Kraften, makten og pengene

Foto: AdobeStock

Øystein Noreng professor emeritus i petroleumsøkonomi ved Handelshøyskolen BI
Artikkelen er basert på boka Kraften, makten og pengene, Svein Sandnes Bokforlag, 2023
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2026

Norges overskudd på energi gir særegne utfordringer i energipolitikken. Kraftbransjen er underlagt betingelser ­bestemt av politikere, og også prisen på strøm er en ­politisk sak. Produksjon, overføring og distribusjon av kraft krever store investeringer, lang tidshorisont og stabile rammebetingelser. Usikre strømpriser hemmer investeringer i ny produksjon så vel som i tiltak for å spare energi. Både effektivitetshensyn og forsyningssikkerhet taler for å regulere energimarkedene.

Behovet for strøm øker vanligvis med inntekt, mens for husholdningene har prisen umiddelbart mindre betydning. Den beskjedne kortsiktige virkningen på elforbruket gjør at strømprisen kan virke som en skatt på forbruk som rammer grupper med lav inntekt forholdsvis hardere enn grupper med høy inntekt.¹ Dette slår til også i rike land som Norge, der storindustrien får kraft billigere enn husholdningene.² Tyskland har i 2026 senket strøm­prisene, men bare for storindustrien.

Historisk har norske politikere sikret nasjonal kontroll over kraftressursene. Kraftforsyning var i begynnelsen et kommunalt ansvar med forsyningsplikt og priser basert på selvkost. Utbyggingen av vannkraft tiltrakk utenlandsk kapital, og hjemfallsretten gjorde staten til den største eieren av norsk kraft. Strøm var ansett som infrastruktur, lave og forutsigbare strømpriser som et velferdsgode for husholdninger og næringsliv.

I 1985 foreslo et offentlig utvalg at landets mange hundre vannkraftverk skulle samles i 20 fylkeskommunale kraftverk, og at strøm fortsatt skulle prises til selvkost. Den nye energiloven ble vedtatt av et enstemmig Storting i 1990. Den definerte strøm som en vare, omsatt i et marked.

EØS-avtalen med EU trådde i kraft i 1994. Den styrer all samhandel med EU, med mindre unntak er uttrykkelig nevnt. Det er ikke tilfellet for elektrisitet. Regjer­ingen Solberg kan ha villedet Stortinget ved å legge fram avtalene om strømkabler til Storbritannia og Tyskland med mulighet for regulering.

I påfølgende tiår har kabler til utlandet økt eksportkapasiteten vesentlig. Resultatet er at Norge eksporterer strøm og importerer høye strømpriser, med en betydelig overføring av inntekt fra strømbrukere til produsenter og handlere.

Hva mener statsministeren egentlig?

Før jul i 2020 sa Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre: «En langt mer aktiv og rettferdig politikk er nødvendig for å løse problemene folk møter i hverdagen – en politikk som setter vanlige folk først. Nå må det bli vanlige folks tur!»³

I valgkampen i 2021 erklærte Arbeiderpartiet: «Den røde tråden er at det er vanlige folks tur. Det gjelder også i den økonomiske politikken».⁴ Arbeiderpartiet vant valget.

Strømprisene hadde falt i løpet av våren og sommeren 2021, men doblet seg på høsten. Europas energimarkeder kom i krise måneder før krigen i Ukraina. Jonas Gahr Støre ville gjerne være behjelpelig. I et brev til EUs leder Ursula von der Leyen stilte han i utsikt en norsk produksjon av elektrisitet fra havvind på 30 GW i 2040, med en betydelig eksport til Europa.⁵

Regjeringen hadde tidligere meldt om vidtgående planer for havvind med sikte på å dekke et angivelig innenlandsk behov for strøm.⁶ Faglig ekspertise hadde tatt forbehold om høye kostnader og behov for offentlige subsidier.⁷

Vinteren 2023 nevnte statsministeren at regjeringen hadde kunnet hindre oppgangen i strømpriser, men den hadde ikke villet.⁸ I mars 2024 sa han i et intervju med et amerikansk nettsted at «Norges kraft skulle løse Europas energikrise».⁹ Statsministeren snakket ikke om olje og gass, men om vindkraft.

