knalltøffe anbodsrundar om å få bygga prosjekta. Å losa deler av tilskotsmidlane til leverandørselskapa for å oppgradera anlegg, produksjonsutstyr og prosessar tilpassa nye produkt vil væra fordelaktig for alle partar ved at kostnadene langt raskare vil gå ned.

Gasskraft med CO₂-deponering må realiserast, og gir utsleppsfri kraftproduksjon som løysing på ei veksande utfordring: Behovet for stabil balansekraft når stadig meir kraftproduksjon skjer via ustabile kjelder som sol og vind. I dag går gassen i rør til kontinentet for kraftproduksjon, fortrinnsvis i gasskraftverk med karbonfangst, der CO₂ kan bli frakta tilbake for deponering i Nordsjøen.

Dette er meiningslaust når me kan produsere krafta sjølv med kraftverk på sokkelen eller ved landbaserte gassterminalar og nytta utsleppsfri straum til industriutvikling, sivile føremål eller krafteksport. Løysinga er både plass- og kostnadseffektivt ved høgtrykksforbrenning av naturgass direkte frå reservoaret gjennom tilsetting av oksygen. Avfall er vatn og CO₂, der CO₂ blir nytta til trykkstøtte eller deponert.

Disse og andre løysingar burde vore seriøst vurdert som alternativ for elektrifisering av Melkøya. I staden valde Equinor og regjeringa det mest lettvinte alternativ med kraft frå land. Eit val det ikkje var kapasitetsmessig dekning for verken i nett eller kraft og som blokkerer for anna industriutvikling, pressar kraftprisane opp i nord og forutset store naturinngrep med landvind i strid med samiske og allmenne interesser. Som viktig og statsdominert selskap burde dei i staden bidratt til tekno­logi og industriutvikling, og sett ting i strategisk industripolitisk samanheng.

Stort potensial har også hydrogen­produksjon frå elektrolyse eller naturgass, og H2 trengs for å erstatta fossile reduksjonsmiddel i kraftforedlande industri. Til dømes stålindustrien, som står for om lag seks prosent av verdas CO₂-utslepp.

Det grøne skiftet krev også store mengder mineral og metall. Europa ønskjer å redusere avhengigheita av import, og byggje eigne verdikjeder. Her har Noreg eit betydeleg potensial, både innanfor utvinning og vidareforedling. Men utan tilgang på rimeleg kraft blir valet fort å eksportere råstoff i staden for å investere i vidare­foredling. Slik forsvinn verdi­skaping, arbeidsplassar og teknologiutvik­ling ut av landet.

Lokalsamfunn

Mange lokalsamfunn er bygd kring kraftforedlande industri. Livsnerva har vore rein fornybar kraft til konkurransefremmande prisar basert på produksjonskost.

Blir den ikkje omfatta av tiltak som Norgespris, trugar store svingingar og prisar opp i tosifra kronebeløp pr. kWh denne industrien.

Marknaden som regulator

Det sosialdemokratiske slagordet om marknaden som ein nyttig tenar, men ­dårleg herre, er avløyst av ideologien om at marknaden er den beste regulator. At den sikrar frigjering av «krafta sin ibuande verdi», uttrykt ved at meklarar i den europeiske straummarknaden, styrt gjennom tilknytinga vår til EU sin kraftmarknad og reguleringsbyrået Acer, får fram den høgste prisen som er mogleg å oppdriva for den siste tilgjengelege kilowattimen i vårt til­delte auksjonsbaserte prisområde i Europa.

Marknadslogikken er at om industrien ikkje evnar å betala prisen så har verksemda per definisjon ikkje livets rett, og krafta blir frigjort til kundar med betalingsevne. Altså at krafta skal brukast der den gir størst finansiell avkastning, sjølv om det betyr at krafta blir selt som råvare.

At kraft er blitt spekulasjonsobjekt der meklarar tener millionbeløp er galskap, som mellom anna i vårt felleseigde Statkraft. Selskapet betalte aleine 4,7 milliardar kroner i bonus til slike meklarar i perioden 2021–23.⁴ I 2022 gjekk 900 millionar i bonus på deling til 150 tilsette i tyske tradingselskap, det vil seie seks millionar kroner i snitt.⁵ Dette er med på å driva kraftprisane oppover.

Straum som strategisk samfunnsressurs

Vår oppdemma vasskraft er ein unik konkurransefordel som må utnyttast strategisk. Det fordrar kursendring i norsk kraftpolitikk, og det største forbundet i privat sektor, Fellesforbundet, viste veg på sitt landsmøte i 2023. Landsmøtet slo fast at straum skal vera ein strategisk samfunnsressurs under demokratisk poli­tisk kontroll, ein ­strategisk innsatsfaktor for industrien og eit grunnleggande gode for hushaldningar.

Vidare må prisdanninga i kraftsystemet skje med basis i produksjonskostnadene og ikkje overlatast til børsdrivne meklarar i Europa. Lands­møtet konstaterte at desse måla forutset eit oppgjer med vårt eksisterande marknadsbaserte kraftregime, og at det inkluderer frikopling frå EU sin energiunion gjennom utmelding av energibyrået Acer.

Fellesforbundet foreslår å oppretta eit statleg straumselskap som skjermar hushaldningar og bedrifter mot uføreseielege svingingar, og at dette blir kombinert med eit toprissystem med rimeleg pris for normalforbruk og noko dyrare for overforbruk for å stimulere til energisparing.⁶

Oppsummering

Utfordringar som klima og miljøkrise, og å sikra at me blir herre over og ikkje offer for ny teknologi og kunstig intelligens, fordrar medvitne vegval for å lukkast. Offensiv tilnærming til bevaring og utvikling av industrien vår er eit naudsynt premiss.

Norsk industrihistorie har lært oss å kombinere ressursgrunnlaget vårt med langsiktig strategisk tenking og handling for slik å skapa sysselsetting, verdiar og velferd for heile befolkninga. Vår tillits- og samarbeidsbaserte samfunns- og arbeidslivsmodell har stått sentralt i dette, og representerer eit konkurransefortrinn som saman med realisering av vårt kraftpotensial gir oss eit unikt utgangspunkt for ny industriutvikling.

Generelle råmevilkår og stabilitet er viktig, men me treng også ein aktiv stat som samhandlar med industrien og deltek på investerings- og finansieringssida i aktuelle bransjar og prosjekt. Ikkje, som høgresida har som sitt evige mantra, for å plukka vinnarar i form av enkeltselskap, men for å henta ut potensialet som ligg ope framom oss innanfor spesifikke bransjar.

I så måte må vår kapitalrikdom i Oljefondet sjåast på som eit verktøy og ikkje som løysinga me skal lena oss på som late rentenistar for framtida. Tida er inne for viljesterk politisk tenk­ing og handling, og folk som evnar å aksla dette ansvaret!

NOTER

¹ Hurdalsplattformen, s. 14. https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-stoere/andre-dokumenter/smk/2021/hurdalsplattformen/id2877252/

² Dok 3:7 (2024–25). Riksrevisjonens undersøkelse av kapasiteten i strømnettet.

³ Oppslag NRK Nordland 23/2-2023.

⁴  DN 13/3-2024.

⁵  DN 7/3-2024.

⁶  https://www.fellesforbundet.no/om-fellesforbundet/styrende-dokumenter/landsmote-2023/uttalelser/#/_Toc149285681