Foto: AdobeStock
Manus Pandey leder energi- og klimapolitikk i Statkraft
Thomas Kallevik seniorrådgiver markedsregulatorisk i Statkraft
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2026
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT
Nesten alle deler av samfunnet er avhengig av kraft, og sikker tilgang på kraft er derfor avgjørende. I tillegg må ressursene utnyttes slik at behovet for kraft dekkes billigst mulig. Et sentralt virkemiddel for å sikre dette er kraftmarkedet.
De siste årene har vi sett både høyere og mer varierende priser enn det vi har vært vant til. Det har ført til at kraftmarkedet har blitt kritisert fra ulike hold, blant annet knyttet til hvordan priser fastsettes, hvordan magasiner disponeres, og hvordan kraftutvekslingen med utlandet foregår. I denne artikkelen vil vi se nærmere på hvordan dagens organisering av kraftmarkedet bidrar til at vi har en sikker kraftforsyning med god ressursutnyttelse.
Kraftmarkedet setter ikke rammene for kraftsektoren alene
Før drøftingen om kraftmarkedet er det viktig å presisere at kraftsektoren består av veldig mange andre reguleringer som ikke har med markedet å gjøre. Det er bra, for markedet løser ikke alt alene. Ett eksempel er miljøspørsmål. Virkningene som kraftanlegg, produksjon og bruk har på miljøet ville ikke blitt tatt hensyn til hvis vi baserte oss på markeder alene.
Konsesjonsbehandling er i norsk kraftforvaltning helt avgjørende for at vi kan ivareta miljøhensyn i utbygging og drift av kraftanlegg. I konsesjonsbehandlingen skal virkninger på natur kartlegges, det blir stilt krav om avbøtende tiltak, og det fastsettes vilkår for å ivareta naturverdier mens kraftanlegget er i drift.
Det er myndighetene som gjør avveiningene om de negative virkningene, herunder på miljøet, kan oppveies av verdien av økt kraftproduksjon og forsyningssikkerhet. I noen tilfeller kan et myndighetsbestemt marked også spille en rolle for å løse miljøproblemer. Kvotesystemet for klimagassutslipp er et slikt eksempel.
Markedstilnærmingen vil også bare fungere på områder hvor vi kan forvente konkurranse. I kraftnettet er det lite fornuftig å bygge ut konkurrerende infrastruktur. Det skyldes blant annet at hvis vi brukte markedet som virkemiddel, ville én aktør kunne ta over hele kraftnettet for å utøve monopolmakt, med et tilhørende samfunnsøkonomisk tap.
Prisene hadde da vært høyere, adgangen til nettet begrenset, og aktøren ville ikke tatt høyde for de store negative konsekvensene av avbrudd. Kraftnettet må derfor underlegges streng regulering. I kraftsektoren har vi blant annet regulert hvor store inntekter nettselskapene kan ha, hvilke oppgaver de må utføre for nettkundene og hvilke andre aktiviteter de kan drive med.
Hvordan dannes prisene i kraftmarkedet?
Kraftmarkedet er en avgrenset, men svært viktig del av kraftsektoren. Kraftmarkedet er i utgangspunktet et omfattende sett med markedsreguleringer. Disse sørger for at alle aktører som ønsker å bruke eller å produsere kraft gir bud som reflekterer hvor mye de er villig til å betale eller hvor mye det koster å produsere kraft. I tillegg sikrer reglene at markedet tar hensyn til hvor mye kraft kraftnettet kan overføre.
Et viktig spørsmål er hva som faktisk er kostnadene av å produsere kraft. Mange er kjent med at selve driftskostnadene ved et vannkraftverk er lave. Men driftskostnaden er faktisk ikke den viktigste kostnaden produsenten må ta hensyn til i vurderingen av hvilket bud som skal gis.
Selv om norsk vannkraft er fornybar og en evigvarende ressurs, er den økonomisk knapp. Innsatsfaktoren vann kan ikke produsenten kjøpe mer av, den bestemmes av været. Bruker produsenten vann til å produsere kraft i dag, blir muligheten til å produsere i fremtiden mindre. Beslutningen til produsenten er derfor å produsere nå, eller spare vann til senere.
