Trenger Norge egentlig mer kraft?1
Foto: AdobeStock
Anders Skonhoft Institutt for samfunnsøkonomi – NTNU
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2026
ARTIKKELEN ER FAGFELLEVURDERT
Energiforbruk: Den norske bruken av strøm og energi per innbygger ligger helt på toppen i Europa og i verden. Men det er stadig ønsker om mer. Hovedbudskapet fra interesseorganisasjonene (som Fornybar Norge) er at kraftbehovet er stort og produksjonen av elektrisk energi må øke raskt. Dette seiler ofte under det grønne skiftet- og bærekraftflaggene. Det kreves mer strøm til transportsektoren, batterifabrikker, elektrifisering av sokkelen og til datasentre. Men data- og kryptosentre og batterifabrikker – gjerne med statlige subsidier – har i motsetning til mer strøm til transporttiltak lite eller ingenting med norske klimatiltak å gjøre. Energiutbyggingen i Norge har i all hovedsak blitt styrt av bedriftsøkonomi. Tiden er overmoden for at kostnadene ved ødelagt natur og samfunnsøkonomiske prinsipper må bli bestemmende.
1. Innledning
Spørsmål omkring energi og energibruk har blitt stadig viktigere. En årsak er klimakrisen, og problemer omkring hvordan erstatte bruken av fossil med fornybar og regulerbar energi. En annen årsak i Norge er de mange ønskene om ny bruk av energi, og hvor diskusjonen omkring datasentre har stått sentralt de siste par årene. Kriterier for tildeling av ny kraft har vært viktig her, det samme har arealbruk, og natur- og miljøspørsmål.
Mye av diskusjonene har også sammenheng med særstillingen Norge er i når det gjelder energibruk som følge av tilgangen på regulerbar vannkraft. Men vannkraften har også hatt stor innvirkning på norsk økonomi på mange andre måter. Rikelig med billig kraft har betydd mye for husholdningenes velferd, og vannkraftutbyggingen var grunnlaget for utviklingen av mye av norsk industri de første tiårene etter andre verdenskrig.
Vannkraftproduksjonen har dessuten gitt store offentlige inntekter fordi produksjonen i all hovedsak (over 90 prosent) er offentlig eid og har vært grunnrentebeskattet (se for eksempel NOU 2019: 16).
En konsekvens av Norges rike krafttilgang, lave strømpriser og kjølig klima, er at forbruket av elektrisk energi per innbygger er langt høyere i Norge enn i EU-landene. Statistikk fra International Energy Agency (IEA) gir gode oversikter for de forskjellige landene (https://www.iea.org/countries/). Den samlete energibruken, summen av fossil- og ikke-fossil energi, i forhold til folketallet er også helt i toppen i Europa og verden.
Noe av dette kommer jeg tilbake til etter hvert. Jeg skal også kortfattet se litt på drivkreftene bak ønskene om mer kraft og energibruk, og diskutere samfunnsøkonomiske prinsipper for kraftutbygging og bruk av energi.
Samfunnsøkonomi betyr at alle kostnader, også kostnader ved ødelagt natur og andre eksterne kostnader, skal med i prosjektvurderingene. Jeg starter i seksjon 2 med en kort beskrivelse av produksjon og bruk av energi i Norge siden 1990. Dette er den perioden Statistisk sentralbyrå (SSB) har utarbeidet en detaljert og konsistent energistatistikk for. Jeg kommer også svært summarisk inn på noen drivkrefter bak forbruksutviklingen.
I seksjon 3 ser jeg på energiforbruket i Norge sammenliknet med andre rike land. I seksjon 4 vurderes kraftbalansen i Norge i årene framover, mens seksjon 5 berører konfliktene ved nye datasentre. Seksjon 6 tar opp litt om forskjellen mellom samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi ved kraftutbygging og energibruk. Artikkelen avsluttes i seksjon 7 med noen oppsummerende bemerkninger.
2. Produksjon og energiforbruk i Norge 1990–2024
Norsk energiproduksjon de siste 50 årene har stort sett dreid seg om olje og gass fra norsk sokkel og elektrisitet fra vannkraft. Målt i energiinnhold har olje- og gassproduksjonen i mange år vært 10–15 ganger høyere enn vannkraftproduksjonen. Men mens olje og gass er blitt eksportert, er vannkraftenergien stort sett blitt brukt innenlands.
Tabell 1 viser dette for 2024 hvor produksjons- og forbrukstallene er fordelt på sju energibærere målt i TWh (1 TWh = 1 milliard kWh).2 Den fossile energien omfatter kull, naturgass og olje, mens de fire ikke-fossile kildene er biobrensel, avfall, elektrisitet og fjernvarme.3
Samlet innenlandsk tilgang (post 6 i tabellen) var drøye 316 TWh i 2024, mens samlet netto innenlandsk sluttforbruk (post 12) var litt over 215 TWh. Deler av denne forskjellen skyldes forbruk av råstoff fra olje, som plastikk og asfalt. Men viktigere er eget sektorforbruk av naturgass for å drive utvinningen av olje og gass på norsk sokkel. I tillegg er det en viss forskjell mellom disse postene for elektrisitet som også omfatter eget sektorforbruk, men også svinn (strømtap i ledningsnettet).
Energi fra fjernvarme inngår ikke i «Innenlandsk tilgang», men dukker opp i «Netto innenlandsk forbruk» som forbrenning av avfall og biobrensel og distribuert som fjernvarme. Den mer detaljerte statistikken fra SSB gir mer informasjon om forskjellene her og for de andre energibærerne.
I det etterfølgende betrakter jeg fossil energi som forbrenning av energi til transport og industriproduksjon, og tar dermed ikke med bruken av oljeprodukter som industriråvarer. Det gir et forbruk av fossil energi som summen av fossil innenlandsk tilgang fra post 6 minus bruk av olje til råstoff. Mer detaljert statistikk fra SSB gir da et fossilt forbruk på 132,5 TWh. Bruken av ikke-fossil energi følger direkte av post 6 som 162,6 TWh. Total energibruk blir dermed 295,1 TWh, og med en fossilandel på 44,9 prosent i 2024.4
Figur 1 viser det samlete norske energiforbruket og fordelingen på fossil og ikke-fossil energi definert på denne måten for perioden 1990–2024. Figuren viser at det var en svært høy vekst i det samlete forbruket fram mot år 2000, mens det har vært en beskjeden nedgang etter årtusenskiftet.