Før valget i 2021 snakket kandidaten Jonas Gahr Støre til norske velgere – «vanlige folk». Senere snakker statsminister Støre til utenlandske politiske ledere, med vekt på Norges mulige (eller umulige) innsats for EU.¹⁰

I EU har energipolitikken i mange år vært underlagt klimapolitikken. Prioriteringen er mindre bruk av energi – ikke bare fossil – og kutt i utslipp. Stadig ­mindre vekt har blitt lagt på billig og sikker energi til husholdninger og næringsliv.

Europas egeninnsats for å sikre energiforsyningene har vært utilstrekkelig. Organiseringen av kraftmarkedet har gjort at konkurranse driver prisene oppover, til ulempe for forbrukerne, til gunst for produsenter og handlere.¹¹ Styrbar og stabil kraftgenerering er blitt lagt ned og erstattet av labil og ustabil sol- og vindkraft.

Norges særstilling

I Norge rammer høye strømpriser hardt fordi befolkningen bruker mer strøm enn nesten alle andre nasjoner. I 2023 var strømforbruket per innbygger i Norge 24,6 MWh, bare overgått av Island på verdensbasis. Avhengigheten av elektrisitet betyr at strømprisøkninger rammer relativt hardere i Norge enn i andre land, igjen med unntak av Island, med omfattende ringvirkninger og sterkere bidrag til inflasjon.

I Norge står elektrisitet for nesten halvparten – 47 prosent – av sluttforbruket av energi. Det er vesentlig høyere enn verdens gjennomsnitt på 20 prosent.¹² I Sverige er strømandelen 33 prosent, i Frankrike 25 prosent og i Tyskland 19 prosent.

I mange år har myndighetene bedt husholdningene å skifte ut ved, kull og olje med strøm. Næringslivet er blitt oppfordret til å bruke elektrisitet. Det høye strømforbruket gjør det norske samfunnet særlig sårbart for høye strømpriser. Derfor er det urimelig å utsette norske forbrukere for «europeiske» priser på norsk strøm produsert i Norge av stort sett offentlig eide foretak.

Strømstøtten til husholdningene demper bare noen av de verste utslagene av strømpriskrisen. Regjeringen har ikke drøftet årsakene til at Norge er kommet i en strømpriskrise, eller hvilke tiltak som kreves for å hindre at den gjentar seg eller biter seg fast.

I 2025 innførte Regjeringen Støre «Norgespris», med betydelige kutt i husholdningenes strømregninger, men ikke for bedrifter. Tiltaket har foreløpig varighet ut 2026. Den faglige kritikken er at «Norgesprisen» svekker insentivene til energisparing.

Økningen i norske strømpriser var ikke nødvendig for å bringe balanse i kraftmarkedet. Økningen hadde sin bakgrunn i kraftselskapenes ønske om høyere inntekter, støttet av regjeringen, bokstavelig talt på forbrukernes regning. Norge hadde virkemidler til rådighet for å verne norske forbrukere mot høyere strømpriser, men brukte dem ikke

Strømpriskrisen

Norge hadde før krisen lavere strømpriser enn de fleste andre land. Derfor førte en tilnærming til «europeisk» nivå i Norge til en særskilt bratt opptur. Den ­politiske belastningen har falt på regjeringene Støre, selv om grunnlaget for prishoppet var blitt lagt under tidligere regjeringer, særlig Erna Solbergs regimer i årene 2013–2021. Import og eksport utgjør en liten del av den kraften som produseres og brukes i Norge. Likevel ble prisstigningen i 2022 drevet av utenlandske forhold.