Dersom produsenten ikke hadde tatt hensyn til dette, ville det ikke vært vann igjen til å dekke etterspørselen gjennom vinteren. Det ville svekket forsyningssikkerheten, gitt produsenten lavere fortjeneste og forbrukerne høyere kostnader. Produksjon av vannkraft har altså en alternativkostnad, ofte omtalt som vannverdi. Når vannkraftprodusenten byr inn i markedet, vil dermed budet være vannverdien.
Når så alle aktører leverer inn bud som reflekterer de underliggende kostnadene og kraftbrukernes betalingsvillighet og behov, er markedets jobb å sørge for at ressursene brukes mest mulig effektivt. Da vil alle aktører som har en betalingsvillighet som overstiger kostnadene få bruke kraft, og alle produsenter som har kostnader som er lavere enn betalingsvilligheten få produsere.
Det oppnår markedet ved å fastsette en pris hvor tilbud og etterspørsel møtes, det vil si at kostnaden av å produsere én enhet til tilsvarer verdien for konsumenten av å bruke én enhet til. På denne måten sikrer markedet også at de billigste ressursene brukes først.
Kraftmarkedet reflekterer de fysiske egenskapene i kraftsystemet
Prinsippene bak organiseringen av kraftmarkedet er dermed ikke annerledes enn andre markeder med fri prisdannelse, og bygger på velkjente økonomiske mekanismer. Det som skiller kraftsektoren fra andre sektorer, er de fysiske egenskapene. Andre varer kan ofte lagres, transporteres via veier, båter eller tog, og ofte byttes ut med varer som har nesten de samme egenskapene.
Kraft derimot, må forbrukes samtidig som den produseres, og det må være et eget kraftnett for å transportere det. Det er også mange formål hvor kraft ikke har åpenbare substitutter. For eksempel kan verken kjøleskap, oppvaskmaskiner eller andre elektriske apparater enkelt bytte energikilde.
Ettersom kraft må produseres og brukes i samme sekund og nettkapasiteten er begrenset, vil prisene variere time for time avhengig av hvilke produksjonsressurser som er tilgjengelige. Det betyr at når det for eksempel er mye sol- og vindkraft tilgjengelig kan prisene bli svært lave, mens når forbruket er høyt eller sol- og vindkraftproduksjonen er lav, blir prisene høye.
Begrenset nettkapasitet mellom områder er det som skaper prisforskjeller både mellom land og innad i land. Når kapasiteten er fullt utnyttet, kan ikke den billigere kraften overføres dit behovet er størst, og dyrere ressurser må tas i bruk for å få tilbud og etterspørsel til å møtes.
Samspill mellom ulike teknologier og regioner er viktig for verdiskaping og forsyningssikkerhet
Fordi det ofte vil være knapphet på produksjons- og overføringsressurser, er samspillet mellom ulike kraftressurser særdeles viktig i kraftsystemet, og markedsorganiseringen og informasjonen i prisene er avgjørende for at dette fungerer godt.
Det er flere eksempler på hvordan dette samspillet fungerer. I det norske kraftsystemet kan vannkraftproduksjonen raskt tilpasses etter etterspørsel, noe som gjør produksjonen svært fleksibel. Sverige, derimot, har mye kjernekraft som i mindre grad kan tilpasses. Ettersom kraftbehovet normalt er lavere på natta enn på dagen, vil Sverige da ha lave priser på natta på grunn av fortsatt høy kjernekraftproduksjon, og høyere priser på dagen, når knappheten er større.
Norge på sin side kan da bruke fleksibiliteten i vannkraftverkene og tilgangen til kraft i landene rundt oss til å importere kraft på natta og eksportere på dagen. Sammenkoblingen mellom det norske og svenske kraftsystemet gir derfor mening og en gjensidig gevinst.
Andre gevinster ved sammenkobling kan være rene tidsforskjeller – ettersom Storbritannia ligger en time bak oss i Norge vil også kraftforbrukstoppen på morgenen komme en time senere.
Muligheten til bedre å håndtere variasjoner i vanntilsiget, i form av nedbør og snøsmelting, er kanskje den største gevinsten Norge har av kraftutveksling. Vanntilsiget kan variere betydelig fra år til år. Norsk kraftproduksjon er i underkant av 160 TWh, mens tilsiget til magasinene kan variere med 60 TWh mellom veldig tørre og veldig våte år. Når det er mye vann i magasinene, gjør utvekslingsmulighetene at vi kan «produsere vannet» og eksportere kraften.