Det har vært en viss vekst i den ikke-fossile bruken hele perioden. Det observeres betydelige årlige svingninger i fossilbruken, og dette skyldes svingninger i bruken av olje og gass. Forbruket av gass (i all hovedsak på sokkelen) var for eksempel 50 prosent høyere i år 2000 enn i 1995.
Det har også vært andre årsaker til svingninger i forbruket, og finanskrisen og den økonomiske stagnasjonen 2008–2009 betød lavere forbruk. Over hele perioden økte det samlete forbruket med 0,8 prosent i gjennomsnitt på årsbasis. Den årlige veksten var 4,1 prosent mellom 1990 og 2000, mens bruken ble redusert med 0,5 prosent årlig etter år 2000.
Fra 1990 til 2024 økte den fossile energibruken årlig med 0,6 prosent, mens den ikke-fossile energibruken økte med 0,9 prosent på årsbasis. Fossilandelen ble redusert fra 47,9 prosent i 1990 til som nevnt 44,9 prosent i 2024. Altså en nokså beskjeden nedgang. Mens det var en sterk økning av fossilandelen fram til år 2000, har reduksjonen de siste årene også vært betydelig.
Statistikken fra SSB gir også et mer detaljert bilde av energiforbruket på ulike produksjons- og brukersektorer basert på netto innenlandsk sluttforbruk (post 12, tabell 1). Tallene her viser at industri og bergverk er den største forbrukssektoren med over 70 TWh i 2024. Etter vekst fram til årtusenskiftet har forbruket blitt noe redusert for så å stabilisere seg slik at det i 2024 var omtrent som i 1990.
Energibruken i transportsektoren har økt betydelig i perioden fra omtrent 40 TWh i 1990 til omtrent 52 TWh i 2024. Her var det en jevn vekst fram til omtrent 2015, og deretter en reduksjon. Subsidieringen av elbilen – og dermed overgang til mer energieffektive biler – er forklar-ingen på denne nedgangen. Husholdningene brukte noe mer energi i 2024 enn i 1990, men her har det knapt vært noen økning etter år 2000. Omtrent samme vekstmønster observeres for privat og offentlig tjenesteyting, og hvor forbruket steg fra 28 TWh i 1990 til drøye 35 TWh i 2024.
De mer detaljerte tallene fra SSB viser også at bruken av fossil energi er særlig høy i produksjon av olje og gass, i industri og i transport. Disse aktivitetene stod for nær all fossil energibruk i 2024. En god del av den økte ikke-fossile energibruken og elektrisitet skyldes økt forbruk i husholdningene, og her har strømforbruket økt med omtrent 9 TWh siden 1990, fra 30 til 39 TWh. Strømforbruket har også økt i industrien, men noe av det økte forbruket, som i bilbruken, har erstattet fossil energi. Alle tallene det vises til her, er fra SSB.
International Energy Agency (IEA) har som nevnt (seksjon 1) også en omfattende energistatistikk, og er velegnet til å gi en detaljert sammenlikning av forbruk og produksjon i Norge med andre land. Databasen Our World in Data har også sammenliknbare energidata, men på et mer aggregert nivå. Jeg kommer tilbake til dette i seksjon 3.
Figur 2 viser utviklingen av samlet energibruk som i figur 1, men på relativ form, samt veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) i faste priser og befolkningen 1990–2024. Mens veksten i energibruken over hele perioden som nevnt var 0,8 prosent på årsbasis, var den gjennomsnittlige BNP-veksten 2,4 prosent og befolkningsveksten 0,8 prosent. I hele perioden ble derfor energiintensiteten, energi-bruken i forhold til BNP, redusert betraktelig. Men fordi energibruken også økte, skjedde det kun en såkalt relativ dekopling.5
Etter år 2000 hvor energibruken har falt noe, har det derimot vært en (svak) absolutt dekopling mellom energibruken og BNP i norsk økonomi.6 Figuren viser også at energibruken per innbygger var den samme i 2024 som i 1990. Men mens energibruken per innbygger økte merkbart fram til omtrent år 2000, har det skjedd en viss reduksjon de siste 25 årene.
Endringer i den økonomiske aktiviteten påvirker energibruken, men endret energi-tilgang vil også påvirke den økonomiske veksten. Årsaks-virknings-mekanismene går begge veier, og dette diskuteres i for eksempel Zweifel (2017, kap. 5). Prisutviklingen på energi og elektrisitet er også av stor betydning. Studier på bedriftsnivå indikerer at mens virkningen av økt energipris har negativ veksteffekt på kort sikt, kan effekten på lengre sikt (noen år) være positiv. Forklaringen er at økte energipriser stimulerer til tekniske forbedringer og redusert energibruk. Blant annet André mfl. (2023) diskuterer og analyserer denne type sammenhenger.
En annen måte å se på sammenhengen mellom økonomisk vekst og energibruk på, er å analysere den definisjonsmessige sammenhengen mellom energibruk og økonomisk aktivitet, gitt ved produktivitet, teknologi og også befolkning. På vekstform og som årlig prosentvise endringer, kan det da vises at veksten i energibruken skal svare til summen av veksten i befolkningen, veksten i bruttonasjonalprodukt per innbygger og veksten i energibruk per BNP (energiintensitet).7
Se tabell 2.
Over hele perioden 1990–2024 (første linje i tabellen) finner jeg da at bak veksten i energibruken på 0,8 prosent per år, bidro befolkningsveksten med 0,8 prosent og økt materiell velstand (BNP per innbygger) med 1,6 prosent. I motsatt retning virket den reduserte energiintensiteten (energibruk per BNP) som falt med 1,6 prosent per år i gjennomsnitt over denne 30-års perioden. Dette gir da sammenhengen (identiteten) 0,8 + 1,6 – 1,6 ≡ 0,8.
