Kategori: New Public Management

TEMA: NEW PUBLIC MANAGEMENT I SAMFUNN OG ØKONOMI

New Public Management (NPM)

NMP er en rekke styringsprinsipper for offentlig sektor som er kjennetegnet ved at de har som mål å effektivisere offentlig sektor ved å forsøke å få den til å ligne mer på privat næringsliv.

Vi har innført en rekke prinsipper som kan sies å være et utslag av  New Public Management i norsk offentlig forvaltning, som for eksempel helseforetaksmodellen og mål- og resultatstyring.

New Public Management blir ofte sett på som et utslag av 80-tallets nyliberalisme som Margareth Thatcher og Ronald Reagan spesielt var eksponenter for. Mye av tankegangen er imidlertid langt eldre og den kan ikke egentlig sees på som rent liberalistisk i og med at den inneholder veldig mange og tydelige elementer av venstreorientert planstyring.

New Public Management kan ikke egentlig betegnes som en ideologi, selv om tankene som ligger bak ligner. NPM representerer heller ingen enhetlig teoretisk tilnærming til offentlig styring, men er snarere fellesbetegnelse for en rekke tiltak, prinsipper og metoder for organisering og styring av offentlig virksomhet.

NPM-tiltak vi har i Norge i større eller mindre grad:

– Mål- og resultatstyring (MRS)
– Ostehøvelkutt eller avbyråkratiserings- og effektivisering (ABE)
– Konkurranseutsetting
– Internfakturering og internprising også kalt horisontal samhandel.
– Stykkprisfinansiering /innsatsstyrt finansiering (ISF)
– Privatisering
– Bestiller-utørermodeller
– Foretaksorganisering av offentlig virksomhet
– Incentivordninger og belønningssystemer
– Flat struktur og organisering i mindre resultatenheter
– Profesjonell eller enhetlig ledelse
– Standardisering med «best practices» og Key Performance Indicators (KPI)

Helseforetaksmodellen og samhandlingsmodellen er konkrete eksempler på New Public Management i den offentlige helsetjenesten.

Pauli ord: Når politikken settes bort

Den nylig avdøde professor i stats­vitenskap Øyvind Østerud ledet rundt årtusenskiftet en maktutredning som konkluderte med at «utviklingen de ­siste tjue årene har vært en langtrukken tilbaketrekning av politiske organers løpende beslutningsmakt». Når viktige politiske beslutninger overføres fra folkevalgte organer til høytlønte direktører som ikke skal ta helhetshensyn, blir stemmeretten stadig mindre verdt, og velgerne mister tillit til det politiske systemet og søker trøst i høyrepopulistiske partier.

Arbeidskraft til Distrikts-Norge: Strategiar for å sikre arbeidskraft til offentleg og privat sektor

Det er behov for fleire arbeidstakarar i Norge enn det bygder og byar sjølve kan bringe fram gjennom naturleg tilvekst. Trass i ei sterk satsing på barnehagar, går barne­talet framleis ned, og dermed blir utsiktene til å få fylt jobbane – også utover i landet – reduserte. Ein av grunnane til at distrikta slit, er at mange av dei unge søker ut av distrikta, no ikkje for å søke arbeid, men for å søke høgre utdanning.

Byutvikling for næring eller nærmiljø?

By- og boligpolitikk kan bidra til mer sosial bærekraft. Men selv om sosial bærekraft er en av tre dimensjoner i bærekraftsbegrepet, er det fremdeles et forsømt område. Kommunene har til nå lagt lite vekt på den sosiale bærekraften i samfunns- og arealplanlegging, og vi hører også lite om dette i politikkutviklingen generelt, til tross for at forskning viser at folk blir mer fornøyd hvis de opplever at de faktisk blir hørt.

Handlingsrom i EØS-avtalen – et spørsmål om folkestyre?

Norges deltakelse i EUs indre marked (den ­«egentlige» EØS-avtalen) må anses som en sentral del av vår økonomi og dermed samfunnsorganiseringen. En best mulig forvaltning kan anses som en sentral politikk- og demokratiutfordring, uansett hvilken tilknytningsform vi har, enten det er EØS, EU-medlemskap eller annen tilknytning, eller for den sakens skyld internasjonalt regelverk i sin alminnelighet.

Store økonomiske forskjeller krever politisk handling

LEDER 1/2025: Det er en myte at det er små økonomiske forskjeller i Norge. Mens staten har blitt svært rik, lever rundt ti prosent av befolkningen i Norge under EUs fattigdomsgrense. Norge er et av landene som har gode muligheter til å sikre alle sine innbyggere trygge og gode økonomiske levekår, men dette skjer likevel ikke. Hva kan gjøres hvis det virkelig er et ønske om å redusere forskjellene?

Sparereformer og høyrepolitikk gir ikke trygghet*

I flere tiår har det skjedd store samfunnsendringer nasjonalt og internasjonalt, fra velferdsstat og samfunnsstyring til nyliberal kapitalisme. For å snu denne utviklingen, må de rødgrønne partiene vise et tydelig alternativ. En viktig alliert i denne kampen er LO og fagbevegelsen som må bidra til en moderasjon av den nyliberale retningen og vedlikehold av den norske modellen.

Hvordan står det til med folkestyret i Norge? 

LEDER 2/2024: Hvordan står det egentlig til med folkestyret i Norge i 2024, spør ansvarlig redaktør Fanny Voldnes. Hvilken innvirkning har EØS-avtalen? Hva skjer i kommunene? Hvordan gjennomføres offentlige innkjøp? Hva er erfaringene med NAV-reformen og helseforetaksreformen? Andre spørsmål er om vi trenger en ny maktutredning, og problemet med den økende lederismen i mange sektorer.

Lederismen i offentlig sektor

I Norge er det omtrent 229 000 lederstillinger. Ifølge Statistisk sentralbyrå (2023) har vi fått 70 000 flere ledere de siste ti årene. Mens arbeidsstyrken har vokst med 9 prosent, har antallet ledere økt med 41 prosent. I 2011 var det femten ansatte per leder, i 2021 omtrent elleve. Det er en vekst som også har gjort seg gjeldende i offentlig sektor.