I år hvor det er lite tilsig, spiller import en avgjørende rolle for forsyningssikkerheten. Blant annet i 2010, som var et tørrår, hadde Norge en nettoimport på 7,5 TWh. Både Statkraft, Statnett og NVE forventer at i årene framover vil kraftforbruket stige raskere enn produksjonen. Da blir importmulighetene viktigere.
Ett felles marked
Alle produksjons- og forbruksbud i hele Europa samles i ett felles marked som tar hensyn til både bud og tilgjengelig nettkapasitet. Dette gjør at prisene i Norge påvirkes av ressurssituasjonen i andre land. Når billigere ressurser er tilgjengelige utenfra, vil import gi lavere pris i norske budområder og gjøre det rasjonelt å spare vann til senere. Billigere ressurser kan være sol- og vindkraft i perioder med høy produksjon, men også gass- og kullkraft i situasjoner med lite vann i magasinene.
For å beregne vannverdien er det nødvendig å ta hensyn til den samlede ressurssituasjonen, inkludert muligheten for å importere eller eksportere kraft, og kostnaden ved importen eller eksporten. En vurdering av den totale ressurssituasjonen avgjør om det er rasjonelt å produsere nå eller spare vann til senere. Uten denne vurderingen ville produsentene risikert å feildisponere magasinert vannkraft både for tregt og for raskt, med fare for enten å måtte slippe vann forbi turbinen og på havet og øke flomrisikoen, eller å få høyere priser enn nødvendig og svekket forsyningssikkerhet.
I den offentlige debatten er det blitt stilt spørsmål ved hvorfor prisen i Sør-Norge blir bestemt av produksjon i Tyskland. I disse tilfellene begrenser ikke nettkapasiteten kraftflyten mellom områdene, og prisene blir like i begge områdene. Det er da den siste enheten som trengs for å dekke den samlede etterspørselen i områdene som setter prisen.
Den siste enheten kan enten være produksjon i Tyskland, for eksempel vind, sol eller gass, eller produksjon i Norge, for eksempel vannkraft. Dette er identisk med de situasjonene hvor Øst-Norge har lik pris som Sør-Norge.
Slik virker et felles marked
Et lite dypdykk i dette prinsippet viser hva som skjer. Først kan vi anta at Sør-Norge og Tyskland ikke har noen overføringsmulighet mellom områdene. Da blir prisen bestemt av produksjon og forbruk i hvert av områdene helt isolert. La oss videre anta at prisen i Sør-Norge er høyest, mens den tyske prisen er lavest. Hva skjer når vi nå introduserer overføringsmuligheter mellom områdene?
Dersom vi da fortsetter med isolerte priser i Sør-Norge og Tyskland, som kun er basert på produksjon og forbruk i hvert av områdene, får vi et økonomisk tap. Med andre ord, det er rasjonelt å bruke overføringsmuligheten for å utveksle kraft mellom områdene.
Dersom en kunne ha produsert én enhet mer kraft i Tyskland enn det tyske forbruket, og så overført den til Sør-Norge, ville dette skapt verdier. Enheten med tysk kraft kunne nemlig ha erstattet den dyreste produksjonsenheten som satte prisen i Norge. Eller den kunne sørget for at en forbruker, som ikke ville forbruke til den norske prisen, men gjerne til den tyske, hadde fått bruke en enhet kraft.
Dersom det gradvis ble overført flere og flere enheter mellom områdene, ville det vært fornuftig å gjøre dette helt til det ikke var noen dyrere produksjonsenheter å erstatte, eller noe nytt forbruk å levere til. Dersom nettet ikke begrenset overføringen, ville en dermed få en pris som er lik i begge områder, slik at produksjon og forbruk samlet i begge områder blir likt.
Alt annet likt, ville den tyske prisen blitt noe høyere sammenliknet med om de var et isolert område, og den sørnorske prisen noe lavere. Men for at denne verdiskapingen skal finne sted, må også prisene i områdene ta hensyn til at det kan overføres kraft mellom områdene.