I perioden 1990–2000 (linje to) bidrar både veksten i BNP per innbygger, befolkningsvekst og også vekst i energiintensiteten til at energibruken vokser med drøye 4 prosent på årsbasis. Etter årtusenskiftet og perioden 2000–2024 (linje tre) dominerer derimot den reduserte energiintensiteten på 2,3 prosent per år virkningen av økt befolkning på 0,9 prosent og økt BNP per innbygger, også på 0,9 prosent. Energibruken reduseres da med 0,5 prosent (0,9 + 0,9 – 2,3 ≡ -0,5) i gjennomsnitt på årsbasis i denne perioden.
3. Det høye norske energiforbruket
Tall fra IEA viser som nevnt at både strømforbruket og den samlete energibruken, summen av ikke-fossil og fossil energi, per innbygger i Norge er helt på toppen sammenliknet med andre industrialiserte land. I statistikken over energiforbruket fra IEA er det ikke tatt hensyn til at ulike typer energibærere har forskjellig effektivitet. For å produsere 1 kWh strøm kreves det langt mer enn 1 kWh med olje eller annen fossilbasert energi.
At elektrisk energi er mer effektiv enn fossil energi til annen bruk enn oppvarming, er velkjent fra bilbruken. Mens det kan gå med 2 kWh strøm for å kjøre én mil med elbil, bruker en dieselbil av samme størrelse kanskje 0,6 liter. 0,6 liter diesel tilsvarer en energimengde på drøye 6 kWh. Kjøreffektiviteten av elbilen er dermed tre ganger høyere enn fossilbilen som følge av varmetap i dette eksemplet.
I den anerkjente databasen Our World in Data, som blant annet publiserer data for energibruken i verdens land, er det tatt hensyn til denne ulike effektiviteten av fossil og ikke-fossil energi i landenes energiforbruk (https://ourworldindata.org/energy-production-consumption). Det antas her at ikke-fossil energi er 2,5 ganger mer effektiv enn fossil energi for å produsere elektrisitet.
Det samlete energiforbruket i et land uttrykt i effektivitetsenheter, beregnes da som den fossile energibruken pluss den ikke-fossile energibruken multiplisert med 2,5. Se Ritchie og Rosado (2021) for en diskusjon og kritisk gjennomgang av denne såkalte substitusjonsmetoden.
Fordi Norge bruker svært mye elektrisitet, betyr dette at energibruken i Norge bykser ytterligere opp på verdensstatistikken og blir høyere enn i alle andre industriland når substitusjonsmetoden legges til grunn. Dette er vist i figur 3 der energiforbruket per innbygger i Norge og i hele EU-området (EU-27) over perioden 1990–2023 er beregnet på denne måten. Utviklingen i USA er også tatt med.
I 2023 var forbruket i Norge om lag 101 000 kWh effektivitetsenheter per innbygger. Det var nær tre ganger (!) høyere enn i alle EU-landene samlet (EU-27) hvor det var på snaue 35 000 kWh. Det var også betydelig høyere enn forbruket i USA hvor det var på om lag 77 000 kWh per innbygger i 2023.8
Disse forskjellene har vært omtrent de samme siden 1990. Energibruken per innbygger reduseres i Norge og USA en god del de siste 25 årene, mens fallet inntrer noe senere i EU. Over hele perioden 1990–2023 er den prosentvise reduksjonen noe høyere i EU-27 enn i Norge. En grunn er at den fossile energibruken har gått mer ned i EU-området enn i Norge, mens bruken av ikke-fossil energi i mange land fortsatt er beskjeden. Ulik befolkningsvekst spiller naturligvis også inn.9
4. Drivkrefter bak mer kraft og energibruk
På tross av at energi- og kraftbruken i Norge ligger helt på topp i Europa og i verden, er det fortsatt et vedvarende press for utbygging av mer elektrisk energi. Interesse- og lobbyorganisasjoner, som Fornybar Norge, mener at Norge har stor kraftmangel, at «vi» trenger mer strøm og at produksjonen må øke raskt. Dette seiler ofte under klimatiltak, det grønne skiftet- og bærekraft-flaggene.
I de ulike planene listes det opp krav om ny strøm til blant annet transportsektoren, batterifabrikker, elektrifisering av sokkelen og datasentre. Men data- og kryptosentre og batterifabrikker, gjerne med statlige subsidier, har lite eller ingenting med tiltak for å redusere de norske klimagassutslippene å gjøre. Dette har også lite å gjøre med diskusjonen om sammenhengen mellom økonomisk vekst og energibruk som jeg så vidt var inne på ovenfor (seksjon 2).
NVE kommer også jevnlig med kortsiktige og langsiktige analyser av framtidig kraftbehov, men som er av en helt annen kvalitet enn prognosene om nye behov fra interesseorganisasjonene. I NVE (2025) anslåes det at kraftbehovet vil øke med 28 TWh fra 2023 til 2035 i hva som kalles basisscenarioet. Veksten er antatt å komme i transport, datasentre, hydrogenproduksjon og kraftkrevende industri. Når tiltak fra regjeringens klimaplan for 2026 og forslagene i Miljødirektoratets tiltaksanalyse fra 2025 kommer i tillegg, antar NVE at kraftbehovet blir ytterligere 17 TWh høyere. Altså totalt 45 (28 + 17) TWh mer i 2035 enn i 2023.
Kraftoverskuddet med utlandet var på litt under 23 TWh i 2025, og de siste årene har det gjerne ligget på 15–20 TWh (jf. også tabell 1). For å dekke inn det øvrige kraftbehovet fra NVEs oppstilling, kan oppgradering av eksisterende vannkraftproduksjon gi et betydelig bidrag. Men først og fremst kan økt energieffektivisering og energisparing bidra. Og her er det som påvist av SINTEF (2023) et betydelig potensial for lavere energibruk i bygningsmassen.