Et beskjedent volum eksportstrøm bidro sterkt til den samlede prisveksten i 2022.¹³ Årsaken til prishoppet var ikke en plutselig ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i det norske kraftmarkedet, men en over­føring av makt og handlefrihet til kraftselskapene under Erna Solbergs styre, med Fremskrittspartiet i Energidepartementet i årene 2013–2020, og som Regjeringene Støre har gjort lite for å omstøte.

Det tyder på at «strømsjokket» var politisk godkjent. Spørsmålet er om det også var forberedt. Hos kraftselskapene var tiltakene klare da anledningen bød seg.

Stortinget uttalte bekymring før strømprisene, men forholdt seg ganske tafatt. Allerede 25. februar 2021 vedtok Stortinget: «Stortinget ber regjeringen umiddelbart foreslå tiltak som kan avhjelpe situasjonen med ekstraordinært høye strømutgifter, og raskt komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Svaret kom fra daværende finans­minister Jan Tore Sanner i et brev til Stortinget 26. mars 2021: «I lys av utviklingen i kraftpriser etter at anmodningsvedtaket ble fattet, er det etter min vurdering ikke behov for ytterligere, umiddelbare tiltak for å avhjelpe situasjonen».¹⁴

Regjeringen Solberg bekreftet i Revidert nasjonalbudsjett den 11. mai 2021: «Departementet mener etter en samlet vurdering at det ikke er behov for ytterligere tiltak for å avhjelpe situasjonen».¹⁵

Stortingets bekymring hadde grunnlag i den sterke stigningen i strømpriser vinteren 2020–2021, over ett år før Russlands angrep på Ukraina. Nedstengningen av britiske, danske og tyske kull- og kjernekraftverk hadde skjerpet risikoen for utilstrekkelig kapasitet i det europeiske kraftmarkedet.

Norge valgte å kompensere husholdningene for en del av merkostnadene. Ledernes lønninger i sektoren har gått sterkt opp, ikke som belønning for en mer effektiv ledelse av produksjonen og omsetningen, men som honorar for en sterkere maktposisjon,¹⁶ betalt av forbrukere.¹⁷ I ettertid har Frankrikes løsning vist seg effektiv og mer skånsom for statskassen.¹⁸

Sprikende forklaringer

Hoppet i strømpriser har ført til sprikende og motstridende forklaringer. Alternativ Energikommisjon, nedsatt av ­Industriaksjonen og LO, ­konkluderte i en rapport i 2022 at prissmitte ved kablene til Stor­britannia og Tyskland var hovedårsaken til oppgangen i strømpriser i Norge.¹⁹

Statnett, et offentlig eid selskap med ansvaret for strømflyten i Norge, hevder derimot at utenlandskablene først og fremst tjener til utveksling og import av strøm fra Storbritannia og Tyskland, uten å påvirke prisen.²⁰

Statnetts framstilling synes lite i samsvar med fakta.²¹ I ettertid har den svenske regjeringen brukt de samme argumentene om risikoen for prissmitte som Alternativ Energikommisjon i Norge for å stoppe en ny kraftledning til Tyskland. Norge er imidlertid bundet i en ugunstig strøm­avtale med Tyskland som ble inngått av Regjeringen Solberg.

Norge har en like ugunstig strømavtale med Storbritannia. Landet er den største mottakeren av norsk strøm, har noen av verdens høyeste kraftpriser, og er Norges mest alvorlige kilde til strømprissmitte. Denne avtalen har Regjeringen Støre unnlatt å reforhandle selv om Storbritannia for lengst er ute av EU og er unndratt beskyttelsen fra EØS-avtalen.

Fordi Norge vanligvis eksporterer større mengder kraft enn vi importerer, ligger forklaringen på de høye strøm­prisene ikke i selve strømeksporten, men i prissmitte. Det er ingen teknisk eller økonomisk selvfølge at strømprisene i Norge skal tilpasses nivået i Storbritannia og Tyskland, to land med en usedvanlig mislykket energipolitikk.