Det er samme logikk som ligger til grunn når det er prisforskjeller mellom to områder der hvor overføringskapasiteten er fullt utnyttet. Noe dyr produksjon blir erstattet, men begrenset overføringsmulighet hindrer videre utjevning selv om det ville vært rasjonelt fra et ressursperspektiv. Prisene blir derfor ikke helt like, men påvirkes i retning av hverandre avhengig av om det aktuelle området importerer eller eksporterer kraft.
Systemet vi har i dag sørger dermed for at de billigste ressursene utnyttes først, og at forsyningssikkerheten ivaretas gjennom muligheten for import både på tvers av land og innad i Norge.
Sikkerhet rundt hvordan priser blir fastsatt i kraftmarkedet gjør det mulig for vannkraftkraftprodusenter å disponere sine ressurser – det vil si om de skal produsere i dag eller vente til senere. Men også for andre aktører spiller sikkerhet rundt markedsorganiseringen og hvordan priser dannes en avgjørende rolle, siden de på bakgrunn av prisforventninger kan ta valg om blant annet vedlikehold, investeringer og prissikring.
Et felles kraftmarked er dermed et helt sentralt virkemiddel for at energiressursene kan utnyttes godt, slik at vi har en effektiv og sikker kraftforsyning. Norge har blant annet en leveringspålitelighet på 99,98 prosent. Dette skyldes gode nettselskap og gode nettreguleringer, men også her bidrar det at markedsorganiseringen gir aktørene signaler om hva som er riktig bruk av ressursene.
Kraftmarkedet omfordeler ikke, men en rekke andre virkemidler i kraftsektoren gjør det
Som nevnt innledningsvis er det ikke alle deler av kraftsektoren som er organisert som et marked. Et marked løser heller ikke spørsmålet om hvordan gevinster fra kraftsektoren skal fordeles. I Norge har vi valgt å underlegge kraftproduksjon fra vindkraft og vannkraft en særbeskatning i form av effektiv grunnrenteskatt på henholdsvis 45 og 25 prosent, i tillegg til selskapsskatt. Kraftprodusenter betaler også produksjonsavgift, naturressursskatt, eiendomsskatt, konsesjonsavgifter og tildeler konsesjonskraft.
Mesteparten av norsk kraftproduksjon er eid av staten eller norske kommuner. 88 prosent av norsk vannkraft er offentlig eid, mens tilsvarende tall for vindkraft er 42 prosent. Det er krav om 2/3 offentlig eierskap i stor vannkraft. Dette gjør at store deler av verdiene i norsk kraftproduksjon tilfaller hele samfunnet. I 2025 betalte Statkraft ca. 20 milliarder kroner i skatt og utbytte til staten, i tillegg kommer verdiskaping som er delt med vertskommunene.
Noen av inntektene fra kraftproduksjonen har staten de siste årene valgt å betale ut til husholdningene gjennom strømstøtte og Norgespris. Særlig Norgespris har blitt kritisert for at ordningen fjerner prissignalet til sluttbrukerne. Det er riktig at sluttbrukere som inngår Norgespris får et redusert insentiv til å tilpasse seg de løpende prisene, og over lengre tid reduseres insentivene til energisparing.
Størrelsen på disse effektene er nyttig å forstå, og det norske kraftsystemet har heldigvis god tilgang på data over kraftbruk gjennom innføring av timesmåling og samling av dataene i Elhub.1 Samtidig er ikke Norgespris et virkemiddel for å oppnå en effektiv ressursforvaltning. Derimot kan det bidra til økt forutsigbarhet, særlig i en tid hvor tilgangen på energiressurser i Europa har blitt mer usikker. Det kan være verdifullt i seg selv.
Kraftmarkedet og samhandlingen med landene rundt oss er dermed et sentralt virkemiddel for at vi i Norge har en trygg og effektiv kraftforsyning. Kraftmarkedet er imidlertid strengt regulert, og får heldigvis heller ikke styre alene, men sammen med blant annet nettreguleringer og konsesjonsbehandling.
Gjennom beskatning, eierskap og virkemidler for omfordeling kan vi politisk også velge å spre gevinstene fra kraftproduksjonen til flere. Kraftmarkedet som et virkemiddel i norsk kraftforsyning er derfor riktig – også i en urolig tid.
NOTE
1 Kilde: https://elhub.no/stromkunde/norgespris