Under det som kalles ultra grønn-scenarioet opereres det her med mer enn en halvering av det årlige forbruket som var på 70 TWh i 2020 – en svært omfattende reduksjon som vil kreve høye kostnader og betydelige virkemidler for å kunne realiseres. Men noen tiltak for å redusere strømbruken er enkle. Endring av den nåværende strømstøtteordningen til husholdningene (med Norgespris) hvor støtten løsrives fra forbruket, er her et eksempel.10
I kraftbehovsanalyser kan det også være av interesse å spørre seg om hvor mye fornybar energi som er nødvendig for å erstatte en viss mengde fossil energi, noe som har stått sentralt i diskusjonen om å nå de norske klimamålene. Miljødirektoratets svært detaljerte tiltaksanalyse som nettopp er publisert (Miljødirektoratet, 2026) er et eksempel på dette. Jeg skal ikke gå inn på denne svært omfattende studien her, men i stedet se på en enkel mekanisk beregning basert på den såkalte substitusjonsmetoden brukt i seksjon 3.
I 2024 var den fossile energibruken på årsbasis drøye 132 TWh. Den ikke-fossile energibruken var på litt under 163 TWh, herav omtrent 137 TWh var elektrisk kraft (tabell 1). Anta så at noe over halvparten av den fossile energibruken og 70 TWh skal bort fram til 2040 og erstattes med elektrisk kraft. Under antakelsen om at ikke-fossil energi er 2,5 ganger mer effektiv enn fossil energi for å produsere elektrisitet (seksjon 3 og figur 3), vil dette da kreve 28 TWh (70/2,5) elektrisk strøm – følgelig ikke så veldig mye mer enn det årlige norske kraftoverskuddet de siste årene.11
Men her er det mange andre faktorer som spiller inn og som ikke uten videre fanges opp ved bruk av denne substitusjonsmetoden. Fly, mye av båttrafikken og en del industriell virksomhet kan ikke nytte batterier og strøm, og må bruke energibærere som ammoniakk og hydrogen, Og produksjonen av disse energibærerne krever betydelig med strøm. Hva som vil skje med fangst og lagring av karbonutslipp (CCS) fra prosessindustrien og tilhørende energibruk, er også høyst uklart. Noe av dette er diskutert i for eksempel Klimaaksjonen (2025, ss. 45–59).
Beregningen ovenfor om behovet for ny kraft for å erstatte en viss mengde fossil energi er en grei, men svært enkel, regneøvelse gitt forutsetningene. Men mer generelt er det naturlig å spørre hva et kraftbehov er, og om hva behovet for ny strøm som listes opp i de ulike planene representerer. I NVEs behovsanalyser inngår det ikke noen etterspørselsanalyse i tradisjonell forstand hvor etterspørselen er prisavhengig.
Riktignok er det et visst kraftbehov for elektrifisering av transportsektoren basert på en analyse for å nå et bestemt mål (klima). Det samme kan sies om landbasert strøm for elektrifisering av produksjonen på sokkelen.12 Men hva betyr for eksempel behovet for strøm til nye datasentre? Det er opplagt en etterspørselsside her, men hvor kommer tilbudssiden og kostnaden for å produsere energi inn? Og hvilke kostnader skal inkluderes?
Vanligvis er det kun de bedriftsøkonomiske kostnadene som trekkes inn når kostnadssiden ved ny kraft diskuteres. Dette er den såkalte LCOE-kostnaden (Levelized Cost of Energy), og gir den årlige gjennomsnittskostnaden (annuiteten) per produsert kWh av investerings- og driftskostnader.13 Men i en samfunnsøkonomisk vurdering er ikke dette nok. Dette krever en helhetsbetraktning hvor de samfunnsøkonomiske kostnadene må legges til grunn.
Dette betyr at alle eksterne kostnader, som kostnadene ved ødelagt natur, må med når tilbudet av ny kraft skal vurderes. Systemkostnadene, kostnadene ved å regulere strømnettet som følge av bruk av uregulerbar kraft (som vind- og solkraft) må også med. Kraftbehovet må derfor sees i sammenheng med tilbudssiden for å finne ut hvilke prosjekter det er plass til ut ifra en samfunnsøkonomisk nytte- og kostnadsvurdering. Mer om dette i seksjon 6.
5. Datasentre14
Kraft til datasentre har vært en viktig del av debatten om framtidig kraftbehov og produksjon av mer elektrisk energi. Statnetts prinsipp om tildeling av strøm og effekt til næringsaktivitet, det såkalte «først til mølla»-prinsippet, har stått sentralt her. Det samme har kommunenes arealbruk regulert av plan- og bygningsloven. Nye datasentre framtrer nå (januar 2026) som et gedigent press for utbygging av mer effekt, kraft og landbasert vindkraft. Eksisterende datasentre brukte 2,8 TWh i 2025, en økning fra 1,6 TWh i 2024. Innmeldte ønsker om ny kraft er vesentlig høyere (https://www.energiogklima.no/data/).
Et datasenter er et fysisk anlegg for datamaskiner og tilhørende komponenter, som lagringssystemer og nettverksutstyr. De viktigste funksjonene er databehandling (som for eksempel nettsider, e-post, kryptovaluta og kunstig intelligens, KI), lagring av data og datanettverk som kobler sammen ulike dataservere på forskjellige steder. Strømmen sørger for driften av anleggene og kjøling. Datasentre som allerede er i drift omfatter kryptosentre lokalisert i områder med lave strømpriser, som i flere utkantkommuner i Trøndelag.15
Ved siden av disse er datasenteret ved Hamar, eid av det israelske eiendomsselskapet Azrieli Group, godt kjent. Hele anlegget er leid ut til TikTok som bruker det til lagring av europeiske data. Det ferdigstilte anlegget i 2026 vil ha en total kapasitet på 150 MW, som på årsbasis vil bety et strømforbruk på godt over 1 TWh. Et svært stort prosjekt under utbygging er Googles datasenter i Grenland. Her er det bygd ned mer enn 2000 mål myr og skog som skal huse et anlegg med et årlig kraftbehov på 7,5 TWh når det er ferdig, det vil si om lag 5 prosent av dagens strømforbruk i Norge.
