Statsfeministenes skyld?

Foto: AdobeStock

Paul Bjerke i kommentaren Pauli ord
Publisert i Samfunn og økonomi 1/2026

(Stats)feministene skaper «et falskt bilde av at Norge styres av menn, og at norske kvinner fortsatt er undertrykt», skriver Kjetil Rolness i Aftenposten. Han slutter seg til kakofonien av stemmer som nå skyver «guttas problemer» foran seg i kampen mot en av mannosfærens nye fiender: «statsfeminismen».

Vi har hørt det før – at kvinnekampen har gått for langt, at mannens problemer usynliggjøres, og at kvinnene nå har makt og dominans over både kultur, utdanning og kjønnsforskning, der de herser med alt av hankjønn. Feministene «er selv blitt en maktfaktor, forbundet med sterke interesser», som Rolness skrev i 2022.

Allerede på 1990-tallet kalte han bandet sitt for Penthouse Playboys, for å vise hvor tøff han kunne være mot tåpelige feminister. Og i likhet med vår tids SoMe-krigere, sørget han for en mulig rømningsvei av typen: «Dette er bare fleip».

Backlash 1990

Slike (forsøk på) tilbakeslag for kvinnekampen møter vi med jevne mellomrom, både i Norge og i andre deler av den vestlige verden. I 1992 utga for eksempel den amerikanske journalisten Susan Faludi boka Backlash, der hun beskrev hvordan oppramsing av mer eller mindre sanne anekdoter skulle bevise at feministene nå hadde tatt makta i samfunnet, og at dette gikk ut over menn på urimelig vis.

Faludis påstand var delvis at anekdotene var usanne eller overdrevne. Men hovedpoenget hennes var at amerikanske kvinner hadde vunnet fram på flere områder i løpet av det progressive 1970-tallet. 1980-åra ble derimot et tilbakeslagets tiår fordi motstanden mot kvinnefrigjøringa fikk økende oppslutning – ikke bare i tradisjonelt reaksjonære og kvinnefiendtlige kretser, men også blant helt vanlige arbeidsfolk.

Faludi pekte på at årsakene til dette tilbakeslaget var samfunnsmessige problemer skapt av kapitalismen: På 1980-tallet stagnerte etterkrigsveksten, og fra Ronald Reagans maktovertakelse tilfalt all økning av bruttonasjonalproduktet i USA de rikeste.

Industrien rasjonaliserte bort eller flagget ut relativt godt betalte og sikre jobber og «tilbød» i stedet kortvarige, dårlige betalte servicejobber – en utvikling som sosiologene Ulrich Beck og Richard Sennett noen år senere skulle gi betegnelsen «risikosamfunnet». Unge amerikanske menn opplevde null lønnsvekst, økende usikkerhet og i verste fall arbeidsløshet. Mange mistet troen på at de ville få et bedre liv enn sine foreldre.

Avindustriali­seringen truet mange menns posisjon som hovedforsørgere. Utviklinga skapte jordsmonn for ideen om at «økonomisk sjølstendige kvinner tar arbeid fra menn», hevdet Faludi. Hun pekte samtidig på fram­veksten av en høyreideologisk propagandakrig der kvinnebevegelsen ble skyteskive for alskens samfunnsproblemer fra tenåringsdepresjoner til rusmiddelbruk. For hva er vel enklere enn å gi feminister skylda for problemer som (også) rammer menn?

Likhetene med situasjonen i dagens Norge er forbløffende. Norske kvinner har, på grunn av flere generasjoner kvinners kamp, oppnådd mye: Stemmerett. Formell, lovregulert likestilling. Ett års foreldrepermisjon. Full og rimelig barnehagedekning. Rett til sjølbestemt abort. Akkurat som i Faludis USA utfordres nå denne framgangen av ulike stemmer, mest kraftfullt fra vulgære ekstremister av YouTube-stjerna Andrew Tates kaliber og den akademiske varianten Jordan ­Peterson.

Store norske leksikon formulerer situa­sjonen slik: Mange debattanter i denne mannosfæren «mener at likestillingen har undergravd det de oppfatter som den naturlige balansen mellom kjønnene. De mener også at den feministiske bevegelsen har brutt ned menn og ødelagt deres muligheter til å utfolde sin maskulinitet i det moderne samfunnet». Man diskuterer derfor «hvordan gutter og menn kan gjenerobre sin ‘naturlige rett’ til å dominere i samfunnet».