Norges strømpriser har sin årsak i Regjeringene Solbergs og Støres disposisjoner, konkret ved avtaler med EU og strømkablene, og ikke minst ved en passiv og tafatt oppfatning av handlingsrommet innenfor EØS-avtalen.²²

Hva må gjøres?

Europas svake egeninnsats i å sikre forsyninger av energi til rimelig kostnad er EU-kommisjonens ansvar. I Norge faller hovedansvaret på Regjeringene Støre, som på viktige punkt har videreført forgjengerens energipolitikk. Det var Regjeringen Solberg som ønsket en politisk tilnærming til EU og som tilsynelatende uten å vurdere risikoen koblet seg på et felles energimarked.

Energipris­krisen er derfor skapt av politikere. Løsningen er dermed også politisk. I god norsk tradisjon må markedskreftene reguleres. Både pristak og eksportkontroll klinger bra i norske ører. Styring av vannkraften forutsetter kontroll med vannmagasinene.

Norges overskudd av energi har bidratt til et overskudd i penger. Drøyt halv­parten er plassert i USA, med høy økonomisk og politisk risiko. Behov for investeringer og skrantende økonomi i mange kommuner, og også i bedrifter og husholdninger, kan tilsi at en større del av avkastningen brukes på hjemmebane snarere enn til kjøp av verdipapirer i utlandet.

NOTER

¹ Zsuzsanna Csereklyei: Price and income elasticities of ­residential and industrial electricity demand in the European Union. Energy Policy, februar 2020.

² GlobalPetrolPrices. GlobalPetrolPrices.com.

³ Jonas Gahr Støre: Nå er det vanlige folks tur! Dagsavisen,
17. desember 2020.

⁴ Kjell Werner: Aps jakt på vanlige folk. Dagsavisen, 15. april 2021.

⁵ Støre i brev til EU: Lover bort strømmen. Dagbladet, 27. mai 2023.

⁶ FrP: Kode rød. Dagbladet, 31. januar 2023.

⁷ Olje- og energidepartementet. NOU 2023: 3. Energi­kommisjonens rapport, 2023. Mer av alt – raskere.

⁸ FrP: Kode rød. Dagbladet, 31. januar 2023.

⁹ Solving Europe’s energy crisis with Norway’s power. GZero Daily, 4. mars 2024.

¹⁰ Bjørgulv Braanen: Symbolsk offerhandling. Klassekampen,
25. januar 2025.

¹¹ Samuel Furfari: Energie, mensonges d’état: La destruction ­organisée de la compétitivité de l’UE. Paris 2024. L’artilleur.

¹² Share of electricity in total final energy consumption. Global Energy Transition Statistics. Enerdata 2023.

¹³ Statistisk Sentralbyrå: Økonomiske analyser 1/2023.
Økonomisk utsyn over året 2022, s. 67. Oslo 2023.

¹⁴ Kristian Skårdalsmo: Stortinget krevde strømtiltak – «ikke behov», svarte Solberg-regjeringen. NRK, 23. desember 2021.

¹⁵ Finansdepartementet: Revidert nasjonalbudsjett 2021.
Oslo 2021.

¹⁶ Paul Bjerke: Den skjulte makta. Manifest. Oslo 2025.

¹⁷ Jacob Trumpy: Statnett-sjef Hilde Tonne går av. Dagens Næringsliv, 2. mai 2024.

¹⁸ Energy tariff shield in France: what is the outcome? Bulletin de la Banque de France, No. 253/4. juli–august 2024. Paris 2024.

¹⁹ Rapport fra Alternativ energikommisjon. Industriaksjonen.
Oslo 2022.

²⁰ Riksrevisoren er bekymret for strømnettet – nå skal Statnett og NVE granskes. Dagens Næringsliv, 5. september 2022.

²¹ Øystein Sjølie: Full kortslutning for Statnett-sjefen. Minerva, 26. februar 2024.

²² Stein Reegård. Under radaren? Rånåsfoss 2023. Svein Sandnes Bokforlag.