Stargate Norway i Narvik er blant de nye senterplanene. Det ble lansert i juli 2025 av Nscale, Aker ASA og OpenAI. OpenAI er en av de ledende bedriftene innenfor KI med hovedkvarter i San Fransisco. På den norske siden er skatteflyktning Røkke en sentral person. Stargate-prosjektet har som mål å bygge en giga datafabrikk, og er OpenAIs første datasenterinitiativ i Europa.
Hele den planlagte utbyggingen kan bety et årlig energiforbruk tilsvarende forbruket til over 100 000 husstander. Arealbruken for dette senteret er også svært stor. Ved lanseringen av prosjektet ble det lokket med mulig samarbeid med lokale og regionale utdanningsinstitusjoner for å fremme KI-forskning og kompetanseutvikling.
Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet lanserte i juni 2025 en såkalt strategiplan for datasentre i Norge (Regjeringen, 2025). Et av de overordnete målene her er at Norge skal være attraktivt for etablering av nye sentere, og skal ha forutsigbare rammevilkår. Sentrene skal også sikre norsk sikkerhet, og i generelle formuleringer skrives det om bærekraft og ivaretakelse av miljøverdier. Det skrives videre at de mest kritiske (norske?) digitale tjenestene skal leveres fra datasentre i Norge eller fra datasentre hos allierte.
Mektige internasjonale kapitalgrupperinger er involvert i svært mange av de eksisterende og planlagte sentrene. Amazon Web Services (AWS), Microsoft Azure og, som nevnt, Google og OpenAI. Men det finnes også mindre eiere. Men mens norske myndigheter sier de ønsker kontroll er det ingenting som tilsier at datagigantene gir fra seg kontroll. Alt tyder på at de utelukkende er interessert i billig norsk strøm i kalde omgivelser for å sikre mer datamakt, mer profitt og ytterligere samfunnskontroll.
Stortinget bad høsten 2025 om et midlertidig forbud mot ny utbygging av datasentre for kryptoutvinning inntil full regulering er på plass. Det kravet er under utredning. Da det så langt (januar 2026) ikke har vært gjennomført noen seriøs samfunnsøkonomisk vurdering av datasentre, bør det som et neste skritt innføres en foreløpig stopp i all tildeling av strøm til nye datasentre.
Det har vært en viss debatt om disse spørsmålene. Seres og Gullowsen (2025) har i en populærartikkel formulert en rekke konsesjonskrav, og de mener blant annet at de beste prosjektene bør konkurrere med hverandre innenfor en gitt ramme på kraft. De foreslåtte konsesjonskravene handler om at det må tas et sentralt offentlig ansvar for hvilke typer digital kapasitet som skal bygges ut, hvor mye som skal bygges ut og hvor anleggene skal lokaliseres.
6. Samfunnsøkonomi vs. bedriftsøkonomi
Det nåværende systemet for strømtildeling til industri, bedrifter og datasentre over en viss effekt, er som nevnt basert på «først-til-mølla»-prinsippet. Når en bedrift søker om tilgang på ny kraft, tildeles strømmen automatisk hvis det er ledig kraft og effekt i strømnettet. Hvis det ikke er kapasitet, stilles bedriftene i kø etter søknadstidspunkt. Jeg tror tiden er overmoden for at dette prinsippet skrotes, og at den knappe ressursen ny elektrisk kraft tildeles etter mer overordnete prinsipper.
Dette betyr at kostnader ved arealbruk, nedbygd natur og samfunnsøkonomiske kostnader må inngå i prosjektvurderingen. Først i køen og påstander om høy samfunnsnytte og bærekraft kan ikke være nok, jf. de generelle formuleringene om datasentre i regjeringens strategiplan fra 2025 (seksjon 5).
Samfunnsøkonomiske prinsipper må som nevnt også gjelde på produksjonssiden og utbygging av ny kraft på tross av at NVE ikke har brydd seg nevneverdig mye om dette (seksjon 4). Da den norske energiloven kom i 1990, og som på det tidspunktet kanskje var verdens mest markedsbaserte energilov (se Brunborg [2020] for en gjennomgang), ble det krevd (§ 1-2) at vannkraftanlegg som bygges ut skal være «samfunnsøkonomisk rasjonelle».16 Et upresist begrep, men at samfunnsøkonomiske kostnader og samfunnsøkonomisk lønnsomhet må være bestemmende for utbyggingav ny energi, har flere ganger senere blitt slått fast som prinsipp i offentlige utredninger og meldinger, se for eksempel NOU 2015: 15).
Også i energimeldingen til Solbergregjeringen het det at «… (fornybar energi) bør i størst mulig grad … bygges ut etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet» (Stortingsmelding 2015, s. 8). Prinsippet betyr som nevnt at alle eksterne kostnader, herunder kostnader ved bruk av naturen, skal inngå i prosjektvurderingen i tillegg til bedriftsøkonomiske kostnader.
I utredningen fra skatteutvalget (NOU 2022: 20) ble det foreslått bruk av naturavgift ved kraftutbygging som krever naturarealer. Hvordan fastsette verdien av natur og er selvsagt problematisk da mange verdikomponenter inngår.17 Men naturavgiften må settes så høyt at det å ta i bruk og ødelegge uberørt og verdifull natur ikke lenger blir lønnsomt. Utbygging av for eksempel landbasert vindkraft i områder med inngrepsfri og uberørt natur vil derfor vanskelig kunne la seg forsvare ut ifra en samfunnsøkonomisk betraktning.
I det søkkrike landet Norge, med verdens høyeste energiforbruk og hvor utbygging av vannkraft har gitt store naturødeleggelser, må naturen nå tas hensyn til på en helt annen måte enn tidligere. De samme prinsippene må som nevnt gjelde ved etablering av kraftkrevende aktiviteter og tildeling av ny strøm. Alle eksterne kostnader og kostnadene ved bruk av natur må inngå i vurderingen. Og også her må naturavgiften settes så høyt at det å ødelegge verdifull og uberørt natur ikke lenger blir lønnsomt.