Usynliggjøring

Det finnes også mange mykere versjoner av de samme påstandene. De går gjerne ut på at problemene blant unge gutter og menn blir usynliggjort (eller i beste fall underkommunisert) av et statsfeministisk byråkrati som ikke bryr seg om strukturelle problemer for mannekjønnet. Noen kritikere fra venstre hevder dessuten at usynliggjøringen virker mot sin hensikt og i stedet bidrar til å øke Sylvi Listhaugs oppslutning blant unge menn.

Et viktig ledd i kvinnefrigjøringen i Norge er at kvinnens rettigheter er blitt institusjonalisert gjennom lovgivning, at det er etablert organer som skal sørge for at loven følges, og at det settes i verk tiltak som skal fremme kvinners rettig­heter og plass i samfunnet. På samme måte som Konkurransetilsynet fylles opp av personer som er tilhengere av konkurranse, blir likestillingsorganer ofte fylt opp av folk (helst kvinner) som er genuint opptatt av kvinners krav om likestilling med menn.

Det er disse som nå hånlig kalles «statsfeminister». Det er systemet av formalisert oppfølging og bekjempelse av kvinneundertrykking som angripes. Begrunnelsen er at systemet overser unge gutters problemer som skoletrøtthet, selvmord og allmenn misnøye.

Svaksynte feminismehatere kan naturligvis også finne korn. Det er åpenbart sant at noen unge gutter har problemer i skolen, og det er liten tvil om at flere menn enn kvinner begår selvmord eller blir kriminelle.

Men på hvilken måte er dette «mannlige» problemer, og på hvilken måte har feministene skylda for dem?

Det er riktignok litt flere gutter enn jenter som slutter i videregående (forskjellen er fire promille per år). Men andelen gutter som slutter har gått ned siden 2011. Det er minimal forskjell mellom menn og kvinner under 30 år i det som kalles NEET-gruppa (det vil si de som verken er i utdanning, arbeid eller opplæring). Andelen NEET blant norsk ungdom er dessuten blant de laveste i vestlige industriland, og har i all hovedsak vært stabil siden 1990-tallet.

Glansnummeret for feminismekritikerne er likevel at gutta mistrives i den «feminiserte skolen». Det kan godt være at skolen er feminisert og teoretisert. Men mange gutter mistrivdes på skolen også den gangen læreren var en mann med solid posisjon i bygda.

I dag er situasjonen at andelen som fullfører, øker mest blant gutter. Det er nok færre attraktive alternativer for skoletrøtte gutter enn det var for 50 år siden da tilbudet av relativt lukrative ufaglærte mannsjobber i sektorer som industri, fiske og sjøfart var betydelig større enn i dag.

Og det er opplagt at mange gutter vegrer seg for å ta dårlig betalte «kvinne­jobber». Men det er ikke Kvinne­fronten og Likestillingsombudet som har rasjonalisert vekk industrien og flagget ut skipsfarten.

På den andre siden kan det være slik at jentene velger medisin og juss for å sikre seg brukbare jobber, mens gutta fortsatt har flere veier enn høyere utdanning til en brukbar ­karriere. For i alle aldersgrupper tjener gutter og menn fortsatt mer enn jenter og kvinner.

Det er også utvilsomt at flere menn begår selvmord enn kvinner, og at det er flere bostedsløse menn enn kvinner. Men slik var det også på 1950-tallet, så det er nokså vanskelig å gi feministene skylden for slike samfunnsproblemer. Det er også helt sant at nesten bare gutter og menn sitter i fengsel. Men slik var det også da Botsfengselet ble bygget, og den gangen hadde ikke kvinner stemmerett.

Endelig hevdes det at mannlige helseproblemer og påståtte urettferdigheter i barnefordelingssaker bør få større oppmerksomhet. Men mannens levealder har økt vesentlig mer enn kvinnenes siden 1970. Det er dessuten kvinnebevegelsen som har slåss for at deler av foreldre­permisjonen skal forbeholdes far for å knytte ham tettere til barna sine.

Noen av mannosfærens glansnumre bygger altså på anekdoter, andre kan umulig skyldes verken kvinnebevegelsen, kvinnefrigjøringen eller de utskjelte statsfeministene.

Da står vi igjen med det opplagte: Mange menn (og noen kvinner) er enig med Andrew Tate og Jordan Peterson og andre guruer: Det var bedre før. Den ­gangen kvinnen var underordnet mannen, tiet i forsamlinger, og holdt seg til kjøkken og kirke.