For om lag to år siden ble grunnrenteskatt for vindkraft innført. En del av denne skatten skulle tilfalle utbyggingskommunene (for en gjennomgang, se Dalen og Hagem, 2024). Sommeren 2023 skjedde det også en endring av konsesjonssystemet for vindkraft hvor plan- og bygningsloven (pbl) erstattet energiloven som viktigste styringsinstrumentet. Dette betyr at en kommune kan si nei til utbygging ved bruk av pbl (kommunene har vetorett). På den andre siden har grunnrenteskatten gitt kommunene sterkere insentiver til å tilrettelegge for mer vindkraftutbygging og bruk av mer energi.18
Som følge av disse lovendringene, og så lenge det stort sett kun er naturmangfoldloven som kan begrense den kommunale arealbruken – og fordi samfunnsøkonomiske prinsipper ikke har blitt gjort gjeldende for kraftutbygging – er det et økt press for at mer uberørt og verdifull natur vil bli bygd ned. Klimautvalgets rapport (NOU 2023: 25) advarte også mot denne utviklingen, og anbefalte at det ble satt klare rammer for kommunenes handlingsrom i arealpolitikken.
Regjeringen Støres naturmelding (Naturmeldingen 2024) ble behandlet i Stortinget vinteren 2025. Her bestemte flertallet (Ap, Sp og Frp) at det ikke skulle bli noen innskrenkning av kommunenes arealpolitikk. Tross naturødeleggelser og manglende helhet i arealpolitikken, mente derfor stortingsflertallet at det er bra at kommunene fortsatt får bestemme, og at de får styrket sin økonomi med penger fra for eksempel vindkraft og nedbygging av naturen.
Mange hevder også at det er kommunene som bærer den største byrden ved naturødeleggelsene og at de dermed skal kompenseres. Men uberørte fjell- og skogsområder er noe som tilhører hele det norske fellesskapet, og ødelagt natur berører hele befolkningen. Og hvorfor skal det være slik at en kommune, og i enkelte tilfeller små kommuner med noen få hundretalls innbyggere, på tross av pbl og vetoretten allikevel skal kunne bestemme at store verdifulle naturarealer på titusener av mål skal kunne utbygges og gå tapt?
7. Avslutning
Jeg har i denne artikkelen gjennomgått noen viktige sider ved produksjon og forbruk av energi i Norge de siste tiårene. Hovedvekten er lagt på ikke-fossil energi og elektrisitet. I likhet med hva som har skjedd i mange EU-land og i andre rike industrialiserte land, har energibruken i Norge blitt redusert etter årtusenskiftet. Den ikke-fossile bruken har økt slik at fossilandelen har gått ned, men i nokså beskjeden grad.
I 2024 var fossilandelen litt under 45 prosent, mot 48 prosent i 1990. Fossilandelen er lavere enn i de langt fleste andre land, samtidig som elektrisitetsforbruket og det samlete energiforbruket i Norge er helt på topp i verden. Et av verdens aller rikeste land er også det av de industrialiserte landene som bruker mest energi per innbygger. Regnet i effektivitetsenheter var det i 2023 tre ganger høyere enn i hele EU-området, og mer enn 30 prosent høyere enn i USA.
Flere interesseorganisasjoner ønsker større norsk kraftproduksjon, og ønsker å tjene mer penger på nedbygging av norsk natur. I NVEs siste behovsanalyse anslås det et økt kraftbehov på 45 TWh det neste tiåret. Her er tiltak fra regjeringens klimaplan for 2026 og tiltakene fra Miljødirektoratets tiltaksanalyse fra 2025 inkludert. Jeg har argumentert for at dette kraftbehovet kan dekkes inn ved redusert kraftoverskudd til utlandet, oppgradering av eksisterende vannkraftverk, energisparing og energieffektivisering. Ny naturødeleggende landbasert vindkraft er ikke nødvendig. Hvis det skal bygges ut mer energi i Norge, kan kjernekraft kanskje være en mulighet på lengre sikt, se NOU 2026: 4.19
Det eksisterer et stort antall planer for bygging av nye datasentre, og strømmen til datasentrene bør reguleres på en helt annen måte enn dagens planløse praksis. Både etablering av datasentre og annen ny energikrevende aktivitet, og utbygging av ny kraft, må baseres på samfunnsøkonomiske prinsipper, og ikke kun bedriftsøkonomi og den såkalte samfunnsnytten. Dette betyr at kostnadene ved ødelagt natur og bruken av verdifulle arealer og andre eksterne kostnader også må være bestemmende for om ny kraft skal bygges ut.
En utbygging må være samfunnsøkonomisk lønnsom, og dette prinsippet er slått fast i en rekke offentlige utredninger. Her hører det også med at kommunenes nokså uhemmete muligheter for å bestemme arealbruken via plan- og bygningsloven bør innskrenkes. Kommunene har riktignok vetorett mot vindkraftutbygging via dette lovverket, så det er ved et kommunalt ja til utbygging at problemene oppstår.
NOTER
1 Takk til Erik Lindeberg, Rune Skarstein og tre anonyme konsulenter for mange gode kommentarer til en tidligere versjon av artikkelen.
2 I Kittelsen mfl. (2018) er det detaljert vist hvordan energiinnholdet beregnes og sammenliknes mellom ulike energikilder og energibærerne. Energiinnholdet er her basert på varmeinnholdet i de forskjellige energibærerne som omregnes til en felles benevning (i tabell 1 som TWh) basert på tetthet (kg/liter) og energiinnhold per vektenhet (for eksempel kWh/kg). Forbrenning av fossil energi gir mindre elektrisk energi enn varmeinnholdet som følge av varmetap. Dette forholdet er tatt hensyn til i den internasjonale sammenlikningen av energibruk som vises i seksjon 3.
3 Denne siste betegnelsen er ikke helt korrekt da blant annet noe av elektrisitetsproduksjonen (under 1 prosent) er basert på forbrenning av gass. Flere detaljer er gitt i statistikken fra SSB. Merk også at betegnelsen energibærere heller ikke er helt korrekt. Elektrisitet er for eksempel ikke en energibærer, mens vannkraft (og vindkraft) er det.
4 Bruken av fossil energi i 2024 definert på denne måten følger som 153,8 TWh (8,2 + 46,6 + 99,0 fra post 6) minus olje som råstoff, gitt som 21,3 TWh fra post 11 i den mer detaljerte energistatistikken til SSB, altså132,5 TWh. Samlet bruk av ikke-fossil energi følger direkte fra tabell 1 som 162,6 TWh (20,1 + 5,2 +137,3). Betraktningen av energiforbruket her er nokså lik det som gjøres i Klimaaksjonen (2025).
5 Energiintensiteten kan måles på mange måter. Her bruker jeg BNP for hele den norske økonomien (altså inkludert olje- og gassvirksomheten). Se Grimsrud (2019) for en diskusjon.
6 I faglitteraturen er det en stor og omfattende diskusjon om absolutt versus relativ dekopling av denne typen. Analyser av den såkalte EKC-kurven (Environmental Kuznets Curve) hører også med her. Se for eksempel Perman mfl. (2011).
7 Dette representerer en såkalt IPAT-analyse. IPAT-identiteten står generelt for virkning (I = Impact), befolkning (P = population), materiell velstand (A = affluence) og teknologi (T = technology). Her er virkningen energi, E, materiell velstand BNP per innbygger, X / P, og teknologi er energi per BNP, E / X. Identiteten som brukes her er derfor E ≡ P•`(X / P)•` (E / X) som på vekstrateform blir som angitt i tabell 2 i hovedteksten. Det kan også vises at energiintensiteten E / X på vekstrateform svarer til energibrukens vekstelastisitet. For perioden 2000–2024 betyr dette at 1 prosent årlig økning i BNP er ledsaget av 2,3 prosent reduksjon i energibruken (linje tre, tabell 2). IPAT-identiteten ble opprinnelig formulert av biologene Ehrlich og Holdren (1971) som studerte ulike effekter av befolkningsvekst. Metodikken er senere brukt i en lang rekke miljø- og forurensningsanalyser, men også i analyser av naturressurser og energibruk. Se Perman mfl. (2011) for en god framstilling.
8 Definisjon av energibruken her svarer omtrent til det som i tabell 1 betegnes som innenlandsk tilgang (post 6, TPES), slik at råstoffbruk også er med. Det observeres visse forskjeller med vekstmønstret for Norge fra figurene 1 og 2. Hvis jeg bruker samme substitusjonsfaktoren som i Our World in Data, finner jeg at energiforbruket TPES i 2024 fra tabell 1 i effektivitetsenheter blir 132,5 + 162,6*2,5=132,5 + 406,5=539 TWh. Med en befolkning på 5,4 millioner gir dette 99 800 kWh per innbygger, altså nokså likt hva figur 3 viser for Norge i 2023.
9 Fordi den ikke-fossile energibruken øker i Norge (figur 1), finner jeg også at dekoplingen mellom energibruken og BNP (tabell 2 og seksjon 2) blir svakere når energibruken måles i effektivitetsenheter. Følgelig er det en lavere grad av relativ dekopling i perioden 1990–2000, og en lavere grad av absolutt dekopling etter 2000 i Norge når samlet energibruk beregnes ved substitusjonsmetoden.
10 Dette kan gjøres ved at støttebeløpet knyttes til personer og husholdninger med lik støtte til hver enhet (innenfor samme strømprissone) slik at mer forbruk ikke betyr mer støtte (se Skonhoft, 2022 og Bjærtnes, 2026). Dette gir klare insentiver til strømsparing og vridning av forbruket gjennom døgnet, samtidig som denne støtteordningen vil være et langt mer rettferdig enn Norgespris. Det er også flere andre studier og vurderinger av potensialet for energisparing og energieffektivisering i bygningsmassen, i industrien og på andre områder enn den nevnte SINTEF-studien. BKA (2025) er et eksempel.
11 Reduksjon i fossil energibruk som motsvares av lavere økning i strømforbruket og dermed redusert samlet energibruk, vil ved positiv BNP-vekst bety en reduksjon i energiintensiteten i norsk økonomi. Det reduserte kraftbehovet på 42 TWh (70–28) fra om lag 295 TWh i 2024 til 253 i 2040 i regneeksemplet, betyr en reduksjon i samlet energiforbruk på litt under 1 prosent på årsbasis. Under et scenario med vekst i BNP per innbygger på 1 prosent og en befolkningsvekst på 0,5 prosent, impliserer dette en reduksjon i energiintensiteten på 2,5 prosent per år (-1,0 – 0,5 – 1.0 ≡ -2,5). Altså omtrent som reduksjon var i perioden 2000–2024 (tabell 2). Stortinget har tidligere vedtatt et mål om at energiintensiteten skal være 30 prosent lavere i 2030 enn hva den var i 2015. Dette tilsvarer en årlig reduksjon på 2,4 prosent. I statsbudsjettet for 2026 opereres det med et lavere tall for forventet redusert energiintensitet. Se også Klima-aksjonen (2025, s. 64).
12 Men her kan det selvfølgelig stilles spørsmål, og mange gjør det, om det er meningsfylt å bruke fornybar energi for å produsere mer fossil energi, og hvor dessuten den fossile energibruken er regulert gjennom EUs kvotesystem, EU ETS.
13 Se for eksempel NVE (2024). Beregningene her, som i andre analyser, viser vanligvis at vindkraft på land har lavere LCOE enn ny vannkraft. Men her kan valget av diskonteringsrente også spille inn.
14 Dette avsnittet bygger på Skonhoft og Skarstein (2025).
15 Informasjonen og eksemplene på datasentre som nevnes her er nettbasert.
16 I denne sammenhengen er det interessant å merke seg innholdet i Samlet plan for vassdrag som ble lagt fram i siste halvdel av 1980-årene. Her ble mulige vannkraftprosjekter over en viss størrelse klassifisert etter bedriftsøkonomi (utbyggings- og driftskostnader), interessekonflikter og konsekvenser for natur og miljø. Tanken var at prosjektene med lavest kostnader og som var minst konfliktfylte og naturødeleggende så skulle bygges ut først. Se Brunborg (2000).
17 Uberørt natur har en direkte bruksverdi i form av produksjon av økosystemtjenester som høsting av fisk, vilt og bær og som habitatsområde og biodiversitet generelt. Bruksverdi som rekreasjons- og opplevelsesverdier inngår som indirekte verdier. I tillegg, og ikke minst, er naturens egenverdi av stor viktighet. Nedbygging av natur har derfor en svært sammensatt alternativverdi. Dette ble diskutert av økonomen John Krutilla i en berømt artikkel fra 1967. I Gudding og Skonhoft (2008) analyseres en viktig side ved Krutillas betraktninger, nemlig det at egenverdien av uberørt natur med tiden typisk vil øke som følge av tiltakende knapphet. Det vises her at dette kan påvirke den økonomiske evalueringen av et utbyggingsprosjekt på en nokså dramatisk måte.
18 Vindkraftutbygging har vært en av de store konfliktskapende sakene i Norge de siste årene. Nye prosjekter lanseres på en helt ukoordinert måte ved at «prosjektutviklere» bearbeider kommuner og grunneiere. Hvis prosjektet får kommunalt gjennomslag og konsesjon, selges gjerne rettigheten til en utbygger (som ofte er utenlandsk). Denne typen energiutbygging står i sterk kontrast til ideene som lå til grunn for Samlet plan for vassdrag (se ovenfor). I 2019 ble det gjort et forsøk for å få til en slags samlet plan for vindkraftutbygging (NVE, 2019), men på grunn av den sterke motstanden mot vindkraft ble saken lagt død nokså raskt.
19 Ellers er det her verdt å merke seg at EUs energiplan impliserer redusert energibruk. Riktignok ønskes mer fornybar kraft, men i den eksisterende energiplanen er ønskemålet et redusert samlet sluttforbruk av energi på 11,7 prosent i 2030 sammenliknet med 2020 (https://www.europarl.europa.eu/factsheets/en/sheet/69/key-concepts-in-the-eu-s-environmental-policy)
REFERANSER
Andre, C. mfl. (2023). Rising energy prices and productivity: Short-run pain, long-term gain? OECD Economic department, WP 1755.
Bjertnæs, G. H. M. (2025). Strømpolitikk i tiden framover. Samfunnsøkonomen 6/2025, 9–16.
BKA. (2025). BKAs kraftbalanse mot år 2020. Ingen kraftkrise i Norge. Rapport Besteforeldrenes klimaaksjon (https://www.besteforeldreaksjonen.no/wp-content/uploads/2025/09/Kraftbalanse-2025.pdf)
Brunborg, S. R. (2020). Energipolitikken er på feil spor. Giutbok forlag
Dalen, H. & Hagem, C. (2004). Vindkraft på land – historien om ressursrenten som blåste bort. Samfunnsøkonomen 6/2024, 16–30.
Ehrlich, P. & Holdren, J. P. (1971). Impact of population growth. Science 171, 1212–1217.
Grimsrud, M. G. (2019). Hva er energiintensitet, og hvordan kan den måles? Notat 24/2019. Statistisk sentralbyrå.
Gudding, P. & Skonhoft, A. (2008). Utbygging og miljøkostnader. Krutilla etter 40 år. Samfunnsøkonomen 5/2008, 24–35.
Kittelsen, M., Hendriks Moe, S. & Fedoryshyn, N. (2018). Energiregnskap og balanse. Notat 2018/45. Statistisk sentralbyrå.
Klimaaksjonen. (2025). Tilnull kvartalsrapport 4:2025 (https://www.klimastiftelsen.no/publikasjoner/tilnull-kvartalsrapport-4-2025)
Miljødirektoratet. (2026). Klimatiltak i Norge (https://www.miljodirektoratet.no/tjenester/klimatiltak/)
Naturmeldingen. (2024). Meld. St. 35 (2023–2024). Bærekraftig bruk og bevaring av natur.
NOU 2015: 15. (2015). Sett pris på miljøet.
NOU 2019: 16. (2019). Skattlegging av av vannkraftverk.
NOU 2022: 20. (2022). Et helhetlig skattesystem.
NOU 2023: 25. (2023). Omstilling til lavutslipp – veivalg for klimapolitikken mot 2050.
NOU 2026: 4. (2026). Kjernekraft i Norge. Fordeler, ulemper og forutsetninger.
NVE. (2019). Nasjonal ramme for vindkraft.
NVE. (2024). Metode og forutsetninger for beregning av kostnader ved kraftproduksjon.
NVE. (2025). Langsiktig kraftmarkedsanalyse 2025.
Perman, R. mfl. (2011). Natural Resource and Environmental Economics (4th ed.). Addison Wesley, London.
Regjeringen. (2025). Datasenternæringa – ei berekraftig framtidsnæring for det digitale Noreg. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet.
Ritchie, H. & Rosado, P. (2021). What is the difference between direct and substituted primary energy? (https://ourworldindata.org/energy-substitution-method)
Seres, S. & Gullowsen, T. (2025). Datasentre krever nasjonale spilleregler (www.altinget.nhttps:// /artikkel/datasentre-krever-nasjonale-spilleregler)
SINTEF. (2023). Energipotensialet i bygg fram mot 2030 og 2050. (www.sintef.no/publikasjoner/publikasjon/2166618/).
Skonhoft, A. (2022). Flat strømstøtte er best. Samfunnsøkonomen 6/2022, 19–22.
Skonhoft, A. & Skarstein, R. (2025). En helt nødvendig politisk tenkepause. Klassekampen 12.11.2025.
Stortingsmelding. (2015). St.m. 25 (2015–2016). Kraft til endring.
Zweifel, P. mfl. (2017). Energy Economics. Springer Publishing.